En ulovlig Jul

av f. Stephen Freeman

Den store fordelen ved å tenke på Gud på en juridisk måte er at ingenting må endre seg. Hvis det som skjer mellom oss og Gud er helt eksternt, et spørsmål om å ordne ting som å unngå evig straff eller nytelse av evig belønning, da kan verden fortsette som den er. I den juridiske modellen som dominerer moderne kristendom, blir den sekulære verden ikke mer enn en arena, en scene der vi spiller ut våre moralske og psykologiske dilemmaer, og venter bare på å få sluttkarakteren når vi dør.

I det moderne verdenssynet, endrer ikke Kristi død og oppstandelse på noen ting innenfor den daglige verden. Deres effektivitet er fullstendig fjernet fra denne verden og tilhører kun den neste. Dette er til stor fordel for kristen tanke, for alt som er viktig blir teoretisk, fjernet fra verden til praktisk diskusjon. Ikke bare endrer ikke Kristi verk noe i denne verden, det endrer ikke noe inni oss bortsett fra vår moralske og psykologiske tilstand. Og derfor behøver vi ikke argumentere eller arbeide for noe annet en abstraksjoner. Sekularismens inerte verden forblir uforstyrret.

Dette vil si at hvis å «anerkjenne Jesus som min Herre og Frelser» kun endrer min evige gemytt, da er det stort sett meningsløst i denne verden. Alt kristne gjør i denne verden hadde kun vært anerkjennelser av evigheten.

Men dette er ikke Det nye testaments eller den klassiske kristendommens lære. Når Hl. Paulus sier at vi i dåpen er «døpt til Kristi død,» mener han ikke å foreslå at dette kun endrer vår evige gemytt. Kristi historiske død er også en overstigende hendelse og virkeliggjøres sannelig i dåpens vann og i livet til den troende. Kristendommen, i sinn sanne og opprinnelige form, er bestemt realistisk i sin lære. Brød og vin blir sannelig og virkelig Kristi Legeme og Blod, osv. Kristi undergjerninger er mer enn moralske fabler – de er virkelige invasjoner av Guds rike i denne verden, himmelens innbrudd på jord.

Denne åndelige realismen er grunnlaget til Kirkens sakramentale liv samt all asketisk og mystisk praksis. Ortodokse kristne ber for å forene seg med Kristus, ikke for å råde Ham eller overbevise Ham. Hver høytid, som sakramentene selv, er i presens, der den åndelige virkeligheten den representerer tar bolig i denne verden.

Og så vår frelse i denne verden står for en transformasjon, foreningen av jorden med himmelen. Julens høytid, sett på denne måten, er en transformasjonens høytid. Det er ikke noe «juridisk» om hendelsen. Vår status i Guds høyne skal ikke og har ikke endret seg – for Gud har alltid elsket oss. Det er fordi Han elsket oss at Han sendte sin Sønn til verden – så vi kunne bli omvandlet. Vi forbereder oss selv til Julens høytid ved bønn, faste og veldedighetshandlinger fordi vi forventer at vi vil endres. Vi forventer at vi skal bli Guds fødested. Det er der englene vil synge og vismennene knele. Det er der Hans kjære Moder vil holde Ham i sine armer og amme Ham med vår menneskelighets melk. Og det er der vi også vil drikke det evige livets gave.

Men det er intet moralistisk poeng å hente fra historien, ingen psykologisk forbedring å forvente. Og for sekulære (eller sekulariserte kristne) som kanskje vitner Høytiden, ville de konkludere at «Ingenting skjedde.» For transformasjonen Kristus bringer forblir stort sett ubemerket av den som ser utenifra. For verden vil det alltid virke «ubrukelig.»

Kristus levde sitt liv som fullstendig Gud og fullstendig menneske. Og Han var like mye fullstendig Gud før Han gjorde sitt første underverk som Han var dagen etter. Ingen av undergjerningene Hans var til særlig nytte (bortsett fra for dem som ble helbredet). Men de fleste blinde i Israel på den tid forble uten syn. Tusener av lamme kunne aldri gå. Og med kun noen få unntak, forble alle gravlagte i graven under Hans tid på jorden, og ble til støv.

Kom det noe godt av Julen?

Det er fristende å begrense Julens «gode» til en abstrakt teoretisk virkelighet. Det største eksemplet på slik abstraksjon har kommet gjennom utviklingen av den forensiske (juridiske) kristendomsmodellen – helt klart den dominerende formen av populær, moderne kristendom. Troende blir fortalte at deres religiøse handlinger har blitt godtatt av Gud og at deres evige liv er sikret. Det som blir igjen for Kirken å gjøre innen en slik forståelse er å konsentrere seg om moralsk og psykologisk helse og forbedring. Og allikevel bemerkes det raskt at moralske og psykologiske handlinger ikke har noe virkning på evigheten (for vi frelses ved nåde ikke verk), slik at de moralske og psykologiske fordelene kun er midlertidige og har verdi kun for den troende. Disse sentimentene (å føle seg vel om moralitet og psykologi) er valutaen den moderne Kirken handler i.

Men transformeringen Kristi virker i verden, noen ganger kjent i hjertet, er en skjult skatt. Intet argument kan bevise den. Akkurat som disiplene ikke kunne bevise oppstandelsen, kan vi kun vitne til og fortelle det vi har sett. Men det vi ser og vitner er noen ganger synliggjort, en helgen tillates å vise seg, et ikon gråter. Men det er en grunn til at mysteriet forblir skjult.

Verdens frelse kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene (Lukas 17:20). Om Guds rike ble tvunget på verden ville dens dyrebare frihet, som kjærligheten krever, undergraves og alt ville være forgjeves. Men kjærligheten bevarer verdens frihet på det åpenbares bekostning. Og derfor er det de rene i hjertet som ser Gud.

Våre hjerter kan ikke bli gjort rene ved sentiment, og de kan heller ikke bli rengjort på en juridisk måte. I stedet faster vi og ber og strever for å gi, og Riket lider vold (men ikke verden), og Riket gir sin dyrebare perle til de renes øyne.

Kun denne Julen er verd å oppsøke – ulovlig og nedgravd i en formørket verden. Hvilket mørke kunne ta imot det?

Oversatt fra: An illegal Christmas