Hellige Sunniva

Hellige Sunniva og seljemennene

av Thomas Arentzen

www.ortodoks.com

Frem til år 1054 var den latinske Vestkirken én og samme Kirke som de ortodokse kirkene. Derfor har også Norge vært et ortodokst land med ortodokse helgener. Som ortodokse kristne i Norge har vi behov for å be med norske hellige. Samtidig har vi en enestående anledning til og kanskje et ansvar for å synliggjøre ortodokse røtter hertillands. Nettopp derfor er vår ikonostas på Helsfyr utvidet med fire helgener som alle har tilknytning til Norge, nemlig Hl. Sunniva, Hl. Hallvard, Hl. Olav og Hl. Trifon.

Den hellige Sunniva vokste opp vest i det kristne Irland omkring midten av det tiende århundre. Hun var kongsdatter og tidlig klok. Da faren døde, tok hun over styret av kongedømmet. Siden hun var en vakker og mektig jomfru, ønsket mang en beiler hennes hånd. En hedensk viking truet henne gjentatte ganger; han plaget og plyndret folket og skapte ufred i riket da hun ikke ville gifte seg med ham. Sunniva fant situasjonen uutholdelig og innkalte folket til råd. Her la hun frem problemet for dem, og konkluderte ifølge sagaen slik: "Jeg vil gjøre meg fri, som en ættstor kvinne, og overgi meg til min Herre Jesu Kristi makt og forsyn, og alle de som vil følge meg må gjøre slik." Hun ville forlate landet slik at befolkningen kanskje endelig kunne få fred. 

Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen; likesom Noah gikk de ombord og la sine liv i Herrens hender. 

Efter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen. Kosten var fastemat: fisk og grønne vekster.  

I et kristent irsk dikt fra denne tiden heter det: "Frydefullt er det at jeg kan stå på øyas bryst… At jeg kan se de prektige fugleflokker over det vide hav, at jeg kan se de mektige hvaler, de største av alle undere… At jeg kan prise Herren som har makt over alt, himmelen med dens engler, jorden og tidevannet." 

Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt, og slik ble Hl. Sunniva og seljemennene de første ortodokse martyrer på norsk jord. 

Jarlen på sin side ble aldeles forfjamset da han ikke fant noen folk på Selja (for han hadde sett dem fra båten) og måtte snu med uforrettet sak. 

Efter dette hendte mange merkelige ting på Selja: En bonde mistet hesten sin, men fant til sist hoppa stående foran den store steinrøysa vest på Selja; hun stod fjetret fremfor en søyle av vidunderlig lys. 

Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret som disiplene ved Kristi forklarelse på Tabor tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Dér var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, og den ortodokse misjonskongen Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var primsignet (blitt katekumen) i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden. 

Kong Olav og de to Tord'ene ble gode venner; han fortalte dem om den treenige Gud og bad dem ta imot dåpen. De to var ikke uvillige til det, men ville spørre kongen om det merkelige hodet. Kongen og hans biskop Sigurd så straks at dette var et helgenhode. Tord'ene valgt så å ikle seg Kristus i den hellige dåp. Der var stor glede ved hoffet. 

Olav og Sigurd forhørte seg om Selja blant nordmennene på tinget på Dragseidet. Fór de dernest ut til Selja og fant visselig velluktende knokler i ura. Endelig trengte de inn til en liten hule i berget hvor de fant Hl. Sunnivas kropp like hel med hår og hold. 

Dermed lot de bygge en Sunniva-kirke i fjellsiden. Levningene ble lagt i relikvieskrin i det Herrens år 996 og anbragt i kirken. I hulen (som kalles Sunnivahulen) ble der reist et lite kapell - trolig viet erkeengelen Mikael. Da den store helgenkongen Olav Haraldsson den Hellige (995-1030) kom for å fortsette navnebrorens kristningsverk, landet han på Selja, og vi kan regne med at han feiret liturgi i Sunniva-kirken eller under steinhellene. 

Med seljemennene hadde vikingriket Norge fått sine første helgener: mennesker som ikke ydet verdslig motstand, men satte sin lit til Kristi kors - for Guds kraft fullendes i svakhet. (2. Kor. 12,9) Senere ble der reist flere kirker, og Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner. Relikviene ble likeledes plyndret. Ingen vet lenger hvor levningene befinner seg. En rekke Sunniva-ikoner og andre fremstillinger finnes dog bevart; hun avbildes vanligvis med en steinhelle i hånden. 

Hl. Sunniva og seljemennene har særlig vært skytshelgener for Vestlandet, men har vært æret helt nord i Troms, og deres festdag Seljevoka eller Sunnivadagen feires den 8. juli. Mange norske jentebarn er kalt Synnøve efter Hl. Sunniva. Selja har vært et pilegrimsmål i tusen år og er det fremdeles. Fremdeles pipler der helbredende vann fra Sunnivas hellige kilde ved hellerne. Og fremdeles er den Hl. Sunniva og seljemennene med de ortodokse troende på Helsfyr og andre steder.

Hentet fra www.ortodoks.com