Kirkelig etikette

Kirkelig etikette

av Protoprest David Cownie
og Presbytera Juliana Cownie

Kirken er den jordiske himmel der den himmelske Gud har bolig og beveger seg.[1]

En ortodoks kirke er den delen av Guds skapelse som har blitt utnevnt og ”gjenvunnet” for Guds rike. Innenfor dens vegger, møtes de himmelske og jordiske riker, utenfor all tid, i tilbedelsen og offerene som der ofres til Gud. Engler hjelper prester under den guddommelige liturgi, og de hellige og den Seirende Kirkes medlemmer deltar i gudstjenestene. Den hellige Theotokos, Guds Moder, er også til stede og, så klart, vår Herre Jesus Kristus er usynlig til stede der to eller tre samles i Hans navn,[2] akkurat som Han alltid er til stede i Eukaristen bevart på det Hellige Bord i de fleste ortodokse kirker.

Med tanke på disse viktige åndelige virkelighetene, vi burde alltid nærme oss en ortodoks kirke med en dyp respekt. Selv når vi går forbi en ortodoks kirke til fots eller kjører forbi i en bil, gjør vi alltid Korsets tegn ut av respekt for Guds tilstedeværelse der inne. Det er helt utenkelig at vi skulle gå forbi en ortodoks kirke uten å vise slik ærbødighet. Det er derfor opplagt at vi må nærme oss vårt møte med det himmelske riket under de hellige gudstjenestene med grundig og passende forberedelse.

Når vi forbereder oss til Kirken, burde vi alltid kle oss som om vi skulle besøke en viktig rangsperson. Det er jo Guds selveste nærvær vi skal stige inn i. Uformelle klær er derfor ikke passende. Kortbukser, for eksempel, burde man aldri gå med i en ortodoks kirke, uansett kjønn eller situasjon. Menn burde vanligvis ha på seg dress og slips. Kvinner burde gå i kjole eller skjørt og burde alltid dekke hodet. Stil og farge av klær brukt av ortodokse kristne burde være dempet og beskjedent, spesielt i kirken. Herreskjorter burde være knappet igjen opp til halsen. Trange klær, skjorter uten ermer, og glorete t-skjorter burde ungås, siden de er helt upassende for kristne. Tommelfingerregelen for passende kledning både inne og utenfor kirkebygget er: Ungå å kle deg i noe som tiltrekker andres oppmerksomhet. Dette inkluderer smykker, sminke, prangende bruk av parfyme for kvinner (og etterbarberingsvann for menn), og store eller glorete hatter. Når vi stiger inn i en kirke, burde vi alltid streve for å utvikle en holdning lik tollerens. Derfor burde alt som står i strid med en ydmyk og from holdning anses som upassende.

Når vi kommer til kirken til gudstjenestene, burde vi prøve å komme noen minutter før gudstjenesten begynner, for å forberede oss og samle tankene. I noen kirker, og spesielt blandt de gammeltroende, tar man av skoene før man går inn i kirken. Dette er upraktisk i større kirker og denne skikken – fortsatt brukt av muslimer som arvet den fra sine kristne forfedre – har desverre nesten dødd ut i ortodokse land. Men symbolikken bak det å ta av seg skoene, for å holde verdens skitt ute av kirken, minner oss på at vi ikke må ta med oss våre verdslige skitne tanker med oss in til gudstjenestene. Når vi stiger inn i selve kirken, etter å ha gjort Korsets tegn når vi nærmet oss bygget, gjør vi som regel tre bøyninger foran sentralikonet i kirkens nartheks. Vi gjør dette ved å gjøre Korsets tegn to ganger med en bøyning (vi bøyer oss og rører bakken med høyrehånden) eller, hvis man ønsker, en bøyning til marken (vi faller på kne og bøyer hodet nesten til bakken). (Her burde vi huske at, siden søndag er Oppstandelsens dag, bøyer vi oss ikke til marken eller kneler i kirken etter Vesper på lørdag. Dette forbudet gjelder ikke bare søndager, men også hele høytidsperioden mellom Påske og Pinse. I noen kloster gjelder dette hele lørdag også.) Vi kysser så ikonet (helst på den helliges høyre hånd, hvis den hellige velsigner eller holder et Kors) og gjør Korsets tegn en tredje gang, med en siste bøyning eller bøyning til marken. For å unngå å flekke til ikonet burde kvinner unngå leppestift i kirken – om ikke hele tiden. (Vi kan peke til Hl. Johannes av Shanghai som til og med utsendte en ukase om hvor utillatelig det var å kysse ikoner med leppestift.[3])

Ortodokse kirker har alltid stearinlys tilgjengelige bakerst i kirken. Man burde vanligvis tenne en av disse foran et ikon når man stiger inn i kirken. Hvis du har noe eller noen du spesielt ønsker å be for, kan du gjøre dette kjent for Gud ved å tenne et lys som et frommhets offer. Hl. Johannes av Kronstadt forteller oss at:

Lysene som brenner på alteret representerer Treenighetens uskapte lys, for Herren har sin bolig i et utilnærmelig lys. De representerer også Guddommens ild som fortærer vår ugudlighet og synd. Lysene tent foran ikoner av Frelseren står for Ham som det sanne Lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden (Joh. 1:1); sammtidig er Han Ild som sluker og gjennoppliver våre sjeler og legemer. 

Lysene tent foran ikoner av Gudfødersken er tegn på at hun er det utilnærmelige Lysets Moder, og også på hennes rene og brennende kjærlighet til Gud og hennes kjærlighet for menneskeligheten. 

Lysene tent foran ikoner av de hellige viser deres flammende kjærlighet til Gud, for Hvem de gav opp alt som mennesker verdsetter i livet, også sine egne liv, som de hellige apostlene, martyrene, og andre gjorde. Disse lysende betyr også at disse hellige er lamper som brenner for oss og lyser opp veien for oss ved deres hellige liv, dyder og forbønn foran Gud, gjennom deres ustanselige bønn om dag og natt. De brennende lysene står også for vår flammende iver og det oppriktige offeret vi ofrer i ærbødighet og takknemmelighet til dem for deres kjærlighet til oss foran Gud.[4]

Etter å ha kysset ikonet midt i kirken og tent et lys, finner vi vår plass i kirken: menn på høyre side av kirken, kvinner til venstre (når man ser mot alteret). (Det å kysse ikonene på Templon – alterskjermen foran i kirken, ofte kalt ikonostasion -, noe man finner selv i de mest tradisjonelle kirker og kloster, er ikke helt korrekt. Disse ikonene kysses av biskoppen eller andre i presteskapet, ikke de troende eller andre til stedet under gudstjenestene). En tradisjonell kirke har ingen benkerader, bortsett fra noen få benker eller ”kor boder” (stasidia på gresk) langs veggene, for de gamle eller syke. De troende står derfor gjennom mesteparten av gudstjenestene. Det er ugudelig, arrogant, og upassende å sitte foran Gud under de hellige gudstjenestene. Benker og å sitte under gudstjenestene er en protestantisk innovasjon, en naturlig konsekvens av å ha gudstjenester som ikke er et møte av det himmelske og jordiske, men heller en resitasjon av en preken fulgt av salmer. Å dele tilbedelse fra deltakelse i Guds Mysterier og å redusere det til å se og høre på en forestilling ledet av predikanten og koret er uforenlig med en ortodoks forståelse av tilbedelse. Det samme gjelder å sitte under gudstjenestene.

Når det gjelder benkerader og det å stå i bønn, burde vi nevne at de modernistiske ortodokse kirkene ikke begynte å bruke benker før sent i dette århundre, og da mest i vesten. Den kristne kirkes oldtidlige tilbedelsesform innebar alltid å stå. Til og med vestlige katedraler som Notre Dame i Paris og Il Duomo i Firenze, hadde aldri benker. Det var utenkelig for kirkefedrene at en skulle sitte i Herlighetens Konges nærvær. I tillegg til dette er ortodoks tilbedelse noe aktivt. Det troende kalles til deltakelse i liturgien, ikke til å være tilskuere. Dette krever først og fremst at vi er oppmerksomme, noe som er lettere når vi står. Denne oldtidlige skikken har blitt bekreftet av en forsker ved University of Southern California, som har fastslått at ”folk tenker bokstavlig talt raskere på beina” og kan behandle informasjon opp til 20% raskere når de står. Passende deltakelse i liturgien innebærer også bøyninger, Korsets tegn, og noen ganger bøyninger til marken. Disse aktive tilbedelsesformene går tapt i kirker med benker.   

Når det gjelder benkerader og det å stå i bønn, burde vi nevne at de modernistiske ortodokse kirkene ikke begynte å bruke benker før sent i dette århundre, og da mest i vesten. Den kristne kirkes oldtidlige tilbedelsesform innebar alltid å stå. Til og med vestlige katedraler som Notre Dame i Paris og Il Duomo i Firenze, hadde aldri benker. Det var utenkelig for kirkefedrene at en skulle sitte i Herlighetens Konges nærvær. I tillegg til dette er ortodoks tilbedelse noe aktivt. Det troende kalles til deltakelse i liturgien, ikke til å være tilskuere. Dette krever først og fremst at vi er oppmerksomme, noe som er lettere når vi står. Denne oldtidlige skikken har blitt bekreftet av en forsker ved University of Southern California, som har fastslått at ”folk tenker bokstavlig talt raskere på beina” og kan behandle informasjon opp til 20% raskere når de står. Passende deltakelse i liturgien innebærer også bøyninger, Korsets tegn, og noen ganger bøyninger til marken. Disse aktive tilbedelsesformene går tapt i kirker med benker.

Mens vi står burde hendene henge ved sidene. Det er upassende og respektløst å stå med hendene bak ryggen, som er et arrogant tegn på trass, eller i lommene, som er et tegn på uformell avslapning – ikke akkurat passende til tilbedelse. Vi tilber Gud med hele kroppen, og derfor burde til og med kroppsholdninger vise ærbødighet og ydmykhet. Vi må aldri lene oss mot kirkeveggene, som er hellige og ofte dekket med ikoner, og vi burde ikke stå på en uoppmerksom måte. Siden soldater kan stå i giv akt i lang tid, siden barn kan stå i kø i flere timer for å se en film, og siden en cheerleader på sportsstevner kan holde en viss stilling i lengre perioder, er de som sier at riktig holdning i kirken er umulig rett og slett irrasjonelle. Mens vi står til bønn, burde Korsets tegn gjøres etter hver begjæring sunget av diakonen eller presten, sammen med en liten bøyning. (I noen kloster, der stillhet holdes ubrutt, gjelder ikke denne skikken, siden bevegelsene kan være distraherende.)

Vi gjør Korsets tegn:
1. Når Guds, Kristi eller Treenighetens navn nevnes.
2. Når Gudføderskens eller en helgens navn nevnes.
3. Når vi sier Trisagionbønnen (”Hellige Gud, Hellige Sterke, Hellige Udødelige, forbarm Deg over oss”), ”Ære være Faderen, og Sønnen og Helligånden, nå og alltid og i all evighet,” Herrens Bønn (”Fader vår…”), og alle andre like bønner.
4. Etter hver begjæring i ekteniene, som vi allerede nevnte.
5. Når diakonen eller presten sier, ”La oss bønnfalle Heren.”
6. Når altergardinen trekkes for eller bort.
7. Når du ønsker å be for eller komme i hu en person under gudstjenesten (for eksempel, når diakonen eller presten ihukommer biskopen eller de syke og de som reiser).

Det er også tider der vi vanligvis ikke gjør Korsets tegn. To av disse er:
1. Når en prest eller biskop velsigner med hånden. Vi burde helst bøye oss litt i anerkjennelse av denne velsignelsen. Dette gjelder også når man nærmer seg en prest eller biskop for å motta en velsignelse. Man burde ikke korse seg selv, men motta velsignelsen fra den i presteskapet.
2. Når de Seks Salmene leses under Orthros.

Det er også tider under gudstjenestene, som vi har bemerket, når de troende gjør en bøyning (bøyer seg litt forover eller tar i bakken med høyrehånden) eller en bøyning til marken (metanoia på gresk, eller poklon på russisk), da vi gjør Korsets tegn, faller på kne, og bøyer hodet ned mot bakken. Vi bøyer oss:
1. Når vi kysser et ikon, spesielt på lørdag eller søndag, når vi ikke gjør bøyninger til marken.
2. I begynnelsen av hver gudstjeneste og hver gang leseren sier, ”Kom, la oss tilbe…”
3. Ved flere tider under liturgien (se under).
4. Når diakonen, presten, eller biskopen tilrøker i vår retning.
5. Når presten eller biskopen går i inngang til alteret i vesper eller liturgien.
6. Mot biskopen, hvis han er til stede i kirken, når han ihukommes i begjæringene.

Vi bøyer oss til marken:
1. Som beskrevet før, når vi stiger inn i kirken og kysser hovedikonet, så lenge vi er utenfor påsketiden og det ikke er en søndag. Noen gjør bare en bøyning her. Dette er også passende.
2. Når noen trer inn i alteret utenfor påsketiden og på alle dager bortsett fra søndag, selv om han bare skal gjøre rent. Etter bøyningene kysser en biskop, diakon eller prest det Hellige Bord. (Ingen andre får røre det Hellige Bord, uansett begivenhet.)
3. Ved flere tider under liturgien, utenfor påsketiden.

På slutten av hver gudstjeneste kommer presten ut, vender seg mot folket og ihukommer en liste av forskjellige helgener. Vi burde korse oss ved hvert navn han nevner. Dette virker kanskje kunstig og meningsløst ved det første, men når vi kommer over vår motstand til dette, er denne delte gjerningen der de troende og presten ser mot hverandre noe vakkert og veldig nyttig for menigheten. Dette er så klart bare mulig når vi strever for å holde på en ydmyk ærbødighet. Alle disse fromme skikkene og forsøk på å delta i gudstjenestene er tomme og meningsløse hvis de blir gjort med så mye som en smule av stolthet eller et ønske om å bli sett av andre. Dette kan lett unngås hvis vi holder vårt blikk på alteret og konsentrerer oss om bønnene, mens vi deltar i gudstjenestene med en følelse av ærefrykt og takknemlighet for Guds grenseløse miskunn. Denne holdningen kommer ikke lett eller raskt. Noen dager kommer vi rett å slett til å ha andre ting i tankene. Vi må huske at ingenting som virker viktige i våre daglige liv, og som distraherer oss fra bønn, kommer til å bety noe i 50 eller 100 år fremover. Men våre bønner, de blir hørt i evighet.

Vi begynner søndags gudstjenestene med Vesper (eller Vesper-Matutin vigilien) på lørdag kveld (eller kvelden før en høytidsdag). For å forstå hvilken høytid eller helgen som minnes ved liturgien, er det nødvendig å være til stede under vesperen og høre hymnografien som lover og ofte forklarer høytidens betydning eller helgenens liv. Siden man kan finne alle kirkefedrenes dogmer om Kristus og de hellige i denne hymnografien, gjennom kirkeårets gang, er vesper og matutin uunnværlige for en korrekt forståelse av vår tro. Å gå glipp av en vesper på grunn av latskap er å nekte oss en sjanse til å bli kjent med vår troslære. Vesperen gir oss også en mulighet til å forberede oss med bønn før Kristi ankomst i den hellige liturgi. Våre liv er ofte så hektiske og fulle av aktiviteter i løpet av uken at det er nødvendig å ta det med ro og tenke på vårt forhold til vår Skaper, og, gjennom gudstjenestene, å forberede oss til liturgien. ”Vær stille og vit at Jeg er Gud,”[5] sier Herren gjennom profetkongen David. Dette er nesten umulig å oppnå hvis vår eneste kontakt med kirken er på søndag morgen.

Den neste gudstjenesten i den ortodokse bønnesyklus er matutin,[6] som feires søndag morgen før den guddommelige liturgi. I de slaviske kirkene, er vesper og matutin ofte kombinert til én gudstjeneste som kalles ”vigilie.” Hvis vi er til stede under en vigilie, følges slutten av vesper av de Seks Salmer. Disse seks salmene utgjør det mest høytidelige sett med bønner i noen gudstjeneste, fordi det sies at det er disse bønnene vi kommer til å høre på Dommedagen, når Kristus kommer ved verdens ende. Av denne grunn står vi helt stille, med ubrutt konsentrasjon, som når vi møter Hans dom ved tidens slutt. Hvis matutin feires alene, begynner vi med noen innledningsbønner, salmer og en liten ektenie før de Seks Salmene. Mens disse leses gjør vi som sagt ikke Korsets tegn, men står helt stille.

