Antisemitisme

En Preken Mot Pogromene

av Hl. Metropolitt Anton Khrapovitsky av Kiev

i Zhitomirkatedralen 20/04/1903

Forsoningens gledelige høytid, Kristi oppstandelse, fortsetter. Vi har fullført vår ihukommelse av Thomas, som var den første til å bekjenne at Jesus er vår sanne Gud, og synger nå om myrrabærerskenes gjerninger. Vi ihukommer de kvinnene som ikke lot sin trofasthet til Kristus svekkes, selv ikke i de forferdelige dager da Han ble forrådt og drept, og som ble verdiget å forkynne Hans oppstandelse for apostlene. Disse apostlene opplyste verden ved å forkynne oppstandelsen, men disse kvinnene hadde først opplyst apostlene med den.

Mens vi opphøyer deres tro, kaller Kirken hver og én av oss til å imitere denne striden og delta i oppstandelsens forkynnelse. Vi blir kalt til å så fylles med glede i Ham at vi ikke bare glemmer våre fienders vonde gjerninger mot oss, men at vi hjertelig tilgir dem for deres hat, og ikke bare tilgir dem, men til og med elsker våre fiender. Vi må streve for å omfavne hele menneskeligheten med kjærlighet, og invitere dem til å dele med oss den åndelige fryd som tilhører det nye livet som vises så tydelig i oss, det evige livet fylt av velsignet felleskap med Gud. Nå oppfylles Jesaias profeti: ”Og evig glede … sykdom, sorg og sukking har flyktet” (Jes. 35:10).

Kristi oppstandelses nåde skinner så sterkt selv i vår fordervede tid, og den skinner ikke bare på den fromme med selv på de likegyldige. I disse hellige dagene vender de som tidligere ikke ba seg til bønn, selv de med hare hjerter. Vi hilser hverandre med fredets kyss, og selv de ubarmhjertige og gjerrige gleder seg i nestekjærlighet. ”Kristus er oppstanden og livet springer frem” som Krysostomos’ gudfryktige stemme forkynner. Men midt oppi slike betryggende omstendigheter innenfor det kristne liv, har sørgelige, skamfulle nyheter nådd oss om en ondskapsfull og umenneskelig massakre av jøder i byen Kisjenev, noe som skjedde på selveste oppstandelsesdagen, tilgivelsens og forsoningens dag.

På samme tid som det i våre hellige templer ble sunget, ”La oss omfavne hverandre og si ’bror’ selv til dem som hater oss…” ja, på samme tid, utenfor kirkeveggene, brøt en beruset og dyrisk mobb seg inn i jødiske hjem, ranet de fredelige folkene som bodde der og rev mennesker i småbiter. De hev deres lik fra vinduer inn i gatene og stjal fra jødiske butikker. En annen gal og grådig mobb skyndet seg inn for å stjele klær og smykker fra de blodige likene, og tok alt de fikk tak i. Som Judas, beriket disse tyvene seg med bloddekket sølv – blodet til disse uheldige menneskeofrene!

O Gud! Hvordan kunne Din godhet tåle en slik krenkelse og lovbrudd på Din frelsende lidelses og herlige oppstandelses dag! Du utholdt Din forferdelige strid så vi kunne bli døde for synd og leve i Deg (Rom. 6:11), men her slakter de på en grusom og dyrisk måte dem som er Dine slektinger i kjødet, som, selv om de ikke kjente Deg, allikevel står Ditt hjerte nær, som Du selv sa ikke lenge før Din kjødelige lidelse, ”Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg. Hvor ofte ville Jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke” (Matt. 23:37).

Brødre, jeg ønsker å få dere til å forstå dette så dere kan se at selv i dag står den jødiske stammen nær Guds hjerte, og fatte at Gud er arg på dem som krenker det folket. For at ingen skal tro at vi velger ord fra Den hellige skrift for å passe vår egen mening, la meg lese for dere ordene til den mannen jødene hatet mer enn alle andre menn. Dette er mannen en forsamling med jøder sverget å verken spise eller drikke før de hadde drept ham (Apg. 23:12) – apostelen Paulus.

Lytt til ordene til Guds Ånd som taler gjennom ham: ”Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke! Min egen samvittighet bekrefter det i Den hellige ånd. Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg. De er israelitter, de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, Han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen” (Rom. 9:1-5).

Brødre, se og forundre dere: apostelen Paulus’ ord handler om jødene, selv om de sto imot Kristi tro. For at dere skal forstå, forklarer den samme apostelen og martyren i det følgende kapittelet, grunnen til hans kjærlighet til Israels hus! ”Mine brødre, jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de må bli frelst. For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne Ham. De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud” (10:1-3).

Ordene bekreftes i våre egen dag i jødenes liv. Se selv hvor dedikerte de er til loven, hvordan de bevarer sabbaten, hvor trofaste de er til sine ektefeller, og deres kjærlighet til sine barn, som de oppfordrer til lydighet. Det var en tid for ikke lenge siden da kristne utgjorde dem i alle disse tingene, men i vår fordervede og degenererte tid, må vi sørge når vi ser hvordan jødene lever. I våre byer, skiller ikke de fleste kristne mellom hverdagen, høytider og fastetider, men har falt bort i likegyldighet og et løst liv.

Det er sant at noen jøder også lever slik, men hvem var det som lærte dem dette bortkomne livet? Dessverre, var det fra folk som stammer fra bekjennere av Kristus, fra europeiske og russiske nihilister som, lik padder, svermet over vår land, og deres bøker og aviser forgifter luften rundt oss som en kolerapest.

Karaim og Talmud jødene må respekteres, men ve nihilistene blant jødene og oss, som forderver både familien og samfunnet, som sår sine smittende frø blant russisk og polsk ungdom, og som er hovedårsaken til hatet rettet mot de hellige forfedrene og profetenes etterkommere, som Herren elsker. Jeg snakker ikke om respekt for disse nihilistene blant jødene.

Lytt videre mens den velsigende apostelen forklarer grunnen til sin varme, selvfornektende kjærlighet til dette folket; hør hvordan han forklarer deres utro og hardhet til Kristus: ”Så spør jeg: snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene, og så skulle jødene bli misunnelige på dem” (11:11). Hvis alle jødene hadde trodd på Kristus, hadde hedningene som hatet jødene fornektet Ham. Hvis alle jødene hadde trodd, hadde vi, brødre, ikke blitt kristne, men hadde fortsatt tilbedt Jupiter og Venus og Perun og Volass som våre hedenske forfedre gjorde. Vær derfor forsiktig med å klandre jødene for deres utro; men sørg over i stedet over dette og be at Herren viser seg for dem. Vær ikke fiendtlige mot dem, men respekter det apostoliske ord om den israelitiske roten og grenene som ble brukket av den. ”Det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud! Sparte Han ikke de naturlige greinene, skal Han heller ikke spare deg” (11:20-21).

O Kristne, frykt det å krenke den hellige, men bortkomne, stammen. Guds straff vil komme over de onde som har utøset blod av samme rase som Gudmennesket, Hans allrene Moder, apostlene og profetene. Ikke tro at dette blodet bare var hellig i fortiden, men forstå at selv i fremtiden venter forsoning med Guddommen på dem (2 Pet. 1:4), som Kristi utvalgte bekjenner, ”Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv. En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall. På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, Han skal ta bort gudløsheten fra Jakob. Dette er Min pakt med dem når Jeg tar bort syndene deres” (11:25-27).

La barbarene vite at de har slaktet fremtidige kristne som fortsatt var i jødenes lend; la dem vite at de har vist seg til å være fiender av Guds forsyn, forfølgere av et folk elsket av Gud, selv etter det var bortkomment (11:28).

Hvor syndefullt fiendtlighet mot jødene er, basert på uvitenhet om Guds lov, og hvordan skal det tilgis når det kommer fra avskylige og skammelige impulser. De som ranet jødene gjorde det ikke på grunn av deres fornektelse av kristendommen, men fordi de ønsket andres eiendommer og rikdommer. De gjemte seg bak religiøs iver, men tjente griskhetens demon. De var lik Judas som forrådet Kristus med et kyss, mens blindet av grådighetens sykdom, men disse morderne, som gjemte seg bak Kristi navn, drepte Hans slektninger i kjødet for å rane dem.

Når har vi noen gang sett slik fanatisme? I Vest-Europa ble kjettere og jøder skamfullt henrettet, men ikke av mobber som ønsket å rane dem.

Hvordan kan man begynne å lære folk som kveler sin egen samvittighet, nåde og gudsfrykt, og, etter de forlater det hellige templet selv på Kristi oppstandelses lysende dag, en dag viet til tilgivelse og kjærlighet, overgir denne dagen til ran og mord?

Dere som tror på Gud og Hans Kristus! Frykt Herrens dom på vegne av Hans folk. Frykt det å krenke løftets arvinger, selv om de er bortkomne. Vi har ingen rett til å dømme dem for deres utro; det er Herren som dømmer, ikke vi. Vi, når vi ser deres iver, selv om det er ”uten å virkelig kjenne Ham” (Rom. 10:2), burde tenke på deres fedre: den rettferdige Abraham, Isak, Jakob, Josef og Moses, David og Samuel og Elias, som legemlig steg opp til himmelen. Se på Jesaja som godtok frivillig død for troen, Daniel som stoppet udyrenes munn i løvehulen, og Makkabeermartyrene som døde med glede i håp om oppstandelsen. La oss ikke slå, drepe eller rane folk, men å mykne deres hardhet mot Kristus og Kristne ved vår egen oppfyllelse av Guds lov. La oss øke vår bønn, kjærlighet, faste og veldedighet og vår omsorg for dem som lider, la oss være ivrige for troens sanne budskap; la vårt lys skinne foran folk så de kan forherlige vår himmelske Fader og Kristus. La oss bekjempe utro og ugudelighet først blant de kristne, og så bry oss med jødene, ”Da skal det komme tider med lindring fra Herren, og Han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus. Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dage ved sine hellige profeters munn” (Apg. 3:20-21).

St. Anton Khrapovitski talte ikke bare imot pogromene, og prøvde å få myndighetene til å gripe inn, men handlet også selv. Mens han var biskop i Volyn, marsjerte en mobb med pogromister mot en synagoge. Metropolitt Anton kjørte sin vogn i vegen for folkemengden, og sto selv mellom mobben og synagogen, og klandret dem for forbrytelsen de hadde planlagt.