Hellige Olav

Olav den Hellige - Norges evige konge
av Thomas Arentzen

www.ortodoks.com

Frem til år 1054 var den latinske Vestkirken én og den samme Kirke som de ortodokse kirkene. Derfor har også Norge vært et ortodokst land med ortodokse helgener. Som ortodokse kristne i Norge har vi behov for å be med norske hellige. Samtidig har vi en enestående anledning til, og kanskje et ansvar for, å synliggjøre ortodokse røtter hertillands. Nettopp derfor er vår ikonostas på Helsfyr utvidet med fire helgener som alle har tilknytning til Norge: Hl. Sunniva, Hl. Olav, Hl. Hallvard og Hl. Trifon.

Olav Haraldsson (995-1030) står i en særstilling blant norske helgener: Han var konge mens han levde og ble siden en uhyre populær helgen både i øst og vest. Det er ingen overdrivelse å si at Olav er verdenshistoriens mest betydningsfulle nordmann. Derfor er der skrevet uttallige tusen sider de siste tusen årene om hans liv og død, hans jærtegn og mirakler. I denne omtalen må vi nøye oss med et lite omriss av hans levned og eftermæle.

Olav var en eftertenksom og staut mann, rettferdig men streng; han var både skald (dikter) og treskjærer. Men først og fremst var han kongelig, ætling av Harald Hårfagre. Han vokste opp som hedning på en kongsgård på Ringeriket.

Ungdomsårene

Det var en rå og brutal tid kongsemnet fødtes inn i. Som tolvåring forlot den kraftige, brunhårede gutten gårdslivets ro og drog til sjøs som viking. Han herjet i øst og i vest. Efter en stund havnet han i tjeneste hos en kristen konge, Æthelred II av England; lite tydet imidlertid på at Olav skulle bli en hellig mann. Dog gikk han snart i tjeneste hos en annen kristen, hertug Richard II av Normandie. Påvirkningen fra de europeiske herskerne må ha gjort noe med Olavs sinnelag, for her, i Rouen, åpnet han seg for evangeliet og lot seg døpe til Kristus. 

Omlag år 1014 ligger Olav med skipene sine ved Gibraltar. Han hører en stemme som sier: "Far du tilbake til din odel, for du skal bli Norges konge til evig tid!" Den unge mannen fatter ikke helt hva dette innebærer, men han skjønner at det er et tegn og stevner nordover.

Konge av Norge

Året efter lander Olav på Selja, helgenøya. Idet han steger ut av skipet, snubler han og utbryter: "Nå falt jeg!" Men følgesvennen svarer: "Du falt ikke, konge - nå festet du fot i landet." Drotten ler og sier: "Det kan så være, om Gud vil."

I Olavs liv viser nederlag seg ikke sjelden å bli til seier. Til tross for det politiske nederlaget som skulle komme, ble han Norges apostel.

Norge er på denne tiden et splittet rike styrt av lokale høvdinger og mektige menn. Olav kommer til makten og evner å samle det splittede Norgesveldet. Ti år med fred følger. Og Olav utnytter tiden vel: Med seg i skipene som la til på Vestlandet hadde kongen biskop Grimkjell og flere andre biskoper og prester; kongens kall er å fullende kristningen av Norge.

Han forkynner den Gud som har skapt verden og alt som lever; han forkynner Hvitekrist (som vikingene kaller Kristus) født av en jomfru og oppstanden fra døden til menneskets frelse; han forkynner Den Hellige Ånd som lever i Kirken. I en liturgisk Olavshymne heter det at han "utførte evangelistens tjeneste på mest hengivne vis, iført troens brynje og frelsens hjelm. Han besøkte egnene der omkring og sådde overalt frelsens lære. Gode Jesus, hvilke anstrengelser tålte han ikke for å omvende folket."

På denne tiden innfører Hl. Olav kristenretten: Ved tinget på Moster (1024) får han vedtatt kristne lover, og han befester troens og kirkeinstitusjonens stilling i landet. Før Olavs tid var kirken i Norge en løselig sammensatt misjonskirke; nå blir kirken nordmennenes religiøse fellesskap. Kristendommen trer inn som et viktig element i norsk kultur; det blir påbudt å gi arbeidsfolk og seg selv fri om søndagen, det blir forbudt å sette ut uønskede spedbarn for å dø, tvangsekteskap og flerkoneri forbys, faste- og festdagene blir innført som en del av folks dagligliv osv. Der hvor man tidligere har blotet og dyrket hedendommen, på gårder og helligsteder, reises nå kirkebygg - stort sett små stavkirker. Hver bygd skal ha en kirke. Messen, Den guddommelige liturgi, feires rundt om i riket.

Men Olav har altså ikke utelukkende fremgang. Den digre mannens iver og strenghet driver ham til å bruke ufine metoder; han oppfører seg tidvis mere som politiker enn som kristenmann og får folk imot seg. Idet han utvider lovens og rikskongedømmets myndighet, svekker han de lokale krigshøvdingenes makt. Heller ikke stormakten Danmark er begeistret for utviklingen. Når høvdingene og danskekongen rotter seg sammen - og deler av bondestanden henger seg på - har Olav skaffet seg et så stort kobbel fiender at han må rømme landet. I 1028 tvinges kongen i utlegd. På vei østover misjonerer han på Gotland og blir siden regnet som Gotlands nasjonalhelgen.

Kjærlighet og eksil i Russland

Heller ikke i kjærlighetslivet hadde kongen hatt det store hellet. Tidlig ble Olav trolovet med den fromme Ingegjerd fra Sverige (som senere skulle regnes blant de hellige), men før han visste ordet av det, hadde faren gitt henne til Jaroslav den Vise i Russland. Olav ektet isteden Ingegjerds halvsøster, frilledatteren Astrid. Forholdet mellom Olav og Ingegjerd var imidlertid et inderlig kjærlighetsforhold, og begge tok bruddet svært tungt.

Men nå, flere år senere, blir han altså nødt til å gå i eksil. Efter Gotlandsoppholdet farer han videre østover til Russland. Som en slagen mann søker han ly hos storfyrsteparet Jaroslav og Ingegjerd. De tar vel imot ham i Novgorod (eller Kiev - det er uklart hvilken av de to hovedstedene han oppholder seg i.) Sagaen beretter at Olav er begeistret for å møte sin gamle flamme, for de to har fremdeles et godt øye til hverandre. Men i det voksende russiske riket møter Olav også en vital kristendom og en kirke som blomstrer i all sin prakt. Og i all ydmykhet - klostrene skyter frem i Jaroslav og Ingegjerds rike.

Hl. Olav var ingen asketisk helgen som levde et dydig liv i all fromhet og renhet. Hans religiøsitet trengte lang tid for å modnes. Men nå, som en fallen konge, får han flust av tid til å gruble over livet og gå til Gudstjeneste. Snorre forteller at først her, i Gardarike (Russland), lot Olav sin personlige kristentro utdypes. Han vurderte å dra til Jerusalem på pilegrimsferd eller å gå i kloster. Det viste seg også at han hadde evnen til å helbrede syke, blant andre Ingegjerds blinde sønn Vladimir.

Nederlag og seier

I 1030 viser Olav Tryggvason seg for Haraldssønnen i drømme; han byr ham å vende tilbake til fedrelandet. Olav røskes ut av grubleriene og takker nei til fyrsteparets tilbud om å overta styret av Bulgaria. Han har kanskje allerede innsett at seieren må skje gjennom nederlag, og at hans kors ligger i Norge. I hvert fall lar han sin sønn Magnus bli tilbake i Russland når han selv drar med en liten styrke mot Norge; han vil forsøke å gjenvinne riket, selv om norske og svenske stormenn råder ham fra det.

Drotten rir inn i Norge gjennom Verdalen. Slaget står tidlig om morgenen på Stiklestad i Trøndelag. Det går ikke lenge før Olavs menn må gi tapt mot overmakten. Kongen blir drept av Thore Hunds hugg før non den 29. juli. Dagen efter går merkelig nok banemannen ut på marken og vasker liket. Blodet fra den døde heler Thores egne sår.

Mangt i Olavs liv handlet om ukristelige ting som makt og vold og krig. Men det underligste med Olav er hvorledes han døde som en mislykket konge og en ussel kriger med mangfoldige fiender i landet. I vikingtiden - en tid da krigersk heltemot og styrke var en manns viktigste dyder - døde Olav som en svekling. Likesom for hans lidelsesdøyende trosbrødre Hl. Boris og Gleb ble hans svakhet ham til styrke og hans død til liv.

Snart efter slaget på Stiklestad skjedde nemlig en mengde mirakler i forbindelse med martyrens legeme; der finnes egne bokverk som tar for seg alle Olavs mirakler og undergjerninger, så mangfoldige er de. Kongens levninger råtnet ikke, men håret fortsatte å vokse, hans kinn var rødlatne og livlige. Folk ble helbredet i hopetall.

Med Olav den Helliges død ble kristendommen hele Norges tro. De som nettopp hadde kvestet kongen, ble med ett hans tilhengere. Selve drapsmannen Thore Hund angret og drog på botsferd til Jerusalem. I døden maktet Olav hva han ikke greide i livet: å samle og kristne riket. Slik ble han Norges evige konge.

En europeisk helgen

Ikke bare ble Olav hurtig Nordens mest populære helgen; han ble også en av de store europeiske helgener. Nidaros (Trondheim) ble straks et pilegrimsmål for folk fra "hele verden". I vår egen tid valfarter fremdeles ortodokse kristne (samt protestanter og katolikker) til Trondheim, selv om det meste av Olavsrelikviene dessverre gikk tapt i forbindelse med reformasjonen. Én relikvie er imidlertid bevart; den befinner seg nå i St. Olav romersk-katolske domkirke i Oslo. Resten av Hl. Olavs levninger er trolig begravet ett eller annet sted rundt Nidarosdomen.

Men over det meste av Norge finnes Olavskilder og andre hellige steder som lokale tradisjoner setter i forbindelse med Olavs nærvær. Norske guttebarn er overalt siden blitt kalt Ola(v/f) eller Ole efter den store helgenen. Også legende urter og planter i den norske floraen fikk navn efter ham. Hl. Olav er av eftertiden blitt sett på som en helbreder og bekjemper av troll.

Olavskulten spredte seg raskt i den kristne verden, både østover og vestover. Olavskirker og -monumenter ble snart efter 1030 reist også i alle deler av den kristne verden, blant annet i Novgorod og Vyborg (i Russland), Gdansk (Polen) og Tallinn (Estland). Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs mirakuløse sverd Bæsing. I Fødselskirken i Betlehem finnes et gammelt Olavsikon (fra 1200-tallet) i bysantinsk stil malt på en av kirkens søyler. I Norden og Vest-Europa har Olavskulten vært enda videre utbredt; i Sverige alene har hver tredje middelalderkirke et Olavsbillede, og man kjenner over 75 Olavskirker i landet. Der er forresten en del eksempler på at kirker (blant annet i London og København) ble viet både Hl. Olav og Hl. Nikolai!

Hl. Olav ble ikke minst en nasjonal helgen for Norge. Olavsikoner ble i middelalderen båret i prosesjon rundt åkrene med bønner for årsveksten; Olav ble dertil regnet som dyrenes og særlig hestenes beskytter. Hans festdag Olsok feires den 29. juli (11. august); dagen ble og blir fremdeles feiret med dans, bål og et festmåltid med øl, rømmegrøt og spekemat. Vesle Olsok kalles 3. august (16. august) som er en feiring av at hans legeme ble gravet opp og lagt i et relikvieskrin i 1031. Over gravstedet ble der senere reist en Kristkirke som vi idag kaller Nidarosdomen.

Både Hl. Nikolai og Hl. Olga menighet ærer Olav som ortodoks helgen, og for noen måneder siden ble et Olasvsikon innviet av russiske geistlige i den norske ambassaden i Moskva. Olav avbildes ofte med en øks - martyrvåpenet.

Hentet fra www.ortodoks.com

Økumenisk Dåpsteologi

Dåpsteologi

av Metropolitt Hierotheos (Vlakos) av
Nafpaktos og Agios Vlasios

Det har tidligere vært, og det foregår fortsatt i dag, mye diskusjon om heterodoks dåp; dvs. om de som har avveket fra den ortodokse tro og som ønsker å vende tilbake til den burde døpes på nytt eller kun krismeres etter trosbekjennelse. Både lokale og økumeniske kirkemøter har tatt besluttninger om dette.

Som et eksempel ønsker jeg her å si litt om avtalen nådd av ’the Standing Conference of Canonical Orthodox Bishops of America’ og ’the National Conference of Catholic Bishops in America’ den 3. juni 1999. Den greske oversettelsen av den orginale teksten ble gjort av protopresbyter George Dragas, professor ved Holy Cross Greek Orthodox School of Theology i Boston, som også skrev en oppsummering og kritikk av denne avtalen mellom ortodokse og romersk-katolske i Amerika.

Grunnlaget til dette dokumentet er Balamand Avtalen fra 1993, ”Uniatisme, tidligere forenelsesmetode og foreliggende leting etter full kommunion,” som den tydeligvis ønsker å opprettholde.

Teksten vi undersøker nå, dvs. avtalen underskrevet av ortodokse og romersk-katolske i Amerika og som heter ”Dåp og ’Sakramental Økonomi’,” er basert på flere punkter som, etter min mening, er typisk av den moderne økumeniske bevegelsen og viser tydelig hva den dreier seg om.

Det første punktet er at ”dåpen hviler på og får sin virkelighet fra Kristi tro, Kirkens tro, og den troendes tro” (s.13). Man blir slått ved første blikk av at det ikke nevnes noe om den Treenige Gud – kanskje for å rettferdiggjøre denne fleksible tolkningen av dåpen. Det er da troen som blir dåpens fundamentale tegn og element.

Det andre punktet er at dåp ikke er noe Kirken påkrever, men er ”heller, Kirkens grunnlag. Den grunnlegger Kirken” (s.26). Her er oppfatningen om at dåpen ikke er det ”innviende” Mysteriet som fører oss inn i Kirken, men er Kirkens grunnlag, fremstilt som fakta.

Det tredje punktet er at ”dåpen var aldri sett på som en privat sermoni, men som en samlet begivenhet” (s.13). Det betyr at katekumenenes dåp var ”anledningen for hele samfunnets omvendelse og fornyelse” (s.13). En som er døpt ”er nødt til å gjøre samfunnets felles tro i Frelserens person og løfter sin egen” (s.14).

Met. Hierotheos

Det fjerde punktet er en fortsettelse og konsekvens av de tidligere punktene. Siden dåpen hviler på tro til Kristus, siden den er Kirkens grunnlag, og siden den dessuten er samfunnets fellesarbeid, betyr dette at annerkjennelse av en dåp innebærer annerkjennelse av Kirken der dåpen skjer. I fellesavtalen leser vi at: ”Konsultasjonens ortodokse og katolske medlemmer anerkjenner, i begge våre tradisjoner, en felles lære og en felles tro til én dåp, til tross for noen forskjeller i praksis som vi ikke tror endrer mysteriets substans” (s.17). Ifølge denne teksten, er det en felles tro og lære om dåpen i de to ”Kirkene,” og de forskjellene som er der endrer ikke mysteriets substans.  Begge de to sidene annerkjenner en kirkelig virkelighet ”i den andre, uansett hvor vidt de anser deres måte å leve Kirkens virkelighet på som feil eller ufullstendig” (s.17). ”Grunnlaget for moderne bruk av uttrykket ’søster Kirker’” (s.17) finner vi altså i dette punktet. Den ortodokse Kirke og den latinske Kirke er ”søster Kirker,” fordi de har den samme tradisjon, den samme tro, og den samme dåp, selv om det finnes visse forskjeller mellom dem. Derfor er den følgende meningen bekreftet gjentatte ganger i teksten: ”Vi finner at denne gjensidige annerkjennelsen av dåpens kirkelige virkelighet, til tross for våre splittelser, ikke står i strid med begge kirkers varende lære” (s.26). De underskrevede feiltolker Hl. Basilios den Stores lære og hevder at de to ”Kirkene”, til tross for ”ufullkommenhetene” som finnes, utgjør den samme kirkelige virkeligheten: ”Ved Guds nåde er vi begge, med Hl. Basilios ord, ’av Kirken’” (s.26).

Det femte punktet er at fellesavtalens forfattere finner feil med Hl. Nikodemos Hagioritten, som, i hans tolkning av Hl. Kyprianos av Karthago, Hl. Basilios den Store, og det andre økumeniske kirkemøtet, skriver – sammen med alle Kollyvades Fedrene i det 18. århundre – om nøyaktighet (ἀκρίβεια) og økonomi (οἰκονομία) når det gjelder måten heterodokse tas opp i den ortodokse Kirke. Dvs. at kirkefedrene har noen ganger tatt opp heterodokse ved nøyaktighet – dvs. ved dåp – og andre ganger ved økonomi – dvs. ved krismering. Men selv når Kirken mottar noen ved økonomi, betyr dette at Kirken virkeliggjør frelsesmysteriet i det sekund, nettopp fordi Kirken står høyere enn kanonene, og ikke kanonene høyere enn Kirken, og fordi Kirken er mysterienes kilde og, eo ipso, dåpens kilde, mens dåpen ikke er Kirkens grunnlag. Kirken kan motta en heterodoks person ved økonomi, uten at dette betyr at hun annerkjenner som en Kirke den menigheten som tidligere døpte ham/henne. Det er i denne sammenhengen at Hl. Nikodemos tolker det andre økumeniske kirkemøtets besluttning.

Det at en av fellesavtalens anbefalinger kan tolkes på mange forskjellige måter er også forvirrende. Fellesavtalen anbefaler at de to Kirkene tydelig erklerer at ”fellesannerkjennelsen av dåpen ikke løser problemene som deler dem, og reetablerer heller ikke full kirkelig kommunion mellom de ortodokse og katolske kirkene, men fjerner en fundamental hindring på veien til full kommunion” (s.28).

Fra denne korte analysen kan man klart se hvor mye forvirrelse det er rundt dette temaet innen økumenistiske kretser. Det er også klart at [ortodokse] økumenister forstår annerkjennelsen av dåp blandt de heterodokse (katolikker og protestanter som har endret læren om den hellige Treenigheten og andre dogmer) som en annerkjennelse av heterodokse gruppers kirkelige status og, enda verre, at det er enhet mellom de to ”Kirkene”, latinsk og ortodoks, til tross for ”små” forskjeller, eller at vi stammer fra samme Kirke og burde vende tilbake til den, og derved skape den ene Kirke. Dette er en tydelig uttrykkelse av gren-teorien. [1]

Når sånn forvirrelse og misforståelse er utbredt, er det nødvendig å vedta en streng holdning, som bevarer sannheten: at alle som faller inn i vranglære er utenfor Kirken og at Helligånden ikke virker til deres guddommeliggjøring.

