av Johannes H. Solberg
Bønnene i Fadervår kan
deles inn i to kategorier. De fire første delene handler om Gud, de
fire neste handler om mennesket. Dette viser oss at Gud, og ikke vi
selv er sentrum. Som Kristus sier et annet sted «Søk Guds rike
og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette andre i tilgift»
(Matt. 22, 37). De fire siste bønnene, som begynner med bønnen om
daglig brød, er «tilgiften». Vi ber om et liv uten åndelig og
fysisk sult, og et liv uten ond nød og synd. Kristi budskap synes
derfor å være at når vi ærer Gud gjennom å holde hans navn
hellig, gjøre hans vilje og ønske hans kongedømme velkommen, da
vil Han også ivareta oss og våre nødvendig behov. Dette er ingen
byttehandel – hvis Gud for ære så får jeg beskyttelse – men
mer en konsekvens av å leve livet sitt i Gud og holde seg nær ham.
De behovene Gud vil ivareta er både åndelige og kroppslige behov.
Vi er vant til å skille på dette ved å kalle noe «primærbehov»
og noe «sekundærbehov», men Fadervår-bønnene skiller ikke på
dette. Det åndelige og det fysiske henger sammen. Ved å be Fadervår
regelmessig vil vi stadig trenge dypere inn i sammenhengen mellom det
åndelige og det fysiske livet. Jeg vil kun gi noen små knagger å
henge disse bønne-erfaringene på. La oss gå over til selve bønnen.
«Gi oss idag vårt
daglige brød!»
Brød står for all mat.
Brødet var bestanddelen i det jødiske kosthold på denne tiden, og
brødet var symbol for livet i videste forstand. Vi kunne
spissformulere det jødiske synet på brødet som at brødet står
for livet. Uansett er det to aspekter ved brødet, et fysisk og
konkret og et åndelig. Disse henger sammen, men jeg vil begynne med
den konkrete tilnærmelsen.
«Daglig»
- epiousios- er et gresk ord som ikke forekommer i noen andre tekster
og er kanskje et av de mest omdiskuterte ordene i bibelen. De
tidligste kristne skribenter er også usikre på ordets betydning.
Allerede Origenes kommenterer alle mulighetene for tolkning av dette
ordet. Betyr det 1) brød som er nødvendig for å leve, 2) brød for
den dag som er, dvs brød for idag, eller 3) betyr det brød for den
kommende dag, dvs morgendagen? Sannsynligvis er det den tredje
muligheten vi bør holde mest åpen, for dagarbeideren på denne
tiden – slik vi hører det andre steder i evangeliet – fikk sin
lønn på kvelden etter endt arbeidsdag. Denne lønnen var da for
neste arbeidsdags brød. Vi ber da om det nødvendigste til livets
opphold, at Gud må sørge for sine disipler. Vi skal huske på at
disiplene levde ofte fra hånd til munn i den første tiden, og at
denne bønnen var en trøst i en slik situasjon. Jesus advarer
disiplene mot forfølgelser og nød av ulik slag, da kan bønnen om
daglig brød være en trøst om at Gud tar seg av alle sine.
Det er mulig at dette er
den mest sannsynlige tolkningen. Likevel sier kirkefaderen den hl.
Cyprian sier i sin Fadervårutlegning fra 250 e.kr følgende; «Den
fjerde bønn kan også forstås slik at vi bare ber om nødtørftig
næring til livsopphold for oss. Vi har jo frasagt oss verden og
trodd på Åndens nåde og kastet verdens rikdom og herlighet fra
oss, etter Herrens ord: Den som ikke gir avkall på alt han har, kan
ikke være min disippel. Men den som er begynt å være Kristi
disippel og gir avkall på alt etter sin mesters ord, han bør be om
nødtørftig næring dag for dag og ikke ønske noe for en lang
fremtid. Således har Herren sagt: «Bekymre dere ikke for den dag i
morgen, for den dag i morgen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag
har nok med sin egen plage» (Matt. 6, 34). Det er derfor forbudt for
Kristi disipler å tenke på morgendagen, og med rette ber vi om
livets opphold bare for dagen idag. Det ville jo være umulig og
selvmotsigende, om vi skulle bære omsorg for et langt liv i verden,
på samme tid som vi ber om at Guds rike snart må komme.». Bønnen
om daglig brød er altså en oppfyllelse av Jesus ord om at han vil
ta vare på sine disipler, likesom Faderen har omsorg for fugler og
planter og alt som lever. «Vær ikke bekymret! Si ikke,
hva skal vi ete eller hva skal vi drikke eller hva skal vi kle oss
med? Alt slikt søker hedningene etter. Men deres Fader vet at dere
har alle disse tings behov. Søk først Guds rike og hans
rettferdighet, så skal dere få alle disse ting i tilgift».(Matt.
6, 31). Den som lever i Gud,
skal ikke mangle noen ting, for Gud eier alt.
Spørsmålet
om rikdom og overflod i denne verden, kan derfor bare løses gjennom
å be denne bønnen med ærlighet, for da erkjenner og bekjenner vi
at alt kommer fra Gud, og at det er han som har gitt oss alt vi har,
enten det er mye eller lite. Husk på den rike mannen i Jesu lignelse
i Lukasevangeliet, 12, 20; han som samlet sin rikdom og satte seg ned
for å nyte livet. Han gjorde det motsatte av å be om daglig brød.
Gud sier til ham «Du dåre, i denne natt kreves din sjel
av deg. Hvem skal da eie alt du har samlet?»(Luk.
12, 20). Han gledet seg ved markens grøde, men skulle dø samme
natt. Han hadde ikke tatt høyde for at alt kommer fra Gud, som
holder alt opp ved sin nåde, og at uten Gud kan ingenting leve. Vi
må ikke holde Gud borte fra fremtiden. Alt ligger i Guds hånd.
Det
nye testamentet viser oss også mer direkte hvordan brød henger
sammen med den åndelige virkelighet. Faste er et åndelig øvelse
der vi avstår fra mat – et eksempel på hvordan det fysiske
innvirker på det åndelige livet. Vi ser dette også når Jesus
fastet i ørkenen og djevelen kom for å friste ham (Luk. 4). En av
fristelsene var å forvandle steiner til brød. Brødet står for
livet i bredeste forstand. Når Jesus valgte å ikke gjøre steiner
til brød, valgte han også å gå veien mot Golgatha, til lidelsen
og offeret.
Det brød det er tale om
i Fadervår, kan altså forstås som livets brød, som Kristus selv.
Kristus kaller seg livets brød (Joh. 6). En slik forståelse finner
igen også hos hl. Cyprian: «Livets brød er Kristus, han er ikke
alles brød, men vårt brød. Vi sier Fader Vår, fordi han er far
til oss som kjenner ham og tror på ham. Vi sier vårt brød, fordi
Kristus er brød for oss som har del i hans legeme. Vi ber om at vi
daglig må få dette brød, for at vi ikke skal bli adskilt fra
Kristi legeme ved grove synder, vi som er i Kristus og daglig mottar
nattverden til frelsens føde.» Dette underbygger Hl. Cyprian,
ved å anføre sitatet fra Johannes-evangeliet der Jesus sier;
«Dersom noen eter av mitt brød, skal han leve i evighet. Men det
brød som jeg vil gi, er min legeme som gis for verdens liv» (6,51).
Det daglige brød og livets brød blir altså fra starten sett i
sammenheng. Vi ber om brød, og det brødet Gud gir de som tror, er
Jesus legeme som gir oss det sanne liv. Sammenhengen mellom det
daglige brød og Nattverdens brød er derfor allerede etablert i
Evangeliet selv, og utvikles videre av kirkefedrene.
Hl. Kirill av Jerusalem
(+386) peker på samme vis på at daglig – epiousion – betyr
«over-vesentlig». Derfor er det ikke vanlig brød vi ber om, men
det brød til sjelens føde. «For dette Brødet kommer ikke inn i
munnen, går i buken og kastes ut den naturlige vei, men sprer seg
gjennom alt du er, til gode for både sjel og kropp. Men med i dag
(epiousion) mener han ’hver dag’, som Paulus også har sagt, Så
lenge det heter idag.» Vi ber
derfor om den daglige mottakelse av Kristi legeme, og bønnen er en
liturgisk bønn om mottakelse av Herren.
Hvis vi går til bake til
ordlyden i brød -bønnen, med det «daglige» brød, så ser vi at
det daglige brød på Jesus tid og i den antikke jødedom også
betydde noe mer enn «dagen idag». I en Evangeliesamling skrevet på
Hebraisk/Aramaisk som heter Nasareer-evangeliet/ Hebreer-evangeliet
(ca år 100), ser vi at dette leddet i Fadervår på Aramaisk skrives
slik: «Vårt brød i morgen gi oss idag». Det er hl. Hieronymus
(400-tallet) som gir oss informasjonen om denne Evangeliesamlingen,
som i sin helhet er gått tapt. Hl. Hieronymus skriver: «Videre har
jeg funnet ut at «daglig»(mahar på
Aramaisk) på det jødiske språk betyr; Vårt fremtidige brød gi
oss idag». Det fremtidige brød – mener hl. Hieronymus - står
for selve den himmelske glede etter tidens ende, Den store
morgendagen.
Derfor eksisterte kanskje
ikke det skillet som vi straks gjør gjeldene mellom brødet som det
himmelske brød eller det rent fysiske brød. Det fysiske brød er et
tegn på hvordan Gud metter oss på det åndelige området. All
spising er et tegn på det livet Gud gir oss. Brød er alltid et
symbol for det sanne «Livets brød». Ethvert bordfellesskap,
ethvert måltid peker ut over det å bli mett. Mat er ikke kun
kjemikalier som får kroppen til å virke. Måltid-fellesskapet peker
utover seg selv, fordi det et slikt fellesskap ivaretar alle som
deltar, og viser til Guds nåde fordi Gud har gitt mennesket å
forvalte jorden som han har skapt. Maten kommer fra Gud, og viser til
Skaperen. Vi som lager maten er slik medskapere og foredlere av de
gaver Gud har gitt.
«Velsignet være Gud»,
slik ber den fromme Jøden før måltidet. Mennesket velsigner Gud,
dvs det samme som å takke Ham, for det han gir oss, korn og druer,
og vi tilvirket dette til brød og vin, som hans medskapere. Slik
oppfyller vi vårt aller første oppdrag i paradishagen, som var å
passe på hagen og kultivere marken. Da vandret Gud selv i hagen
(1.Mos. 1). Måltidet og den guddommelige åpenbaring henger sammen.
Slik ser vi det også i Den gamle pakt, når Moses og sytti prester
sluttet pakt med Gud på Sinai. Da står det «De skuet Gud og de
spiste og drakk» (2. Mos 24,11).
Spisingen generelt og
brødet spesielt har derfor en grunnleggende betydning i troslivet og
hvordan mennesket forholder seg til verden. Et klokt menneske har
sagt at om man klarer å lære barna bordskikk, er det alt som trengs
for å lære god oppførsel i sin alminnelighet. Da kommer annen
oppførsel naturlig. For alt begynner i måltid-fellesskapet. Være
rolige, vente på hverandre, ta hensyn, snakke etter tur osv. Derfor
er det heller ikke unaturlig at det knytter seg visse regler til det
spesifikke kristne måltid-fellesskapet. Apostelen Paulus
sammenholder dette ved å si at når menigheten kommer sammen i
fellesskapet om det ene Brød, er det Kirken som manifesteres (1.
Kor. 11). Det er ett brød og én Kirke. De som mottar den hellige
Nattverdens brød, er ett i Kristi Legeme.
Det jordiske fysiske brød
peker på det himmelske brødet, Kristus. Det er et tegn på
menneskers forvalting av Guds skaperverk, og dypest sett den kristne
kulturen. Når Jesus disipler lærer å be om daglig brød, så er
det altså en bekjennelse til det Kongerike som skal komme. I dette
riket skal Han være alt i alle. Vi som ber vår himmelske Fader om
dette, bekjenner hans makt og hans seier over nød og død, som jo er
den naturlige konsekvens av å mangle brød.
At vi bekjenner Kristus
som vårt daglige brød innebærer også at det ikke finnes noe rent
eller urent når det kommer til mat. «Ikke noe som mennesket
spiser, kan gjøre det urent» sier Kristus (Mark 7, 15). Det
finnes nok bra eller dårlig mat, men alt mennesket tilbereder i takk
og ære til Gud og i respekt mot det skaperverket vi er satt til å
forvalte, er bilder på det som skal komme. Riktignok vil jeg si at
noe mat er sterkere uttrykk for det kommende rike; når vi faster så
spiser vi derfor bare den mat som fantes i paradishagen. Vi slakter
ikke dyr, men spiser frukt og grønt. I fastetiden markeres det at vi
vender tilbake til en tilstand av harmoni med skaperverket, da Guds
fred fyllte verden og ingen offer var nødvendige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar