tirsdag 28. mai 2013

“Du er det du spiser"

Verdens Liv

1. kapittel av Alexander Schmemanns
“For Verdens Liv: Sakramenter og Ortodoksi"

“Mennesket er det han spiser.” Med denne erklæringen trodde den tyske materialistiske filosofen Feuerbach at han hadde gjort slutt på all “idealistisk” spekulasjon om menneskets natur. Men uten at han visste det, uttrykte han den mest religiøse ideen om mennesket. For lenge før Feuerback, hadde Bibelen beskrevet mennesket på samme måte. I den bibelske skapelseshistorien fremstilles mennesket først og fremst som et sultent vesen, og hele jorden som hans føde. I følge første moseboks første kapittel, kommer kun budet om å fylle jorden og legge den under seg før Guds befaling til mennesket om å spise av jordens grøde: “Se, Jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. Det skal være føde for dere.”[1] Mennesket må spise for å leve; han må ta verden inn i sitt legeme og gjøre det om til seg selv, til kjød og blod. Han er sannelig det han spiser, og hele verden er fremstilt for ham som en altomfattende bankett. Og bildet av denne banketten forblir, gjennom hele Bibelen, selve livets sentrale avblide. Det er livets bilde ved dets skapelse og også livets bilde ved dets ende og oppfyllelse: “…for at dere skal ete og drikke ved Mitt bord i Mitt rike.”[2]

Jeg begynner med dette tilsynelatende uviktige tema om mat – uviktig i forhold til de store “religiøse problemene” i vår tid – fordi hensikten med dette essayet er å svare, om mulig, spørsmålet: hvilket liv snakker vi om, hvilket liv forkynner og erklærer vi når vi, som kristne, bekjenner at Kristus døde for verdens liv? Hvilket liv er både motivasjonen, begynnelsen og målet for kristen misjon?

Mulige svar følger to generelle mønster. Noen av oss forstår livet, når det omtales i en religiøs sammenheng, som det religiøse liv. Og dette religiøse liv er en verden i seg selv, som eksisterer borte fra den sekulære verden og dens liv. Det er ”åndelighetens” verden, og i våre dager ser den ut til å bli mer og mer populær. Til og med bokhandlene på flyplasser er fulle av bind om mystikk. Enkel Mystikk var en tittel vi så på en av dem. Fortapt og forvirret i støyen, “livets” jag og frustrasjoner, sier mennesket lett ja til invitasjonen om å stige inn i sin sjels indre rom for å finne et nytt liv, og nyte en “åndelig bankett” rikelig forsynt med åndelig mat. Denne åndelige maten hjelper ham. Den hjelper han å gjenopprette sin sjelefred, og gjennomføre dette – det sekulære – liv, akseptere vanskelighetene, lede et mer betydningsfullt og trofast liv, og “stadig smile” på en dyp og religiøs måte. Misjon innebærer derfor å konvertere folk til dette “åndelige” liv, å gjøre dem religiøse.

Innen dette mønsteret finner vi stor variasjon i hva man legger vekt på, og til og med i teologi, fra populær vekkelsesbevegelse til sofistikert interesse i esoterisk og mystisk lære. Men resultatet er det samme: det ”religiøse” liv gjør det sekulære – livet der man spiser og drikker – meningsløst, og fratar det all virkelig betydning bortsett fra å være en utøvelse i fromhet og tålmodighet. Og jo mer åndelig den ”religiøse” banketten blir, jo mer sekulære og materielle blir de opplyste skiltene langs motorveien der det står SPIS og DRIKK.

Men det finnes også de som hører “for verdens liv” og helt naturlig tolker det som ”for verdens bedre liv.” “Spiritualistene” blir oppveid av aktivistene. Vi er i dag langt unna “the Social Gospel’s” enkle optimisme og fryd. Alt som hører med eksistensialismen og dens angst, neo-ortodoksien og dens pessimisme og realistiske syn på historie, har blitt assimilert og tatt i betraktning.  Men den fundamentale troen til Kristendommen som handling har blitt bevart, og har faktisk oppnådd ny styrke. Fra dette synspunktet har Kristendommen rett og slett tapt verden, og verden må gjenvinnes. Kristen misjon er derfor å nå igjen og ta fatt i livet som har gått vill. Det “spisende” og “drikkende” mennesket blir tatt på alvor, og nesten for alvorlig. Han utgjør nesten det eneste formål ved kristen handling, og vi blir stadig vekk kallet til omvendelse for å tilbringe for mye tid i kontemplasjon og tilbedelse, i stillhet og liturgi, for ikke å ha gjort nokk for å takle livets sosiale, politiske, økonomiske, etniske og alle andre slags problemer. I motsetning til bøker om mystikk og spiritualitet finner man bøker om “Religion og Livet” (eller Samfunnet, Urbanisering, eller Sex…). Og allikevel forblir spørsmålet usvart: hva er dette livet som vi må gjenvinne for Kristi skyld og som vi må kristne? Hva, med andre ord, er det endelige målet med all denne gjøringen og handlingen?

Hvis vi antar at vi har oppnådd minst ett av disse praktiske målene, at vi har “vunnet” – hva så? Spørsmålet virker kanskje naivt, men man kan ikke virkelig handle uten først å vite, ikke bare gjerningens betydning, men hva livet, i hvilket navn man handler, selv betyr. Man spiser og drikker, kjemper for frihet og rettferdighet for å leve, for å ha livets fylde. Men hva er det? Hva er livets eget liv? Hva innebærer det evige liv? Til slutt, innen en slags endelig analyse, kan vi ikke unngå å oppdage at gjerning, i seg selv, er meningsløst. Når alle komiteene har gjort det de skal, alle papirene har blitt utlevert og alle praktiske mål nådd, må det komme en perfekt fryd. Om hva da? Hvis ikke vi vet, forblir det samme dikotomi mellom religion og liv som vi så i den åndelige løsningen. Om vi “åndeliggjør” vårt liv eller “sekulariserer” vår religion, om vi inviterer mennesker til en åndelig bankett eller deler en sekulær en med dem, forblir verdens virkelige liv, som vi blir fortalt at Gud gav sin enbårne Sønn for, håpløst utenfor vår rekkevidde. 

2

“Mennesket er det han spiser.” Men hva spiser han og hvorfor? Disse spørsmålene virker naive og ubetydelige, og ikke bare for Feuerbach. De virket enda mer ubetydelige for hans religiøse motstandere. For dem, som for ham, var spising en materiell funksjon, og det eneste viktige spørsmål var om avhengighet til det gav mennesket en “superstruktur.” Religion sa ja. Feuerbach sa nei. Men begge svarene ble gitt innen den same fundamentale motsetningen av det åndelige og det materielle. “Åndelig” mot “materiell,” “hellig” mot “verdslig,” “overnaturlig” mot “naturlig” – dette var i århundre de eneste godkjente, de eneste forståelige former og kategorier innen religiøs tenkning og erfaring. Og Feuerbach, til tross for hans materialisme, var faktisk en naturlig arving til kristen “idealisme” og “spiritisme.”

Men Bibelen, som vi har sett, begynner også med mennesket som et sultent vesen, med mannen som er det han spiser. Men dette perspektivet er helt annerledes, for vi finner ikke noe sted i Bibelen de dikotomiene som for oss er det opplagte rammeverket for all tolkning av religion. I Bibelen er maten mennesket eter, og verden han må delta i for å leve, gitt ham av Gud, og det blir gitt ham for felleskap med Herren. Verden som menneskets føde er ikke noe “materielt” og begrenset til materielle funksjoner, og derfor annerledes enn det spesielt “åndelige” det står i motsetning til. Alt som finnes er Guds gave til mennesket, og alt finnes for å åpenbare Gud for mennesket, for å gjøre menneskets liv om til felleskap med Gud. Det er guddommelig kjærlighet blitt føde, blitt menneskets liv. Gud velsigner alt Han skaper, og dette, i bibelspråk, betyr at Han gjør all skapning om til tegnet og midlet av Hans nærvær og visdom, kjærlighet og åpenbaring: ”Smak og se at Herren er god.”[3]

Mennesket er et sultent vesen. Men han hungrer etter Gud. Bak all vår sult i livet er Gud. Hvert ønske er et endelig ønske om Ham. Mennesket er så klart ikke det eneste sultne vesen. Alt som finnes lever ved å “spise.” Hele skapelsen trenger føde. Men mennesket er unikt i universet for kun han kan velsigne Gud for maten og livet han får av Ham. Kun han kan svare Guds velsignelse med sin egen velsignelse. Det betydningsfulle ved livet i Eden er at mennesket må gi ting navn. Så snart Gud hadde skapt dyrene for å holde Adam selskap, leder Han dem til Adam for å se hva han vil kalle dem. “Det Adam kalte hver levende sjel, det ble dens navn.”[4] I Bibelen er et navn noe uendelig mer enn bare en måte å skille mellom en ting og en annen. Det åpenbarer en tings selveste vesen, eller, bedre sagt, dens vesen som Guds gave. Å gi noe et navn er å åpenbare betydningen og verdien Gud gav det, å kjenne det som noe som kom fra Gud og å vite dets plass og funksjon innen den verden Gud har skapt.

Fader Alexander Schmemann
Med andre ord er det å gi noe et navn å velsigne Gud for det og i det. Og i Bibelen er det å velsigne Gud ikke en “religiøs” eller “kultisk” handling, men en levemåte. Gud velsignet verden, velsignet mennesket, velsignet den sjuende dagen (dvs. tiden), og dette betyr at Han fylte alt det som er med sin kjærlighet og godhet, og gjorde alt “overmåte godt”.[5] Menneskets eneste naturlige (ikke “overnaturlige”) svar til Gud som gav ham denne velsignede og helliggjorte verden, er å velsigne Gud, å takke Ham, å se verden som Gud ser den og – gjennom denne takknemmelighetens og tilbedelsens gjerning – å kjenne, gi navn til og ta fatt i verden. Alle menneskets rasjonelle, åndelige og andre egenskaper, som skiller ham fra andre skapninger, har sin fokus og endelige oppfyllelse i dette evne til å velsigne Gud, å vite hva tørsten og sulten som utgjør dette livet betyr. “Homo sapiens,” homo faber”…ja, men, først og fremst, “homo adorans.” Det å være menneske betyr først og fremst å være prest. Han er verdens midtpunkt og forener den gjennom å velsigne Gud – og ved å fylle verden med denne eukaristien, omvandler han sitt liv, det han mottar fra verden, til et liv i Gud, i felleskap med Ham. Verden var skapt som ”materien,” materialet av en altomfattende eukaristi, og mennesket var skapt som dette kosmiske sakramentets prest.

Mennesker forstår dette instinktivt om ikke rasjonelt. Århundre med sekularisering har ikke klart å transformere spising om til noe kun utilitaristisk. Mat behandles fortsatt med ærbødighet. Et måltid er fortsatt en ritus – det siste “naturlige sakrament” av familie og vennskap, av et liv som er mer en “spising” og ”drikking.” Det å spise er fortsatt noe mer enn å vedlikeholde kroppsfunksjoner. Folk forstår kanskje ikke hva “noe mer” er, men de ønsker allikevel å feire det. De hungrer og tørster fortsatt etter et sakramentalt liv.

3
Det er derfor ikke med uhell at den bibelske historien om menneskets fall dreier seg om mat. Mennesket spiste av den forbudte frukt. Frukten av det ene treet som, hva annet den også står for, var ulik alle andre fruktene i Hagen: den var ikke en gave gitt til mennesket. Verken gitt eller velsignet av Gud, var den mat som dømte den som spiste av den til felleskap med kun seg selv, og ikke med Gud. Den er et bilde av verden elsket for sin egen skyld, og det å spise av den er et bilde på en forståelse av livet som et mål i seg selv.

Det å elske er ikke lett, og menneskeligheten har valgt å ikke gjengjelde Guds kjærlighet. Mennesket har elsket verden, men som et mål i seg selv og ikke noe som fører til Gud. Han har gjort dette så konsekvent at det har blitt noe som “henger i luften”. Det virker så naturlig for mennesket å oppleve verden som mørk og ugjennomsiktig, og ikke som fullstendig gjennomtrengt av Guds nærvær. Det virker naturlig å leve et liv uten å takke for en verden som er Guds gave. Det virker derfor naturlig og ikke være eukaristisk.

Verden er en fallen verden fordi den har falt fra bevisstheten om at Gud er alt i alt. Akkumuleringen av denne mangel på bevissthet om Gud er den opprinnelige synden som er verdens forfall. Selv religion i denne falne verden kan ikke helbrede eller frelse den, for den har godtatt at Gud er begrenset til et “hellig” område (“åndelig,” “overnaturlig”) – i motsetning til verden som “uhellig.” Den har godtatt den altomfattende sekularismen som prøver å stjele verden fra Gud.

Menneskets naturlige avhengighet til verden var beregnet på dens stadige omvandling til felleskap med Gud, i Hvem er alt liv. Mennesket skulle være prest av en eukaristi, og ofre verden til Gud, og gjennom dette offer skulle motta livets gave. Men i den falne verden har ikke mennesket presteskapets kraft til å klare dette. Hans avhengighet av verden blir en lukket krets, og hans kjærlighet har viket av fra dens sanne retning. Han elsker fortsatt, han er fortsatt sulten. Han vet at han er avhengig av noe utenfor seg selv. Men hans kjærlighet og avhengighet gjelder bare verden i seg selv. Han vet ikke at det å puste kan være felleskap med Gud. Han ser ikke at det å spise kan være å motta liv fra Gud i noe annet enn en kun fysisk forstand. Han glemmer at verden, dens luft eller føde, kan ikke i seg selv gi liv, men bare til den grad at de mottas og godkjennes for Guds skyld, i Gud og at de bærer livets guddommelige gave. Alene kan de kun produsere et utvendig inntrykk av liv.

Når vi ser på verden som et mål i seg selv, blir alt sin egen verdi og derfor mister all verdi, for bare i Gud finner vi meningen (verdien) med alt, og verden er betydningsfull bare når den er Guds nærvers “sakramentet.” Gjenstander ansett kun som gjenstander ødelegger seg selv fordi de har liv kun i Gud. Den naturlige verden, skilt fra livets kilde, er en døende verden. For den som tenker at mat, i seg selv, er livets kilde, er det å spise felleskap med den døende verden, det er felleskap med døden. Selve maten er død, det er liv som har dødd og må oppbevares i kjøleskap som et lik.

”For syndens lønn er døden.”[6] Livet mennesket valgte var bare et utvendig inntrykk av liv. Gud viste ham at han selv hadde valgt å spise brød på en måte som rett å slett kom til å vende ham tilbake til jorden både han og brødet ble tatt fra: “Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.”[7] Mennesket tapte det eukaristiske liv, han mistet livets egne liv, evne til å gjøre det om til Liv. Han sluttet å være verdens prest og ble i stedet dens slave.

I fortellingen om Hagen skjedde dette da dagen var blitt sval:[8] dvs. om natten. Og Adam, når han forlot Hagen der livet skulle ha vært eukaristisk – verden ofret til Gud i takknemmelighet – førte Adam hele verden inn i mørke. I et vakkert stykke bysantinsk hymnologi ser vi Adam som sitter utenfor, med blikket vendt mot Paradis, og gråter. Det er et bilde av selve mennesket.

4
Her kan vi avbryte dette emne om mat en stund. Vi begynte med det bare for å frigjøre ordene “sakramental” og ”eukaristisk” fra bibetydningene de har fått opp gjennom den tekniske teologiens lange historie, der de nesten alltid brukes innenfor rammeverket av “naturlig” imot “overnaturlig,” og “hellig” imot “verdslig,” dvs. innen den samme motsetningen av religion og liv som gjør livet ufrelsbart og uten religiøs betydning. Men fra vårt perspektiv er ikke den “opprinnelige” synden først og fremst at mennesket har vært “ulydig” mot Gud; synden er at han sluttet å hungre etter Ham og kun Ham, sluttet å se hele sitt liv som avhengig av hele verden som et sakrament av felleskap med Gud. Synden var ikke at mennesket forsømte sine religiøse plikter. Synden var at han anså Gud som noe religiøst – dvs. i motsetning til livet. Menneskets eneste fall er hans ikke-eukaristiske liv i en ikke-eukaristisk verden. Fallet er ikke at han foretrakk verden ovenfor Gud, forvrengte balansen mellom det åndelige og materielle, men at han gjorde verden materiell, når han skulle ha transformert den til “liv i Gud,” fylt med betydning og ånd.

Men det kristne Evangeliet er at Gud ikke forlot mennesket i eksil, i en knipe av forvirret lengsel. Han hadde skapt mennesket “etter sitt eget hjerte” og for seg selv, og mennesket har strevd i sin frihet for å finne svaret på sin indre mystiske sult. I svar på denne ekstreme uoppfyllelsen handlet Gud avgjørende: inni mørket der mennesket famlet etter Paradis, sendte Han lys. Han gjorde dette, ikke som en redningsaksjon, for å gjenvinne det tapte mennesket: det var heller for å fullføre det Han hadde foretatt fra begynnelsen. Gud handlet slik at mennesket kunne forstå hvem Han virkelig var og hvor hans sult hadde drevet ham.

Lyset Gud sendte var Hans Sønn: det samme lyset som hadde skint uslukket i verdens mørke hele tiden, nå sett i full glans.

Før Kristus kom, hadde Gud gitt løfte om Ham til mennesket. Han hadde gjort dette på et stort vis, Han talte gjennom Israels profeter, men også på mange andre måter med hvilke Han kommuniserer med mennesket. Som kristne bekjenner vi at Han, som er sannheten om både Gud og menneske, gir en forsmak av Hans kjødliggjøring i mer fragmenterte sannheter. Vi tror også at Kristus er til stedet i hver og en som søker sannhet. Simone Weil har sagt at selv om noen kan løpe vekk fra Kristus så fort han kan, løper han faktisk rett inn i Kristi armer så lenge han tror det han løper mot er sant.

Mye som er sant om Gud har også blitt åpenbart gjennom religionens lange historie, og dette kan en kristen bevise ved å referere til Kristi sanne standard. I de store religionene som har formet menneskelig aspirasjon, spiller Gud på et ustemt orkester, men allikevel har flott, rik musikk ofte blitt laget.

Men Kristendommen er på en dyp måte all religions ende. I fortellingen om den samaritiske kvinnen ved brønnen i Evangeliet, sier Jesus dette tydelig. “Herre,” sa kvinnen til Ham, “jeg ser at Du er en profet. Våre fedre tilba på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedt hvor en bør tilbe. Jesus sier til henne: Tro Meg, kvinne. Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette gjell eller i Jerusalem…Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og i sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha.”[9] Hun spurte Ham et spørsmål om religion, og med sitt svar endret Jesus perspektivet fullstendig. Ikke noe sted i det Nye Testament fremstilles Kristendommen som en kult eller religion. Religion trengs når det er en sperre mellom Gud og menneske. Men Kristus, som er både Gud og menneske, har knust veggen mellom mennesket og Gud. Han har innviet et nytt liv, ikke en ny religion.

Det var på grunn av den tidlige Kirkens frihet fra “religion,” i vanlig, tradisjonell forstand at hedningene beskyldte de kristne for ateisme. De kristne brydde seg ikke om hellig geografi, hadde ingen templer, ingen kult som kunne gjenkjennes av generasjonene foret av mysteriekultenes høytidelighet. Det var ingen spesiell religiøs interesse i stedene der Kristus hadde bodd. Ingen pilegrimsferder. Den gamle religionen hadde sine tusen hellige steder og templer: for de kristne var alt dette forbi og borte. Det var ingen behov for templer bygd av stein: Kristi Legeme, Kirken selv, det nye folk Han hadde samlet i seg, var det eneste ekte templet. “Bryt dette templet ned, så skal Jeg gjenreise det på tre dager…”.[10]

Kirken selv var det nye og himmelske Jerusalem: Kirken i Jerusalem var uviktig i sammenlikning. Det at Kristus kommer og er tilstede var mye mer viktig enn stedet Han hadde vært. Kristi historiske virkelighet var, så klart, det ubestridte grunnlag for den kristnes tro: men de husket Ham ikke så mye som de visste at Han var med dem. Og i Ham var “religionens” ende, fordi Han var selv Svaret på all religion, all menneskelig hunger etter Gud, for i Ham var det livet mennesket hadde tapt – og som bare kunne symboliseres, tegnes, og spørres etter i religion – gjenopprettet til ham.