Uansett skaper slik dåpsteologi store problemer for de ortodokse. Fra et ekklesiologisk synspunk, er denne teksten full av feil. Den patristiske, ortodokse lære er at Kirken er Kristi gudmenneskelige Legeme, i hviket den åpenbarte sannhet – den ortodokse tro – er bevart og guddommeliggjøringens mysterium oppnådd gjennom Kirkens mysterier (dåp, krismering, og den guddommelige Nattverd). Den vesentlige forutsetningen til dette er at vi deltar i Guds rengjørende, opplysende, og guddommeliggjørende energi. Dåpen er Kirkens innledende mysterium. Kirken hviler ikke på dåpen; men dåp i vann, sammen med dåp i Ånden, virker heller innen Kirken og gjør en til medlem av Kristi Legeme. Det er ingen mysterier utenfor Kirken, Kristi levende Legeme, akuratt som vi ikke har sanser utenfor vår menneskelige kropp.

Til slutt, vil jeg gjerne sitere Fader George Dragas konklusjon, som han legger til sin ”Oppsummering og Kritikk”:

Disse anbefalningene vil ikke alle ortodokse være enige i, og serlig ikke de som er gresktalende (eller gresksinnede). De er derfor, i seg selv, splittende. Min hovedgrunn for å ha kommet til en så negativ besluttning er at denne undersøkelsen av sakramental teologi er helt uten ekklesiologisk grunnlag og at den er ensidig i sin tolkning – heller, feiltolkning – av virkeligheten om ortodoks sakramental praksis, og spesielt når det gjelder de heterodokse i forskjellige tidspunkt i Kirkens historie. Disse anbefalingene og besluttningene, ja hele fellesavtalen, er selve symbolet på vestlig skepsis. Deres godtakelse av ortodokse teologer er et tegn på et bevist forræderi mot ortodokse synspunkt og overgivelse til en vestlig økumenisme. Dette er noe vi burde avvise.

Oversatt fra "Baptismal Theology" i OrthodoxTradition XX:2 (2003), s.42-45

---

[1] "The branch theory." At de ortodokse, romersk-katolske og anglikanske kirkene, til tross for splittelser, bare er forskjellige grener av ett tre: Kristi Kirke.

Hva er den Ortodokse Kirke?

Den ortodokse Kirke er den éne, hellige, katolske og apostoliske Kirke der man finner fylden av den kristne sannhet. Den er hellig fordi Herren Jesus Kristus, dens overhode, er hellig og har utnevnt den til helligelsens formidling; den er katolsk fordi den er grenseløs, med hensyn til både tid og sted, og omfatter helheten av Kristi Kirke; og den er apostolisk fordi den alene har bevart apostlenes tro ubrutt og uforandret gjennom tidene.

Den ortodokse Kirke er evangelisk, men ikke lutersk. Den er ortodoks, men ikke jødisk. Den er katolsk, men ikke romersk. Den er ikke bare ett av mange kirkesamfunn, men er det opprinnelige kirkesamfunn. Den har trodd, lært, bevart, forsvart, lidd og dødd for apostlenes tro siden pinsedagen i Jerusalem for 2000 år siden. Den ble grunnlagt av vår Herre Jesus Kristus og er den levende tilkjennegivelse av Hans nærvær gjennom menneskelighetens historie. Det er denne Kirken vår evige konge, Olav den Hellige, brakte til Norge for tusen år siden og den han gav sitt liv for å bevare. 

"Og gutten vokste og ble sterk"

HL KYRILLOS 

AV ALEXANDRIA

Forklaring av evangeliet etter hl. Lukas

5. Preken

Lk. 2:40,52. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over Ham. Og videre; Men Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.

Vi må forstå at det å si at gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og at Guds nåde var over Ham, henviser til Hans menneskelige natur. Og jeg ber dere, å granske nærmere frelsesplanens dybde: Ordet lar seg føde på menneskelig vis, selv om Han etter sin guddommelige natur er uten både begynnelse og tid: Han som er fullkommen som Gud, underordner seg legemlig vekst: den Ulegemlige har nå lemmer som vokser til menneskelig modenhet: Han blir fylt med visdom, Han som selv er all visdom. Og hva sier vi til dette? Se, ved disse hendelsene er Han som var i Faderens bilde gjort lik oss: Rik i fattigdom, Høy i ydmykhet: Han som sies å ”motta”, er selv som Gud all fylde. Så fullstendig tømte Guds Ord seg selv! For det var umulig for Ordet som var født av Gud Fader, å påta seg slikt i sin egen natur: men når Han ble kjød, et menneske som oss, da er Han født av kvinnens kjød, og dermed også underlagt det som hører menneskets tilværelse til: og selv om Ordet, som Gud, med det samme kunne ha sprunget frem fra sin Mors liv som et fullkomment menneske, ville en slik hendelse blitt ansett som et ondt varsel: Han gav derfor menneskenaturens lover og vaner makt selv over sitt eget kjød. 

Vær derfor ikke fornærmet, og tenk ikke i ditt hjerte, ”Hvordan kan Gud vokse? Og hvordan kan Han som gir nåde til engler og mennesker motta visdom?” Tenk heller på med hvilken ferdighet vi er innviet i dette Mysteriet. For den vise evangelisten fremviser ikke Ordet i sin unærmelige og ulegemlige natur, og at Han i den forstand vokste i alder, visdom og nåde, men heller etter å ha vist oss at Han ble født legemlig av en kvinne, og ble i vår likhet, tildeler han Ham disse menneskelige egenskapene, og kaller Ham et barn, og sier at Han vokste; ettersom Hans legeme vokste litt etter litt, i følge naturens lover. Og slik sies det også at Han ble fylt av visdom, ikke fordi Han mottok ny visdom, - for vi forstår at Gud er fullstendig og fullkommen i alle ting, og kan aldri være foruten noe som tilhører Guddommen: - men fordi Guds Ord gradvis synliggjorde Hans visdom i forhold til den alderen legemet hadde oppnådd. 

Legemlig gikk derfor fram i alder, og sjelelig i visdom [på menneskelig vis]: for guddommelig natur kan verken gå fram i den ene eller den andre, siden Guds Ord er fullkomment. Og det var med god grunn at Han koblet vekst i visdom til sin legemlige vekst, for den guddommelige natur synliggjorde sin egen visdom i forhold til menneskets legemlige vekst.

Hellige Nikolai Menighetsblad 4 (2012), s.3.

Fortvil Ikke!

Evergetinos

Hypotese 1:E

Hl. Amfilokios om å ungå fortvilelse

En viss broder, overvunnet av skamløshetens lidelse, syndet hver dag. Men hver gang, med tårer og bønn, falt han foran Herskeren og Herren og fikk Hans tilgivelse. Og så snart han hadde vendt om, falt han i synden igjen neste dag, villedet av skamfull vane.

Etter å ha syndet, gikk han til kirken, der han bøyde seg til marken foran vår Herre Jesu Kristi hellige og erverdige ikon og bekjente tårefullt til Jesus: ”Herre, forbarm Deg over meg og ta bort fra meg denne forferdelige fristelsen, for den plager meg voldsomt og sårer meg med nytelsenes bittre smak. Min Hersker, rens meg en gang til, så jeg kan skue opp mot Ditt ikon og se Din hellige skikkelse og Ditt åsyn, lysere enn solen, så mitt hjerte kan fylles med sødme og takknemmelighet.

Og selv om hans lepper nettop hadde hvisket disse ordene, falt han igjen i synden så snart han forlot Kirken.

Til tross for dette fortvilte han ikke over sin frelse, men vendte tilbake fra sin syndige gjerning og i Kirken ropte de samme ordene til Gud – den menneskeelskende Herre – og tilførte også dette: ”Min Herre, jeg sverger ved Ditt ord at jeg ikke lenger skal begå denne synden. Bare tilgi meg, gode og nådige Herre, alle synder jeg har begått, fra begynnelsen av til denne stund.”

Ikke senere enn at han ytret disse fryktinngytende ordene fant han seg igjen fanget av denne onde overtredelsen. La ingen slutte å undre seg over Guds kjærlighet til menneskene og Hans uendelige godhet, med hvilken Han hver dag utholdt broderens stadige onde synd og utakknemmelighet. Ja, Gud, på grunn av Hans store miskunn, vedvarende mottok den syndige broderens omvendelse og hans uunngåelige tilbakevending. For dette hendte ikke i ett, to eller tre år, men i over ti.

Ser du da, min bror, Herskerens umålelige overbærenhet og grenseløse kjærlighet? Hvordan Han stadig holder ut, viser oss vennlighet, og er tolmodig ovenfor våre forferdelige overtredelser og synder? Og det ved Guds rike miskunn som fremkaller forbauselse og under er at Han ikke ble harm på denne broderen, selv om broderen lovte ikke lenger å falle men holdt ikke sitt ord.

Uansett, en dag når alt det vi har beskrevet hendte atter en gang, hastet broderen seg til Kirken etter å ha falt i synd, klaget, stønnet og ropte av pine for å påkalle Guds miskunn, så Han kunne forbarme seg over ham og ta bort fra ham umoralens synd.

Så snart han kalte på Gud, Menneskeelskeren, ble djevelen, den oldtidlige ondskapen og våre sjelers ødelegger, som så at han ikke kunne oppnå noe, siden broderen visket bort alt han gjorde i synd med sin omvendelse, så harm at han viste seg synelig for broderen. Mens han så bort på Kristi ikon, sa djevelen til vår barmhjertige Frelser: ”Hva skal skje med oss to, Jesus Kristus? Din medlidenhet for denne synderen bekjemper meg og ugjør min fremgang, siden Du fortsetter å ta imot dette utsvevende og bortkomne menneske, som daglig håner Deg og Din makt. Ja, hvorfor fortærer Du ham ikke, i stedet for å være tolmodig ovenfor ham? Er det fordi Du en dag skal fordømme alle som driver hor og som er utsvevende, og skal utrydde alle syndere?

”Du er sannelig ikke en rettferdig Dommer, for plutselig er Din makt anvendt skånsomt og overser ting. Så, mens jeg ble kastet ut av himmelen og ned til dypet på grunn av litt stolthet, viser Du Din barmhjertighet ovenfor denne karen, selv om han er en umoralsk mann og er helt bortkommen, bare fordi han kaster seg ned foran Ditt ikon.

”På hvilken måte kan Du da kalles for en rettferdig Dommer? For, sånn som jeg ser det, mottar du enkelte med stor kjærlighet, men overser ellers rettferdighet.”

Mens djevelen sa alt dette, forgiftet av bitterhet, kom det en svart flamme ut av nesen på ham.

Og etter å ha sagt dette ble han stille. De hørte en stemme, som kom ut av det guddommelige alterområdet, og svarte: ”Du utspekulerte og ruinerende drage, er du ikke enda fornøyd med ditt onde og ødeleggende ønske om å sluke verden? Er du allikevel nå dristig nok til å kreve dette menneske, som har kommet med anger for å be om Min barmhjertighet, for å sluke ham også? Kan du oppnå nok synd til å veie ned rettferdighetens vekt sammenliknet med det dyrebare blod som ble utgytt på Korset for denne mannen? Se Mitt drap og Minn død, som Jeg led for hans synders tilgivelse.

”Når han vender tilbake til synd støter du ham ikke bort, men mottar ham med glede. Du hverken straffer ham eller hindrer ham i å synde, fordi du håper at du kan vinne hans sjel. Skal da ikke Jeg, som er barmhjertig og elsker menneskene, som lærte Min hellige apostel Peter å tilgi synd syv ganger sytti (Matt. 18:22), vise ham miskunn og medlidenhet? Ja, bare fordi han flykter til Meg skal Jeg ikke støte ham bort før Jeg har vunnet hans sjel. Jeg var korsfestet for syndere og deres frelse; Mine ubesudlede hender ble naglet til korset, slik at de som ønsket kunne ta sin tilflukt til Meg og bli frelst. Av den grun kan jeg ikke vende meg bort eller støte bort noen, selv om han skulle falle mange ganger om dagen og like mange ganger vende seg om til Meg. Et slikt menneske skal ikke forlate mitt tempel trist eller gråtende, for Jeg kom ikke for å kalle de rettferdige, men syndere til omvendelse.”

Mens Han talte sto djevelen fast, skjelvende, uten å kunne bevege seg. Stemmen talte igjen og sa: ”Vi har hørt deg si, forfører, at Jeg ikke er rettferdig. Tvert imot, jeg er rettferdig over alle. Jeg dømmer mennesket i den tilstand Jeg finner ham. Se på denne mannen, som omvendte seg for et øyeblikk siden, vendte bort fra sin synd og falt ned for Mine føtter med et erlig ønske om å forlate synden, og derved beseiret deg.

”Derfor skal jeg ta ham imot i denne stund og frelse hans sjel, siden han ikke mistet håpet i sin harde strid for frelsen.

”Se hvor mye han oppnår ved sin omvendelse foran Meg; for dette er han hedret. Men du, la ditt hat rives istykker og du være til skam.”

Mens dette ble sagt kastet den omvendte broderen seg ned foran Frelserens ikon. Gråtende, med ansiktet i bakken, gav han opp sin sjel til Herren. Med det samme den omvendte broder forlot dette liv, kom en storm over Satan, som en ild fra himmelen, og fortærte ham. Fra denne historien, mine brødre, la oss huske Guds grenseløse barmhjertighet og menneskekjærlighet – for en god Hersker vi har! – og aldri mer fortvile oss over våre synder, men heller se til vår frelse med iver.

Oversatt fra The Evergetinos: A Complete Text: Book 1, Etna, CA: Center for Traditionalist Orthodox Studies, 2008, 9-11.

Påskens Troparion

http://www.youtube.com/watch?v=eWkSc--DRkc

Kristus er oppstanden fra de døde, 

med døden nedtrampet Han døden, 

og til dem i gravene gav Han liv

Fader Vår

Forklaring av Hl. Kyrillos av Jerusalem

MYSTAGOGIA 5:11-18

Og så, etter disse tingene, sier vi bønnen som vår Frelser ga til sine egne disipler, og med ren samvittighet beskriver vi Gud som Far, og sier, Fader vår, Du som er i himlene. Guds veldige menneskekjærlighet! Til de som gjorde opprør mot Ham og hørte til i ondskapens ytterste grenser, har Han således gitt fullstendig tilgivelse av deres ondskap og deltagelse i Hans nåde, at de til og med skulle kalle Ham Far. Fader vår, Du som er i himlene, for de er også en himmel som bærer bildet av det himmelske, og Gud bor og ferdes midt iblant dem.[1]

Helliget vorde Ditt navn. Guds navn i sin egen natur er hellig, om vi sier det eller ei. Men siden det til tider blir spottet blant syndere, som det står skrevet, For deres skyld spottes Mitt navn blant hedningene,[2] ber vi at Guds navn må helliges i oss. Ikke at det blir hellig fordi det tidligere ikke var hellig, men fordi det blir hellig i oss, når vi selv blir hellige, og gjør gjerninger verdig helligdom.

Komme Ditt rike. Den rene sjelen kan si med dristighet, Komme Ditt rike; for den som har hørt Paulus si, La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme,[3] men har renset seg i sine gjerninger, tanker og ord, vil si til Gud, Komme Ditt rike.

Skje Din vilje, som i himmelen, så óg på jorden. De guddommelige og velsignede englene gjør Guds vilje, som David har sagt i en Salme, Lov Herren, dere Hans engler, dere veldige i makt, som fullbyrder Hans ord.[4] Du mener derfor med din bønn, ’Slik Din vilje blir gjort av englene, la den også bli gjort av meg på jorden, o Herre.’

Gi oss i dag vårt overvesentlige[5] brød. Dette vanlige brødet er ikke overvesentlig brød, men dette Hellige Brødet[6] er overvesentlig, det vil si, oppnevnt som sjelens føde. For dette Brødet kommer ikke inn i munnen, går i buken og kastes ut den naturlige vei,[7] men sprer seg gjennom alt du er, til gode for både sjel og kropp. Men med i dag mener han ’hver dag’, som Paulus også har sagt, Så lenge det heter idag.[8]

Og forlat oss vår skyld, som vi óg forlater våre skyldnere. For vi har mange synder. For vi begår forbrytelser i både ord og tanke, og vi gjør mangt som fortjener fordømmelse; og Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv,[9] som Johannes sier. Og vi går inn i en pakt med Gud, og ber Han forlate vår skyld, som vi óg forlater våre neste. Med tanke på hva vi mottar og til hvilken pris, la oss da ikke være sene eller utsette tilgivelsen av hverandre. Forbrytelsene begått mot oss er små og betydningsløse, og lett tilgitt; men de vi har begått mot Gud er store, og trenger en menneskekjærlighet som kun er Hans. Gi akt, derfor, så du ikke på grunn av små og ubetydelige synder mot deg selv, stenger deg bort fra Guds tilgivelse for dine alvorlige synder.

Og la oss ikke bli ledet inn i fristelse, Herre. Lærer Herren oss da ved å be slik, at vi aldri kan fristes i det hele tatt? Hvordan kan det da bli sagt et annet sted at, ’den som ikke er fristet, er uprøvd’; og igjen, Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser;[10] betyr ikke å gå inn i fristelse da heller å bli overveldet av fristelsen? For fristelsen, lik en vinterelv, er vanskelig å krysse. Enkelte, hvis de er dyktige svømmere, kommer seg over uten å bli overveldet av fristelser, eller feiet ned av dem; mens andre synker når de trer inn i dem. Som Judas, for eksempel, som trådde inn i grådighetens fristelse, svømte ikke gjennom, men sank og ble kvalt både i kropp og ånd. Peter gikk inn i fornektelsens fristelse, men ble allikevel ikke overveldet, men svømte modig gjennom, og ble frelst fra fristelsen. Hør igjen, i et annet sted, på gruppen av de uskadde hellige, som oppga takkebønn for frelse fra prøvelser, For Du prøvde oss, Gud, Du renset oss, likesom de renser sølv. Du førte oss inn i et garn, Du la en trykkende byrde på våre lender. Du lot mennesker fare frem over vårt hode; vi kom i ild og i vann. Men Du førte oss ut til vederkvegelse.[11] Du ser de taler med dristighet, for de fikk gjennomgå men var ikke stukket. Men Du førte oss ut til vederkvegelse; deres overgang til vederkvegelse er deres frelse fra fristelse.

Men frels oss fra den onde. Hvis La oss ikke bli ledet inn i fristelse hadde betydd ikke å bli fristet i det hele tatt, hadde Han ikke sagt, Men frels oss fra den onde. Den onde er vår motstander, djevelen, som vi ber om å bli frelst fra. Og så, etter å ha fullført bønnen, sier du, Amen. Med Amen, som betyr, ’la det skje’, setter du ditt eget stempel på denne guddommeliglærte bønnen.

Hellige Nikolai Menighetsblad 1 (2012), s.5-6.

---

[1] 2 Kor 6:16

[2] Rom 2:24

[3] Rom 6:12

[4] Sal 102:20

[5] Det greske ordet ἐπιούσιος (ἐπι-over, ούσιος-vesentlig), oftest oversatt som ’daglig’ på norsk, kan også bety ’kommende’ (dvs. brødet til det kommende rike) eller ’nødvendig’.

[6] Dvs. den hellige Nattverden.

[7] Matt 15:17

[8] Hebr 3:13

[9] 1. Joh 1:8

[10] Jak 1:2

[11] Sal 65:10-12