Mens matutinevangeliet leses, ser vi i ydmykhet mot gulvet og lytter oppmerksomt. Etterpå kommer presten ut med det hellige Evangelium (en utsmykket bok som inneholder kirkeårets evangelielesninger) så vi kan ære det. Vi kysser først ikonet midt i kirken, som vi gjorde når vi først kom inn. Vi går så bort til presten og gjør to bøyninger, kysser evangelieboken med ærbødighet (men ikke prestens hånd som, etter gresk skikk, holder evangelieboken – begge hendene dekkes av hans Felonion), og så en tredje bøyning. Vi ærer evangelieboken på samme måte som et ikon av Kristus. Hl. Johannes Damaskenos sa helt tydelig at det skrevne Ord er en form for ikon:

Den sjette form for bilde [ikon] males av minnet om tidligere hendelser, som under eller gode gjerninger, for at ære, hedring og evig minne kan bli gitt dem som har strevd tappert. De hjelper til dyd, at onde mennesker må bli til skamme og styrtes, og de er til nytte for kommende generasjoner, som ved å se på slike bilder kan oppfordres til å flykte fra ondskap å ønske godhet. Det er to typer slike bilder: de er enten ord skrevet i bøker…, eller materielle bilder, som krukken med manna eller Aarons stav.

Siden Evangeliet inneholder Kristi selveste ord, anses det også som det helligste blant ikoner.

Etter vesper og matutin, kommer vi til den hellige liturgi. Vi burde faste fra midnatt før denne gudstjenesten, for å kunne være oppmerksomme under feiringen og for å forberede oss til å motta den hellige Nattverden eller Antidoron, det velsignede brødet som deles ut etter liturgien. (Hvis liturgien feires ved midnatt, burde vi faste seks til åtte timer før den begynner. Dette er en streng faste, uten noen form for mat eller drikke.) Selv om vi ikke deltar i Nattverden, gir Antidoron oss en slags deltakelse i Eukaristien. Dette er fordi den velsignes i de hellige Mysterienes nærvær. Den forblir brød, og blir ikke Kristi Legeme, med tar på seg Nattverdens velsignelse. Derfor forbereder vi oss med faste også for å motta denne velsignelsen.

Hvis vi skal delta i Nattverden burde vi, som et minstekrav, ha holdt fasten på onsdag og fredag. Vi burde også unngå kjøtt på lørdag. Men siden lørdag ikke er en fastedag (bortsett fra Hellige Lørdag), spiser vi olivenolje og vin, og, hvis vår åndelige far tillater det, også egg og meieriprodukter til midt på dagen. På lørdag ettermiddag og kveld burde vi faste som vi vanligvis gjør på en vanlig onsdag og fredag. Ektepar burde, så klart, faste fra samleie før deltakelse i Nattverden. I løpet av de vanlige fastetidene, som den Store Fasten, er denne delen av forberedelsen til Nattverden allerede fullført. Av den grunn råder de fleste prester sine menigheter å delta oftere i Nattverden i fastetiden. Før vi går til kirken burde vi også lese forberedelsesbønnene foran ikonene hjemme. Disse bønnene forbereder oss psykisk og åndelig til deltakelse i den guddommelige Eukaristien. Vi må også bekjenne våre synder for presten før vi deltar, for å fullføre forberedelsen. Hl. Paulus var veldig klar om hvor viktig denne forberedelsen er:

Derfor, den som eter brødet eller drikker av Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens Legeme og Blod. La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av begeret. For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens Legeme. Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn [dør].[7]

Etter å ha forberedt oss, burde vi gå til kirken litt tidlig, før liturgien har begynt. Derved får vi tid til å kysse ikonene, tenne et lys, og gi presten navnene på de levende og døde ortodokse kristne vi ønsker at han skal be for i Proskomidien. I de slaviske kirkene, er små prosphora (brød), som man legger ved til listene, også tilgjengelige. I både greske og slaviske kirker, har de troende ofte små minnebøker som inneholder en liste av både levende og døde ortodokse kristne som de ønsker presten å be for under gudstjenesten. En altertjener tar vanligvis disse med til alteret og gir dem til presten mens han gjør Proskomidien. Det bør bemerkes at kun ortodokse kristne minnes i liturgien, siden det er fellesskapet av alle de forente i rett tro. (De heterodokse, som man kan og må be for, burde minnes i våre private bønner, men aldri ved navn i Kirkens offentlige gudstjenester. Dette gjelder også politiske overhoder. Den guddommelige liturgi har bønner for alle mennesker, men de vi nevner ved navn er de som tilhører ortodoksiens fylde, som deler vår dåp og tro, og som står fast ved den ortodokse lære … )

Mens presten gjør Proskomidien, leses vanligvis Timebønnene. Disse er korte gudstjenester med salmer og bønner som de tidlige kristne ba gjennom dagen mens de strevde for å oppnå ustanselig bønn. Av og til, brukes denne tiden også til skriftemål, særlig hvis mer enn én prest er til stede, selv om denne skikken er upassende og avleder oppmerksomheten fra gudstjenestene. Etter matutin eller timebønnene begynner den guddommelige liturgi. Under de mest høytidelige stundene i liturgien, oppfordres vi til å delta på følgende måte:

1. Under den Store Inngang, bøyer vi hodet mens Gavene bringes ut fra alteret. Under gudstjenestene, burde vi aldri bøye oss så langt ned at vi ikke ser hva som foregår. Innganger og prosesjoner i kirken kaller vår oppmerksomhet til noe (Evangeliet, Eukaristiens offergaver, et ikon, osv.) og vi burde ikke ha blikket rettet mot gulvet når de skjer. Ellers mister de deres betydning. Når presten går forbi kan vi forsiktig ta på eller kysse hans Felonion. Vi burde stå oppreist rett før presten går inn gjennom den Vakre Porten.
2. Når presten sier, ”Ta og et…,” burde vi gjøre en bøyning og så reise oss. Den moderne skikken der folk kneler under denne delen av gudstjenesten, kommer fra en ukorrekt idé om at disse ordene utgjør ”innvielsen” av de Eukaristiske elementene. Den ortodokse Kirke har aldri forstått det slik.
3. Når presten sier, ”Drikk alle herav…,” gjør vi igjen en bøyning og så reiser oss.
4. Når presten sier, ”Deg frembærer vi Ditt av det som Ditt er…,” gjør vi en bøyning (eller bøyninger til marken, på de dager der dette er tillat) og forblir nedbøyde helt til presten sier: ”Og særlig for vår allhellige…” Det er nå presten sier ”innvielsesbønnene” i alteret.
5. Etter ”Fader vår…,” når presten sier, ”Det hellige for de hellige,” gjør vi en bøyning (eller bøyning til marken, på de dager der dette er tillat) og forblir nedbøyde helt til koret blir ferdig med å synge: ”Én er hellig…”
6. Når diakonen eller presten frembærer kalken og sier, ”Tre frem med gudsfrykt…,” gjør vi en bøyning, eller en rask bøyning til marken (når tillat), og så reiser oss igjen.

Hvis vi skal delta i Nattverden, går vi til ikonet midt i kirken og kysser det som vi gjorde når vi først kom inn. Vi stiller oss så i kø, til høyre for Amboen. Vi krysser armene over brystet, med høyre armen over den venstre. Når vi går frem, burde vi i ydmykhet la mennene gå først,[8] etter kirkerang og alder (eldste først). Deretter burde kvinnene delta etter kirkerang (vanligvis prestens kone, eller Presbytera, først) og alder. Til sist burde barna komme frem, guttene først, etter alder.[9] Vi gjør dette for å følge Hl. Paulus formaning: ”La alt skje sømmelig og med orden.”[10] Vi må alltid nærme oss Mysteriene med stor ærbødighet. Dersom noen prøver å dytte seg fram i køen, la ham gjøre det. Det er ingen grunn til å krangle over noe slikt, og distrahere andre troende mens de mottar Mysteriene.

Når vi mottar Mysteriene, burde vi fortsatt ha armene krysset over brystet. Mens vi passer på at vi har kommunionsduken trygt under haken, åpner vi munnen, nok til at presten lett kan legge inn skjeen. Vi burde lukke leppene rundt skjeen, og så la presten trekke den ut, mens vi holder leppene lukkede. Vi burde ikke prøve å kysse kalken – selv om dette er en vanlig skikk i de slaviske kirkene -, men forsiktig trekke oss bort fra duken, og ta et stykke Antidoron, som vi dypper i vinen ved siden av. Det viktigste er at vi ikke gjør noe som, med uhell, kan velte kalken eller få presten til å miste den. Mens vi spiser Antidoron burde vi være forsiktige så vi ikke mister smuler på gulvet.

Hvis vi ikke deltok i Nattverden, men fastet fra midnatt, kommer vi frem etter liturgien og, etter å ha kysset ikonet i midten av kirken, går bort til presten og holder ut høyre håndflaten, som vi legger oppå den venstre. Når presten legger et stykke Antidoron i hendene våre, kysser vi hånden hans. Det er også en from skikk å ta med litt Antidoron hjem som vi spiser i løpet av uken. Man burde ta med seg en liten plastpose til kirken som man kan bruke til å ta brødet med seg på hjemreisen. De som deltok i Nattverden og tok et stykke Antidoron rett etterpå burde ikke ta Antidoron igjen etter liturgien er ferdig.

Etter den siste velsignelsen, leses takkebønnene stille av leseren. I denne stund burde vi tenke på Guds Mysterier og Hans miskunn, som bønnene formaner oss å gjøre. Etter bønnene er ferdige, burde vi ære ikonene på samme måte som når vi først kom inn i kirken, og så forlate kirkebygget, stille og i samme rekkefølge som når vi deltok av Nattverden. Vi burde unngå å hilse på venner og bekjente til etter vi har kommet ut av kirken. Diakonen eller presten deltar sikkert fortsatt av Nattverden som er igjen, og renser kalken. Vår Herre er fortsatt til stede i alteret. En stille og ærbødig atmosfære burde derfor alltid holdes rundt kirken.

Husk at disse reglene er beregnet på vår egen kirkemyndighet. Det kommer til å være noe forskjell i praksis hos de slaviske kirkene, siden vi her legger vekt på gresk praksis. Men disse forskjellene er veldig små. I mer moderniserte kirker, som har tapt mange av den ortodokse Kirkes tradisjoner, følges kanskje bare noen av disse tradisjonene. Uansett, hvis du finner forskjeller innen din egen menighet, ha alltid en ydmyk holdning ovenfor det du ser. Vi har ikke fremstilt disse tradisjonene for å skape spenning eller fiendtlighet. Vårt mål her er å utdanne og lære, ikke dømme. Konsentrer deg om å gjøre det du kan med en ærbødig og mild ånd, og unngå å kritisere andre. Et slikt vitne kan godt, i løp av litt tid, inspirere andre til å søke et mer tradisjonelt liv.

Oversatt fra Protopresbyter David Cownie and Presbytera Juliana Cownie, A Guide to Orthodox Life: Some Beliefs, Customs, and Traditions of the Church, Etna, CA: Center for Traditionalist Orthodox Studies, 2011, s.54-67.

---

[1] Hl. Germanos av Konstantinopel, Kirkehistorie og Hemmelig Kontemplasjon.

[2] Matt. 18:20

[3] Man of God: Saint John of Shanghai & San Francisco, overs. og red. Archpriest Peter Perekrestov (Redding, CA: Nikodemos Orthodox Publication Society, 1994), s.241.

[4] Sitert i Orthodox America, June 1984, s.II.
[5] Salme 47
[6] Mellom vesper og matutin har vi også kompletoriet og midnattstimen - Miklagard
[7] 1 Kor. 11:27-30

[8] Siden menn og kvinner står på hver sin side av kirken, gjør vi dette også av praktiske grunner - Miklagard

[9] I de fleste kirker er det barna som får gå først - Miklagard

[10] 1 Kor. 14:40.