5
Dette er ikke en avhandling om systematisk teologi. Den prøver ikke å granske alle aspekt og implikasjoner ved dette Svaret. Den påstår heller ikke å ha lagt noe – i dette lille området – til visdommen samlet i talløse bind om “teologier” og “dogmatikk.” Denne bokens formål er et ydmykt et. Det er å minne leserne på at i Kristus, ble livet – livet i all sin helhet – gjenopprettet til mennesket, igjen gitt som et sakrament og felleskap, og gjort til Eukaristi. Og det er å vise – om bare delvis og overfladisk – betydningen av dette for vår misjon til verden. Den vestlige kristen er vant å tenke på sakrament i motsetning til Ordet, og han forbinder misjon med Ordet og ikke sakramentet. Han er også vant til å tenke på sakramentet som kanskje en vesentlig og klart definert del, institusjon eller handling av Kirken og innenfor Kirken, men ikke på Kirken som Kristi nærvær og gjerning selveste sakrament. Og til slutt er han primært interessert i visse, veldig “formelle” spørsmål om sakramentene: deres antall, ”validitet,” institusjon, osv. Vårt formål er å vise at det finnes og alltid fantes et annet perspektiv, en annen måte å nærme seg sakrament på, og at denne måten er avgjørende nettopp for spørsmålet om misjon, og vårt vitne om Kristus til verden. For hovedspørsmålet er: hva vitner vi om? Hva har vi sett og rørt med våre hender? Hvor kaller vi mennesker? Hva kan vi tilby dem?

Dette essayet er skrevet av en ortodoks og fra den ortodokse Kirkes perspektiv. Men det er ikke en bok om ortodoksi, som bøker om ortodoksi skrives og forstås i dag. Det finnes en “vestlig” tolkning av Østen som de ortodokse selv har godtatt. Ortodoksien er vanligvis fremstilt som å spesialisere i “mystikk” og ”spiritualitet,” som et mulig hjem for alle de som tørster og hungrer etter den “åndelige bankett.” Den ortodokse Kirke har blitt tilordnet den “liturgiske” og ”sakramentale” Kirkes plass og funksjon, og derfor mer eller mindre uinteressert i misjon. De ortodokse har kanskje for ofte mislykkes i å se hva deres “sakramentalisme” betyr, men dens grunnleggende betydning er absolutt ikke å flykte inn i en tidløs ”spiritualisme” langt unna “handlingens” kjedelige verden. Og det er denne sanne betydningen denne forfatteren vil vise frem og dele med sine lesere.

Vakre kirker med “helnattsvigiler,” ikoner og prosesjoner, en liturgi som trenger minst tjuesju tunge liturgiske bøker for å fremføres riktig – alt dette ser ut til å stå i motsetning til det som har blitt skrevet hittil om Kristendommen som “religionens ende.” Men gjør det virkelig det? Og hvis ikke, hva betyr alt dette i den virkelige verden der vi bor, og for hvilket liv Gud har gitt sin Sønn?


Oversatt fra Alexander Schmemann, For the Life of the World,
Crestwood, NY: St. Vlad
imir’s Seminary Press, 1973, s.11-22.




[1] 1 Mos. 1:29
[2] Lukas 22:30
[3] Salme 33:9
[4] 1. Mos. 1:19
[5] 1. Mos 1:31
[6] Rom. 6:23
[7] 1. Mos. 3:19
[8] 1. Mos 3:8
[9] Joh. 4:19-21,23
[10] Joh. 2:19

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar