"Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse" (Salme 69:1)

av Hl. Johannes Kassianus (360-435)

Abba Isaks ord til Hl. Johannes:

X 1. …Samstemmig med læren du med visdom liknet til opplæring av barn (som ikke kan lære alfabetets bokstaver og ikke kan gjenkjenne deres utseende eller tegne deres form med en stø hånd uten å kopiere dem med ustanselig oppmerksomhet og daglig herming, ved bruk av modeller og voksinntrykk), burde formelen til denne åndelige theoria også overleveres til deg. Ved å alltid feste ditt blikk standhaftig på den, burde du lære å grunne på den uforstyrret til din egen gagn og bli i stand til å oppnå høyere innsikt ved å bruke den og grunne over den.

2. Formelen til denne disiplinen og bønnen som du søker skal så overleveres til deg. Hver munk som lengter etter ustanselig oppmerksomhet på Gud burde ha som vane å grunne over den ustanselig i sitt hjerte, etter å ha drevet bort hver form for tanke, fordi han ikke vil kunne holde den fast på noen annen måte enn å befris fra alle legemlige bekymringer. Slik denne var overlevert til oss fra noen få av de eldste fedrene som var igjen, overleverer vi den ikke til noen bortsett fra de mest usedvanlige, som virkelig lengter etter den. Dette er da bønneformelen foreslått dere som helt nødvendig for å oppnå stadig oppmerksomhet på Gud: «Gud, kom meg til hjelp; Herre, vær snar til frelse.»

3. Ikke uten grunn har dette verset blitt valgt fra hele Skriftenes mangfold. For det tar opp alle følelsene som tilhører menneskenaturen og med stor nøyaktighet og presisjon tilpasser det seg hver tilstand og hvert angrep. Det inneholder et rop til Gud i hver krise, ydmykheten til from bekjennelse, årvåkenheten til angst og stadig frykt, oppmerksomhet på ens egen svakhet, betryggelse om å bli bønnhørt, og sikkerhet i en beskyttelse som alltid er til stede og for hånd. 4. For den som ustanselig påkaller sin beskytter er sikker på at han stadig er der. Det inneholder en brennende kjærlighet og veldedighet, en oppmerksomhet på feller, og en frykt for fiender. Når en ser at en omringes av slike dag og natt, bekjenner en at en ikke kan befris uten hjelp fra ens forsvarer. Dette verset er en uoverkommelig mur, en ugjennomtrengelig rustning, og et mektig skjold for alle som strever under angrep fra djevlene. Det tillater ikke dem som plages av likegyldighet og angst, eller dem som lider depresjon fra sorg eller andre typer tanker til å fortvile for et frelsende legemiddel, og viser at den verset påkaller alltid ser til vårt strev og ikke er fraskilt fra dem som ber til ham. 5. Det advarer oss som nyter åndelig velstand og er glad i hjertet om at vi aldri må være opphøyde eller oppblåste på grunn av vår velstand, som verset bekjenner ikke kan bevares uten Guds beskyttelse, for det ber ham å komme oss til hjelp, ikke bare til enhver tid men også med hast.

Dette verset, sier jeg, er nødvendig og nyttig for enhver av oss uansett vår tilstand vi lever i. For den som ønsker hjelp alltid og i alt viser at han trenger Gud som en hjelper ikke bare i det vanskelige og sørgelige men også og til lik grad i det gode og gledelige, slik at han kan reddes fra det ene og forbli i det andre, for han vet at menneskelig svakhet ikke kan holde ut i det ene tilfellet eller det andre uten Guds hjelp.

