Kyrie eleison!

av Kristian Akselberg

I Gregor Xandztas Liv, skrevet av Giorgi Merkule (8-900 tallet), blir Gregor spurt om å definere den Georgiske nasjon. “Georgia,” svarer han, “er landet der den guddommelige liturgi synges på georgisk, men 'Kyrie, eleison' synges på gresk.” Selv om den kristne Kirke har en langvarig tradisjon på å oversette de guddommelige gudstjenestene til lokalspråket[1] - først de kanoniske tidebønner og senere den guddommelige liturgi – gjaldt ikke dette hver eneste del av gudstjenesten. Akkurat som de hebraiske ordene amen, halleluja, hosianna, osv. forble uten oversettelse innen kristen bønn, forble også et antall greske ord og utrykk selv når gudstjenester på andre språk erstattet gresk utenfor den hellenistiske verden.[2] Én slik bønn, brukt oftere enn alle de andre til sammen, var 'Kyrie, eleison' (Herre, forbarm Deg). Om du i dag skulle være tilstede ved en tridentinsk messe på latin, en syrisk, koptisk, eller etiopisk liturgi, eller t.o.m. en evangelisk luthersk messe på norsk, ville du ha hørt 'Kyrie, eleison' sunget på gresk.

Mens gudstjenestenes andre bønner ble oversatt til hver nasjons og hvert folks eget språk, etter Guds guddommelige vilje som åpenbart på pinsedagen, forble 'Kyrie, eleison' – som er alle andre bønners oppsummering, og som omfatter hvert behov av den menneskelige tilværelsen – den universale bønnen av det kristne folk, borgere av det himmelske Jerusalem, oppløftet til Gud “som med én røst” og understreket sannheten om at det er verken greker eller jøde, barbar eller skyter.[3] Det virker synd at de eneste liturgiske kirkesamfunn der 'Kyrie, eleison' ikke lenger synges på gresk tilhører den ortodokse Kirke, til tross for at det bysantinske ritus, fra Konstantinopel, det østlige romerrikets gresktalende hjerte, har vært deres eneste liturgiske tradisjon i det siste årtusen.

Dette handler så klart ikke om dogma, men det hadde vært fint om de lokale ortodokse kirkene der Gud tilbes på lokalspråket i stedet for den greske originalen kunne ha gjenoppdaget og gjenopprettet denne siste levning av språklig kristen enhet og universalitet,[4] som så vakkert utrykker enheten vi alle deler i den ene Kristus. Det burde i hvert fall være noe å ta i betraktning nå som nye oversettelser av liturgien dukker opp over hele verden, spesielt de som tas i bruk i greskortodokse kirker.

---

[1] “Lokalspråk” er så klart ikke helt riktig. Kirkeslavisk, for eksempel, er et kunstig språk, spesielt utviklet til liturgisk oversettelse – kunstig på den måten at det beholder den greske originalens ordrekkefølge og syntaks. Det er kanskje derfor mer riktig å si at den ortodokse Kirke alltid har oversatt gudstjenestene til et forståelig språk, og ikke nødvendigvis et språk som ble brukt til daglig.

[2] Trisagionen, for eksempel, ble alltid sunget på gresk i den romerske kirke, lenge etter den byttet til Latin, og blir fortsatt alltid sunget på gresk i den koptiske liturgien.

[3] Kol. 3:11

[4] Jeg skiller her mellom det unike kristne kjennemerke det greske uttrykket 'Kyrie, eleison' har og de hebraiske (av disse er Amen garantert det viktigste) som, selv om de er tegn på enhet, er noe vi deler med jøder (og, når det gjelder Amen, også muslimer). Derfor, selv om disse hebraiske ordene forblir, og knytter oss til våre jødiske røtter, burde dette greske uttrykket bli lagt vekt på like sterkt fordi det vitner til den særegne enheten som burde finnes blant de kristne.