Den Ortodokse Lære

Den Ortodokse Lære

av Arkimandritt Johannes Johansen
www.ortodoks.com

Det er ytterst vanskelig å tale om konfesjonelt særpreg ved den ortodokse kirke, ettersom den ortodokse tro har sitt uttrykk i hele den kirkelige tradisjon, som omfatter Den hellige skrift og den teologiske, liturgiske, kunstneriske og kirkerettslige arv. Den ortodokse tro er ikke formulert som en helhetlig lære, men manifesteres i kirkens liv.

Ordet "ortodoks" betyr rett lære og gudstilbedelse. Ordet oppstod i oldtiden som betegnelsen på menneskets rette forhold til Gud, uttrykt i en forkynnelse av Gud og tilbedelse av Gud som er i overensstemmelse med Guds virkelige storhet . Lære og gudstjeneste lar seg her ikke skille ad, de går parallelt som utfyllende størrelser.

Det som gjør kirken ortodoks, er ikke de mange ytre kjennetegn (som ofte er kulturelt og historisk betinget), men den ortodokse tro. Den er uttrykt i den apostoliske overlevering (tradisjon) som omfatter både Den hellige skrift og kirkelige skikker, forordninger og gudstjeneste, som betraktes som inspirert av Helligånden. Viktige deler av den hellige tradisjon er, foruten Bibelen, de økumeniske kirkemøtenes læreutsagn, og i særdeleshet det første møtet i Nikea år 325, Den nikenske trosbekjennelse. Spissformulert kan en si at denne trosbekjennelses uforandrede tekst er kjennetegnet på den ortodokse tro.

Kirken "bygger" ikke på den Hellige Skrift, for Kirken var før Skriften (NT), men Den Hellige Skrift er uttrykk for Kirkens tro. Og ettersom den er inspirert av Helligånden, er den rettesnor (kànon) for troen.

Kirken er det primære - den er Guds Rike som Kristus gjorde nærværende og som Ånden stadig gir liv. Kirken er en gudmenneskelig størrelse, den er gudsriket inkarnert i vår verden. Kirken er ikke noe de troende skaper ved organisering eller som kan fastholdes ved ytre, institusjonelle vedtekter - den er til i kraft av Ånden som manifesterer seg i de troende og gjør dem til Kristi Legeme. Slik er Kirken en dynamisk størrelse, innen gitte institusjonelle rammer.

Dersom du vil lese mer om den ortodokse lære kan vi anbefale Tito Collianders bok "Gresk-ortodoks tro og livssyn". Den koster kr 50 og kan bestilles gjennom Hl. Trifon Skita. En annen bok som tar for seg ortodoks tro og lære er boken "Vår tro" av erkebiskop Paavali av Finland. Denne boken koster kr. 150 og kan bestilles på samme sted. Likeledes har vi utgitt en ortodoks bønnebok som inneholder en samling bønner som tradisjonelt benyttes av ortodokse kristne. Den koster kr. 248 og kan bestilles på samme måte som bøkene over. Dersom du er interessert kan du laste ned et kapitel fra bønneboken med beskrivelse og forklaring av Vigilien (vesper og matutin) og Den guddommelige liturigen her. Last ned dokument i MS Word format Høyreklikk lenken og velg målkatalog.

Kirkebladet-Ortodoks Røst er et dansk norsk tidsskrift. Bladet kommer ut flere ganger i årest. Du kan bestille abonnement via Internett-sidene til den danske Kirkeforeningen eller via Hl. Trifon Skita

Sentralt i troslæren

Gud er èn og tre. Læren om Gud som treenig er fundamental. Herav kan vi avlede distinksjonen mellom natur og vesen og person.  Av naturen er Gud èn, men det er tre guddommelige personer: Faderen, som er alle tings opphav, den ene årsak som selv er uten opphav og årsak. Sønnen er født (og ikke skapt) av Faderen, og er derfor like fullkommen Gud. Ånden utgår fra Faderen, og er derfor også like fullkommen Gud. Læren om den Treenige Gud forteller oss at enhet og mangfold kan eksistere uten splittelse. Dermed blir denne læren om Gud også anvendelig som modell til å forstå skapningen, og i særdeleshet mennesket.

Kristus er fullkommen Gud og fullkomment menneske, uten sammenblanding eller splittelse. Kristus er Guds Sønn, Logos (Ordet) som er blitt menneske (inkarnert) ved at Han lot seg føde på jord av Jomfru Maria ved Helligåndens nedstigning. Kristus er derfor Gudmennesket - den guddommelige person "Ordet" som forener både guddommelig og menneskelig natur. Slik blir Han den nye Adam, modellen for det fullkomne mennesket, som alle mennesker kan forenes med (gjennom dåpen og nattverden) og slik bli Guds barn i Ham. Dette gjorde Han mulig ved å overvinne døden istedet for oss og således fjernet syndens makt. Dette skjedde ved Hans død på Korset, Hans begravelse og Hans oppstandelse fra de døde. Da det var fullbrakt, vendte Han tilbake til Faderen som Gudmennesket Jesus Kristus, og sender Helligånden til verden som så formidler dette nye liv til skapningen igjen gjennom mennesket.

Helligånden er livets Ånd, som fullender og opprettholder. Frelsen består i befrielse fra det onde, og det ytterste onde er døden. Derfor er hensikten med Kristi frelseverk å bringe Livets Ånd tilbake til skapningen, som hadde falt i dødens vold ved synden. Hellighet og liv hører sammen og har derfor felles kilde: Guds Hellige Ånd. Ånden formidler den Guds livskraft som helliger: Nåden. Nåden kaller vi en "guddommelig energi" som strømmer fra Gud, men som ikke kan løsrives fra Ham. Helligånden meddeler mennesket nåden, og forener således mennesket med Gud, og gir mennesket del i guddommelig liv.

Mennesket er skapt i Guds bilde, derfor kan vi bare forstå mennesket i lys av Guds åpenbaring om seg selv. Kristus er den nye Adam, mønsteret for mennesket. Liksom Kristus er både Gud og menneske, uten sammenblanding eller splittelse, er det fullkomne mennesket bestemt av dets fellesskap med Gud. Mennesket er en skapning som får del i guddommelig liv og hellighet gjennom forening med Gud. Dette har allerede skjedd i Jesus Kristus. Guds nåde er en konstituerende del av mennesket, og nåden er naturlig for mennesket i den forstand at mennesket er skapt for fellesskap med Gud. Mennesket har ikke i seg selv del i Guds nåde, likevel er ikke mennesket seg selv uten Guds nåde! Vi kan således si at vi har et dynamisk menneskesyn.

Mennesket består av legeme, sjel og ånd - ånden er stedet hvor møtet mellom Gud og mennesket skjer. Når Helligånden tar bolig i mennesket og blir sentrum i menneskets liv, ja, blir menneskets Ånd - da er mennesket blitt forenet med Gud og har "kommet til seg selv".

Frelsen dreier seg om Guds kjærlighet som redder mennesket ut av fortapelsen. Syndefallet er skapningens ulykke og fortapelse.

Menneskets mål er evig - da Gud skapte mennesket gav Han det både et utgangspunkt og et mål: Han skapte mennesket "i sitt bilde" og "til sin likhet". Synden og døden gjorde det umulig for mennesket å nå sitt mål "å bli Gud lik". Gud gjenreiser mennesket ved å la seg inkarnere, la seg føde som et menneske. I Kristus Jesus er det gjenreiste mennesket atter blitt "Guds Sønn" eller Guds barn. I Kristus er mennesket gjenreist som Den Nye Adam. "Gud blir menneske for å gjøre menneske til gud". I Kristus har enkeltpersoner mulighet for å få del i dette. Menneskets frelse består ikke bare i å unnslippe Guds vrede på dommens dag gjennom at Gud i sin godhet frifinner den skyldige synder. Frelsen kan ikke uttrykkes fyllestgjørende i juridiske termer alene. Frelsen er befrielse "fra det onde" som den destruktive faktor i tilværelsen.

Gjennom sin inkarnasjon gjenreiste Kristus mennesket og gjorde det i stand til å gjøre opp for seg. Gjennom sin selvoppofrende død på Korset sonet Han for menneskets syndskyld, og gjennom sin oppstandelse fra de døde beseiret Han dødens makt over mennesket. Gjennom sin himmelfart løftet Han mennesket opp til Guds trone i himmelen. Derfra sender Han sin Hellige Ånd som vi kan ta imot ved troen, og derved forenes vi med Kristus som Guds barn.

Frelsen dreier seg både om å helbrede mennesket for syndens og dødens sykdom, og om å befri det fra skyld og straff. Alt dette har skjedd i Kristus, som har "skapt frelse på den vide jord" - men mennesket må tilegne seg dette ved personlig aktiv tro. Mennesket er satt til å være Guds "medarbeidere i frelsen" - ikke fordi det skulle mangle noe i Kristi frelsesverk - medarbeiderskapet går ut på den aktive tilegnelsen. I Kristus er frelsen en engangshandling, men for oss er det tale om en prosess, med vekst og utvikling hvor der skjer en stadig omforming ifølge Kristi bilde ved at Kristi Ånd som har bolig i oss mer og mer blir vår Ånd. Og målet er å bli god lik Gud som er det godes kilde.

Frelsen gjelder ikke bare mennesket, men hele skapningen. Mennesket ble opprinnelig satt til å herske over resten av skapningen. Mennesket er med sin åndelige og legemlige sammensetning , møtestedet mellom den høyere og den lavere skapningen, bindeleddet mellom Gud og den lavere skapningen. Da mennesket falt fra Gud i synden, ble også resten av skapningen avskåret fra Gud som livets kilde. "For skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse." Gjennom menneskets gjenreisning får den lavere skapning del i frelsen. Det er menneskets oppgave å bringe resten av skapningen tilbake til Gud, formidle Guds frelse til den. Deri består de troendes prestelige oppgave.

Nøkkelordene i frelsesforståelsen er like meget død og liv som synd og rettferdighet.

Sakramentene

Vanligvis sier man at det er sju sakramenter, men egentlig er ikke sakramentene et visst antall enkeltstående "nådemidler". Kirken er ingen statisk institusjon som forvalter nåden, men er selv en frukt av nåden. Kirken er selv det største og egentlige sakrament, og alle sakramentale handlinger er manifestasjoner av Kirken som Guds Rike, og deltakelse i et sakrament er en synliggjøring og aktualisering av ens medlemsskap i kirken.

De sju sakramenter er:

1. Dåpen, som foregår ved hel neddykking i den Treenige Guds navn, og som gjør mennesket delaktig i Kristi død til syndenes forlatelse og gir håp om del i Hans oppstandelse. 

2. Myron-salvingen, som er meddelelse av Helligånden gjennom salving med den hellige myron-oljen, som gir den døpte livets ånde igjen og gjør ham til en bærer av nåden, en "karismatiker".

3. Skriftemålet, som gjennom anger gir den døpte ny tilgivelse for den synd han gjør etter dåpen.

4. Nattverden, som er deltakelse i Kristi Legeme og Blod til syndenes forlatelse og evig liv, en inkorporering i Kristus, som gjør den troende til et lem på Hans Legeme.

5. Ektevigselen, som forener mann og kvinne til ett. Ekteskapet er i prinsippet uoppløselig, men biskopen kan i visse tilfeller gi tillatelse til ny vigsel etter at det første ekteskap er oppløst.

6. Sykesalvingen, som kan skje så ofte en person føler behov for det.

7. Prestevigselen, som skjer gjennom håndspåleggelse. En biskop vies av tre andre biskoper, en prest og diakon vies av stiftets biskop. Prestevigselen er mottakelse av den myndighet og oppgave Kristus meddelte apostlene, og er en fortsettelse av Kristi prestegjerning i verden. Forutsetningen for sant prestedømme er kontinuerlig suksesjon like ned til apostlene. Prestevigselen er betingelsen for alle de andre kirkelige handlingers gyldighet. Kun menn kan vies til prest.

Det kristne liv

Det er sagt at målet for det kristne liv er "å tilegne seg Helligånden". Det betyr et vedvarende medarbeiderskap med Gud på frelsen for å bli ett med Hans Ånd som tar bolig i mennesket ved dåpen og salvingen. Det betyr igjen åndelig kamp, for å bekjempe det negative , og fremelske det positive. Dette er innholdet i begrepet "askese" - dvs. oppøvelse og trening i det gode. Det er den gode strid. Den ortodokse askese er ikke preget av negativ fornektelse, men av en positiv lengsel etter forvandling. De viktigste midler i denne kamp er bønn og faste.

Den troende oppfordres til daglig bønn, og man bruker helst formulerte bønner fra Bønneboken. Disse er formulert av erfarne mennesker som selv har nådd opp til et høyt åndelig nivå, og som således har lært å "be rett". Disse bønner kan således også undervise og inspirere de troende og lede dem fremover på den åndelige utvikling. Bønnen er en samtale med Gud, som og som sådan har den både skapende og disiplinerende kraft. Parallelt med bønnen går fasten, som er selvforsakelse og øvelse i å legge sitt liv i Guds hånd, samt en prosess hvor legemet blir underordnet ånden. Det er bestemte fastedager og tider. Konkret består fasten i avholdenhet fra animalsk føde, stundom også fra føde totalt, enn videre fra underholdning og atspredelse. Fasten er en tid for åndelig konsentrasjon, bønn og selvransakelse.

Klostrene er en arena for den "gode strid". Det kristne livs mål er det samme for alle, enten en lever et borgerlig liv eller et klosterliv, men omstendighetene er annerledes. I klostrene er alt rettet inn på å følge Guds bud, her er alt organisert på et vis som ligger nærmere opp til de kristne idealer: fellesskap, fattigdom, kyskhet, lydighet. Dette er dog bare en ordning eller ramme, som den enkelte må gjøre seg aktivt nytte av i sin personlige kamp for åndelig vekst og utvikling. Drivkraften må være kjærlighet til "det gode og skjønne" ("filokalia") og avsky for det onde. Det monastiske ideal er i høy grad blitt det generelle kristne ideal blant ortodokse. Klostrene er åndelige sentra og viktige faktorer i det kirkelige liv.

Guds Moder og de hellige

I sammenheng med forståelsen av det kristne liv som likedannelse med Kristus ved Helligånden, altså en helligende forvandling eller forklarelse, finner vi venerasjonen av de hellige. Å ære de hellige vil si å erkjenne at hellighet er konsekvensen av fellesskap med Gud. Fullkommenhet og hellighet er guddommelige egenskaper, som er satt opp som mønster for oss. Det å være Guds bilde og Gud lik. Helligånden er den som meddeler denne hellighet. Hellighet er ikke en etisk kvalitet som kan skapes med menneskets gjerninger, men en kraft som Gud gir. Guds Moder (Jomfru Maria) og de andre hellige er ikke mirakuløse unntak, ikke noen egen sort overmennesker. De er normen som alle skal se hen til. "Vær mine etterfølgere", sier apostelen Paulus. De representerer konkret det alle bør strebe etter. De er idealer, som har kjempet den samme strid som andre troende, de har i utgangspunktet hatt de samme svakheter og vansker som dem. Venerasjon for dem uttrykker kjærlighet, først til Kristus "som er herlig i de hellige", og til dem som himmelske "slektninger" som stadig ber til Gud for de troende. De hellige er ikke istedet for Kristus, men er vitnesbyrd om den himmelske herlighet som Kristus gir sine disipler adgang til i troen. De hellige har hver sine minnedager, hvor de blir feiret. Selve kanoniseringen foregår som en utvelgelse i de troendes hjerter og visshet, som så sprer seg i kirken og ender opp med at et kirkemøte gir sin endelige anerkjennelse, og den hellige får sitt navn i kirkekalenderen og sine liturgiske tekster og festdag.

Les gjerne historien om en av de hellige som er kanonisert i vår tid; Hl. Siluan av Athos

Problemer i vår tid

Den ortodokse kirke kjenner i dag ingen lærestridigheter eller dogmatiske problemer. De problemer som opptar mange, er av praktisk og disiplinær karakter. På grunn av de politiske omveltninger som har funnet sted i de ortodokse områder av verden, har der funnet sted en stor utvandring av ortodokse kristne til andre steder. Der har det blitt opprettet menigheter av og for dem, og disse menighetene har vært av nasjonal karakter. Man har også i stor grad knyttet organisatorisk an til sitt hjemlands Kirke. Det betyr at der i "diasporaen" (dvs. områder utenfor de anerkjente ortodokse nasjonalkirkers områder) finnes en hel rekke kirkelige strukturer på tvers av hverandre. Dette betyr igjen dårlig kristent fellesskap og dårlig utnyttelse av ressurser. I tillegg til dette har der blitt opprettet en rekke såkalte "utenlands-kirker". Disse står ofte i opposisjon til sine moder-kirker, som de betrakter som falne, på grunn av deres kompromisser og samarbeide med myndighetene i hjemlandet. Dette er alvorlige, men ikke uløselige problemer. Et problem i denne sammenheng er visse grupperinger som kaller seg "gammel-kalenderister". De har oppstått i de lokalkirkene som har gått over til den "nye" (gregorianske) kalenderen. Det er særlig i Hellas og Romania at dette er et stort problem. Først og fremst er dette et ordnings-spørsmål, men utbrytergruppene ser også på det som et tros-spørsmål. Etter at problemet med monofysittene nylig er blitt løst på lykkelig vis, er det forholdet til romerkirken som er det store økumeniske problem.

Her har de ortodokse ikke noen mulighet for kompromiss, og der er da også lite som hittil er oppnådd av substansielle resultater i de pågående samtaler.

Hentet fra www.ortodoks.com