6. Hvis jeg fanges av fråtseriets lidenskap, går på let etter mat som er uhørt i ørkenen, og føler at jeg, midt i ørkenen, dras ufrivillig til lengsel etter rike måltid ved at duftene til slik mat kommer over meg, da burde jeg si: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg fristes til å spise før måltidets etablerte tid eller strever med mye sorg i hjertet for å beholde den riktige og anerkjente moderasjonen, da burde jeg rope ut: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 7. Hvis, på grunn av kjødets angrep, en svak mage ikke tillater meg å påta en strengere faste når jeg har behov for det, eller hvis tørre tarmer og forstoppelse bekymrer meg, da, for at mitt ønske skulle oppfylles eller i hvert fall slik at mine kjødelige lysters brennende følelser kan legges bort uten å måtte påta meg strengere faste, burde jeg be: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg går får å spise til rett tid men har ikke matlyst og støtes av den maten naturen krever, da burde jeg rope ut med sorg: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

9. Hvis en hodepine forstyrrer og hindrer meg når jeg ønsker å lese for å roe hjertet, og hvis søvn får ansiktet til å falle ned på de hellige sidene ved den tredje time, og hvis jeg tvinges til å forlenge eller snarere gå til min hvile, og, til slutt, hvis søvnens overveldende trykk tvinger meg til å overstå den kanoniske syngingen av salmer i menigheten, da burde jeg også rope ut: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis mine øyne nektes søvn og jeg ser at jeg i mange netter lider en djevelsk søvnløshet, og hvis en stille natts hvile fullstendig rives bort fra mine øyne, da burde jeg be med sukk: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

9. Hvis kjødelig pirring plutselig stikker meg mens jeg fortsatt strever mot ondskap, og hvis den prøver, med dens omfavnende nytelse, å vinne mitt samtykke mens jeg ligger å sover, da, med mindre en fremmed flamme blusser opp og fortærer kyskhetens duftende blomst, burde jeg rope: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg tror at de viltre lysters tilbøyeligheter har dødd og varmen i mine nedre deler har kjølt seg ned, da, for at denne godheten, når den først er oppnådd, skal vare lengre og forbli i meg ved Guds nåde, burde jeg inderlig si: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

10. Hvis jeg uroes av harmens trang, grådighet eller sorg, og hvis jeg presses til å kvitte meg med mildheten jeg har vent meg til og som er meg kjær, da, for at ikke harmens forstyrrelse skal føre meg bort i giftig bitterhet, la meg rope høyt: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Hvis jeg er utmattet av likegyldighet, tomhet og stolthet, og hvis mitt sinn foreslår for meg at andre er uaktsomme og lunkne, da, for at ikke fiendens onde forslag skal overvinne meg, burde jeg be med et knust hjerte: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 11. Hvis jeg med ustanselig anger i sjelen har lagt til side stolthet og har oppnådd ydmykhetens og enkelhetens nåde, da, for at ikke «stolthetens fot tråkker meg ned» og «synderens hånd forstyrrer meg» og jeg gjennombores verre ved å feire min seier, burde jeg rope av all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

Hvis jeg koker over med et mangfold av distraheringer i sjelen og et ustadig hjerte og ikke er i stand til å kontrollere mine vandrende tanker, og hvis jeg ikke en gang kan fremsi mine bønner uten avbrytelse og uten innbilning og fantasienes dårskap, samt ihukommelse av ord og gjerninger, og jeg føler at jeg ikke har noen åndelige tanker i det hele tatt, da, for at jeg kan fortjene befrielse fra denne styggheten i sinnet som jeg ikke kan løslate meg selv fra med stønn og sukk, vil jeg rope ut i min nød: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» 12. Men hvis jeg derimot føler at jeg, takket være Helligåndens nærvær, har oppnådd riktig sjelekurs, standhaftig tankegang og glede i hjertet, samt en usigelig glede og ekstase i sinnet, og hvis, takket være Herrens plutselige opplysning, jeg med en overflod av åndelige tanker har merket at jeg har en overflod av hellige ideer som tidligere var gjemt for meg, da, for at jeg kunne fortjene å forbli lengre i disse, burde jeg ofte og inderlig rope: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

13. Hvis jeg omringes av djevlenes nattefrykter og tennes av dem, hvis jeg er uroet av syn av urene ånder og hvis selve håpet om frelsen og livet trekkes fra meg ved min urolige forferdelse, da tar jeg min tilflukt til dette versets trygge havn, og roper med all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.» Men hvis jeg derimot har blitt forfrisket av Herrens betryggelse og oppmuntret av hans nærvær og føler meg som om jeg omringes av tusener av engler, slik at jeg plutselig lengter etter kontakt og våger å gå i kamp med dem jeg før fryktet mer enn døden og hvis nærvær jeg opplevde med forferdelse i sinn og legeme, da, for at denne standhaftige styrken kan forbli i meg litt lengre ved Guds nåde, burde jeg rope av all min styrke: «Gud, kom meg til hjelp. Herre, vær snar til frelse.»

14. Dette verset burde helles ut i ustanselig bønn slik at vi kan befris i trengsel og bevart og ikke oppblåst i rikdom. Jeg sier, du burde stadig grunne over dette verset i ditt hjerte. Du burde ikke slutte å gjenta det når du gjør noe slags arbeid eller tjeneste eller reiser. Grunn over det når du sover og spiser og ser til naturens laveste behov. Denne hjertets meditasjon, som har blitt for deg en frelsende formel, vil ikke bare bevare deg uskadd fra hvert djevelsk angrep men vil også rense deg fra hver ondskap og jordisk besmittelse, føre deg til theoria av usynlige og himmelske virkeligheter, og løfte deg opp til den ubeskrivelige inderlige bønnen som oppleves av så få. 15. La søvnen overta deg mens du grunner over dette verset helt til du omformes ved å ha brukt det ustanselig og har som vane å gjenta det selv i søvne. La dette være det første som kommer til deg når du våkner, la det komme før hver annen tanke når du står opp, la det sende deg til kne så fort du reiser deg fra ditt leie, la det derfra føre deg til hvert arbeid og handling, og la det følge deg til alle tider. Du burde grunne over dette etter Lovgiverens bud, når du «sitter hjemme og går ut på reise,» når du sovner og når du står opp. Du burde skrive dette på munnens terskel og dør, du burde feste det på veggene i ditt hjertes hus og dyp, slik at dette vil være din sang når du bøyer deg til marken i bønn, og når du reiser deg derfra og går ut til livets forskjellige affærer, må dette være din oppløftede og stadige bønn.

XI 1. La tankene ustanselig tviholde denne formelen over alt annet helt til den har blitt styrket ved dens stadige bruk og ved stadig å grunne over den, og til den forsaker og frastøter hele tankenes rikdom og mangfold. Innbundet ved dette versets fattigdom, vil den lett oppnå Evangeliets saligprisning som er først blant de andre saligprisningene. For det står, «Salige er de fattige i ånden, for Himmelriket er deres.» Og derfor vil enhver som er prisverdig i en slik fattigdom oppfylle det profetiske utsagnet: «De fattige skal velsigne Herrens navn.» 2. Og hva slags fattigdom kan være større eller helligere enn fattigdommen til den som innser at han ikke har noe forsvar eller styrke og som daglig søker hjelp fra en annens rikdom, som forstår at dette livet og eiendommer forblir til ethvert øyeblikk kun ved guddommelig hjelp, og som riktig bekjenner at han er Herrens sanne tigger, og daglig roper til ham med ydmykhet: «Jeg er hjelpeløs og fattig. Hjelp meg, Gud»?

Ved å stige opp til mangfoldig kunnskap om Gud, takket være denne opplysningen, vil han derved begynne å fylles med mer opphøyde og hellige mysterier, ifølge profetens ord: «De høye fjellene har steinbukken fått, klippene gir pinnsvinet ly.» 3. Dette er svert passende til det vi har snakket om, fordi enhver som forblir i enkelhet og uskyldighet er ikke skadelig eller farlig for noen. Tilfreds med kun sin enkelhet, ønsker han kun å forsvare seg fra å bli bytte for dem som ligger på lur for å overfalle ham. Etter å ha blitt et åndelig pinnsvin, for å si det slik, finner han stadig ly og forsvar i Evangeliets klippe, som er ihukommelsen av Herrens lidelse, og, styrket at stadig å grunne over verset vi har snakket om, motstår han fiendens angrep. Om disse åndelige pinnsvinene sies det også i Salomos Ordspråk: «Pinnsvinene er svake dyr, som har tatt sin bolig i klippene.»

4. Og hva er svakere enn den kristne, hva er svakere enn en munk, som ikke bare lar vær å hevne seg når noen gjør ham vondt men som ikke engang tillater en mild og stille irritasjon å stige opp innvendig? Enhver som gjør fremgang i denne tilstanden har ikke bare uskyldighetens enkelhet til eie men rustes også med dømmekraft og har blitt en ødelegger av giftige ormer, og har knust Satan underfot. Med ivrig sinn etterlikner han en forstandig steinbukk, og han beiter på det profetiske og apostoliske fjell – dvs. på deres høyeste og mest guddommelige mysterier. I å trives på beitemarken det tilbyr og ved å ta til seg alle salmenes tilbøyeligheter, vil han begynne å gjenta dem og, i sin dype hjerteanger, behandle dem som om de ikke var profetens ord, men sine egne uttrykk og sin egen bønn. Han vil sannelig anse dem som rettet til seg selv, og han vil anerkjenne at deres ord ikke bare ble oppnådd av og i profeten i gamledager, men at de daglig utføres og oppfylles i ham.

5. For De guddommelige skrifter er klarere og deres indre organer, for å si det slik, åpenbares for oss når vår erfaring ikke bare er oppmerksom på deres tanker, men kommer dem i forkant. Og ordenes betydning åpenbares for oss, ikke ved tolkning, men ved bevis. Når vi har den samme tilbøyelighet i vårt hjerte som hver salme ble sunget eller skrevet med, da skall vi bli som deres forfatter, og forstå deres betydning på forhånd og ikke etter. Det vil si, vi tar først til oss kraften til det som blir sagt, i stedet for dens kunnskap, og ihukommer det som har skjedd eller skjer i oss under de daglige angrep når vi grunner over dem. Når vi gjentar dem, ihukommer vi hva vår uaktsomhet har gjort i oss, hva vår standhaftighet har oppnådd for oss, hva guddommelig forsyn har gitt oss, hva fiendens forslag har fratatt oss, hva glatt og subtil glemsomhet har tatt fra oss, hva menneskelig svakhet har brakt over oss eller hva uaktsom uvitenhet har gjemt fra oss. 6. For når vi finner alle disse tilbøyelighetene uttrykt i salmene, slik at vi kan se alt som skjer som om i et klart speil og merke det mer effektivt. Etter å ha blitt undervist på denne måten, ved våre tilbøyeligheter for våre lærere, skal vi forstå dette heller som noe vi ser enn noe vi hører, og fra vårt hjertets indre tilbøyelighet skal vil frembringe, ikke det vi har klart å huske, men det som sitter i selve naturen til hver ting. Derved skal vi gjennomtrenge dens betydning, ikke ved skriftlig tekst, men ved at erfaringen leder veien. Slik skjer det at vårt sinn vil nå den ufordervelige bønnen vi tidligere talte om ved Herrens vilje. Vi er ikke i stand til å forstå dette, ikke bare ved syn eller bilde, men selv ved ord. Det kalles heller frem ved en usigelig hjertelig ekstase og åndelig glede etter sinnets oppmerksomhet har blitt påtent, og sinnet, etter å ha steget over alle følelser og alt synlig, roper det ut for Gud med usigelige stønn og sukk.

Oversatt fra: ‘Tenth Conference: On Prayer’ i Boniface Ramsey, John Cassian: The Conferences, New York, NY: Newman Press, 1997, s.378-385.