Kanon 1
La en biskop ordineres av to eller tre
biskoper.
Kanon 2
La en prest, diakon, og resten av
presteskapet, ordineres av én biskop.
Kanon 3
Hvis en biskop eller prest ofrer noe som helst
ved alteret, bortsett fra det vår Herre bestemte til offeret, som honning,
melk, eller noen sterk drikke annet enn vin, eller fugler, eller noe levende,
eller grønnsaker, bortsett fra det som er tillat, la ham avsettes. Unntatt er
bare kornets førstegrøde, og druer ved passende årstid. Det er heller ikke
tillat å ta med noe annet til alteret når det hellige offeret feires, bortsett
fra olje til lampene, og røkelse.
Kanon 4
La all annen frukt bli sendt hjem til
biskopene og prestene som førstegrøden, men ikke ofret ved alteret. Men
biskopene og prestene må så klart gi diakonene og resten av presteskapet sin
andel.
Kanon 5
La ikke en biskop, prest eller diakon skille
seg fra sin kone for religiøse grunner; men hvis han skiller seg fra henne, la
ham ekskommuniseres; og hvis han holder fast ved det, la ham avsettes.
Kanon 6
La ikke en biskop, prest, eller diakon, drive
med jordisk handel; ellers burde han avsettes.
Kanon 7
Hvis noen biskop, prest eller diakon skal
feire den hellige Påskedagen før vårjevndøgnet, sammen med jødene, la ham
avsettes.
Kanon 8
Hvis noen biskop, prest eller diakon, eller
noen i presteskapet, når offeret ofres, ikke deltar av det, la ham bekjenne
årsaken; og hvis den er gyldig, la ham være; men hvis han ikke bekjenner den,
la ham ekskommuniseres som en som fornærmer folket, og en grunn til mistanke om
den som bar frem offeret, som om han ikke hadde ofret riktig.
Kanon 9
Alle de troende som kommer inn og lytter til
Skriften, men som ikke blir for bønn og Nattverden, burde ekskommuniseres, for
de har skapt uro i Kirken.
Kanon 10
Hvis noen ber, selv i et privat hus, men en
som er ekskommunisert, la ham også ekskommuniseres.
Kanon 11
Hvis noen i presteskapet skal be sammen med en
avsatt fra presteskapet, som om han fortsatt var i presteskapet, la ham også
ekskommuniseres.
Kanon 12
Hvis noen blant presteskapet eller lekfolket
som er ekskommunisert, eller ikke blir mottatt, skulle gå til en annen by og
bli mottatt der uten en attest, la både den som mottok og den som ble mottatt
ekskommuniseres.
Kanon 13
Men hvis han allerede er ekskommunisert, la ekskommuniseringen
vare lenger.
Kanon 14
Det er ikke tillat for en biskop å forlate sin
egen menighet, og bli overført til en annen, selv om han oppfordres av mange
til å gjøre det, hvis det ikke er en god grunn, som hvis han kan være til
større nytte for folket der i det gudelige ord. Og dette må ikke bestemmes av
ham alene, men av mange biskoper, og med deres ærlige oppfordring.
Kanon 15
Hvis noen prest, diakon eller noen i
presteskapet, skall forlate sin egen menighet, og dra til en annen, og, etter å
ha forlatt sin egen menighet, skal slå seg ned der uten tillatelse fra sin
biskop, da avgjør vi at han ikke lenger skal kunne fortsette i guddommelig
tjeneste; spesielt hvis hans biskop har bedt ham vende tilbake og han har
nektet dette, og holdt fast ved sin urolige oppførsel. Men la ham kommunisere
der som en lekmann.
Kanon 16
Men hvis biskopen der slike befinner seg skal
se bort fra befalingen om at de ikke lenger skulle kunne fortsette i
guddommelig tjeneste, og mottar dem som del av presteskapet, la ham
ekskommuniseres, som en lærer av uorden.
Kanon 17
Den som har vært gift to ganger etter dåpen,
eller har hatt en elskerinne, kan ikke bli biskop, prest, diakon eller ha noen
annen rolle i presteskapet.
Kanon 18
Den som har giftet seg med en enke, eller en
skilt kvinne, eller en skjøge, eller en tjenerinne, eller en skuespillerinne,
kan ikke bli biskop, prest, diakon eller ha noen annen rolle i presteskapet.
Kanon 19
Den som har giftet seg med to søstre, eller en
niese, kan ikke ha noen rolle i presteskapet.
Kanon 20
Hvis noen i presteskapet har blitt en kausjon
for en annen, la ham avsettes.
Kanon 21
En evnukk, hvis han har blitt slik på grunn av
vold eller forfølgelse, eller hvis han ble født slik, kan bli biskop hvis han
er verdig.
Kanon 22
Den som har mutilert seg selv, kan ikke ha
noen rolle i presteskapet, for han er en selvmorder, og en fiende mot Guds
skapelse.
Kanon 23
Hvis noen i presteskapet mutilerer seg selv,
la ham avsettes, for han er en selvmorder.
Kanon 24
Hvis en lekmann mutilerer seg selv, la ham
ekskommuniseres i tre år, for han handler mot sitt eget liv.
Kanon 25
Hvis en biskop, prest eller diakon blir funnet
skyldig i hor, mened, eller tyveri, la ham avsettes, men la ham ikke
ekskommuniseres; for Skriften sier, ”du skal ikke straffe noen to ganger for
samme lovbrudd.” Derfor skal presteskapet følge samme prosedyre.
Kanon 26
Blant dem som ble ordinert mens de var ugifte,
fastslår vi at kun leserne og kantorene kan gifte seg, hvis de så ønsker.
Kanon 27
Hvis en biskop, prest eller diakon skal slå
til en troende som har syndet, eller en vantro som har gjort noe galt, for å
skremme dem, fastslår vi at han skal avsettes. For vår Herre har på ingen måte
lært oss å gjøre dette, men, tvert i mot, når Han ble slått slo Han ikke tilbake,
når Han ble hånet, hånte Han ikke tilbake, når Han led truet Han ikke.
Kanon 28
Hvis en biskop, prest eller diakon har blitt
avsatt på rettferdig måte etter en åpen anklage, og han våger å blande seg i de
guddommelige tjenestene tidligere betrodd til ham, skal han bannlyses fra
Kirken.
Kanon 29
Hvis en biskop, prest eller diakon skulle ha
kjøpt den stillingen med penger, skal både han og den som ordinerte ham
avsettes, og fullstendig kuttet av fra kommunionen som jeg, Peter, gjorde med
Simon Magus.
Kanon 30
Hvis en biskop tar til seg en kirke med hjelp
av jordiske makter, la ham avsettes og ekskommuniseres, sammen med alle som er
i kommunion med ham.
Kanon 31
Hvis noen prest, fordi han hater sin biskop,
skal samle sammen en separat forsamling, og sette opp ett nytt alter, uten å ha
noen grunn til å fordømme sin biskop på grunn av religion eller rettferdighet,
la ham avsettes for sin ambisjon; for han er en tyrann; og det samme gjelder
resten av presteskapet, og alle andre som følger ham; og la lekfolk ekskommuniseres.
Men la dette skje etter biskopen har prøvd å irettesette dem én, to og tre
ganger.
Kanon 32
Hvis en prest eller diakon har blitt
ekskommunisert av en biskop, skal han ikke bli tatt opp igjen av en annen enn
den som ekskommuniserte ham, bortsett fra hvis denne biskopen har dødd.
Kanon 33
Ingen fremmed biskop, prest eller diakon kan
mottas uten en attest; og når de viser denne la personene granskes; og hvis de
forkynner guddommelighet, ta dem imot. Ellers, selv om du gir dem det de
trenger, må du ikke motta dem i kommunion, for mangt blir gjort i smug.
Kanon 34
Biskopene i hver nasjon må anerkjenne den som
er først blant dem og regne ham som deres hode, og ikke gjøre noe viktig uten
hans samtykke; men hver enkelt kan kun gjøre det som gjelder hans egen menighet
og landestedene som tilhører den. Men la heller ikke han (som er først) gjøre
noe uten alle andres samtykke; for slik blir det samstemmighet, og Gud vil
forherliges gjennom Herren i Helligånden.
Kanon 35
La ikke en biskop ordinere noen utenfor sine
egne grenser, i byer og steder som ikke tilhører ham. Men hvis han blir tatt
for å gjøre dette, uten samtykke fra personene som har ansvar for slike byer og
steder, la ham avsettes, sammen med dem han har ordinert.
Kanon 36
Hvis noen, etter å ha blitt ordinert til
biskop, ikke oppfyller sin tjeneste, og ikke tar vare på folket betrodd til
ham, la han ekskommuniseres helt til han tar ansvaret. Det samme gjelder en
prest eller diakon. Men hvis han har kommet dit og ikke blitt mottatt, ikke av sin
egen vilje men på grunn av folket, la ham fortsette som biskop; og la
presteskapet i den byen ekskommuniseres, fordi de ikke har irettesatt et ulydig
folk.
Kanon 37
La biskopene møtes to ganger om året, og la
dem sammen granske religiøse forordner og løse alle kirkelige uenigheter som
kan ha oppstått. Ett møte burde holdes i den fjerde pinseuken, og den andre på
den tolvte dagen i oktober.
Kanon 38
La biskopen ta var på alle Kirkens eiendommer,
og la ham administrere dem som én under Guds oversyn. Men han må ta bort noe av
det eller gi det som tilhører Gud til sine egne slektninger. Hvis de er
fattige, la ham hjelpe dem som fattige; men la ham ikke bruke det som en
unnskyldning for å selle Kirkens eiendom.
Kanon 39
La ikke prestene eller diakonene gjøre noe
uten biskopens samtykke; for Herrens folk er betrodde til ham, og det er han
som må svare for deres sjeler.
Kanon 40
La biskopens private eiendom, hvis han har noe
slikt, tydelig skilles fra det som tilhører Herren, så biskopen har fullmakt
til å etterlate sin egen eiendom til hvem han vil når han dør, og på den måten
han ønsker, og at biskopens egen eiendom ikke går tapt fordi den regnes som
Kirkens eiendom: for det kan hende at han har en kone, eller barn, eller
slektninger, eller tjenere;[1]
og det er rettferdig for både Gud og mennesker at verken Kirken lider tap på
grunn av biskopens eiendom, eller at biskopen eller hans slektninger blir
skadet på grunn av Kirken: heller ikke at de som tilhører ham skal involveres i
krangler, og vanære ham i døden.
Kanon 41
Vi fastholder at biskopen skal ha autoritet
over all Kirkens eiendom: for hvis han skal ta ansvar for menneskers dyrebare
sjeler, burde han da også ta ansvar for jordiske eiendeler. Han skal derfor
administrere dem med sin egen fullmakt, og gi til dem som lider nød, gjennom
prestene og diakonene, med gudsfrykt og ærefrykt. Om nødvendig, kan han også ta
det lille han selv trenger, og brødrene han må vise gjestfrihet, så han ikke
selv lider nød. For loven Gud har fastsatt, at de som tjener ved alteret skal
næres ved alteret. En soldat bærer heller ikke våpen mot fienden av egen
bekostning.
Kanon 42
Hvis en biskop, prest eller diakon er avhengig
terningspill eller drikke, la ham enten gjøre slutt på det, eller avsettes.
Kanon 43
Hvis en subdiakon, leser eller kantor gjør de
samme tingene, la ham enten gjøre slutt på det, eller ekskommuniseres. Det
samme gjelder lekfolk.
Kanon 44
La en biskop, prest eller diakon som tar
renter fra dem som låner av ham, enten slutte med det, eller avsettes.
Kanon 45
La en biskop, prest eller diakon som bare har
bedt med heretikere ekskommuniseres; men hvis han har tillat dem å tjene utføre
en liturgisk rolle, la ham avsettes.
Kanon 46
Vi fastsetter at en biskop eller prest som har
godkjent heretisk dåp eller offer, skal avsettes. For hvordan kan Kristus og
Beliar bli samstemt? Hva har en troende felles med en vantro?
Kanon 47
La en biskop eller prest som gjendøper en som
allerede har mottatt riktig dåp, eller som ikke døper en som har mottatt de
ugudeliges dåp, avsettes, som en som hater Herrens kors og død, og som ikke
skiller mellom sanne og falske prester.
Kanon 48
Hvis en lekmann skiller seg fra sin kone og
gifter seg med en annen, eller en som har skilt seg fra en annen mann, la ham
ekskommuniseres.
Kanon 49
Hvis noen biskop eller prest, i strid med
Herrens befaling, ikke døper i Faderens og Sønnens og Helligåndens Navn, men i
tre uskapte vesen, eller tre sønner, eller tre hjelpere, la ham avsettes.
Kanon 50
Hvis noen biskop eller prest ikke utfører den
éne innvielsen med tre neddyppinger, men kun med én neddypping, til Herrens
død, la ham avsettes. For Herren sa ikke, ’Døp i min død,’ men, ”Gå derfor og
gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og
Helligåndens navn.”
Kanon 51
Hvis en biskop, prest, diakon eller noen i
presteskapet, tar avhold fra ekteskap, kjøtt eller vin, ikke på grunn av
askese, men fordi han hater dem, og glemmer at Gud skapte alt overmåtelig godt,
og at Han skapte mann og kvinne, og vanhellige skapelsesverket, la ham
irettesettes, ellers må han avsettes, og kastes ut av Kirken. Det samme gjelder
en lekmann.
Kanon 52
Hvis en biskop eller prest ikke mottar en som
vender bort fra synd, men avviser ham, la ham avsettes; for han sårer Kristus
som sa, ”Det blir glede blant Guds engler over én synder som vender om.”
Kanon 53
Hvis en biskop, prest eller diakon ikke deltar
i kjøtt eller vin på en høytidsdag, ikke på grunn av askese, men fordi han tror
det er synd, la ham avsettes, som krenkende.
Kanon 54
Hvis en blant presteskapet spiser i en kro, la
ham ekskommuniseres, hvis det ikke var nødvendig å ta inn på et herberge mens
han var på reis.
Kanon 55
Hvis noen blant presteskapet krenker biskopen,
la ham avsettes: for ”du skal ikke forbanne en leder i ditt folk.”
Kanon 56
Hvis noen blant presteskapet krenker en prest
eller diakon, la ham ekskommuniseres.
Kanon 57
Hvis noen blant presteskapet håner de lamme,
eller døve, eller blinde, eller den som ikke kan gå, la ham ekskommuniseres.
Det samme gjelder lekfolk.
Kanon 58
Hvis en biskop eller prest forsømmer
presteskapet eller folket, og ikke lærer dem i gudelighetens vei, skal han
ekskommuniseres, og hvis han fortsetter i forsømmelse og latskap, la ham
avsettes.
Kanon 59
Hvis en biskop, prest eller diakon, mens en i
presteskapet lider nød, ikke gir ham de han trenger, la ham ekskommuniseres;
men hvis han fortsetter, la ham avsettes, som en som har drept sin bror.
Kanon 60
Hvis noen leser i kirken en falsk bok av
ugudelige menn, som om de var del av Den hellige skrift, til folkets og
presteskapets fordervelse, la ham avsettes.
Kanon 61
Hvis noen anklager en troende om å drive hor
eller bryte ekteskapet, og han er skyldig, la ham ikke bli ordinert til
presteskapet.
Kanon 62
Hvis noen av presteskapet, på grunn av frykt
for mennesker – enten jøder, hedninger eller kjettere – skal fornekte Kristi
navn, la ham kastes ut. Hvis han nekter for å være i presteskapet, la ham
avsettes. Hvis han omvender seg, motta ham som en lekmann.
Kanon 63
Hvis en biskop, prest, diakon eller noen i
presteskapet spiser kjøtt med livsblodet i, eller noe drept av dyr, eller noe
som har dødd av seg selv, la ham avsettes. For loven har forbydd dette. Hvis
han er en lekmann, la ham ekskommuniseres.
Kanon 64
Hvis en i presteskapet eller en lekmann går inn
i jødenes eller heretikernes forsamlinger for å be, la den første avsettes og
den andre ekskommuniseres.
Kanon 65
Hvis en i presteskapet skal slå noen i en
strid, og dreper ham med ett slag, la ham avsettes for sin vold. Hvis en
lekmann gjør det, la ham ekskommuniseres.
Kanon 66
Hvis en i presteskapet faster på Herrens dag,
eller på Sabbaten, bortsett fra den ene, la ham avsettes. Hvis han er en
lekmann, la ham ekskommuniseres.
Kanon 67
Hvis en tvinger og beholder en ugift jomfru,
la ham ekskommuniseres. Og han kan ikke ta til seg en annen, men må beholde den
han har valgt, selv om hun er fattig.
Kanon 68
Hvis en biskop, prest eller diakon
gjenordineres av noen, la både den ordinerte og den som ordinerer avsettes;
hvis det ikke kan bevises at den første ordinasjonen var av heretikere; for de
som er døpt eller ordinert av slike personer kan ikke være verken blant de
troende eller presteskapet.
Kanon 69
Hvis en biskop, prest, diakon, leser eller
kantor ikke faster i førti dager før Påske, eller på onsdager, eller fredager,
la ham avsettes, hvis han ikke er svak i kroppen. Hvis han er en lekmann, la
ham ekskommuniseres.
Kanon 70
Hvis en biskop, prest, diakon eller noen blant
presteskapet følger jødenes faster og høytider, eller mottar gaver fra dem på
deres høytider, som usyret brød, alle slike ting, la ham avsettes. Hvis han er
en lekmann, la ham ekskommuniseres.
Kanon 71
Hvis en kristen tar med olje til et
hedningetempel eller en jødisk synagoge på deres høydager, eller tenner lys, la
ham ekskommuniseres.
Kanon 72
Hvis en blant presteskapet eller en lekmann
tar voks eller olje fra den hellige Kirken, la ham ekskommuniseres, og la ham
gi tilbake en femtedel mer enn han tok.
Kanon 73
La ingen bruke til eget bruk gullkar, sølvkar,
eller forheng som har blitt helliggjort, for det står i strid med loven; og
hvis noen gjør slik, la dem ekskommuniseres.
Kanon 74
Hvis en biskop anklages for noe av trofaste
menn, må han innkalles av biskopene; og hvis han viser seg, og bekjenner, eller
blir funnet skyldig, burde han få en passende straff. Men hvis han ikke viser
seg, la ham innkalles for andre gang, av to biskoper sendt til ham av den
grunn. Men hvis han avviser kallet og nekter å komme, la synoden felle over ham
en passende dom, så det ikke virker som om han gjør fortjeneste ved å unngå
dom.
Kanon 75
En heretiker skal ikke mottas som et vitne mot
en biskop, eller ikke én troende; for ”etter to eller tre vitners utsagn skal
enhver sak være avgjort.”
Kanon 76
En biskop må ikke ordinere en bror, sønn,
eller slektning til biskop som en fortjeneste; for det er ikke riktig å arve
bispedømmet, å gi Guds saker til menneskelig hengivenhet. Det er heller ikke
riktig å underordne Guds Kirke til arvinger. Men hvis noen gjør dette, la
ordinasjonen være ugyldig, og la den som ordinerte straffes med
ekskommunisering.
Kanon 77
Hvis noen mangler et øye, eller er lam i et
bein, men er ellers verdig bispedømmet, kan han ordineres, for det er sjelens
urenhet, ikke legemlige defekter, som besudler et menneske.
Kanon 78
Men hvis noen er døv eller blind kan han ikke
bli biskop, ikke fordi han er uren, men for at Kirkens arbeid ikke skal
hindres.
Kanon 79
Hvis noen har en djevel, la han ikke bli
ordinert til presteskapet, og la ham ikke be med de troende; men hvis han
fries, la ham mottas i kommunion, og om verdig la ham ordineres.
Kanon 80
Det er ikke tillat for en som nettopp har
kommet fra et hedensk liv, og blitt døpt eller har omvendt fra en ond livsstil,
å bli umiddelbart ordinert som biskop, for det er ikke riktig at den som ikke
selv har blitt prøvet skulle lære andre. Ja, hvis ikke guddommelig nåde viser
at dette er passende.
Kanon 81
Vi har sagt at en biskop eller prest ikke må
overgi seg selv til administrasjon av offentlige affære, men å vie seg til det
kirkelige. La ham enten overtales til å gjøre dette, eller bli avsatt, for
ingen kan tjene to herrer, som Herren har sagt.
Kanon 82
Vi tillater ikke en trell å ordineres til
presteskapet uten hans herres samtykke. Men hvis en trell skulle vise seg
verdig, som vår Onesimus gjorde, og hvis herren hans frigjør ham, og sender ham
ut fra sitt hus, kan han ordineres.
Kanon 83
Hvis en biskop, prest eller diakon gjør
militærtjeneste, og ønsker å beholde både sin romerske og prestelige rolle, la
ham avsettes; for ”keiserens ting tilhører keiseren, og Guds tilhører Gud.”
Kanon 84
Den som spotter Kongen, eller en hersker, i
strid med det som er rettferdig, la ham straffes. Hvis han tilhører
presteskapet, la ham avsettes; hvis en lekmann, ekskommunisert.
Kanon 85
La de følgende bøkene regnes som ærverdige og
hellige av både presteskapet og lekfolket. Fra det Gamle Testament, Moses’ fem
bøker; av Josva Nuns Sønn, én; av Dommerne, én; av Rut, én; av Kongedømmene,
fire; av Krønikebøkene, to; av Esra, to; av Ester, én; av Judit, én; av Makkabeerne,
tre; av Job, én; av Salmene, én; av Salomo, tre, dvs. Ordspråkene, Forkynneren,
og Høysangen; av Profetene, tolv; av Jesaja, én; av Jeremia, én; av Esekiel,
én; av Daniel, én. Men ved siden av disse anbefales det å lære deres ungdom av
den lærde Siraks Visdom. Våre egne bøker, dvs. av Det nye testament, er: de
fire Evangelier av Matteus, Markus, Lukas og Johannes; Paulus fjorten brev;
Peters to brev; tre av Johannes; én av Jakob, og én av Judas. To brev av
Klemens, og mine, Klemens’, grunnlover, adresserte til dere biskoper, i åtte
bøker, som ikke burde publiseres på grunn av alt det mystiske i dem. Og våre,
Apostlenes Gjerninger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar