Hva en må ha før en kan bli en åndelig far

av Hl. Nikodemos Hagioritten  (1749-1809)

Først og fremst, Fader, du som skal bli en åndelig far, må du ha utmerket og uforlignelig dyd og hellighet sammenliknet andre mennesker, og selv sammenliknet andre prester, blant hvem du blir utvalgt. Og du må ha blitt helbredet fra og bekjempet dine lidenskaper for å kunne ha en spesiell hellighet sammenliknet andre. For du som skal utnevnes til åndelig far må leve et åndelig liv, styrt av Helligåndens nåde og dømmekraft, dersom du ønsker å bære navnet Åndelig Far i sannhet og samstemmighet med virkeligheten.

Derfor skriver Hl. Basilios hva den åndelige far er: «For han, som ikke lenger lever etter kjødet, men, ledet av Guds Ånd, kalles en Guds sønn og tilpasses Guds Sønns bilde, kalles åndelig.» Mens den guddommelige Gregorios av Sinai sier: «Å veilede andre er ikke noe for alle, men for dem som har blitt gitt guddommelig dømmekraft, det som Apostelen kaller «å bedømme ånder» (1 Kor. 12:10), som skiller det vonde fra det gode ved Ordets sverd.»

Det er ikke nok å bare ha én enkel nådegave fra Helligånden, men det er nødvendig at du ber Gud å fordoble (eller skal jeg si gjøre mangfoldige) Helligåndens nådegaver, slik Elisja spurte Elia: «La meg da få din ånd i dobbelt mål» (2 Kongebok 2:9), slik at du med dem er i stand til å råde både over deg selv og andre. Jeg sa også at du, den fremtidige åndelige far, må ha lidenskapene helbredet og beseiret, for hvis du urettferdig ønsker å helbrede andres lidenskaper før du har helbredet dine egne, vil du høre ordene: «Lege, leg deg selv» (Luk. 4:23), og: «En lege for andre, som selv er full av sår,» fordi, hvis du virkelig ønsker å opplyse og gjøre andre fullkomne, må du først være opplyst og fullkommen selv, så du vil bli i stand til å opplyse og gjøre andre fullkomne. Kort sagt, må du først ha det du gir andre: «For det er riktig å delta før du gir,» som Dionysios Areopagitten sier. Til sist, må du være et tegn og eksempel på hver gode og dyd foran øynene til dine åndelig barn. Hvis du faster, vil de også faste; hvis du er ydmyk, da vil de også være ydmyke; og generelt sagt, hvis du lever beskjedent etter Kristus, vil de også oppfordres til å leve på denne måten. Hvis du bare sier, men ikke gjør, vit at de ikke vil høre dine ord. De tror mer når de ser at du gjør noe, enn det de hører med sine ører fra din munn: «For øynene,» ifølge det populære ordtaket, «er mer troverdige enn ørene.»

Du må også svare på mange farlige temaer i skriftemålet. Du vil høre så mange skamfulle synder fra folk og så mye vanære og besudling på grunn av deres lidenskaper. Derfor er det nødvendig at du enten er som den ufordervelige solen, som forblir ubesudlet når den passerer gjennom skitne steder, eller som Noas rene due, som fløy over så mange urene kropper til dem som hadde druknet i floden uten å lande på noen av dem, eller som en sølv- eller gullvask, som vasker og renser andres skitt uten at noe setter seg fast på den. Nettopp slik sammenlikner Hl. Symeon den Nye Teologen den verdige og lidenskapsløse hyrden. Derfor sier Hl. Meletios Bekjenneren også på hvilken måte de lidenskapelige ikke skal lede og ha ansvar for sjeler:

«Slik en løve ikke kan hyrde får,
Slik det ikke er passende for en gribb å hyrde Hermes,
Så må ikke de lidenskapelige være førere for sjeler,
La det være nødvendig for dem å vise seg for Gud uten lidenskaper.»

Hvis du, som er lidenskapelig, ønsker å bli en åndelig far, akk! Med ditt sinn formørket av lidenskaper vil du helt sikkert ikke være i stand til å dømme hvilke irettesettelser hver synder behøver: «Din hykler. Ta først bjelken ut av ditt eget øye. Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror» (Matt. 7:5). Du vil ikke være i stand til å gi dem en åndelig regel som vil gjøre dem godt, men vil i stedet utføre meget letthendte tilpassinger for syndere som faller inn i de samme lidenskapene du selv har: «For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv» (Rom. 2:1).

Du vil ikke være i stand til å vende syndere til ditt råd. I stedet vil synderne vende deg til seg. De vil vende deg til sin vilje, men du vil ikke vende dem til din. Dette er noe Gud forbyr: «De skal vende seg til deg, men du skal ikke vende deg til dem» (Jer. 15:19). Hvor stor fare og hvor mye skade påføres sjelen da av disse tingene, både din sjel og den som skrifters! Hvem kan ikke se dette?

Oversatt fra: Exomologitarion: Fr. George Dokos (oversettelse), A Manual of Confession by our Righteous God-bearing Father Nikodemos the Hagiorite, Thessaloniki: Uncut Mountain Press, 2006, s.71-75.