Hvem kan binde og løse?

Av Hl. Symeon den Nye Teologen

La oss ikke narre oss selv (1 Kor. 3:18)! La oss ikke følge etter kjødets lyster og ”bli urene ved våre gjerninger” (Salme 106:39). La oss ikke gjøre oss selv til lærere, dvs. ved å bli overhoder og prester, mens vi forakter Gud og vår egen frelse. For når Jesus sa til Nikodemos, ”Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike,” og når Nikodemos svarte Ham, ”Hvordan kan en som er gammel, bli født?” irettesatte Jesus ham og sa, ”Du er en lærer for Israel og vet ikke det?” (Joh. 3:3-4,10). Han irettesatte ham som om han ikke trodde og ikke visste noe om nåden. Fortjener ikke vi fordømmelse mye mer enn ham? Vi har blitt lærere etter nåden har kommet, og allikevel kjenner vi ikke nådens mysterier. Vi nyter godene til en veldig lære, og læres daglig av apostler, profeter og kirkefedre, og av Herren selv, og hører deres vitnesbyrd på forhånd.

Si meg, hvordan kan vi ta ansvar for å beskytte og forsørge Herrens flokk hvis vi ikke vet hvordan vi må leve i dette livet? Hvis vi ikke vet at vi må vokse i gode gjerninger og overgi oss som rettferdighetens slaver (Rom. 6:16), som dem som står foran Herren og ikke mennesker (2 Kor. 8:21; Ef. 6:7) og har lovt å tjene den Levende Gud (1 Tess. 1:9) uten skyld? Hvis vi ikke vet hvilke egenskaper som kreves av oss hvis vi skal lede andre, hvordan skal vi da se til den flokken etter Kristi, den Gode Hyrdes vilje (1 Pet. 5:4) og føre den til det evige livets enger (Joh. 10:9, 3)? Hvor harde våre hjerter er, og hvor stor vår forakt for Gud og det guddommelige! Vi ”ligner en orm som er døv” (Salme 58:5) og har blitt døve og stumme (Mk. 9:25) som de døde; våre åndelige sanser er hemmede, og vi forstår ikke ordene som tales. Vi vet ikke en gang at kristendommen finnes, vi kjenner ikke inkarnasjonens mysterium og har ingen nøyaktig kunnskap om de kristnes mysterier. Men allikevel våger vi skamløst å lære folkemengden om kunnskapens lys, og til og med å vise dem selveste lyset! Kunnskap er ikke lyset! Det er heller lyset som er kunnskap, siden ”fra det og ved det og til det er alle ting” (Rom. 11:36). Vi fornekter synet av dette lyset, og derfor åpenbares det at vi ikke har blitt født på ny, og ikke har mottatt lyset som kommer ovenifra. Vi er fortsatt som de ufødte, eller, mer nøyaktig sagt, vi har blitt født for tidlig – vi som skynder oss til de hellige steder og tar tak i apostoliske troner!

Og som verre er, kjøper mange av oss presteskapet fryktløst for penger og ønsker å styre over Kongens flokk som hyrder, selv om vi aldri har vært får. Vi gjør dette kun for å mette våre mager som om vi var ville dyr, og å gjøre alt annet vi er drevet til av vår tilbøyelighet mot ondskap, sammen med vår lyst etter det lave.

Brødre, var apostlene som dette i begynnelsen? Var apostlenes etterkommere slik? Handlet våre fedre og lærere slik? Ve slike menneskers forferdelige dristighet! De blir ikke bare forrædere og vannhellige i materielle eiendom, når de ikke ser til annet enn deres pengepunger. De våger til og med å legge fingrene på Guds rikdommer når de ikke skammer seg over å si, ”Det tilhører oss å binde og løse (Mt. 16:19; 18:18), og vi har mottatt denne makten ovenifra i dette liv.” For en uforskammethet, om jeg ikke kan si, ren galskap! Er det fordi dere har forlatt alt for å følge Kristus (Mk. 10:28)? Er det fordi dere har foraktet jordisk ære? Er det fordi dere har blitt fattige i ånden? Er det fordi dere har solgt alt og gitt det til de fattige (Mt. 19:21; Mk. 10:21)? Er det fordi dere har tapt deres liv og blitt død til verden, og ikke har funnet ”manns vilje” (Joh. 1:13) i den? Eller er det fordi også dere, som Kristi disipler i gammel tid, har hørt Ham si mens Han åndet på dere, ”Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt” (Joh. 20:22).

”Men makten tilhører prestene,” sier de. Jeg vet også dette, for det er sant. Men ikke bare prestene uten videre, men heller de som tjener i Evangeliets prestetjeneste (Rom. 15:16) med en ydmyk ånd og som lever et ubesudlet liv. [Slike prester] viser seg først foran Herren (Rom. 6:16) og ofrer seg selv som et ”fullkomment, hellig og velbehagelig offer,” som deres egne rene tilbedelse (Rom. 12:1; Jak. 1:27) i deres legemers tempel (1 Kor. 6:19), innvendig og åndelig. Det mottas og settes på alteret i det høye (Heb. 9:24), ofres av Ypperstepresten Kristus som et fullkomment offer, endres og forvandles av Helligåndens kraft. De har blitt gjort om til Ypperstepresten Kristus, som døde for oss og stod opp i sin guddommelige herlighet. I fullkommen ydmykhet omvender de seg dag og natt; de sørger og ber med tårer, ikke bare for seg selv, men også for flokken de har fått og ”for alle Guds hellige kirker” (1 Kor. 11:16) gjennom hele verden. I tillegg, sørger de dypt for andres overtredelser mot Gud. De spiser ikke mer enn det som er nødvendig, og søker heller ikke etter legemlige nytelser eller behag, men, som det står skrevet, ”lever de et liv i Ånden, og følger ikke begjæret i vår syndige natur” (Gal. 5:16). Videre, for rettferdighetens og Guds buds skyld tar de ikke hensyn til verken rik eller fattig, hersker eller undersått, ikke en gang keiseren selv. Ingen ting, om det er miskunn eller gaver, eller frykt eller noe annet, vil få dem til å bli myke eller føre dem til å overse eller bryte Guds bud, som står over alt annet (Rom. 9:5).

Til slike tilhører det å binde og løse (Mt. 16:19; 18:18), å utføre prestelige handlinger og å lære, og ikke til menn som har mottatt sin ordinasjon kun fra menn. Og han sier, ”Ingen tiltar seg denne verdighet selv, men han blir kalt av Gud” (Heb. 5:4). Han sa ikke, ”Han som har mottatt sin stilling fra mennesker,” men, ”Han som Gud forutså og forutbestemte til dette.” De som kommer fra mennesker gjennom mennesker er tyver og røvere, som Herren sa: ”Jeg er porten. Alle de som er kommet før meg,” og de som kommer nå, ”som ikke går inn gjennom Meg, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver” (Joh. 10:7-8,1).

Diskurs XXVIII:190-300