Det hensovnede menneskets tilstand før Dommedagen

av f. Michael Pomazansky

utdrag fra boken Ortodoks Dogmatisk Teologi

Døden har alle mennesker i felles. Men for mennesket er det ikke en tilintetgjørelse, men kun sjelens atskillelse fra kroppen. Sannheten om menneskesjelens udødelighet er en av kristendommens grunnleggende sannheter. Gud ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for Ham (Matt. 22, 32; Lk. 20, 38). I det nytestamentlige hellige Skrift, kalles døden «sjelens bortgang» (Jeg vil og gjøre meg flid for at dere til enhver tid etter min bortgang skal kunne minnes dette, 2 Peter 1, 15). Det kalles sjelens befrielse fra fengsel (2 Kor. 5, 1-4); nedleggelsen av kroppen (Jeg vet at nedleggelsen av min hytte kommer brått, 2 Peter 1, 14); en bortgang (jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus for dette er meget, meget bedre, Fil. 1, 23; tiden for min bortgang er for hånden, 2 Tim. 4, 6); en søvn (David sov inn, Apg. 13, 36).

Sjelens tilstand etter døden, ifølge Guds Ords klare vitne, er ikke ubevisst men bevisst (for eksempel, ifølge likningen om rikmannen og Lasarus, Lk. 16, 19-31). Etter døden utsettes mennesket for en dom som kalles «partikulærdommen» for å skille den fra den allmenne Dommedagen. Det er ingen sak for Herren å gjengjelde et menneske etter dets ferd den dagen det dør, sier Siraks vise sønn (11, 26). Den samme tanken uttrykkes av Apostelen Paulus: Likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og deretter dom (Heb. 9:27). Apostelen fremstiller dommen som noe som umiddelbart følger menneskets død, og tydeligvis forstår han ikke dette som Allmendommen, men som partikulærdommen, slik de hellige Kirkefedrene har tolket dette verset. I dag skal du være med Meg i Paradis (Lk. 23, 43), sa Herren til den omvendte røveren.

Den hellige skrift gir oss ikke kunnskap om hvordan partikulærdommen skjær etter menneskets død. Vi kan tale om dette kun delvis fra isolerte uttrykk som finnes i Guds Ord. Det er derfor naturlig å tenke at både gode og onde engler tar en stor del i menneskets skjebne – de gode formidler Guds nåde, og de onde – ved Guds tillatelse – formidler Guds rettferdighet. I likningen om rikmannen og Lasarus, sies det at Lasarus ble båret bort av engler i Abrahams skjød (Lk. 16, 22). I likningen om den rike dåren, blir han fortalt: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg (bokstavelig oversatt: «de skall ta,» Lk. 12, 20); det er tilsynelatende de onde krefter som vil «ta den» (Hl. Johannes Chrysostomos). For, på en hånd, ser englene til «disse små», i Herrens egne ord, alltid den himmelske Faders åsyn (Matt. 18, 10), og likedan når verden ender vil Herren sende sine engler, som vil skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen (Matt. 13, 49); og på andre hånd, går vår motstander djevelen omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke (1 Peter 5:8), og luften, for å si det sånn, er full av onde ånder under himlene, og deres høvding kalles «høvdingen over luftens makter» (Ef. 6, 12, 2, 22).

Basert på disse indikasjonene i Den hellige skrift, har de hellige kirkefedrene fra antikken av beskrevet sjelens reise etter den skilles fra kroppen, som en reise gjennom slike åndelige opplevelser, der onde ånder søker å oppsluke de åndelig svake, og der en derfor har behov for de himmelske englenes forsvar og Kirkens levende medlemmers støtte. Blant de gamle kirkefedrene taler de følgende om dette: De hellige Efraim Syreren, Athanasios den Store, Makarios den Store, Basilios den Store, Johannes Chrysostomos, og andre.

[…]

Sjelens reise etter dens bortgang fra kroppen kalles vanligvis «tollboder». Med hensyn til bildene brukt i fortellingene om tollbodene, bemerker Metropolitt Makarios i sin Ortodoks Dogmatisk Teologi at: «En må alltid huske det engelen lærte Hl. Makarios av Alexandria da han fortalte ham om tollbodene: ‘Ta disse jordiske tingene som det svakeste bilde av de himmelske.’ En må forestille seg tollbodene på åndelig vis så langt som mulig, det som ligger under de mer eller mindre materielle og antropomorfiserte beskrivelsene.»

Med hensyn til sjelens tilstand etter partikulærdommen, lærer Den ortodokse kirke det følgende: «Vi tror at de dødes sjeler befinner seg i en tilstand av fryd eller pine etter deres gjerninger. Etter de skilles fra kroppen, går de umiddelbart over til enten glede eller sorg; men de føler ikke fullstendig velsignelse eller fullstendig smerte. For fullstendig velsignelse og fullstendig pine motter en etter alles Oppstandelse, da sjelen gjenforenes med legemet den tidligere levde i dyd eller synd» («Encyclical of the Eastern Patriarchs on the Orthodox Faith, del 18»). Derved skiller Den ortodokse kirke mellom to forskjellige tilstander etter partikulærdommen: én for de rettferdige, en annen for syndere; med andre ord, paradis og helvete. Kirken anerkjenner ikke den romersk-katolske læren om tre tilstander: 1) velsignelse, 2) skjærsilden, 3) gehenna (helvete). Navnet «gehenna» brukes generelt av kirkefedrene om tilstanden etter Dommedagen, da både døden og helvete vil kastes inn i «ildsjøen» (Åp. 20:14-15). Kirkefedrene, med grunnlag i Guds Ord, antar at syndernes pine før Dommedagen har en forberedende egenskap. Denne pinen kan svekkes og til og med fjernes ved Kirkens bønner («Encyclical of the Eastern Patriarchs», del 18). På lik måte, holdes de falne ånder i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag (Judas 5, 6; 2 Peter 2, 4).

Oversatt fra: Protopresbyter Michael Pomazansky, Orthodox Dogmatic Theology, Platina, CA: St Herman of Alaska Brotherhood, 2009, s.332-335.