Ortopraksis
av Erkebiskop Krysostomos av Etna
I dag, tror de fleste ortodokse kristne at
ortodoksi, den enkle bekjennelsen av korrekt lære om den sanne tro, utgjør
deres selvdefinisjon. Dette er misvisende, noe man lett kan se i den Hellige
Skrift. I Guds bror og Jerusalems første biskop, Jakobs brev til Israels
spredte stammer, blir vi fortalt at mennesket ikke frelses av tro alene (ἐκ πίστεως μόνον), siden troen uten gjerninger er død (ἡ πίστις χωρὶς τῶν ἔργων νεκρά ἐστιν). Denne læren utfyller Hl. Paulus’ bekreftelse om at mennesket,
samtidig, ikke frelses av gjerninger (οὐκ ἐξ ἔργων) alene. Troen og gjerninger er i
stedet uatskillelige. Bekjennelse av riktig tro fører til gode gjerninger,
akkurat som gode gjerninger vitner til rett tro og kan føre en til det. Den
faste skille mellom riktig trosbekjennelse og gode gjerninger blant visse
sekteriske, heterodokse grupper har, på grunn av den fundamentalistiske og
trange terminologien de tar i bruk, ofte gjemt det faktum at ortodoksi, rett
tro, ikke kan skilles fra utøvelse av vår tro, dvs. ortopraksis.
Vår økende forvrengning av den ortodokse tro i
en ånd av minimalisme og mangel på varsomhet ovenfor den nedbrytende effekten
av økumenismens religiøse synkretisme har også fått mange, i moderne tider, til
å forsømme den ortodokse kristendoms fundamentale regel; dvs. der Troen ikke
utøves (praktiseres og virkeliggjøres i gjerninger: hvordan vi snakker, hvordan
vi går, hvordan vi kler og steller oss, hvordan vi relaterer til oss selv og
hverandre, og til og med hvordan og hva vi spiser), der ortopraksis mangler, er
vår rette tro, vår ortodoksi, ufruktbar og død. Det betyr ingen ting å tro rett
hvis den troen ikke påvirker vår levemåte på en virkelig måte. Derfor
oppfordrer det hellige Evangeliet etter Matteus oss til å ”la deres lys skinne
for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør” og, som Hl. Peters
første brev råder, ”ved deres gode gjerninger” å ”prise Gud den dagen Han
kommer.”
Vi ble sannelig skapt for å leve Troen og å
gjøre den en aktiv del av vår menneskelige tilværelse. Vi ble skapt, som Hl.
Athanasios, det 4. århundrets store fader, skriver i sin berømte avhandling om
Inkarnasjonen, ut av Guds godhets ”overdådige overflod” og, så klart,
kjærlighet, så våre gjerninger kunne speile disse guddommelige egenskapene. Vi
ble skapte for å ”delta i Guds herlighet,” som er målet ved hver vår gjerning.
Som Hl. Eirenaios, fremstiller av den kristne tro i det 2. århundre, uttrykker
det, strever vi i alt vi gjør, for å dele i Guds guddommelighet og derved,
etter Hl. Gregorios Teologens - erkebiskop av Konstantinople i det 4. århundre
- ord, guddommeliggjøre, ved våre liv, gjerninger og kristne vitnesbyrd, verden
og alt i den. Dette bekrefter også Hl. Paulus i sitt brev til romerne, når han
skriver at vi ble skapt av Gud for å åpenbare Hans herlighet inni oss og, i vår
eventuelle guddommeliggjøring, trekke all skapning inn i Guddommelighet: ”For
det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares.”
Erkebiskop Krysostomos |
Disse emnene er nettopp de jeg har nevnt med
tanke på ortodoksi og ortopraksis: en enhet mellom tro og gjerning som binder
oss til det vesentlige i det åndelige liv og, på en veldig virkelig måte, som
Brooks bemerker, en ”naturlig væremåte.” Men i den ortodokse kristne levemåte,
har vi ikke bare samfunn og samhandling med menneskets naturlige liv på jorden,
men vi strever for å gjenopprette, på en metafysisk måte, livets sanne natur.
Vi oppdager ikke bare en naturlig ”væremåte” men et liv forvandlet i Kristus,
som i seg selv gjenoppretter og forvandler mennesket og verden ved å
rekapitulere skapelsen og fornye alle ting fra innsiden, ved deltakelse i selve Værelsens energier. Den ortodokse kristen, som den ortodokse jøde, finner
struktur og mening i livet ved å følge Kirkens lover og regler med hensyn til
hvordan vi snakker, går, kler og steller oss, hvordan vi relaterer til oss selv
og andre, og hvordan vi spiser (for ikke å nevne, hvordan vi tilber); men
videre bidrar vi til lovens oppfyllelse: vi gjør religion, ikke bare til en
”praktisk realitet,” men en kilde av oversanselig kraft til å forvandle livet
på et høyere nivå, som loven er rettet til.
Ortopraksis, å følge Kirkens regler og dens påbud og forbud – fra ”eksterne” ting som riktig prestelig kledning, ordentlig
faste, å stå i kirken (noe som, i motsetning til moderne avvik fra riktig lære
og praksis, er en oldtidlig asketisk praksis), beskjeden oppførsel og utseende,
til ”interne” ting som omvendelse fra våre feiltrinn, den vanskelige regelen om
å tilgi andre som vi finner feil ved oss selv, osv. – handler, sikkert nok, om
å følge loven. Men det innebærer også lovens oppfyllelse, i å oppnå lovens mål (menneskets gjenopprettelse til
det Galaterbrevet beskriver som det å være Guds barn i Kristus). Ortopraksis
handler ikke bare om dette livet; men i tillegg orienterer det seg, igjen, mot
virkeliggjøringen av det forvandlede liv i Kristus: den ”andre verdens”
mystiske liv. Det er, som jeg har sagt, en aktiv, kreativ, og forvandlende
aktivitet, som gjør lydighet om til en dør ut mot frihet og loven en vei til åndelig
frigjøring.
Ortopraksis burde sannelig føre oss til et
høyere jordisk liv, til en mer refinert tilværelse, og til en moralsk
rettskaffenhet og etisk høyde. I den forstand, har den samme funksjon som for
religiøse jøder, og deres strenghet dømmer oss for at vi har forlatt en
observant livsstil. Men ortopraksis, for å gjenta dette viktige punktet, handler,
for oss ortodokse kristne, først og fremst om det høyere liv og deltakelse, ved nåde, i Guds liv. I den forstand dømmer vår avvikelse fra en observant
livsstil oss for åndelig uaktsomhet, mens det å bryte kanonene – vanligvis ved
å rettferdiggjøre oss med kanoner som handler om administrasjon og ikke den
uunnværlige åndelige praksis som vi gir avkall på – dømmer oss for å svike både
oss selv og vårt medmenneske!
Oversatt fra Orthodox Tradition XXX:2 (2013), s.45-47.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar