Stillhet i kirken

av Metropolitt Anthony (Bloom) av Sourozh

Noen synes det er vanskelig å føye seg etter min regel om rolighet og stillhet i kirken, ikke bare under gudstjenestene, som burde være opplagt, men før og etter. Og jeg tror vi må innse noe som vi så ofte glemmer: at vår tilstedeværelse foran Guds åsyn ikke begynner når presten fremsier gudstjenestens første hellige ord; dette er Guds sted, dette er Hans bolig; dette, i Det gamle testaments ord, er Himmelens porter. Og når vi kommer til kirken, er det første vi må innse, at vi er i Guds nærvær, og at dette nærværet kan oppdages og leves kun i våre sjelers dype stillhet. Ikke i taushet fra ord, men i stillheten til alle vårt vesens krefter i age og tilbedelse foran Gud. Det er kun når vi stiger inn i gudstjenesten med denne stillheten at bønnens ord vil nå oss og blomstre frem til en ny dybde av kontemplativ stillhet, rolighet, og vil ha makt til å omvandle og omgjøre oss. Så det er ikke bare et spørsmål om kirkedisiplin eller om å beskytte andres bønn fra vår egen ødsling; det handler om å hengi oss selv til dette nærværets mysterium, slik at vi gjennom liturgien kan gradvis forvandles og bli brakt til den dybden der en møter Gud.

Oversatt fra: Quiet in Church