Tankene

Tankene

av Hl. Nil Sorski

Forslaget

De hellige kirkefedrene (f.eks. Johannes Klimakos, Filotheos av Sinai og andre) sier at forslaget er en enkel tanke eller et bilde av en gjenstand eller hendelse vi bærer i hjertet og som dukker opp i tankene. Gregorios av Sinai sier at slike tanker kan oppstå ved djevelens forslag, som frister oss til å gjøre ditt eller datt, slik han fristet Kristus, vår Gud: ”Si at disse steinene skal bli til brød” (Matt. 4:3).

Kort sagt, er dette en vanlig tanke som farer gjennom menneskets tanker. En slik tanke, sier fedrene, er hverken syndig, prisverdig, eller lærerik i seg selv. For det er ikke mulig å hindre fiendens tanker, som Simeon den Nye Teologen sier: ”Djevelen og hans demoner, som Gud drev ut av himmelen fordi de ikke underordnet seg Gud når de kom inn i fristelse, finner en vei inn til mennesket.”

Dialog

Dialog med en tanke, sier fedrene, skjer når fienden har foreslått en tanke eller fantasi, og personen, med eller uten lidelser, underholder tanken mens han holder samtale med den. Han leker med tanken mens han reflekterer på den. Dette, sier fedrene, er ikke alltid uten synd. Men det kan være prisverdig hvis det brukes som en sjanse til å ære Gud. Hvis en ikke kvitter seg med den onde tankens opprinnelige forslag, men begynner en samtale med den og fienden frister ham til å tenke på den med lidelse, la ham da gjøre den om til noe godt. Hvordan vi kan oppnå dette ved å endre tanken til en god en, skal forklares senere, med Guds hjelp.

Samtykke med forslaget

Samtykke, som fedrene lærer, er når sjelens lidenskapelige del vender seg mot den foreslåtte tanken eller bildet – når vi godtar tanken eller bildet fienden viser oss, og ikke bare holder samtale med dem, men beveger oss til å virkeliggjøre tanken på en eller annen måte.

Fedrene forklarer at skylden vi påtar oss ved å godta tanken er avhengig av vår åndelige fremgang. Hvis en har oppnådd et åndelig nivå der man kan godta Guds hjelp til å jage vekk slike tanker, men blir lat og ikke er varsom med å jage vekk onde tanker, da er man ikke uten synd. Men hvis man er en nybegynner og ikke enda er sterk nok i sitt åndelige liv til å motstå slik foreslått ondskap, et slikt menneske, hvis han gir litt etter men med én gang bekjenner for Herren og kaller på Hans navn, og i ydmykhet bebreider seg selv, skal Gud tilgi ved sin guddommelige nåde på grunn av hans svakhet.

Dette er fedrenes lære om dialog med tankene. Det betyr at en person ufrivillig beseires mens i strid med tanken, men forblir standhaftig i sin sjel, og har besluttet seg for ikke å synde eller gjøre noen ond gjerning. Som Gregorios av Sinai sier, ”hender det at man blant lidelsene og i striden mot tankene, frivillig godtar fiendens tanker og holder dialog med tankene og beseires av dem. Han slutter så å motstå lidelsene og bestemmer seg for å begå synden. Selv om han da hindres i å utføre gjerningen, enten på grunn av omstendigheter eller noen annen grunn, er hans synd alvorlig og han er underlagt å ta sin plass blant de ekskommuniserte.”

Fangenskap

Fangenskap eller trelldom kan enten være hjertets nødvendige og ufrivillige distraksjon eller en stadig opptatthet med visse tanker som står i strid med vårt kall. En slik tanke kan være uunngåelig og ikke ønsket når forstanden fanges av en tanke eller fantasi og ledes inn i onde planer mot ens vilje. Men med Guds hjelp, kan den personen vende tilbake til seg selv. Men den andre type fangenskap oppstår når vi befinner oss i en storm og slås av bølgene. Vi bæres vekk fra vår gode hensikter til onde tanker og kan ikke vende tilbake til vår rolige og fredelige gemytt. Dette kommer ofte fra stadige og unyttige samtaler, som er veldig ødeleggende og fører oss bort fra vår ærverdige gemytt.

Den første type fangenskap dømmes etter omstendighetene da den oppstod – under bønn eller til en annen tid – og om årsaken er en mindreverdig tanke eller en virkelig ond en. Hvis tankene kommer inn i trelldom eller fanges av onde tanker under bønn, er dette en alvorlig synd. Under bønn burde vi være oppmerksomme og vende oss bort fra alle slike tanker. Men hvis en fristelse oppstår til en annen tid og mens vi holder på med andre ting som er nødvendige for vår tilværelse, er ikke dette synd siden selv de hellige drev med slikt nødvendig arbeid. Fedrene lærer oss at uansett hva vi tenker på, er vårt sinn én med Gud så lenge det bevarer en from holdning. Vi må alltid vende oss bort fra alle onde tanker.

Lidelse

Den andre type fangenskap, ”lidelse” som fedrene sannelig kaller det, er når en viss tanke etter lang tid tar rot i sjelen, og, som en vane, blir en del av ens egen natur. Han har frivillig latt den komme inn i ham, slik at han nå stadig plages av kjødelige tanker, foreslått av fienden. Fantasiene viser seg gjentatte ganger for den urolige sjelen, som er tiltrukket denne tanken mer enn alle andre.

Dette skjer på grunn av uforsiktighet når en person holder dialog med upassende tanker og frivillig godtar å overgi seg til dem. Synden krever enten omvendelse som tilsvarer dens alvorlighet, eller straff i det fremtidige liv. I ett ord, er det nødvendig å omvende oss og å be om befrielse fra slike lidelser. For vår fremtidige straff vil utdeles fordi vi ikke omvendte oss, ikke fordi vi ble fristet. Ellers hadde ingen mottatt tilgivelse hvis de ikke var fullstendig fri fra lidelser, som Peter Damaskinos sier.

Alle mennesker, angrepet av lidelser, må flittig kjempe mot dem, som fedrene lærer oss.

Oversatt fra: Nil Sorsky, The Complete Writings, Mahwah, NJ: Paulist Press, 2003, s.50-53.