Paradis og Helvete

De Hellige Fedrene om Paradis og Helvete

av Metropolitt Hierotheos av Nafpaktos

Kirkefedrenes generelle lære om paradis og helvete er at disse ikke eksisterer fra Guds synspunkt, men kun fra menneskets. Det er sant at paradis og helvete finnes som to levemåter, men det er ikke Gud som har skapt dem. I den patristiske tradisjon er det tydelig at de ikke er to, men at det er Gud selv som er paradis for de hellige og Gud selv som er helvete for synderne.

Dette er uatskillelig knyttet til fedrenes lære om forsoning og menneskets fiendskap mot Gud. Ingen steder i den Hellige Skrift står det skrevet at Gud forsones med mennesker, men at Kristus forsoner mennesket med Gud. Videre ser vi i hele den patristiske tradisjonen at Gud ikke står imot mennesket, men at det er mennesket som står imot Gud ved å ikke ha noe felleskap eller deltakelse i Ham. Derved gjør mennesket Gud til sin fiende, men Gud gjør ikke mennesket til sin. Gjennom synden han begår, ser mennesket Gud på en sint og fiendtlig måte.[1] Vi skal undersøke dette temaet mens vi kort viser hva visse kirkefedre har å si om det.

Vi kan like godt begynne med Hl. Isak Syreren, som skriver om hva paradis og helvete er.

Om paradis, sier han at det er Guds kjærlighet. Og når vi snakker om kjærlighet, mener vi naturlig, først og fremst, Guds uskapte energi. Han skriver: ”Paradis er Guds kjærlighet, der nytelsen av all velsignelse er.”[2] Men også om helvete sier han nesten det samme, at helvete er kjærlighetens svøp. Han skriver: ”Jeg mener også at de som straffes i Gehenna, straffes av kjærlighetens svøp. Ja, hva er så bittert og voldsomt som kjærlighetens pine?”[3].

Helvete er smerten av Guds kjærlighet. Dessuten, som Hl. Isak sier, er smerten i hjertet forårsaket av synd mot Guds kjærlighet, ”mer gripende enn noen frykt om straffelse.”[4] Det er virkelig en straff når vi nekter og motstår en annens kjærlighet. Det er forferdelig å være elsket når vi oppfører oss upassende. Hvis vi sammenlikner dette med Guds kjærlighet, kan vi forstå helvetes pine. Og det henger sammen med det Hl. Isak igjen sier, at det er feil for noen å tenke ”at syndere i Gehenna er foruten Guds kjærlighet.”[5]

Selv de som straffes i helvete vil motta Guds kjærlighet. Gud vil elske alle mennesker, både rettferdige og syndere, men alle vil ikke føle denne kjærligheten med lik dybde og på lik måte. Uansett er det absurd for oss å påstå at helvete er Guds fravær.

Dette betyr at menneskenes opplevelse av Gud vil være forskjellig. ”For til hver enkelt vil Herskeren gi oss, alt etter ens ferdighet og verd.” For der blir det slutt på de som lærer og de som blir lært, for i hver enkelt vil ”den brennende kjærlighet for alle” være. Det vil derfor være én som gir sin nåde til alle - dvs. Gud selv – men menneskene vil motta den etter deres egen kapasitet. Guds kjærlighet vil komme over alle, men den vil handle på en todelt måte, og straffer syndere mens den gir glede til de rettferdige. Hl. Isak Syreren, som uttrykker den ortodokse tradisjon om dette, skriver: ”Kjærlighetens kraft virker på to måter: den piner syndere, noe som også skjer her når en venn lider på grunn av en annen venn; men den blir en kilde av glede for de som har fulgt dens plikter”[6].

Derfor skal den samme Guds kjærlighet, den samme energi, falle over alle mennesker, men den vil virke forskjellig. Men hvordan skal denne forskjellen være?

Gud sa til Moses: ”Jeg er nådig mot den Jeg viser nåde, og barmhjertig mot den Jeg forbarmer Meg over” (2. Mos. 33:19). Apostelen Paulus siterer dette fra det Gamle Testament og konkluderer: ”Altså viser Han godhet mot den Han vil, og forherder den Han vil” (Rom. 9:18). Dette må tolkes på et ortodokst vis. Hvordan kan Gud ville forbarme seg over én og forherde en annen? Er det favorisering i Gud?

Etter Theofylaktos av Bulgarias forklaring, har dette med menneskets natur å gjøre, ikke med Guds handling. Hl. Theofylaktos sier: ”Akkurat som solen ofte mykner et vokslys, men herder leire, ikke vilkårlig men på grunn av de forskjellige egenskapene i leire og voks: så sies det også at Gud herdet faraos leirehjerte”[7]. Derfor vil Guds nåde, dvs. Hans kjærlighet som skinner over alle, virke etter menneskets åndelige tilstand.

Met. Hierotheos

Hl. Basilios den Store deler dette synspunktet. I sin tolkning av salmeverset, ”Herrens røst deler flammende ild” (Salme 29:7), sier han at dette underet skjedde med de tre ungdommene i ildovnen. Ilden var i dette tilfellet delt i to, slik at, mens den fortærte dem som stod utenfor, svalte den barna, som om de satt i skyggen av et tre. I det som følger forklarer han at ilden som er forberedt for djevelen og hans engler ”deles ved Herrens røst.” Ild har to egenskaper, kaustiske og opplysende energier, og det er derfor den både brenner og lyser. Derved vil de som er verdige ilden føle den som brennende, mens de som er verdig opplysing vil føle ildens opplysende egenskaper. Derfor avslutter han: ”’Herrens røst deler flammende ild’ og i delingen, er helvetes ild uten lys, og fredens lys uten fortæring”[8].

Helvetes ild vil være mørk, uten den opplysende egenskapen, mens de rettferdiges lys vil være uten fortæring, uten den brennende egenskapen, og dette vil være resultatet av en forskjellig energi i Gud. Allikevel, antyder dette at en person, etter sin tilstand, kan delta til og med i Guds uskapte energier.

Denne forståelsen av paradis og helvete er ikke bare Hl. Isak Syrerens eller Hl. Basilios den Stores’, men er kirkefedrenes generelle lære, som apofatisk tolker det som er sagt om den evige ild og det evige liv. Når vi snakker om apofati, mener vi ikke at fedrene forvrenger Kirkens lære, at de snakker på en abstrakt eller filosofisk måte, men at de prøver å frigjøre det de tolker fra kategorier av menneskelig tanke og fra bilder av sensoriske ting[9]. Her kan vi også se hvordan de ortodokse-greske fedrene skiller seg fra franko-latinerne som anser disse virkelighetene som skapte[10].

Dette er også måten Hl. Gregorios Teologen forklarer denne viktige sannheten, som har stor betydning for det kirkelige og åndelige liv.

Han råder sine lyttere om å motta Kirkens lære om legemets oppstandelse, dommedagen, og de rettferdiges gjengjeld. Disse tingene må forstås på den måten at det fremtidige liv vil være ”lys for dem som har renset sitt sinn”, så klart ”i forhold til graden av deres renhet”, og det er dette vi kaller Himmelriket. Det er mørkhet ”for dem som har blindet deres hjerte”, som i virkeligheten er fremmedgjøring fra Gud, ”i forhold til deres blindhet her”[11]. Så det evige liv er lys for dem som har renset sitt nous – og så klart i forhold til dybden av den renselsen – og mørkhet for dem med et blindt nous, som ikke har blitt opplyst av dette liv og ikke har oppnådd opplysning og guddommeliggjøring.

Vi kan også forstå denne forskjellen ved hjelp av sensoriske virkeligheter. Den samme solen ”gir de friske syn, men formørker syke øyne”. Det er ikke solen, men øyets tilstand, som har skyld. Nettopp det samme skjer ved Kristi gjenkomst. Kristus er én, ”men Han står for et fall og en oppstandelse: et fall for de troløse, oppstandelse for de trofaste”[12]. Det samme Guds Ord, selv nå, og mye mer i den tid, er både ”forferdelig for dem som ikke er verdige i sin natur, og velvillig mottakelig for dem som er klargjorte”[13]. Så alle er ikke gjort verdige den samme orden og kategori, men én er verdig én, og en annen er verdig en annen, ”hver og én, tror jeg, i forhold til sin egen renselse”[14]. Et menneske vil smake én og den samme uskapte energi i Gud, i forhold til sitt hjerte og nous’ renhet.

Derfor, i følge Hl. Gregorios Teologen, er Gud selv paradis og helvete for mennesket, siden hvert menneske smaker av Guds energi i forhold til sin sjels tilstand. Derfor kan han rope ut i lovsang: ”O Treenighet, som jeg har blitt gitt å tilbe og bekjenne, som en dag skal åpenbares for alle, til noen gjennom opplysning, og til andre gjennom straff!”[15]. Den samme Gud er både opplysning og helvete for mennesker. Helgenens ord er både klare og avslørende.

Jeg vil også nevne Hl. Gregorios Palamas, erkebiskop av Tessalonika, som understreker det samme.

Mens han referer Johannes Forløperens ord til Kristus, som ”skal døpe dere med Den hellige ånd og ild”, sier han at disse ordene bringer ut denne sannheten om at mennesker skal proporsjonalt motta enten nådens straffende eller opplysende egenskaper. Han sier det slik: ”Han sier: ’Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild’, dvs. med opplysning og straff, etter hvert menneskes egen holdning”[16].

Vi må se på Hl. Gregorios Palamas’ lære innenfor det fulle teologiske perspektiv av Guds uskapte nåde. Helgenen lærer oss at hele verden deltar i Guds uskapte nåde, men ikke på samme måte eller med samme dybde. Så de helliges deltakelse i Guds nåde er annerledes enn resten av skapelsen. Han understreker: ”Hvis én ting skal deles av alle, men ikke på samme måte, men på forskjellig vis…selv om alt har en del av alle Guds ting, ser vi allikevel forskjell på de helliges andel som stor og veldig”[17].

Uansett, vi vet fra hele Kirkens lære at Guds uskapte nåde har forskjellige navn etter de forskjellige virkningene den har. Hvis den opplyser et menneske kalles den opplysende. Hvis den guddommeliggjør kalles den guddommeliggjørende. På lik måte beskrives den noen ganger som skapende, noen ganger som livgivende og noen ganger som klokgjørende. Så all skapning deltar i Guds uskapte nåde, men på forskjellig vis. Og derfor burde ikke den guddommeliggjørende nåde de hellige deltar i blandes med andre energier. Det samme gjelder Guds nåde i det evige liv. De rettferdige vil delta i den opplysende og guddommeliggjørende energi, mens synderne og de urensede vil oppleve Guds fortærende og straffende energi.

Vi finner denne lære også i asketiske verk av forskjellige helgener. For eksempel sier Hl. Johannes Klimakos at den samme ild kalles både ”det som fortærer og det som opplyser”. Han mener den hellige og overhimmelske ilden som er Guds nåde. Guds nåde som mennesket mottar i dette livet ”brenner noen fordi de fortsatt mangler renselse,” og andre ”opplyser den i forhold til den perfeksjon de har oppnådd”[18]. Ja, Guds nåde renser ikke uomvendte syndere i det neste liv, men det Hl. Johannes Klimakos sier gjelder nå. Og det bekreftes av asketisk erfaring, at de hellige først opplever Guds nåde som en ild som fortærer deres lidelser, og etterpå, i forhold til deres hjertes renhet, opplever de Guds nåde som lys. Også de mennesker i dag som ser Gud på deres asketiske pilegrimsferd, bekrefter at så lang som man omvender seg, og i nåde opplever helvete, i samme mål blir nåden om til uskapt lys, selv uten at man forventer det. Det er den samme Guds nåde som først renser mennesket, og når han har nådd stor dybde i omvendelse og renselse, blir den sett som lys. Det er derfor ikke et spørsmål om skapte ting eller menneskelige følelser, men om opplevelse av Guds uskapte nåde.

Oversatt fra Metropolitan of Nafpaktos, Hierotheos, Life After Death, Levadia, Hellas: Birth of the Theotokos Monastery, 2005, s.253-261.

---

[1] Se John Romanides: Romiosyni, ed. Pournaras, Thessaloniki 1975, s.96.

[2] Isaac the Syrian: The ascetical homilies, Hom. 46, op. cit. s.23.

[3] Ibid. Hom. 28, s.141.

[4] Ibid.

[5] Ibid.

[6] Ibid.s.140.

[7] Nicodemus the Hagiorite, op. cit. Vol. 1, p.110.

[8] Basilios the Great, On Psalm 28, PG 29, 297A.

[9] John Romanides, op. cit. p.99.

[10] Ibid. p.96.

[11] Gregory the Theologian, Or. 40, 45, On holy Baptism, NPNFns vol. 7, p.377.

[12] Gregory the Theologian, Or. 17, 7, To the citizens of Nazianzus, PG 35, 973D.

[13] Gregory the Theologian, Or. 39, 9-10, On the holy Lights, PG 36, 344D.

[14] Gregory the Theologian, Or. 45, 11, On Easter, NPNFns vol. 7, p.427. PG 36, 637D.

[15] Gregory the Theologian, Or. 23, 13, On peace, PG 35, 1165B.

[16] Gregory Palamas, Homily 59, EPE 11, p. 498 (Gk).

[17] Gregory Palamas, Syggrammata vol. 2, p. 145 (Gk).

[18] John of the Ladder: Step 28, CWS p. 280.