av f. Stephen Freeman
Det er noen ideer som etter de har blitt innført,
pleier å endre måten folk ser alt annet på. Dette er bestemt tilfellet med
Bibelen. For av alle ideer om Skriften, er den nyeste «Bibelen».
Ordet «Bibel» betyr bare «bok.» Det er derfor et navn
som betyr «Boken.» Det er en spesielt sen idé, om ikke noe annet fordi bøker er
en ganske nylig oppfinnelse. Vi har eksemplar av innbundet folioer av Det nye
testament fra det 4. århundre, men disse kan godt være noen av de tidligste
eksemplene på slike produksjoner. Keiseren Konstantin fikk laget et stort
antall slike kopier (alle håndlagde) som gaver til Kirkens biskoper. Antallet
slike utgaver er ukjent, men det kan ha vært flere hundre. En av de fire manuskriptene
fra det 4. århundre kan godt ha vært en over lever av denne berømte gruppen.
I Kirken (og til dags dato i Den ortodokse kirke), er Evangeliene innbundet som én bok og epistlene, osv. som en annen. Og kun disse bøkene leses i Kirken. Johannes’ Åpenbaring inkluderes vanligvis ikke i slike utgaver.
«Bibelen», ett bind med hele Skriften inkludert er noe moderne. Det er en biprodukt av boktrykkerkunsten, knyttet til protestantismens dogmer. For det er ikke før opphavet til det protestantiske lære at ideen om Bibelen begynner å utvikle seg til det det har blitt i dag. Det nye testament bruker ordet «skriftene» når det refererer til Det gamle testament, men det er et veldig løst utrykk. Det var ingen autoritativ Gammeltestamentkanon. Det var Mosebøkene og Profetene (cf. Lukas 24:27) og de andre skriftene (Salmene, Ordspråk, osv.). Men de som skrev Det nye testament hadde ingen klar guide som bestemte hva som var autoritativt og hva som ikke var det. Judas epistel tar i bruk både Moses’ Opptakelse i Himmelen og Enoks Bok, uten å nøle. Det er andre eksempler på såkalte «ukanoniske» verk i Det nye testament.
Det er vanskelig for folk på denne siden av Reformasjonen å ha en ordentlig forståelse av Skriftene. Ført og fremst, når vi sier «Skriftene» (noen ganger) er det like stor sjanse for at vi sier «Skriften» (entall) og alltid er det den tanken vi har uansett. Vi tenker på Skriftene som én bok. Og med denne tanken har vi en tendens til å se på alt i Boken som like mye verd, lik autentisitet, like autoritet, osv. Og dette er rett å slett ikke tilfellet, og har aldri vært det.
Det nye testament representerer, i forskjellige former, den kristne opptakelse og gjenlesning av Skriftene til fariseisk jødedom (eller kanskje enda bredere). Skriftene i Det gamle testament peker ikke, på egenhånd, til Kristus eller beviser at Jesus av Nasaret er Messias. Jødene på Kristi tid, selv om de ventet Messias (Guds «Salvede»), forventet ikke at en slik ville være Guds Sønn, eller guddommelig, eller at han ville korsfestes og stå opp fra de døde. Alle disse forståelsene om Kristus kommer etter oppstandelsen. Det nye testament sier tydelig at disiplene ikke forsto noe av dette før etter Kristi oppstandelse, selv om de ble fortalt det gjentatte ganger. Hl. Paulus, i sitt andre Korinterbrev beskriver jødenes svikt til å se Kristus i Det gamle testaments skrifter som et «slør,» og sammenlikner det med sløret Moses hadde over ansiktet.
Den nytestamentlige lesningen av Det gamle testament er en «åpenbaring» (en «apokalypse») av «mysteriet skjult før alle tider.» Hadde det vært tydelig i Det gamle testament, hadde mysteriet ikke vært skjult. Dette er en unik og særegen hevdelse i det primitive kristne samfunn. De viser til en ny, til og med apokalyptisk tolkning av jødedommens skrifter, og beskriver dem som Skriftenes sanne betydning, åpenbart i Jesus Kristus.
Dette er en verden langt unna moderne (post-Reformasjons) hevdelser om Bibelen. For likestillingen (i autoritet, osv.) til hver bok innen Skriftene blir bare viktig når deres enkelte verd ødelegges i deres opptakelse i helheten. Derved blir Josva plutselig likestilt med Pentateuken (de fem Mosebøkene) kun fordi den er inkludert i «Bibelen.» Men historisk sett har aldri Josvas bok hatt den samme sentrale rollen som tilhørte Pentateuken. Jeg sier ikke dette for å undergrave dens viktighet, men kun å frata den en viktighet som ikke tilhører den.
Å begynne ned en slik vei vil så klart tenne enorme varseltegn for mange. Man kan lett si, «Hvordan kan du da vite hva som er mer verd og hva som er mindre?» Og det fører oss tilbake til spørsmålet om riktig sted. For tolkning, veiing, sammenlikning, osv. er Kirkens, det troende samfunns rolle. Utenfor Kirken kan det ikke være noen Skrifter. Å si, «Skriftene,» betyr rett å slett å nevne de bøkene den troende Kirken holder som viktige og autoritative – intet mer og intet mindre. Hl. Hilarius sa, «Skriftene er ikke i lesingen, men i forståelsen» (scriptura est non in legendo, sed in intelligendo).
Formeringen av en «kanon» av Skrifter var aldri noe mer enn å erklære det som hele Kirken behandlet som autoritativt. Skriftene som et sted for å skape og bevise formelle dogmer er en fantasi. 2 Tim. 3:16-17 er verset oftest brukt for å forsvare Skriftlig autoritet:
«Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning» (2 Tim. 3:16-17).»
I Kirken (og til dags dato i Den ortodokse kirke), er Evangeliene innbundet som én bok og epistlene, osv. som en annen. Og kun disse bøkene leses i Kirken. Johannes’ Åpenbaring inkluderes vanligvis ikke i slike utgaver.
«Bibelen», ett bind med hele Skriften inkludert er noe moderne. Det er en biprodukt av boktrykkerkunsten, knyttet til protestantismens dogmer. For det er ikke før opphavet til det protestantiske lære at ideen om Bibelen begynner å utvikle seg til det det har blitt i dag. Det nye testament bruker ordet «skriftene» når det refererer til Det gamle testament, men det er et veldig løst utrykk. Det var ingen autoritativ Gammeltestamentkanon. Det var Mosebøkene og Profetene (cf. Lukas 24:27) og de andre skriftene (Salmene, Ordspråk, osv.). Men de som skrev Det nye testament hadde ingen klar guide som bestemte hva som var autoritativt og hva som ikke var det. Judas epistel tar i bruk både Moses’ Opptakelse i Himmelen og Enoks Bok, uten å nøle. Det er andre eksempler på såkalte «ukanoniske» verk i Det nye testament.
Det er vanskelig for folk på denne siden av Reformasjonen å ha en ordentlig forståelse av Skriftene. Ført og fremst, når vi sier «Skriftene» (noen ganger) er det like stor sjanse for at vi sier «Skriften» (entall) og alltid er det den tanken vi har uansett. Vi tenker på Skriftene som én bok. Og med denne tanken har vi en tendens til å se på alt i Boken som like mye verd, lik autentisitet, like autoritet, osv. Og dette er rett å slett ikke tilfellet, og har aldri vært det.
Det nye testament representerer, i forskjellige former, den kristne opptakelse og gjenlesning av Skriftene til fariseisk jødedom (eller kanskje enda bredere). Skriftene i Det gamle testament peker ikke, på egenhånd, til Kristus eller beviser at Jesus av Nasaret er Messias. Jødene på Kristi tid, selv om de ventet Messias (Guds «Salvede»), forventet ikke at en slik ville være Guds Sønn, eller guddommelig, eller at han ville korsfestes og stå opp fra de døde. Alle disse forståelsene om Kristus kommer etter oppstandelsen. Det nye testament sier tydelig at disiplene ikke forsto noe av dette før etter Kristi oppstandelse, selv om de ble fortalt det gjentatte ganger. Hl. Paulus, i sitt andre Korinterbrev beskriver jødenes svikt til å se Kristus i Det gamle testaments skrifter som et «slør,» og sammenlikner det med sløret Moses hadde over ansiktet.
Den nytestamentlige lesningen av Det gamle testament er en «åpenbaring» (en «apokalypse») av «mysteriet skjult før alle tider.» Hadde det vært tydelig i Det gamle testament, hadde mysteriet ikke vært skjult. Dette er en unik og særegen hevdelse i det primitive kristne samfunn. De viser til en ny, til og med apokalyptisk tolkning av jødedommens skrifter, og beskriver dem som Skriftenes sanne betydning, åpenbart i Jesus Kristus.
Dette er en verden langt unna moderne (post-Reformasjons) hevdelser om Bibelen. For likestillingen (i autoritet, osv.) til hver bok innen Skriftene blir bare viktig når deres enkelte verd ødelegges i deres opptakelse i helheten. Derved blir Josva plutselig likestilt med Pentateuken (de fem Mosebøkene) kun fordi den er inkludert i «Bibelen.» Men historisk sett har aldri Josvas bok hatt den samme sentrale rollen som tilhørte Pentateuken. Jeg sier ikke dette for å undergrave dens viktighet, men kun å frata den en viktighet som ikke tilhører den.
Å begynne ned en slik vei vil så klart tenne enorme varseltegn for mange. Man kan lett si, «Hvordan kan du da vite hva som er mer verd og hva som er mindre?» Og det fører oss tilbake til spørsmålet om riktig sted. For tolkning, veiing, sammenlikning, osv. er Kirkens, det troende samfunns rolle. Utenfor Kirken kan det ikke være noen Skrifter. Å si, «Skriftene,» betyr rett å slett å nevne de bøkene den troende Kirken holder som viktige og autoritative – intet mer og intet mindre. Hl. Hilarius sa, «Skriftene er ikke i lesingen, men i forståelsen» (scriptura est non in legendo, sed in intelligendo).
Formeringen av en «kanon» av Skrifter var aldri noe mer enn å erklære det som hele Kirken behandlet som autoritativt. Skriftene som et sted for å skape og bevise formelle dogmer er en fantasi. 2 Tim. 3:16-17 er verset oftest brukt for å forsvare Skriftlig autoritet:
«Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning» (2 Tim. 3:16-17).»
[…]
Det vi faktisk har i 2 Timoteus er et veldig
beskjedent, oppfordrende uttrykk der Hl. Paulus foreslår at å lese Skriftene er
noe bra. Det er ikke, til tross for at det brukes slik, en fundamental
erklæring av Bibelen som den eneste autoritet. For det er Kirken som beskrives som «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim.
3:15).
Og Skriftenes «kanon» var historisk sett ikke en
liste med autoritative bøker, men en liste over det som vanligvis ble lest i
Kirken [….] Kirken er ikke en bibel-basert
læreinstitusjon – Kirken er sannhetens støtte og grunnvoll, Kristi Legeme,
guddommelig gitt oss av Gud til vår frelse og den bruker Skriftene og alt som
er for å vise sannheten den har mottatt fra Gud helt fra begynnelsen.
Det eneste som nærmet seg en «Bibel» i dagens
forstand, er Kirken. Skriftene har sin plass innenfor Kirkens liv og finnes kun
som Skrifter innenfor den sammenheng.
Oversatt fra: Det er ingen «Bibel» i Bibelen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar