Teknologi og det åndelige liv

av Hieromunk Lukas av Gregoriou

Spørsmål: Hva er klosterlivets mål?

Fr. Lukas: Livets mål, ikke bare for munker, men for hvert menneske, er guddommeliggjøring. Hl. Athanasios den Store bekrefter dette: ”Gud ble menneske, så mennesket kunne bli som Gud.” Herren sier selv i Den hellige skrift: Vær da fullkomne, slik deres himmelske Fader er fullkommen (Matt. 5:48) og Dere skal hellige dere og være hellige, for Jeg er hellig (3 Mos. 11:44). Mange ganger i Evangeliet, Apostlenes Gjerninger, og Epistlene blir vi fortalt at menneskelivets mål er guddommeliggjøring. Det var for å gjøre dette målet oppnåelig at Herren ble kjød.

Ved Dåpens mysterium blir vi medlemmer av Kristi Legeme, og ved Nattverden kan vi oppnå guddommeliggjøring.

Klosterlivet bidrar mest til oppnåelse av menneskelivets mål. Dette er fordi klosterlivet er et liv i omvendelse. Dette er omvendelsens mysterium.

Fra det øyeblikk vi tar mukeløftene blir vårt liv et ustanselig offer for Gud. Vi kalles til å vie all vår styrke til Herren, å gi av oss selv uten grense. En munks eneste ønske og lengsel er å være med Kristus.

Spørsmål: Hva kan hindre en i å oppnå dette målet?

Fr. Lukas: Den primære årsaken for ungdommens frastøting fra det asketiske liv er verdslighetens ånd. Denne ånden tillater ikke en å elske Gud av hele sin sjels styrke, å ønske å være med Gud uansett hva det koster.

Tidligere, når ”denne verdens” ånd ikke hadde gjennomtrengt så dypt, oppdro kristne sine barn i en from atmosfære. Barn så at sine foreldre gikk til de hellige gudstjenestene, ba, gjorde bøyninger, og gikk til Skriftemålet... Det var mye lettere for barn oppdratt i en slik åndelig atmosfære å begynne å gå den kristne vei.

Se på de helliges liv: de fleste asketikere ble oppdratt av fromme foreldre. Jeg syntes Hl. Serafim Sarovskis liv var spesielt imponerende. Når Hl. Serafim ble syk som barn, tok Agafia, hans mor, ham ut i hagen, og la ham mot det undergjørende ikonet av Guds Moder av Tegnet, og ventet på hennes hjelp. Folk hadde sann og ren tro!

Spørsmål: Kan en munk bruke moderne teknologi (mobiltelefoner og internet)?

Fr. Lukas: Den eneste og nødvendige forutsetningen for dette er velsignelse fra ens åndelige far. Uten denne velsignelsen, er bruk av internet, mobiltelefoner, og andre former for moderne teknologi farlig.

Fra de gamle Paterika er det klart at bruk selv av gjenstander som virker uskyldige og ufarlige kan være farlig for en munk.

Ondskapens rot er ikke tingen i seg selv, eller noen form for teknologi, men mangel på lydighet. Man kan nevne mange eksempler der munker brukte disse eller andre gjenstander av egen vilje og derfor led virkelig åndelig katastrofe.

Det er ikke en tilfeldighet at mobiltelefoner og internet er spesielt farlig for munker. Disse teknologiske fremskrittene distraherer ofte tankene, og en slik tilstand er helt upassende for klosterlivets mål. I følge de hellige Kirkefedrene er jo munken kalt til å forene sine tanker med sitt hjerte gjennom bønn og det asketiske liv.

Når det gjelder internet, kan jeg ikke si noe spesielt, siden vi ikke har det i vårt kloster. Men det er opplagt at mye bruk av ”Nettet” fører til tankenes distrahering. Dette gjelder særlig timeslange reiser gjennom internetverden uten noe konkret mål.

Men hvis en har abbedens velsignelse og munken selv er forsiktig, og ved lydighet går på internet for å slå opp noe eller gjøre noe annet, er internetarbeid mulig.

Men det er ikke noe internet på vårt kloster. Vår abbed [Arkimandritt Georgios (Kapsanis)] har ikke velsignet oss til å bruke det. Faren hver bruker utsettes for er for stor. Mange munker kan ikke motstå slik fristelse.

Når det gjelder lekfolk, er mange timer bortkastet i meningsløs tomgang gjennom internettets vidder også farlig. Før man gjør noe arbeid på nettet, burde man sette seg en oppgave som må utføres, og ikke vike fra den på noen måte.

Gregoriouklosteret på Athosfjellet

Spørsmål: Hvor passende er veldedighetsarbeid for kloster?

Fr. Lukas: Fra kirkehistorien har vi mange eksempler på munker som var involverte filantropi. Hl. Sampson den Gjestfrie eller Hl. Basilios den Store, for eksempel. I å føre klosterlivet, kombinerte de askese med enormt sosialarbeid.

Men disse eksemplene erstatter ikke det vestenlige ved det ortodokse kloster liv, som – i motsetningen til Vesten – er hesykastisk og ikke aktivistisk.

Munkens mål er å beherske sine tanker, å streve for å rense seg selv fra sine lidelser, og bli et kar for Guds nåde. Hvis sosialarbeid forstyrrer oppnåelsen av dette hovedmålet, da fører det ikke til noe godt (og vil ende i åndelig nederlag). Vi frelses ikke av eksterne gjerninger (selv ikke de gode), men ved vår kjærlighet for Kristus, som syneliggjøres i jakten på renhet og livets primære mål: oppnåelse av guddommeliggjøring.

Sosialarbeid som glemmer klosterlivets hovedmål er ikke passende for den ortodokse Østen. Munker som gav seg selv til å tjene andre ble ikke frelst av deres veldedighet, men av at deres tjeneste til sine neste ble en del av deres offer for Herren. Grunnlaget til deres liv var årvåkenhet, hjertets renselse, og strevet for å oppnå guddommeliggjøring. Som Hl. Isak Syreren sa: ”Hvis du har mettet tusen mennesker, men ikke har renset din sjel fra lidelser, har du ikke oppnådd noen ting.” Hva hjelper de å gi seg selv til mange ting, mens du lar din sjel forbli åndelig fattig?

Det ortodokse klosterliv er et hesykastisk klosterliv: det er ikke noe sosialt klosterliv i vår Kirke.

Oversatt fra: Technology and the Spiritual Life