lørdag 25. mai 2013

Fader Vår

Forklaring av Hl. Kyrillos av Jerusalem

MYSTAGOGIA 5:11-18

Og så, etter disse tingene, sier vi bønnen som vår Frelser ga til sine egne disipler, og med ren samvittighet beskriver vi Gud som Far, og sier, Fader vår, Du som er i himlene. Guds veldige menneskekjærlighet! Til de som gjorde opprør mot Ham og hørte til i ondskapens ytterste grenser, har Han således gitt fullstendig tilgivelse av deres ondskap og deltagelse i Hans nåde, at de til og med skulle kalle Ham Far. Fader vår, Du som er i himlene, for de er også en himmel som bærer bildet av det himmelske, og Gud bor og ferdes midt iblant dem.[1]

Helliget vorde Ditt navn. Guds navn i sin egen natur er hellig, om vi sier det eller ei. Men siden det til tider blir spottet blant syndere, som det står skrevet, For deres skyld spottes Mitt navn blant hedningene,[2] ber vi at Guds navn må helliges i oss. Ikke at det blir hellig fordi det tidligere ikke var hellig, men fordi det blir hellig i oss, når vi selv blir hellige, og gjør gjerninger verdig helligdom.

Komme Ditt rike. Den rene sjelen kan si med dristighet, Komme Ditt rike; for den som har hørt Paulus si, La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme,[3] men har renset seg i sine gjerninger, tanker og ord, vil si til Gud, Komme Ditt rike.

Skje Din vilje, som i himmelen, så óg på jorden. De guddommelige og velsignede englene gjør Guds vilje, som David har sagt i en Salme, Lov Herren, dere Hans engler, dere veldige i makt, som fullbyrder Hans ord.[4] Du mener derfor med din bønn, ’Slik Din vilje blir gjort av englene, la den også bli gjort av meg på jorden, o Herre.’

Gi oss i dag vårt overvesentlige[5] brød. Dette vanlige brødet er ikke overvesentlig brød, men dette Hellige Brødet[6] er overvesentlig, det vil si, oppnevnt som sjelens føde. For dette Brødet kommer ikke inn i munnen, går i buken og kastes ut den naturlige vei,[7] men sprer seg gjennom alt du er, til gode for både sjel og kropp. Men med i dag mener han ’hver dag’, som Paulus også har sagt, Så lenge det heter idag.[8]

Og forlat oss vår skyld, som vi óg forlater våre skyldnere. For vi har mange synder. For vi begår forbrytelser i både ord og tanke, og vi gjør mangt som fortjener fordømmelse; og Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv,[9] som Johannes sier. Og vi går inn i en pakt med Gud, og ber Han forlate vår skyld, som vi óg forlater våre neste. Med tanke på hva vi mottar og til hvilken pris, la oss da ikke være sene eller utsette tilgivelsen av hverandre. Forbrytelsene begått mot oss er små og betydningsløse, og lett tilgitt; men de vi har begått mot Gud er store, og trenger en menneskekjærlighet som kun er Hans. Gi akt, derfor, så du ikke på grunn av små og ubetydelige synder mot deg selv, stenger deg bort fra Guds tilgivelse for dine alvorlige synder.

Og la oss ikke bli ledet inn i fristelse, Herre. Lærer Herren oss da ved å be slik, at vi aldri kan fristes i det hele tatt? Hvordan kan det da bli sagt et annet sted at, ’den som ikke er fristet, er uprøvd’; og igjen, Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser;[10] betyr ikke å gå inn i fristelse da heller å bli overveldet av fristelsen? For fristelsen, lik en vinterelv, er vanskelig å krysse. Enkelte, hvis de er dyktige svømmere, kommer seg over uten å bli overveldet av fristelser, eller feiet ned av dem; mens andre synker når de trer inn i dem. Som Judas, for eksempel, som trådde inn i grådighetens fristelse, svømte ikke gjennom, men sank og ble kvalt både i kropp og ånd. Peter gikk inn i fornektelsens fristelse, men ble allikevel ikke overveldet, men svømte modig gjennom, og ble frelst fra fristelsen. Hør igjen, i et annet sted, på gruppen av de uskadde hellige, som oppga takkebønn for frelse fra prøvelser, For Du prøvde oss, Gud, Du renset oss, likesom de renser sølv. Du førte oss inn i et garn, Du la en trykkende byrde på våre lender. Du lot mennesker fare frem over vårt hode; vi kom i ild og i vann. Men Du førte oss ut til vederkvegelse.[11] Du ser de taler med dristighet, for de fikk gjennomgå men var ikke stukket. Men Du førte oss ut til vederkvegelse; deres overgang til vederkvegelse er deres frelse fra fristelse.

Men frels oss fra den onde. Hvis La oss ikke bli ledet inn i fristelse hadde betydd ikke å bli fristet i det hele tatt, hadde Han ikke sagt, Men frels oss fra den onde. Den onde er vår motstander, djevelen, som vi ber om å bli frelst fra. Og så, etter å ha fullført bønnen, sier du, Amen. Med Amen, som betyr, ’la det skje’, setter du ditt eget stempel på denne guddommeliglærte bønnen.






[1] 2 Kor 6:16
[2] Rom 2:24
[3] Rom 6:12
[4] Sal 102:20
[5] Det greske ordet ἐπιούσιος (ἐπι-over, ούσιος-vesentlig), oftest oversatt som ’daglig’ på norsk, kan også bety ’kommende’ (dvs. brødet til det kommende rike) eller ’nødvendig’.
[6] Dvs. den hellige Nattverden.
[7] Matt 15:17
[8] Hebr 3:13
[9] 1. Joh 1:8
[10] Jak 1:2
[11] Sal 65:10-12

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar