Økumenisk Dåpsteologi

Dåpsteologi

av Metropolitt Hierotheos (Vlakos) av
Nafpaktos og Agios Vlasios

Det har tidligere vært, og det foregår fortsatt i dag, mye diskusjon om heterodoks dåp; dvs. om de som har avveket fra den ortodokse tro og som ønsker å vende tilbake til den burde døpes på nytt eller kun krismeres etter trosbekjennelse. Både lokale og økumeniske kirkemøter har tatt besluttninger om dette.

Som et eksempel ønsker jeg her å si litt om avtalen nådd av ’the Standing Conference of Canonical Orthodox Bishops of America’ og ’the National Conference of Catholic Bishops in America’ den 3. juni 1999. Den greske oversettelsen av den orginale teksten ble gjort av protopresbyter George Dragas, professor ved Holy Cross Greek Orthodox School of Theology i Boston, som også skrev en oppsummering og kritikk av denne avtalen mellom ortodokse og romersk-katolske i Amerika.

Grunnlaget til dette dokumentet er Balamand Avtalen fra 1993, ”Uniatisme, tidligere forenelsesmetode og foreliggende leting etter full kommunion,” som den tydeligvis ønsker å opprettholde.

Teksten vi undersøker nå, dvs. avtalen underskrevet av ortodokse og romersk-katolske i Amerika og som heter ”Dåp og ’Sakramental Økonomi’,” er basert på flere punkter som, etter min mening, er typisk av den moderne økumeniske bevegelsen og viser tydelig hva den dreier seg om.

Det første punktet er at ”dåpen hviler på og får sin virkelighet fra Kristi tro, Kirkens tro, og den troendes tro” (s.13). Man blir slått ved første blikk av at det ikke nevnes noe om den Treenige Gud – kanskje for å rettferdiggjøre denne fleksible tolkningen av dåpen. Det er da troen som blir dåpens fundamentale tegn og element.

Det andre punktet er at dåp ikke er noe Kirken påkrever, men er ”heller, Kirkens grunnlag. Den grunnlegger Kirken” (s.26). Her er oppfatningen om at dåpen ikke er det ”innviende” Mysteriet som fører oss inn i Kirken, men er Kirkens grunnlag, fremstilt som fakta.

Det tredje punktet er at ”dåpen var aldri sett på som en privat sermoni, men som en samlet begivenhet” (s.13). Det betyr at katekumenenes dåp var ”anledningen for hele samfunnets omvendelse og fornyelse” (s.13). En som er døpt ”er nødt til å gjøre samfunnets felles tro i Frelserens person og løfter sin egen” (s.14).

Met. Hierotheos

Det fjerde punktet er en fortsettelse og konsekvens av de tidligere punktene. Siden dåpen hviler på tro til Kristus, siden den er Kirkens grunnlag, og siden den dessuten er samfunnets fellesarbeid, betyr dette at annerkjennelse av en dåp innebærer annerkjennelse av Kirken der dåpen skjer. I fellesavtalen leser vi at: ”Konsultasjonens ortodokse og katolske medlemmer anerkjenner, i begge våre tradisjoner, en felles lære og en felles tro til én dåp, til tross for noen forskjeller i praksis som vi ikke tror endrer mysteriets substans” (s.17). Ifølge denne teksten, er det en felles tro og lære om dåpen i de to ”Kirkene,” og de forskjellene som er der endrer ikke mysteriets substans.  Begge de to sidene annerkjenner en kirkelig virkelighet ”i den andre, uansett hvor vidt de anser deres måte å leve Kirkens virkelighet på som feil eller ufullstendig” (s.17). ”Grunnlaget for moderne bruk av uttrykket ’søster Kirker’” (s.17) finner vi altså i dette punktet. Den ortodokse Kirke og den latinske Kirke er ”søster Kirker,” fordi de har den samme tradisjon, den samme tro, og den samme dåp, selv om det finnes visse forskjeller mellom dem. Derfor er den følgende meningen bekreftet gjentatte ganger i teksten: ”Vi finner at denne gjensidige annerkjennelsen av dåpens kirkelige virkelighet, til tross for våre splittelser, ikke står i strid med begge kirkers varende lære” (s.26). De underskrevede feiltolker Hl. Basilios den Stores lære og hevder at de to ”Kirkene”, til tross for ”ufullkommenhetene” som finnes, utgjør den samme kirkelige virkeligheten: ”Ved Guds nåde er vi begge, med Hl. Basilios ord, ’av Kirken’” (s.26).

Det femte punktet er at fellesavtalens forfattere finner feil med Hl. Nikodemos Hagioritten, som, i hans tolkning av Hl. Kyprianos av Karthago, Hl. Basilios den Store, og det andre økumeniske kirkemøtet, skriver – sammen med alle Kollyvades Fedrene i det 18. århundre – om nøyaktighet (ἀκρίβεια) og økonomi (οἰκονομία) når det gjelder måten heterodokse tas opp i den ortodokse Kirke. Dvs. at kirkefedrene har noen ganger tatt opp heterodokse ved nøyaktighet – dvs. ved dåp – og andre ganger ved økonomi – dvs. ved krismering. Men selv når Kirken mottar noen ved økonomi, betyr dette at Kirken virkeliggjør frelsesmysteriet i det sekund, nettopp fordi Kirken står høyere enn kanonene, og ikke kanonene høyere enn Kirken, og fordi Kirken er mysterienes kilde og, eo ipso, dåpens kilde, mens dåpen ikke er Kirkens grunnlag. Kirken kan motta en heterodoks person ved økonomi, uten at dette betyr at hun annerkjenner som en Kirke den menigheten som tidligere døpte ham/henne. Det er i denne sammenhengen at Hl. Nikodemos tolker det andre økumeniske kirkemøtets besluttning.

Det at en av fellesavtalens anbefalinger kan tolkes på mange forskjellige måter er også forvirrende. Fellesavtalen anbefaler at de to Kirkene tydelig erklerer at ”fellesannerkjennelsen av dåpen ikke løser problemene som deler dem, og reetablerer heller ikke full kirkelig kommunion mellom de ortodokse og katolske kirkene, men fjerner en fundamental hindring på veien til full kommunion” (s.28).

Fra denne korte analysen kan man klart se hvor mye forvirrelse det er rundt dette temaet innen økumenistiske kretser. Det er også klart at [ortodokse] økumenister forstår annerkjennelsen av dåp blandt de heterodokse (katolikker og protestanter som har endret læren om den hellige Treenigheten og andre dogmer) som en annerkjennelse av heterodokse gruppers kirkelige status og, enda verre, at det er enhet mellom de to ”Kirkene”, latinsk og ortodoks, til tross for ”små” forskjeller, eller at vi stammer fra samme Kirke og burde vende tilbake til den, og derved skape den ene Kirke. Dette er en tydelig uttrykkelse av gren-teorien. [1]

Når sånn forvirrelse og misforståelse er utbredt, er det nødvendig å vedta en streng holdning, som bevarer sannheten: at alle som faller inn i vranglære er utenfor Kirken og at Helligånden ikke virker til deres guddommeliggjøring.

Uansett skaper slik dåpsteologi store problemer for de ortodokse. Fra et ekklesiologisk synspunk, er denne teksten full av feil. Den patristiske, ortodokse lære er at Kirken er Kristi gudmenneskelige Legeme, i hviket den åpenbarte sannhet – den ortodokse tro – er bevart og guddommeliggjøringens mysterium oppnådd gjennom Kirkens mysterier (dåp, krismering, og den guddommelige Nattverd). Den vesentlige forutsetningen til dette er at vi deltar i Guds rengjørende, opplysende, og guddommeliggjørende energi. Dåpen er Kirkens innledende mysterium. Kirken hviler ikke på dåpen; men dåp i vann, sammen med dåp i Ånden, virker heller innen Kirken og gjør en til medlem av Kristi Legeme. Det er ingen mysterier utenfor Kirken, Kristi levende Legeme, akuratt som vi ikke har sanser utenfor vår menneskelige kropp.

Til slutt, vil jeg gjerne sitere Fader George Dragas konklusjon, som han legger til sin ”Oppsummering og Kritikk”:

Disse anbefalningene vil ikke alle ortodokse være enige i, og serlig ikke de som er gresktalende (eller gresksinnede). De er derfor, i seg selv, splittende. Min hovedgrunn for å ha kommet til en så negativ besluttning er at denne undersøkelsen av sakramental teologi er helt uten ekklesiologisk grunnlag og at den er ensidig i sin tolkning – heller, feiltolkning – av virkeligheten om ortodoks sakramental praksis, og spesielt når det gjelder de heterodokse i forskjellige tidspunkt i Kirkens historie. Disse anbefalingene og besluttningene, ja hele fellesavtalen, er selve symbolet på vestlig skepsis. Deres godtakelse av ortodokse teologer er et tegn på et bevist forræderi mot ortodokse synspunkt og overgivelse til en vestlig økumenisme. Dette er noe vi burde avvise.

Oversatt fra "Baptismal Theology" i OrthodoxTradition XX:2 (2003), s.42-45

---

[1] "The branch theory." At de ortodokse, romersk-katolske og anglikanske kirkene, til tross for splittelser, bare er forskjellige grener av ett tre: Kristi Kirke.