Dåpen og Kirken

av f. Peter Heers

f. Peter Heers

Helt fra begynnelsen av gjorde vår Herre Jesus Kristus dåpen til frelsens grunnlag for mennesket (Joh. 3:3, 3:7; Matt. 28:19) og sentral med hensyn til Evangeliets forkynnelse og Kirkens misjon. Dåpen var alltid og alle steder ansett som inngangen til både frelsen (1 Peter 3:21) og Kirken, for det var i og ved Kirken at frelsen ble gitt verden (Apg. 2:38-42). Det var alltid forstått at frelsens mysterium, Kirkens mysterium og Kirkens mysterier var sammenknyttet i et udelelig bånd. Alle forstod at de ble døpt av «én Ånd… til å være ett legeme» (1 Kor. 12:13), for det finnes kun «ett legeme og én Ånd… én Herre, én tro, én Dåp, én Gud og alles Fader» (Ef. 4:5-6).

Den nyopplyste ble ikke bare en troende kristen, men en bærer av Ånden (1 Kor. 3:16), en som hadde ikledd seg Kristus (Gal. 3:27). Enighet med forkynnelsen var bare en forutsetning for den frelsende dåpen, det var ikke frelsen selv (Apg. 2:41). Dåpen ble ikke bare sett på som en renselse fra synd, men innvielse til en ny væren som oppleves i Kirkens liv.

Herren ba Apostlene om å gjøre alle folkeslag til disipler (Matt. 28:19). De gjorde dem til disipler ved bruk av kerygma, forkynnelse av Evangeliet som kalte alle til omvendelse og inngang i Kirken, som kom via dåpen. Etter dåpen kom den andre forkynnelse, for at den gjenfødte kunne bevare den nåde gitt ham i dåpen ved å «holde alt det» Kristus hadde befalt dem (Matt. 28:19). Dåpen var det uoppløselige båndet mellom Evangeliets forkynnelse og Evangeliets levnet; etter dåpen ble en formant om å fortsette i Hans ord, i troen og i dogmene (Joh. 8:31, Kol. 1:23, 1 Tim. 4:16).

I følge den ortodokse oppfatningen, gis hele frelsens fylde i dåpen. Hele mennesket dykkes under vannet, kropp og sjel, og kommer ut igjen som en ny skapning (2 Kor. 5:17, Gal. 6:15), ikledd Kristus (Gal. 3:27, 1 Tess. 5:23). Kan det sies at en som har blitt «begravet med Ham ved dåpen til døden» (Rom. 6:4), som har ikledd seg Kristus, mangler noe med hensyn til frelse? «For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde,» sier Apostelen og Teologen Johannes (Joh. 1:16). Som Klemens av Alexandria skrev, «Ved vår gjenfødsel oppnådde vi umiddelbart det vi søkte etter.»

Allikevel er det innenfor den eukaristiske forsamlingen at denne fylden mottas, der den døpte blir en medlem i Kirken ved å delta i Kristi Legeme og Blod. Gud, i stadig større grad, kaller mennesket til å gjøre Kristus «alt i alt» i sin egen person (1 Kor. 15:28, Ef. 1:23). Akkurat som Kristus er vår frelse og Guds rike (Åp. 12:10), og dette riket er uten ende, så er vår frelse ikke en stillestående virkelighet, oppnådd og deretter kun bevart en gang for alle, nedgravd i jorden helt til dommedagen (Matt. 25:25). Mennesket gjenfødes i og ved Kirkens mysterier i Kristi tidløse liv, innviet ved dåpen, myrrasalvingen og Nattverden til det ene Kristi mysterium, og mottar nåde over nåde, som Gud øker og gir vekst (1 Kor. 3:7; 2 Kor. 9:10).

Sånn er det fordi alle Kirkens mysterier er kun ett mysterium, frelsens mysterium, som strømmer frem fra Kirkens mysterium, der den samme Helligånden alltid er til stedet og virker (Fil. 2:12-13). Det finnes kun «én Herre, én tro, én dåp» (Ef. 4:5), ett liv i Kristus. Mysterienes enhet strømmer frem fra enheten mellom Hodet og Hans Legeme. Utenfor denne enheten er deltakelse i Kirkens Mysterium umulig. Dette er fordi Kirken er kilden til hele det kristne liv og kan oppleves kun innenfor, ved erfaring, ved å leve ut et liv av nåde, i fylden av troens dogmer. En kan ikke stige inn i stykker av dette livet, delvis og begrenset. En kan kun bli oversvømt av det, overveldet av det, og motta det i sin helhet, uten betingelser.  

Oversatt fra: The Ecclesiological Renovation of Vatican II, Uncut Mountain Press, 2015, s.17-19.