Om ærbødighet for de hellige

av Fader Georges Florovsky

Kristus har seiret over verden! Denne seieren vises og oppfylles i det faktum at Han bygde sin Kirke. I Kristus og ved Kristus ble menneskelighetens enhet virkelig opprettet for første gang, for dem som trodde på Hans navn og har blitt Kristi Legeme. Og ved deres forening med Kristus forenes de også med hverandre i kjærlighetens sanne enighet. I denne store enheten forsvinner alle utvendige forskjeller og hindringer: forskjeller i kjødelig fødsel viskes bort av den åndelige fødsels enhet. Kirken er et nytt folk, fylt av nåde, som ikke følger noen fysiske grenser eller jordiske nasjoner – verken grekere eller jøder – og en trosstrid, ved ”Vannets Mysterium,” ved en forening med Kristus i den ”Mystiske fonten,” ved ”nåden som gjør oss til barn”; dvs. ”Guds sønner” for hvem alt i himmel og jord ble til. I den hellige Dåpen forlater den som skal opplyses ”verden” og forsaker dens tomhet, han befrir seg selv og trår ut av den naturlige orden; fra ”kjødet og blodets” orden til nådens orden. Alle arvelige og kjødelige bånd brytes. Men mennesket forlates ikke ensom og alene. For som apostelen sa, ”ved én Ånd er vi alle døpt,” verken skyter eller barbar – og denne nasjonen springer ikke frem fra et forhold i blod, men ved frihet til ett Legeme. Hele meningen bak den hellige Dåpen består av det faktum at det er en mystisk mottakelse i Kirken, i Guds By, i Nådens rike. Gjennom Dåpen, blir den troende en medlem av Kirken, han føres inn ”i den ene Kirke av engler og mennesker,” blir en ”fellesborger med de hellige og alltid hos Gud,” etter Hl. Paulus’ mystiske og høytidelige ord – en kommer ”til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen, og til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen.” Og i denne folkemengden forenes han med Kristus. For, ”unus Christianus-nullus Christianus” [”én kristen-ingen kristen”].

Kirkens vesen er dens enhet, for Kirken er den ene Åndens Hus. Dette er ikke en utvendig og empirisk enhet eller katolskhet. Kirkens økumeniske natur er ikke noe utvendig, kvantitativ, spatial, eller geografisk, og er ikke avhengig av de troendes universale utbredelse. Kirkens synlige enhet er bare en følge, men ikke et grunnlag for Kirkens katolskhet. Geografisk ”universalitet” er en følge og ikke en vesentlig nødvendighet. Kirkens katolskhet var ikke svekket i kristendommens første tid når de troendes samfunn var, som små øyer, spredte og nesten forsvant i en enorm verden full av vantro og motstand. Den svekkes heller ikke nå når et flertall av menneskeligheten ikke følger Kristus. ”Selv om en by eller et område faller bort fra Den økumeniske kirke,” sier Metropolitt Filaret, ”vil Den økumeniske kirke forbli et helhetlig og ufordervet Legeme.” På samme måte vil Kirken forbli Økumenisk i de ”siste dager” når den vil reduseres til den ”lille flokk,” når ”tilbaketrekkelsens” mysterium skal åpenbares og når det knapt vil finnes tro på jorden. For Kirken er Katolsk i sitt vesen.

Hvis man leter etter en ekstern definisjon, uttrykkes kanskje Kirkens Økumeniske vesen best ved dens ”alltidlighet” (at den varer gjennom alle tider). For troende fra alle tider og alle generasjoner, som lever nå, som levde, og som vil bli født, tilhører den på samme måte. De utgjør alle ett Legeme, og gjennom den samme bønn forenes foran Herlighetens Herres ene trone. Opplevelsen av denne enheten gjennom tidene åpenbares og segles i hele den liturgiske syklus. I Kirken overvinnes tiden i et mysterium. Det virker som nådens utøsing stanser tiden, stanser minuttenes og årstidenes gang, og overkommer selv den generelle rekkefølgen og skillet mellom det som skjedde til forskjellige tider. I en enhet med Kristus gjennom nåde, i gaven av fellesskapet med den Ene blir forskjellige tider og generasjoner vår Ånd, mennesker som lever på samme tid. I Kirken hersker Kristus like mye blant de avdøde og blant de levende, for Gud er ikke de dødes Gud med de levendes Gud.

Kirken er ikke et rike av denne verden, men et evig rike, for den har en evig Konge – Kristus. Kirken er et mystisk bilde av evigheten og en forsmak på alles oppstandelse. For Kristus, Legemets Overhode, er sine tjenere og brødres ”liv og oppstandelse.” Nye fødsler har ikke enda tatt slutt og tidens gang fortsetter. Kirken forsetter på dens historiske vandringer, men selv nå har den ingen makt eller styrke i det. Det er som om den apokalyptiske stunden er forebygget – når det ikke lenger vil være tid, og all tid skal ta slutt. Jordisk død, sjelens skille fra kroppen, bryter ikke båndet mellom de troende, skiller ikke og splitter ikke fellesmedlemmer i Kristus, ekskluderer ikke de avdøde fra Kirkens grenser og sammensetning. I bønnen for de døde og i begravelsesgudstjenesten ber vi at Kristus ”vår udødelige Konge og Gud” sender de avdødes sjeler til de helliges bosted, ”til det rettferdiges bolig,” ”til Abrahams fang,” der alle de rettferdige hviler. Og med spesiell uttrykksfullhet i disse avskjeds bønnene kommer vi i hu og kaller på de rettferdiges skarer, og på Guds Moder, himmelens makter, de hellige martyrer og alle de hellige som våre himmelske fellesborgere i Kirken. Kirkens alltidlige og katolske samvittighet understrekes kraftig i begravelsesritene. De troende som oppnår sann enhet med Kristus i deres strid og i de frelsende ”Mysterier” kan ikke skilles fra Ham selv i døden. ”Salige er de som dør i Herren – deres sjeler skal bo med de salige.” Og bønnene for de hensovnede er et vitne og målestokk av Kirkens katolske samvittighet.

Med ærbødighet er Kirken på utsikt etter nådestegn som vitner til og bekrefter de hensovnedes jordiske strid. Ved et indre syn anerkjenner Kirken både rettferdige levende og døde, og Kirkens følelse segles av presteskapets vitne. I denne anerkjennelsen av dens brødre og medlemmer som har ”oppnådd fullkommenhet” består det mystiske vesen av det som i den kristne Vesten kalles ”de helliges kanonisering,” og som forstås i den ortodokse Østen som deres forherligelse, opphøyelse og velsignelse. Og det er først og fremst en forherligelse av Gud ”Underfull er Herren i sine hellige.” ”Guds hellige,” sa Hl. Johannes Damaskinos, ”hersket over og mestret sine lidelser og bevarte usåret Guds bilde og likhet, i hvilket de ble skapt; av sin egen fri vilje forente de seg med Gud og mottok Ham i deres hjertes bolig, og ved å motta Ham i felleskap på denne måten, ble de lik Ham i deres egen natur.” I dem hviler Gud – de ble ”Guds skatter og rene boliger.” I dette var mysteriet fullført. For som fedrene sa i oldtiden – Guds Sønn ble menneske så mennesker kunne guddommeliggjøres, så menneskesønner kunne bli Guds barn. Og i de hellige som oppnår kjærlighet er denne utviklingen og ”likheten” til Kristus oppfylt. ”De hellige var fylt med Helligånden allerede i deres livstid,” fortsetter Hl. Johannes Damaskinos, ”og når de døde var Helligåndens nåde fortsatt tilstede med deres sjeler og med deres legemer i graven, og med deres bilder og hellige ikoner, ikke på grunn av deres natur, men nåden og dens verk…de hellige lever og med dristighet står de foran Herren; de er ikke døde … de helliges død er mer lik søvn enn død,” for de ”hviler i Guds hånd”; dvs. i liv og lys … og etter Han som er selve Livet og livets kilde ble talt blant de døde, regner vi ikke lenger blant de døde dem som sovner inn med håp om oppstandelsen og med tro til Ham.” Og det er ikke bare for å få hjelp og forbønn at Helligånden lærer hver troende å be til de forherligede hellige, men også fordi å kalle på dem, gjennom felleskap i bønn, fordyper for forståelse om Kirkens katolske enhet. I vår påkallelse av de hellige viser vi kristen kjærlighet, og en levende følelse av samstemmighet og kraften til Kirkens enhet; og, i motsetning til dette, er tvil eller det å ikke føle nådens forbønn og de helliges inngrep for oss foran Gud, vitner ikke bare til en svekket kjærlighet, broderskap og kirkelige forhold, men også til en svekket tro til Inkarnasjonen og Oppstandelsens økumeniske verd og kraft.

En av Den ortodokse kirkes mest mystiske forventninger er kontemplasjonen om ”Guds Moders beskyttende slør,” hennes stadige bønn for verden, omringet av de hellige, foran Guds trone. ”I dag står Jomfruen i Kirken og med de helliges skare ber hun til Gud for oss; engler og yppersteprester tilber; apostler og profeter omfavner hverandre – det er for oss at Guds Moder ber til den Evige Gud!” Derved kommer Kirken i hu det synet som en gang ble sett av Hl. Andreas, dåren for Kristi skyld. Og det som den gang åpenbartes synelig forblir nå og vil stå i all tid. ”Kontemplasjon om Guds Moders beskyttende slør” er et syn av den himmelske Kirke, et syn om den himmelske og jordiske Kirkes ubrutte og evige enhet. Den forutser også at all eksistens etter graven, av de rettferdige og hellige, er én ustanselig bønn, én uendelig forbønn. For kjærlighet er ”all fullkommenhets enhet.” Og de rettferdiges velsignelse er en varig kjærlighet. Den store østlige helgenen, Hl. Isak Syreren, med uliknelig dristighet, vitnet om den altomfattende kraften som kroner en kristens strider. Ifølge hans ord når denne striden for Gud helhet og fullstendighet og når dens mål i renhet – og renhet er ”et hjerte som er miskunnelig mot hver skapning.” Og hva er et hjerte som har sin miskunn? spør den hellige, og svarer: ”Et hjerte som brenner for hele skapelsen, for mennesker, for fugler, dyr, demoner og alle skapninger. Og ved ihukommelse og kontemplasjon av dem fylles et slikt menneskets øyne av tårer; på grunn av en stor og sterk medlidenhet som tar tak i hans hjerte og dens store standhaftighet, er han overveldet av sårbar miskunnhet og han orker ikke å høre om eller se noe vondt, ikke en gang en liten sorg skapningene lider. Derfor ber han hver time for stumme dyr, for Sannhetens fiender og for dem som gjør vondt mot ham, at det må beskyttes og at de må vises miskunn; han ber også for reptilene, fra denne store medlidenheten som stadig vekkes i hans hjerte etter Guds likhet.” Og hvis den helliges bønn brenner så sterkt selv her på jorden, brenner den enda sterkere ”der” i ”Faderens omfavn” i den guddommelige kjærlighetens fang, i nærhet av Gud, som heter Kjærlighet, og som har kjærlighet for verden. Og i den Seirende Kirken er bønn for hele den Katolske Kirke ustanselig. Som Hl. Kyprianos sa – Kristen bønn er for hele verden; alle ber ikke bare for seg selv men for alle folk, for alle er én, og derfor ber vi ikke med en individualistisk bønn, men med én som alle har tilfelles, med én sjel i alt. Hele bønnetjenesten må bestemmes av en økumenisk bevissthet og samstemmig kjærlighet, som også inkluderer de navnene som bare Gud kjenner. Det tilhører ikke en kristen å føle seg alene og skilt fra alle, for han frelses kun i Kirkens enhet. Og bønnens krone er den brennende kjærlighet som vi ser i Moses’ bønn: ”Tilgi nå syndene deres. Kan Du ikke det, så stryk meg ut av boken Du har skrevet…” Eukaristien er kjernen av Kirkens tilbedelse. Her forenes også hele Kirken. Her ofres et offer sammen med bønner ”for alle og for alt,” her ihukommes hele Kirken, den stridende og den seirende. I Liturgiens mysterie-handling ”feirer himmelens makter usynlig med oss,” de er tilstede og feirer med prestene. Og til de store helgenene ble det noen ganger gitt ved Guds nåde å se i synlig form det som gjemmes fra den syndige – engelens samarbeider. Derfor vet vi at Hl. Serafim av Sarov én gang ble gitt å se herlighetens Herrens triumferende inngang, omringet av englenes skare. Slik en inngang av herlighetens Herre avbildes ofte i ikoner på alterveggene, og ikke bare som et symbol men som et tegn på at alt dette virkelig skjer usynlig. Og all den ikoniske dekorasjonen i Kirken viser vanligvis til den mystiske enheten av de helliges virkelige tilstedeværelse med oss. ”Vi ser for oss Kristus, Kongen og Herren, uten å skille Ham fra sin hær, for Herrens hær er Hans hellige” – sa Hl. Johannes Damaskinos. Hellige ikoner er ikke bare minnebilder, ”bilder av fortidens rettferdige,” ikke bare bilder, men er virkelig hellige ting med hvilken, som kirkefedrene forklarer, Herren er ”tilstede” og ved nåde er ”i felleskap” med dem. Det finnes et mystisk mål mellom ”bildet” og ”Prototypen,” mellom likheten og den som avbildes, som markeres spesielt i mirakuløse ikoner som viser Guds makt. ”Ærbødighet” til de hellige ikonene viser klart Kirkens forståelse av fortiden: det er ikke bare en ihukommelse rettet mot noe som har gått bort, men et syn, ved nåde, av noe fastsatt i evigheten, et syn av noe mystisk, en nådig tilstedeværelse av dem som har dødd og gått bort fra oss, ”et gledelig syn av hele skapelsens enhet.”

Hele skapelsen har Kristus som Overhode. Og ved Hans Inkarnasjon har Guds Sønn, ifølge et vidunderlig uttrykk av Hl. Irenæus av Lyons, ”igjen begynt en lang rekke med mennesker.” Kirken er den Andre Adams åndelige etterkommere og i dens historie oppfylles og fullføres Hans frelsende verk, mens Hans kjærlighet blomster og flammer i den. Kirken er Kristi og Hans Legemes fullkommenhet. Ifølge Hl. Johannes Krysostomos, ”bare da er Fullføreren Overhodet når et fullkomment legeme skal formes.” Det er en mystisk bevegelse – som begynte på den forferdelige Pinsedagen, når foran de få første utvalgte var det som om hele verden mottok en flammende dåp i Ånden til det siste målet, når det Nye Jerusalem skal åpenbares i all sin herlighet og Lammets Bryllupsfest skal begynne. Gjennom tidene samles gjestene og de utvalgte. Det evige rikets folk samles. Riket blir utvalgt og satt til side utenfor tidens grenser. Fullkommenheten skal oppnås i den siste oppstandelsen – da skal hele fullkommenheten og herligheten og hele betydningen av Kirkens katolskhet åpenbares.

Oversatt fra: 'Creation and Redemption', Vol. III of the Collected Works of Georges Florovsky, Belmont, MA: Nordland Publishing Co., 1976, pp.201-208.