Paradis og Helvete

De Hellige Fedrene om Paradis og Helvete

av Metropolitt Hierotheos av Nafpaktos

Kirkefedrenes generelle lære om paradis og helvete er at disse ikke eksisterer fra Guds synspunkt, men kun fra menneskets. Det er sant at paradis og helvete finnes som to levemåter, men det er ikke Gud som har skapt dem. I den patristiske tradisjon er det tydelig at de ikke er to, men at det er Gud selv som er paradis for de hellige og Gud selv som er helvete for synderne.

Dette er uatskillelig knyttet til fedrenes lære om forsoning og menneskets fiendskap mot Gud. Ingen steder i den Hellige Skrift står det skrevet at Gud forsones med mennesker, men at Kristus forsoner mennesket med Gud. Videre ser vi i hele den patristiske tradisjonen at Gud ikke står imot mennesket, men at det er mennesket som står imot Gud ved å ikke ha noe felleskap eller deltakelse i Ham. Derved gjør mennesket Gud til sin fiende, men Gud gjør ikke mennesket til sin. Gjennom synden han begår, ser mennesket Gud på en sint og fiendtlig måte.[1] Vi skal undersøke dette temaet mens vi kort viser hva visse kirkefedre har å si om det.

Vi kan like godt begynne med Hl. Isak Syreren, som skriver om hva paradis og helvete er.

Om paradis, sier han at det er Guds kjærlighet. Og når vi snakker om kjærlighet, mener vi naturlig, først og fremst, Guds uskapte energi. Han skriver: ”Paradis er Guds kjærlighet, der nytelsen av all velsignelse er.”[2] Men også om helvete sier han nesten det samme, at helvete er kjærlighetens svøp. Han skriver: ”Jeg mener også at de som straffes i Gehenna, straffes av kjærlighetens svøp. Ja, hva er så bittert og voldsomt som kjærlighetens pine?”[3].

Helvete er smerten av Guds kjærlighet. Dessuten, som Hl. Isak sier, er smerten i hjertet forårsaket av synd mot Guds kjærlighet, ”mer gripende enn noen frykt om straffelse.”[4] Det er virkelig en straff når vi nekter og motstår en annens kjærlighet. Det er forferdelig å være elsket når vi oppfører oss upassende. Hvis vi sammenlikner dette med Guds kjærlighet, kan vi forstå helvetes pine. Og det henger sammen med det Hl. Isak igjen sier, at det er feil for noen å tenke ”at syndere i Gehenna er foruten Guds kjærlighet.”[5]

Selv de som straffes i helvete vil motta Guds kjærlighet. Gud vil elske alle mennesker, både rettferdige og syndere, men alle vil ikke føle denne kjærligheten med lik dybde og på lik måte. Uansett er det absurd for oss å påstå at helvete er Guds fravær.

Dette betyr at menneskenes opplevelse av Gud vil være forskjellig. ”For til hver enkelt vil Herskeren gi oss, alt etter ens ferdighet og verd.” For der blir det slutt på de som lærer og de som blir lært, for i hver enkelt vil ”den brennende kjærlighet for alle” være. Det vil derfor være én som gir sin nåde til alle - dvs. Gud selv – men menneskene vil motta den etter deres egen kapasitet. Guds kjærlighet vil komme over alle, men den vil handle på en todelt måte, og straffer syndere mens den gir glede til de rettferdige. Hl. Isak Syreren, som uttrykker den ortodokse tradisjon om dette, skriver: ”Kjærlighetens kraft virker på to måter: den piner syndere, noe som også skjer her når en venn lider på grunn av en annen venn; men den blir en kilde av glede for de som har fulgt dens plikter”[6].

Derfor skal den samme Guds kjærlighet, den samme energi, falle over alle mennesker, men den vil virke forskjellig. Men hvordan skal denne forskjellen være?

Gud sa til Moses: ”Jeg er nådig mot den Jeg viser nåde, og barmhjertig mot den Jeg forbarmer Meg over” (2. Mos. 33:19). Apostelen Paulus siterer dette fra det Gamle Testament og konkluderer: ”Altså viser Han godhet mot den Han vil, og forherder den Han vil” (Rom. 9:18). Dette må tolkes på et ortodokst vis. Hvordan kan Gud ville forbarme seg over én og forherde en annen? Er det favorisering i Gud?

Etter Theofylaktos av Bulgarias forklaring, har dette med menneskets natur å gjøre, ikke med Guds handling. Hl. Theofylaktos sier: ”Akkurat som solen ofte mykner et vokslys, men herder leire, ikke vilkårlig men på grunn av de forskjellige egenskapene i leire og voks: så sies det også at Gud herdet faraos leirehjerte”[7]. Derfor vil Guds nåde, dvs. Hans kjærlighet som skinner over alle, virke etter menneskets åndelige tilstand.

Met. Hierotheos

Hl. Basilios den Store deler dette synspunktet. I sin tolkning av salmeverset, ”Herrens røst deler flammende ild” (Salme 29:7), sier han at dette underet skjedde med de tre ungdommene i ildovnen. Ilden var i dette tilfellet delt i to, slik at, mens den fortærte dem som stod utenfor, svalte den barna, som om de satt i skyggen av et tre. I det som følger forklarer han at ilden som er forberedt for djevelen og hans engler ”deles ved Herrens røst.” Ild har to egenskaper, kaustiske og opplysende energier, og det er derfor den både brenner og lyser. Derved vil de som er verdige ilden føle den som brennende, mens de som er verdig opplysing vil føle ildens opplysende egenskaper. Derfor avslutter han: ”’Herrens røst deler flammende ild’ og i delingen, er helvetes ild uten lys, og fredens lys uten fortæring”[8].

Helvetes ild vil være mørk, uten den opplysende egenskapen, mens de rettferdiges lys vil være uten fortæring, uten den brennende egenskapen, og dette vil være resultatet av en forskjellig energi i Gud. Allikevel, antyder dette at en person, etter sin tilstand, kan delta til og med i Guds uskapte energier.

Denne forståelsen av paradis og helvete er ikke bare Hl. Isak Syrerens eller Hl. Basilios den Stores’, men er kirkefedrenes generelle lære, som apofatisk tolker det som er sagt om den evige ild og det evige liv. Når vi snakker om apofati, mener vi ikke at fedrene forvrenger Kirkens lære, at de snakker på en abstrakt eller filosofisk måte, men at de prøver å frigjøre det de tolker fra kategorier av menneskelig tanke og fra bilder av sensoriske ting[9]. Her kan vi også se hvordan de ortodokse-greske fedrene skiller seg fra franko-latinerne som anser disse virkelighetene som skapte[10].

Dette er også måten Hl. Gregorios Teologen forklarer denne viktige sannheten, som har stor betydning for det kirkelige og åndelige liv.

Han råder sine lyttere om å motta Kirkens lære om legemets oppstandelse, dommedagen, og de rettferdiges gjengjeld. Disse tingene må forstås på den måten at det fremtidige liv vil være ”lys for dem som har renset sitt sinn”, så klart ”i forhold til graden av deres renhet”, og det er dette vi kaller Himmelriket. Det er mørkhet ”for dem som har blindet deres hjerte”, som i virkeligheten er fremmedgjøring fra Gud, ”i forhold til deres blindhet her”[11]. Så det evige liv er lys for dem som har renset sitt nous – og så klart i forhold til dybden av den renselsen – og mørkhet for dem med et blindt nous, som ikke har blitt opplyst av dette liv og ikke har oppnådd opplysning og guddommeliggjøring.

Vi kan også forstå denne forskjellen ved hjelp av sensoriske virkeligheter. Den samme solen ”gir de friske syn, men formørker syke øyne”. Det er ikke solen, men øyets tilstand, som har skyld. Nettopp det samme skjer ved Kristi gjenkomst. Kristus er én, ”men Han står for et fall og en oppstandelse: et fall for de troløse, oppstandelse for de trofaste”[12]. Det samme Guds Ord, selv nå, og mye mer i den tid, er både ”forferdelig for dem som ikke er verdige i sin natur, og velvillig mottakelig for dem som er klargjorte”[13]. Så alle er ikke gjort verdige den samme orden og kategori, men én er verdig én, og en annen er verdig en annen, ”hver og én, tror jeg, i forhold til sin egen renselse”[14]. Et menneske vil smake én og den samme uskapte energi i Gud, i forhold til sitt hjerte og nous’ renhet.

Derfor, i følge Hl. Gregorios Teologen, er Gud selv paradis og helvete for mennesket, siden hvert menneske smaker av Guds energi i forhold til sin sjels tilstand. Derfor kan han rope ut i lovsang: ”O Treenighet, som jeg har blitt gitt å tilbe og bekjenne, som en dag skal åpenbares for alle, til noen gjennom opplysning, og til andre gjennom straff!”[15]. Den samme Gud er både opplysning og helvete for mennesker. Helgenens ord er både klare og avslørende.

Jeg vil også nevne Hl. Gregorios Palamas, erkebiskop av Tessalonika, som understreker det samme.

Mens han referer Johannes Forløperens ord til Kristus, som ”skal døpe dere med Den hellige ånd og ild”, sier han at disse ordene bringer ut denne sannheten om at mennesker skal proporsjonalt motta enten nådens straffende eller opplysende egenskaper. Han sier det slik: ”Han sier: ’Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild’, dvs. med opplysning og straff, etter hvert menneskes egen holdning”[16].

Vi må se på Hl. Gregorios Palamas’ lære innenfor det fulle teologiske perspektiv av Guds uskapte nåde. Helgenen lærer oss at hele verden deltar i Guds uskapte nåde, men ikke på samme måte eller med samme dybde. Så de helliges deltakelse i Guds nåde er annerledes enn resten av skapelsen. Han understreker: ”Hvis én ting skal deles av alle, men ikke på samme måte, men på forskjellig vis…selv om alt har en del av alle Guds ting, ser vi allikevel forskjell på de helliges andel som stor og veldig”[17].

Uansett, vi vet fra hele Kirkens lære at Guds uskapte nåde har forskjellige navn etter de forskjellige virkningene den har. Hvis den opplyser et menneske kalles den opplysende. Hvis den guddommeliggjør kalles den guddommeliggjørende. På lik måte beskrives den noen ganger som skapende, noen ganger som livgivende og noen ganger som klokgjørende. Så all skapning deltar i Guds uskapte nåde, men på forskjellig vis. Og derfor burde ikke den guddommeliggjørende nåde de hellige deltar i blandes med andre energier. Det samme gjelder Guds nåde i det evige liv. De rettferdige vil delta i den opplysende og guddommeliggjørende energi, mens synderne og de urensede vil oppleve Guds fortærende og straffende energi.

Vi finner denne lære også i asketiske verk av forskjellige helgener. For eksempel sier Hl. Johannes Klimakos at den samme ild kalles både ”det som fortærer og det som opplyser”. Han mener den hellige og overhimmelske ilden som er Guds nåde. Guds nåde som mennesket mottar i dette livet ”brenner noen fordi de fortsatt mangler renselse,” og andre ”opplyser den i forhold til den perfeksjon de har oppnådd”[18]. Ja, Guds nåde renser ikke uomvendte syndere i det neste liv, men det Hl. Johannes Klimakos sier gjelder nå. Og det bekreftes av asketisk erfaring, at de hellige først opplever Guds nåde som en ild som fortærer deres lidelser, og etterpå, i forhold til deres hjertes renhet, opplever de Guds nåde som lys. Også de mennesker i dag som ser Gud på deres asketiske pilegrimsferd, bekrefter at så lang som man omvender seg, og i nåde opplever helvete, i samme mål blir nåden om til uskapt lys, selv uten at man forventer det. Det er den samme Guds nåde som først renser mennesket, og når han har nådd stor dybde i omvendelse og renselse, blir den sett som lys. Det er derfor ikke et spørsmål om skapte ting eller menneskelige følelser, men om opplevelse av Guds uskapte nåde.

Oversatt fra Metropolitan of Nafpaktos, Hierotheos, Life After Death, Levadia, Hellas: Birth of the Theotokos Monastery, 2005, s.253-261.

---

[1] Se John Romanides: Romiosyni, ed. Pournaras, Thessaloniki 1975, s.96.

[2] Isaac the Syrian: The ascetical homilies, Hom. 46, op. cit. s.23.

[3] Ibid. Hom. 28, s.141.

[4] Ibid.

[5] Ibid.

[6] Ibid.s.140.

[7] Nicodemus the Hagiorite, op. cit. Vol. 1, p.110.

[8] Basilios the Great, On Psalm 28, PG 29, 297A.

[9] John Romanides, op. cit. p.99.

[10] Ibid. p.96.

[11] Gregory the Theologian, Or. 40, 45, On holy Baptism, NPNFns vol. 7, p.377.

[12] Gregory the Theologian, Or. 17, 7, To the citizens of Nazianzus, PG 35, 973D.

[13] Gregory the Theologian, Or. 39, 9-10, On the holy Lights, PG 36, 344D.

[14] Gregory the Theologian, Or. 45, 11, On Easter, NPNFns vol. 7, p.427. PG 36, 637D.

[15] Gregory the Theologian, Or. 23, 13, On peace, PG 35, 1165B.

[16] Gregory Palamas, Homily 59, EPE 11, p. 498 (Gk).

[17] Gregory Palamas, Syggrammata vol. 2, p. 145 (Gk).

[18] John of the Ladder: Step 28, CWS p. 280.

Om faste på onsdag og fredag

av Hl. Nikodemos Hagioritten

De Hellige Apostlenes 69. kanon krever at enhver biskop, prest, diakon, subdiakon, leser eller kantor som ikke faster gjennom den Store Fasten, onsdag og fredag burde avsettes. Hvis en lekmann ikke faster på disse dagene (bortsett fra om han ikke klarer på grunn av sykdom), burde han ekskommuniseres. Ser dere hvordan apostlene teller fasten på onsdag og fredag sammen med den Store Fasten? Akkurat som den Store Fasten innebærer å spise tørr mat – dvs. å spise kun én gang om dagen, ved den niende time, uten olje eller vin – bør fasten på onsdag og fredag derfor utføres på akkurat samme måte. Hl. Epifanios sier også: ”Vi faster på onsdag og fredag, helt til den niende time.”[1] På samme vis sier Filostorgios at å faste på onsdag å fredag ikke betyr avhold fra kjøtt, men heller å ikke spise noen ting før kvelden.[2] Hl. Benedikt (kanon 41) sier også at fasten på onsdag og fredag varer til den niende time. Og Balsamon forbyr spising av skalldyr på onsdager og fredager, akkurat som i den Store Fasten. La oss derfor slutte å tro at fasten på onsdag og fredag ikke er en apostolisk regel, for se, apostlene i sine kanoner regner denne fasten sammen med den Store Fasten, og i de Apostoliske Grunnlover teller de den sammen med den Hellige Ukens faste, og sier:

”En må faste hele den Hellige Uken, og onsdag og fredag.”[3] Men hvorfor skulle jeg si at denne regelen bare tilhører apostlene? Det er en regel fra Kristus selv, for det er dette apostlene sier i Bok 5, kapittel 14 av Grunnlovene:

”Han (dvs. Kristus) befalte oss å faste på onsdag og fredag.”[4] Derfor forklarer Hl. Hieromartyren Peter (kanon 5) at vi faster på disse dagene: ”På onsdag fordi på denne dagen samlet jødenes råd seg for å forede vår Herre; på fredag fordi på denne dagen led Han død for vår frelse.” Guddommelige Hieronymus sier det samme.

Siden den Store Fasten er lik fasten på onsdag og fredag, er derfor unntakene for dem som er syke eller svake de samme på disse dagene. Av denne grunn tillater Timoteus’ 8. og 10. kanoner en kvinne som er gravid i den Store Fasten så mye vin og mat hun trenger i hennes tilstand, det samme gjelder også onsdag og fredag. Det samme gjelder for dem som har blitt svake av langvarig sykdom – dvs. de kan spise olje og vin i disse fastetidene. Guddommelige Hieronymus sier: ”Fastene på onsdag og fredag burde ikke brytes hvis ikke det er stor nødvendighet.” Guddommelige Augustin sier det samme.[5]

Men fordi de som elsker kjødet ønsker å spise og bryter den Store Fasten, eller fasten på onsdag og fredag, eller later som de er syke (uten å virkelig være det), eller, hvis de er syke, later som om olje og vin ikke er nok til å bære dem gjennom sykdommen – på grunn av slike ting burde en åndelig far eller biskop ikke bare tro på de som påstår slikt, men også henvende seg til en erfaren og gudfryktig lege om deres tilstand, og, etter hans anbefaling, la de syke bryte fasten.

Vi må også bemerke det følgende, at akkurat som det må være faste fra mat på onsdag, fredag og i den Store Fasten, så må det også være faste fra kjødelige lidelser. Av den grunn kan ikke bryllup skje på disse dagene, fordi guddommelige Paulus befaler at ektepar ikke burde komme sammen i denne bønnens og fastens tid: ”Dere skal ikke nekte hverandre samliv hvis dere ikke er blitt enige om det for en tid, for å leve i bønn” (1 Kor. 7:5). Og guddommelige Krysostomos, bringer Joel som et vitne: ”Rop ut en hellig faste…La brudgommen gå ut fra sitt rom og bruden fra sitt kammer” (Joel 2:15-16), og sier at, til og med nygifte, som har sterk lyst, ungdommelighet og ubunden trang, ikke må komme sammen denne perioden av bønn og faste.[6] Gjelder dette da ikke mye mer for andre ektepar, som ikke har slik lyst? Derfor sier Balsamon at ektepar som ikke øver seg i selvbeherskelse i den Store Fasten ikke får telta i Nattverden på Påskeaften, og mottar en botsregel.[7] På samme måte må ektepar som kommer sammen på onsdag eller fredag rettledes ved botsregler.

Mandagsfasten, selv om denne regelen gjelder munker og nonner, følges også av mange folk som lever i verden, spesielt kvinner. Verd å nevne og trofast er ordtaket noen vise menn refererer med tanke på mandagsfasten: ”Vår Herre sier at dersom ikke vår rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes (Matt. 5:20), kommer vi aldri inn i himmelriket. Og siden fariseerne fastet to ganger i uken, som fariseeren sa: ’Jeg faster to ganger i uken’ (Lk. 18:12), er vi kristne nødt til å faste tre ganger i uken, for at vår rettferdighet kan overgå fariseernes rettferdighet.”

Oversatt fra Nikodemos the Hagiorite, Exomologetarion: A Manual of Confession, Thessalonica, Greece: Uncut Mountain Press, 2006, s.269-273.

---

[1] Expositio Fide 22, PG 42, 825B.

[2] Ecclesiasticae Historiae 10, 12, PG 65, 592C.

[3] Cf. Apostolic Constitutions, Book V, ch. 20; SC 329, p.284.

[4] SC 329, p.258.

[5] Vær også oppmerksomme på at de guddommelige apostlene, i Bok V, kapittel 20 av Grunnlovene også sier det følgende: ”Vi befaler dere å faste på hver onsdag og fredag, og av det dere sparer i fasten må dere gi til de fattige” (SC 329, p.284). Ignatios Gudbæreren sier det samme i sitt brev Til Filipperne (kapittel 13), at de som faster på onsdag og fredag må samtidig gi til de fattige av det de sparer (PG 5, 937A).

[6] De Virginitate 30, PG 48, 554.

[7] Responsa ad Interrogationes Marci, Question 50, PG 138, 997B-997C.

Kirkelig etikette

Kirkelig etikette

av Protoprest David Cownie
og Presbytera Juliana Cownie

Kirken er den jordiske himmel der den himmelske Gud har bolig og beveger seg.[1]

En ortodoks kirke er den delen av Guds skapelse som har blitt utnevnt og ”gjenvunnet” for Guds rike. Innenfor dens vegger, møtes de himmelske og jordiske riker, utenfor all tid, i tilbedelsen og offerene som der ofres til Gud. Engler hjelper prester under den guddommelige liturgi, og de hellige og den Seirende Kirkes medlemmer deltar i gudstjenestene. Den hellige Theotokos, Guds Moder, er også til stede og, så klart, vår Herre Jesus Kristus er usynlig til stede der to eller tre samles i Hans navn,[2] akkurat som Han alltid er til stede i Eukaristen bevart på det Hellige Bord i de fleste ortodokse kirker.

Med tanke på disse viktige åndelige virkelighetene, vi burde alltid nærme oss en ortodoks kirke med en dyp respekt. Selv når vi går forbi en ortodoks kirke til fots eller kjører forbi i en bil, gjør vi alltid Korsets tegn ut av respekt for Guds tilstedeværelse der inne. Det er helt utenkelig at vi skulle gå forbi en ortodoks kirke uten å vise slik ærbødighet. Det er derfor opplagt at vi må nærme oss vårt møte med det himmelske riket under de hellige gudstjenestene med grundig og passende forberedelse.

Når vi forbereder oss til Kirken, burde vi alltid kle oss som om vi skulle besøke en viktig rangsperson. Det er jo Guds selveste nærvær vi skal stige inn i. Uformelle klær er derfor ikke passende. Kortbukser, for eksempel, burde man aldri gå med i en ortodoks kirke, uansett kjønn eller situasjon. Menn burde vanligvis ha på seg dress og slips. Kvinner burde gå i kjole eller skjørt og burde alltid dekke hodet. Stil og farge av klær brukt av ortodokse kristne burde være dempet og beskjedent, spesielt i kirken. Herreskjorter burde være knappet igjen opp til halsen. Trange klær, skjorter uten ermer, og glorete t-skjorter burde ungås, siden de er helt upassende for kristne. Tommelfingerregelen for passende kledning både inne og utenfor kirkebygget er: Ungå å kle deg i noe som tiltrekker andres oppmerksomhet. Dette inkluderer smykker, sminke, prangende bruk av parfyme for kvinner (og etterbarberingsvann for menn), og store eller glorete hatter. Når vi stiger inn i en kirke, burde vi alltid streve for å utvikle en holdning lik tollerens. Derfor burde alt som står i strid med en ydmyk og from holdning anses som upassende.

Når vi kommer til kirken til gudstjenestene, burde vi prøve å komme noen minutter før gudstjenesten begynner, for å forberede oss og samle tankene. I noen kirker, og spesielt blandt de gammeltroende, tar man av skoene før man går inn i kirken. Dette er upraktisk i større kirker og denne skikken – fortsatt brukt av muslimer som arvet den fra sine kristne forfedre – har desverre nesten dødd ut i ortodokse land. Men symbolikken bak det å ta av seg skoene, for å holde verdens skitt ute av kirken, minner oss på at vi ikke må ta med oss våre verdslige skitne tanker med oss in til gudstjenestene. Når vi stiger inn i selve kirken, etter å ha gjort Korsets tegn når vi nærmet oss bygget, gjør vi som regel tre bøyninger foran sentralikonet i kirkens nartheks. Vi gjør dette ved å gjøre Korsets tegn to ganger med en bøyning (vi bøyer oss og rører bakken med høyrehånden) eller, hvis man ønsker, en bøyning til marken (vi faller på kne og bøyer hodet nesten til bakken). (Her burde vi huske at, siden søndag er Oppstandelsens dag, bøyer vi oss ikke til marken eller kneler i kirken etter Vesper på lørdag. Dette forbudet gjelder ikke bare søndager, men også hele høytidsperioden mellom Påske og Pinse. I noen kloster gjelder dette hele lørdag også.) Vi kysser så ikonet (helst på den helliges høyre hånd, hvis den hellige velsigner eller holder et Kors) og gjør Korsets tegn en tredje gang, med en siste bøyning eller bøyning til marken. For å unngå å flekke til ikonet burde kvinner unngå leppestift i kirken – om ikke hele tiden. (Vi kan peke til Hl. Johannes av Shanghai som til og med utsendte en ukase om hvor utillatelig det var å kysse ikoner med leppestift.[3])

Ortodokse kirker har alltid stearinlys tilgjengelige bakerst i kirken. Man burde vanligvis tenne en av disse foran et ikon når man stiger inn i kirken. Hvis du har noe eller noen du spesielt ønsker å be for, kan du gjøre dette kjent for Gud ved å tenne et lys som et frommhets offer. Hl. Johannes av Kronstadt forteller oss at:

Lysene som brenner på alteret representerer Treenighetens uskapte lys, for Herren har sin bolig i et utilnærmelig lys. De representerer også Guddommens ild som fortærer vår ugudlighet og synd. Lysene tent foran ikoner av Frelseren står for Ham som det sanne Lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden (Joh. 1:1); sammtidig er Han Ild som sluker og gjennoppliver våre sjeler og legemer. 

Lysene tent foran ikoner av Gudfødersken er tegn på at hun er det utilnærmelige Lysets Moder, og også på hennes rene og brennende kjærlighet til Gud og hennes kjærlighet for menneskeligheten. 

Lysene tent foran ikoner av de hellige viser deres flammende kjærlighet til Gud, for Hvem de gav opp alt som mennesker verdsetter i livet, også sine egne liv, som de hellige apostlene, martyrene, og andre gjorde. Disse lysende betyr også at disse hellige er lamper som brenner for oss og lyser opp veien for oss ved deres hellige liv, dyder og forbønn foran Gud, gjennom deres ustanselige bønn om dag og natt. De brennende lysene står også for vår flammende iver og det oppriktige offeret vi ofrer i ærbødighet og takknemmelighet til dem for deres kjærlighet til oss foran Gud.[4]

Etter å ha kysset ikonet midt i kirken og tent et lys, finner vi vår plass i kirken: menn på høyre side av kirken, kvinner til venstre (når man ser mot alteret). (Det å kysse ikonene på Templon – alterskjermen foran i kirken, ofte kalt ikonostasion -, noe man finner selv i de mest tradisjonelle kirker og kloster, er ikke helt korrekt. Disse ikonene kysses av biskoppen eller andre i presteskapet, ikke de troende eller andre til stedet under gudstjenestene). En tradisjonell kirke har ingen benkerader, bortsett fra noen få benker eller ”kor boder” (stasidia på gresk) langs veggene, for de gamle eller syke. De troende står derfor gjennom mesteparten av gudstjenestene. Det er ugudelig, arrogant, og upassende å sitte foran Gud under de hellige gudstjenestene. Benker og å sitte under gudstjenestene er en protestantisk innovasjon, en naturlig konsekvens av å ha gudstjenester som ikke er et møte av det himmelske og jordiske, men heller en resitasjon av en preken fulgt av salmer. Å dele tilbedelse fra deltakelse i Guds Mysterier og å redusere det til å se og høre på en forestilling ledet av predikanten og koret er uforenlig med en ortodoks forståelse av tilbedelse. Det samme gjelder å sitte under gudstjenestene.

Når det gjelder benkerader og det å stå i bønn, burde vi nevne at de modernistiske ortodokse kirkene ikke begynte å bruke benker før sent i dette århundre, og da mest i vesten. Den kristne kirkes oldtidlige tilbedelsesform innebar alltid å stå. Til og med vestlige katedraler som Notre Dame i Paris og Il Duomo i Firenze, hadde aldri benker. Det var utenkelig for kirkefedrene at en skulle sitte i Herlighetens Konges nærvær. I tillegg til dette er ortodoks tilbedelse noe aktivt. Det troende kalles til deltakelse i liturgien, ikke til å være tilskuere. Dette krever først og fremst at vi er oppmerksomme, noe som er lettere når vi står. Denne oldtidlige skikken har blitt bekreftet av en forsker ved University of Southern California, som har fastslått at ”folk tenker bokstavlig talt raskere på beina” og kan behandle informasjon opp til 20% raskere når de står. Passende deltakelse i liturgien innebærer også bøyninger, Korsets tegn, og noen ganger bøyninger til marken. Disse aktive tilbedelsesformene går tapt i kirker med benker.   

Når det gjelder benkerader og det å stå i bønn, burde vi nevne at de modernistiske ortodokse kirkene ikke begynte å bruke benker før sent i dette århundre, og da mest i vesten. Den kristne kirkes oldtidlige tilbedelsesform innebar alltid å stå. Til og med vestlige katedraler som Notre Dame i Paris og Il Duomo i Firenze, hadde aldri benker. Det var utenkelig for kirkefedrene at en skulle sitte i Herlighetens Konges nærvær. I tillegg til dette er ortodoks tilbedelse noe aktivt. Det troende kalles til deltakelse i liturgien, ikke til å være tilskuere. Dette krever først og fremst at vi er oppmerksomme, noe som er lettere når vi står. Denne oldtidlige skikken har blitt bekreftet av en forsker ved University of Southern California, som har fastslått at ”folk tenker bokstavlig talt raskere på beina” og kan behandle informasjon opp til 20% raskere når de står. Passende deltakelse i liturgien innebærer også bøyninger, Korsets tegn, og noen ganger bøyninger til marken. Disse aktive tilbedelsesformene går tapt i kirker med benker.

Mens vi står burde hendene henge ved sidene. Det er upassende og respektløst å stå med hendene bak ryggen, som er et arrogant tegn på trass, eller i lommene, som er et tegn på uformell avslapning – ikke akkurat passende til tilbedelse. Vi tilber Gud med hele kroppen, og derfor burde til og med kroppsholdninger vise ærbødighet og ydmykhet. Vi må aldri lene oss mot kirkeveggene, som er hellige og ofte dekket med ikoner, og vi burde ikke stå på en uoppmerksom måte. Siden soldater kan stå i giv akt i lang tid, siden barn kan stå i kø i flere timer for å se en film, og siden en cheerleader på sportsstevner kan holde en viss stilling i lengre perioder, er de som sier at riktig holdning i kirken er umulig rett og slett irrasjonelle. Mens vi står til bønn, burde Korsets tegn gjøres etter hver begjæring sunget av diakonen eller presten, sammen med en liten bøyning. (I noen kloster, der stillhet holdes ubrutt, gjelder ikke denne skikken, siden bevegelsene kan være distraherende.)

Vi gjør Korsets tegn:
1. Når Guds, Kristi eller Treenighetens navn nevnes.
2. Når Gudføderskens eller en helgens navn nevnes.
3. Når vi sier Trisagionbønnen (”Hellige Gud, Hellige Sterke, Hellige Udødelige, forbarm Deg over oss”), ”Ære være Faderen, og Sønnen og Helligånden, nå og alltid og i all evighet,” Herrens Bønn (”Fader vår…”), og alle andre like bønner.
4. Etter hver begjæring i ekteniene, som vi allerede nevnte.
5. Når diakonen eller presten sier, ”La oss bønnfalle Heren.”
6. Når altergardinen trekkes for eller bort.
7. Når du ønsker å be for eller komme i hu en person under gudstjenesten (for eksempel, når diakonen eller presten ihukommer biskopen eller de syke og de som reiser).

Det er også tider der vi vanligvis ikke gjør Korsets tegn. To av disse er:
1. Når en prest eller biskop velsigner med hånden. Vi burde helst bøye oss litt i anerkjennelse av denne velsignelsen. Dette gjelder også når man nærmer seg en prest eller biskop for å motta en velsignelse. Man burde ikke korse seg selv, men motta velsignelsen fra den i presteskapet.
2. Når de Seks Salmene leses under Orthros.

Det er også tider under gudstjenestene, som vi har bemerket, når de troende gjør en bøyning (bøyer seg litt forover eller tar i bakken med høyrehånden) eller en bøyning til marken (metanoia på gresk, eller poklon på russisk), da vi gjør Korsets tegn, faller på kne, og bøyer hodet ned mot bakken. Vi bøyer oss:
1. Når vi kysser et ikon, spesielt på lørdag eller søndag, når vi ikke gjør bøyninger til marken.
2. I begynnelsen av hver gudstjeneste og hver gang leseren sier, ”Kom, la oss tilbe…”
3. Ved flere tider under liturgien (se under).
4. Når diakonen, presten, eller biskopen tilrøker i vår retning.
5. Når presten eller biskopen går i inngang til alteret i vesper eller liturgien.
6. Mot biskopen, hvis han er til stede i kirken, når han ihukommes i begjæringene.

Vi bøyer oss til marken:
1. Som beskrevet før, når vi stiger inn i kirken og kysser hovedikonet, så lenge vi er utenfor påsketiden og det ikke er en søndag. Noen gjør bare en bøyning her. Dette er også passende.
2. Når noen trer inn i alteret utenfor påsketiden og på alle dager bortsett fra søndag, selv om han bare skal gjøre rent. Etter bøyningene kysser en biskop, diakon eller prest det Hellige Bord. (Ingen andre får røre det Hellige Bord, uansett begivenhet.)
3. Ved flere tider under liturgien, utenfor påsketiden.

På slutten av hver gudstjeneste kommer presten ut, vender seg mot folket og ihukommer en liste av forskjellige helgener. Vi burde korse oss ved hvert navn han nevner. Dette virker kanskje kunstig og meningsløst ved det første, men når vi kommer over vår motstand til dette, er denne delte gjerningen der de troende og presten ser mot hverandre noe vakkert og veldig nyttig for menigheten. Dette er så klart bare mulig når vi strever for å holde på en ydmyk ærbødighet. Alle disse fromme skikkene og forsøk på å delta i gudstjenestene er tomme og meningsløse hvis de blir gjort med så mye som en smule av stolthet eller et ønske om å bli sett av andre. Dette kan lett unngås hvis vi holder vårt blikk på alteret og konsentrerer oss om bønnene, mens vi deltar i gudstjenestene med en følelse av ærefrykt og takknemlighet for Guds grenseløse miskunn. Denne holdningen kommer ikke lett eller raskt. Noen dager kommer vi rett å slett til å ha andre ting i tankene. Vi må huske at ingenting som virker viktige i våre daglige liv, og som distraherer oss fra bønn, kommer til å bety noe i 50 eller 100 år fremover. Men våre bønner, de blir hørt i evighet.

Vi begynner søndags gudstjenestene med Vesper (eller Vesper-Matutin vigilien) på lørdag kveld (eller kvelden før en høytidsdag). For å forstå hvilken høytid eller helgen som minnes ved liturgien, er det nødvendig å være til stede under vesperen og høre hymnografien som lover og ofte forklarer høytidens betydning eller helgenens liv. Siden man kan finne alle kirkefedrenes dogmer om Kristus og de hellige i denne hymnografien, gjennom kirkeårets gang, er vesper og matutin uunnværlige for en korrekt forståelse av vår tro. Å gå glipp av en vesper på grunn av latskap er å nekte oss en sjanse til å bli kjent med vår troslære. Vesperen gir oss også en mulighet til å forberede oss med bønn før Kristi ankomst i den hellige liturgi. Våre liv er ofte så hektiske og fulle av aktiviteter i løpet av uken at det er nødvendig å ta det med ro og tenke på vårt forhold til vår Skaper, og, gjennom gudstjenestene, å forberede oss til liturgien. ”Vær stille og vit at Jeg er Gud,”[5] sier Herren gjennom profetkongen David. Dette er nesten umulig å oppnå hvis vår eneste kontakt med kirken er på søndag morgen.

Den neste gudstjenesten i den ortodokse bønnesyklus er matutin,[6] som feires søndag morgen før den guddommelige liturgi. I de slaviske kirkene, er vesper og matutin ofte kombinert til én gudstjeneste som kalles ”vigilie.” Hvis vi er til stede under en vigilie, følges slutten av vesper av de Seks Salmer. Disse seks salmene utgjør det mest høytidelige sett med bønner i noen gudstjeneste, fordi det sies at det er disse bønnene vi kommer til å høre på Dommedagen, når Kristus kommer ved verdens ende. Av denne grunn står vi helt stille, med ubrutt konsentrasjon, som når vi møter Hans dom ved tidens slutt. Hvis matutin feires alene, begynner vi med noen innledningsbønner, salmer og en liten ektenie før de Seks Salmene. Mens disse leses gjør vi som sagt ikke Korsets tegn, men står helt stille.

Mens matutinevangeliet leses, ser vi i ydmykhet mot gulvet og lytter oppmerksomt. Etterpå kommer presten ut med det hellige Evangelium (en utsmykket bok som inneholder kirkeårets evangelielesninger) så vi kan ære det. Vi kysser først ikonet midt i kirken, som vi gjorde når vi først kom inn. Vi går så bort til presten og gjør to bøyninger, kysser evangelieboken med ærbødighet (men ikke prestens hånd som, etter gresk skikk, holder evangelieboken – begge hendene dekkes av hans Felonion), og så en tredje bøyning. Vi ærer evangelieboken på samme måte som et ikon av Kristus. Hl. Johannes Damaskenos sa helt tydelig at det skrevne Ord er en form for ikon:

Den sjette form for bilde [ikon] males av minnet om tidligere hendelser, som under eller gode gjerninger, for at ære, hedring og evig minne kan bli gitt dem som har strevd tappert. De hjelper til dyd, at onde mennesker må bli til skamme og styrtes, og de er til nytte for kommende generasjoner, som ved å se på slike bilder kan oppfordres til å flykte fra ondskap å ønske godhet. Det er to typer slike bilder: de er enten ord skrevet i bøker…, eller materielle bilder, som krukken med manna eller Aarons stav.

Siden Evangeliet inneholder Kristi selveste ord, anses det også som det helligste blant ikoner.

Etter vesper og matutin, kommer vi til den hellige liturgi. Vi burde faste fra midnatt før denne gudstjenesten, for å kunne være oppmerksomme under feiringen og for å forberede oss til å motta den hellige Nattverden eller Antidoron, det velsignede brødet som deles ut etter liturgien. (Hvis liturgien feires ved midnatt, burde vi faste seks til åtte timer før den begynner. Dette er en streng faste, uten noen form for mat eller drikke.) Selv om vi ikke deltar i Nattverden, gir Antidoron oss en slags deltakelse i Eukaristien. Dette er fordi den velsignes i de hellige Mysterienes nærvær. Den forblir brød, og blir ikke Kristi Legeme, med tar på seg Nattverdens velsignelse. Derfor forbereder vi oss med faste også for å motta denne velsignelsen.

Hvis vi skal delta i Nattverden burde vi, som et minstekrav, ha holdt fasten på onsdag og fredag. Vi burde også unngå kjøtt på lørdag. Men siden lørdag ikke er en fastedag (bortsett fra Hellige Lørdag), spiser vi olivenolje og vin, og, hvis vår åndelige far tillater det, også egg og meieriprodukter til midt på dagen. På lørdag ettermiddag og kveld burde vi faste som vi vanligvis gjør på en vanlig onsdag og fredag. Ektepar burde, så klart, faste fra samleie før deltakelse i Nattverden. I løpet av de vanlige fastetidene, som den Store Fasten, er denne delen av forberedelsen til Nattverden allerede fullført. Av den grunn råder de fleste prester sine menigheter å delta oftere i Nattverden i fastetiden. Før vi går til kirken burde vi også lese forberedelsesbønnene foran ikonene hjemme. Disse bønnene forbereder oss psykisk og åndelig til deltakelse i den guddommelige Eukaristien. Vi må også bekjenne våre synder for presten før vi deltar, for å fullføre forberedelsen. Hl. Paulus var veldig klar om hvor viktig denne forberedelsen er:

Derfor, den som eter brødet eller drikker av Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens Legeme og Blod. La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av begeret. For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens Legeme. Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn [dør].[7]

Etter å ha forberedt oss, burde vi gå til kirken litt tidlig, før liturgien har begynt. Derved får vi tid til å kysse ikonene, tenne et lys, og gi presten navnene på de levende og døde ortodokse kristne vi ønsker at han skal be for i Proskomidien. I de slaviske kirkene, er små prosphora (brød), som man legger ved til listene, også tilgjengelige. I både greske og slaviske kirker, har de troende ofte små minnebøker som inneholder en liste av både levende og døde ortodokse kristne som de ønsker presten å be for under gudstjenesten. En altertjener tar vanligvis disse med til alteret og gir dem til presten mens han gjør Proskomidien. Det bør bemerkes at kun ortodokse kristne minnes i liturgien, siden det er fellesskapet av alle de forente i rett tro. (De heterodokse, som man kan og må be for, burde minnes i våre private bønner, men aldri ved navn i Kirkens offentlige gudstjenester. Dette gjelder også politiske overhoder. Den guddommelige liturgi har bønner for alle mennesker, men de vi nevner ved navn er de som tilhører ortodoksiens fylde, som deler vår dåp og tro, og som står fast ved den ortodokse lære … )

Mens presten gjør Proskomidien, leses vanligvis Timebønnene. Disse er korte gudstjenester med salmer og bønner som de tidlige kristne ba gjennom dagen mens de strevde for å oppnå ustanselig bønn. Av og til, brukes denne tiden også til skriftemål, særlig hvis mer enn én prest er til stede, selv om denne skikken er upassende og avleder oppmerksomheten fra gudstjenestene. Etter matutin eller timebønnene begynner den guddommelige liturgi. Under de mest høytidelige stundene i liturgien, oppfordres vi til å delta på følgende måte:

1. Under den Store Inngang, bøyer vi hodet mens Gavene bringes ut fra alteret. Under gudstjenestene, burde vi aldri bøye oss så langt ned at vi ikke ser hva som foregår. Innganger og prosesjoner i kirken kaller vår oppmerksomhet til noe (Evangeliet, Eukaristiens offergaver, et ikon, osv.) og vi burde ikke ha blikket rettet mot gulvet når de skjer. Ellers mister de deres betydning. Når presten går forbi kan vi forsiktig ta på eller kysse hans Felonion. Vi burde stå oppreist rett før presten går inn gjennom den Vakre Porten.
2. Når presten sier, ”Ta og et…,” burde vi gjøre en bøyning og så reise oss. Den moderne skikken der folk kneler under denne delen av gudstjenesten, kommer fra en ukorrekt idé om at disse ordene utgjør ”innvielsen” av de Eukaristiske elementene. Den ortodokse Kirke har aldri forstått det slik.
3. Når presten sier, ”Drikk alle herav…,” gjør vi igjen en bøyning og så reiser oss.
4. Når presten sier, ”Deg frembærer vi Ditt av det som Ditt er…,” gjør vi en bøyning (eller bøyninger til marken, på de dager der dette er tillat) og forblir nedbøyde helt til presten sier: ”Og særlig for vår allhellige…” Det er nå presten sier ”innvielsesbønnene” i alteret.
5. Etter ”Fader vår…,” når presten sier, ”Det hellige for de hellige,” gjør vi en bøyning (eller bøyning til marken, på de dager der dette er tillat) og forblir nedbøyde helt til koret blir ferdig med å synge: ”Én er hellig…”
6. Når diakonen eller presten frembærer kalken og sier, ”Tre frem med gudsfrykt…,” gjør vi en bøyning, eller en rask bøyning til marken (når tillat), og så reiser oss igjen.

Hvis vi skal delta i Nattverden, går vi til ikonet midt i kirken og kysser det som vi gjorde når vi først kom inn. Vi stiller oss så i kø, til høyre for Amboen. Vi krysser armene over brystet, med høyre armen over den venstre. Når vi går frem, burde vi i ydmykhet la mennene gå først,[8] etter kirkerang og alder (eldste først). Deretter burde kvinnene delta etter kirkerang (vanligvis prestens kone, eller Presbytera, først) og alder. Til sist burde barna komme frem, guttene først, etter alder.[9] Vi gjør dette for å følge Hl. Paulus formaning: ”La alt skje sømmelig og med orden.”[10] Vi må alltid nærme oss Mysteriene med stor ærbødighet. Dersom noen prøver å dytte seg fram i køen, la ham gjøre det. Det er ingen grunn til å krangle over noe slikt, og distrahere andre troende mens de mottar Mysteriene.

Når vi mottar Mysteriene, burde vi fortsatt ha armene krysset over brystet. Mens vi passer på at vi har kommunionsduken trygt under haken, åpner vi munnen, nok til at presten lett kan legge inn skjeen. Vi burde lukke leppene rundt skjeen, og så la presten trekke den ut, mens vi holder leppene lukkede. Vi burde ikke prøve å kysse kalken – selv om dette er en vanlig skikk i de slaviske kirkene -, men forsiktig trekke oss bort fra duken, og ta et stykke Antidoron, som vi dypper i vinen ved siden av. Det viktigste er at vi ikke gjør noe som, med uhell, kan velte kalken eller få presten til å miste den. Mens vi spiser Antidoron burde vi være forsiktige så vi ikke mister smuler på gulvet.

Hvis vi ikke deltok i Nattverden, men fastet fra midnatt, kommer vi frem etter liturgien og, etter å ha kysset ikonet i midten av kirken, går bort til presten og holder ut høyre håndflaten, som vi legger oppå den venstre. Når presten legger et stykke Antidoron i hendene våre, kysser vi hånden hans. Det er også en from skikk å ta med litt Antidoron hjem som vi spiser i løpet av uken. Man burde ta med seg en liten plastpose til kirken som man kan bruke til å ta brødet med seg på hjemreisen. De som deltok i Nattverden og tok et stykke Antidoron rett etterpå burde ikke ta Antidoron igjen etter liturgien er ferdig.

Etter den siste velsignelsen, leses takkebønnene stille av leseren. I denne stund burde vi tenke på Guds Mysterier og Hans miskunn, som bønnene formaner oss å gjøre. Etter bønnene er ferdige, burde vi ære ikonene på samme måte som når vi først kom inn i kirken, og så forlate kirkebygget, stille og i samme rekkefølge som når vi deltok av Nattverden. Vi burde unngå å hilse på venner og bekjente til etter vi har kommet ut av kirken. Diakonen eller presten deltar sikkert fortsatt av Nattverden som er igjen, og renser kalken. Vår Herre er fortsatt til stede i alteret. En stille og ærbødig atmosfære burde derfor alltid holdes rundt kirken.

Husk at disse reglene er beregnet på vår egen kirkemyndighet. Det kommer til å være noe forskjell i praksis hos de slaviske kirkene, siden vi her legger vekt på gresk praksis. Men disse forskjellene er veldig små. I mer moderniserte kirker, som har tapt mange av den ortodokse Kirkes tradisjoner, følges kanskje bare noen av disse tradisjonene. Uansett, hvis du finner forskjeller innen din egen menighet, ha alltid en ydmyk holdning ovenfor det du ser. Vi har ikke fremstilt disse tradisjonene for å skape spenning eller fiendtlighet. Vårt mål her er å utdanne og lære, ikke dømme. Konsentrer deg om å gjøre det du kan med en ærbødig og mild ånd, og unngå å kritisere andre. Et slikt vitne kan godt, i løp av litt tid, inspirere andre til å søke et mer tradisjonelt liv.

Oversatt fra Protopresbyter David Cownie and Presbytera Juliana Cownie, A Guide to Orthodox Life: Some Beliefs, Customs, and Traditions of the Church, Etna, CA: Center for Traditionalist Orthodox Studies, 2011, s.54-67.

---

[1] Hl. Germanos av Konstantinopel, Kirkehistorie og Hemmelig Kontemplasjon.

[2] Matt. 18:20

[3] Man of God: Saint John of Shanghai & San Francisco, overs. og red. Archpriest Peter Perekrestov (Redding, CA: Nikodemos Orthodox Publication Society, 1994), s.241.

[4] Sitert i Orthodox America, June 1984, s.II.
[5] Salme 47
[6] Mellom vesper og matutin har vi også kompletoriet og midnattstimen - Miklagard
[7] 1 Kor. 11:27-30

[8] Siden menn og kvinner står på hver sin side av kirken, gjør vi dette også av praktiske grunner - Miklagard

[9] I de fleste kirker er det barna som får gå først - Miklagard

[10] 1 Kor. 14:40.

Spørsmål og Svar

Spørsmål og Svar

av Fader Serafim Rose

Spørsmål: Kunne du ha sagt litt om Helligånden i den ortodokse lære og, i den sammenheng, synet på ikke-ortodokse sakramenter – om Helligånden er til stede i dem?

Svar: Vår Herre Jesus Kristus sendte ned Helligånden på pinsedagen, 50 dager etter Hans oppstandelse, 10 dager etter Han selv fór opp til himmelen, for å bli hos Kirken helt til tidens ende. Historisk sett, var det én Kirke Han grunnla.

Det har hendt i disse tider at folk har henvendt seg til historie for å finne denne Kirken. Ta, for eksempel, historien om Kirken i Uganda. På 1920 tallet, studerte to unge seminarister fra Uganda ved en anglikansk presteskole og begynte å se at den lære de ble gitt der ikke var den samme lære de fant i kirkefedrene. De begynte derfor å tenke at romersk-katolisismen måtte være svaret – at dette måtte være den oldtidlige Kirke. I ”jakten på den sanne, oldtidskirken” (som de kalte den), dro de for å studere ved en romersk-katolsk presteskole og igjen så at den lære de mottok der var noe annet en de gamle kirkefedrenes. De begynte å si, ”Hvis sannheten kan endres slik, hvor er da Kristi sannhet?” Og da hørte de om den ortodokse tro og gikk gjennom all slags strev for å finne ut hvor den var. Først fant de noen som kalte seg selv ortodoks men som var en sjarlatan, og delte ut det han kalte sakramenter. Når en gresk lekmann fortalte dem at det var noe ”rart” ved ham, så de dette, omvendte seg, og startet søket på nytt. Den første ortodokse biskopen de traff var ikke en spesielt god biskop, og sa, ”Å, det er ikke noe å bry seg om. Alle religioner er like, dra tilbake til anglikanerne.” Men de lot ikke dette fraråde dem. Til slutt fant de en ortodoks biskop som lærte det han skulle, og de ble ortodokse. I dag sprer Kirken seg gjennom Afrika: gjennom Uganda, Kenya, Zimbabwe, Tanzania, osv. Vi har til og med opptak av gudstjenestene deres, som er veldig imponerende. De har tatt bysantinsk, gresk, sang og, uten å prøve å endre den (de synger bare på deres egen måte, på deres eget språk), høres den veldig ærverdig ut, med en lokal afrikansk variant. De gjorde med bysantinsk sang det samme grekerne gjorde når de fikk den hebraiske.

Så disse afrikanerne søkte historien og fant ut at det er én Kirke som kommer ned til oss direkte fra Kristus og lærer det som ble holdt i oldtiden: den ortodokse Kirke. Fra et historisk perspektiv, kan du også se at de andre kirkene har gått bort fra dette: romersk-katolisismen først i det 11. århundre, når spørsmålet om pavens plass i Kirken endelig kom opp for alvor, og paven ikke godtok det ortodokse svaret, og tok hele vestkirken med seg.

Til denne dag, handler Helligånden i den ortodokse Kirke. I de fleste vestlige, protestantiske grupper, kalles det de har sjeldent for sakramenter, så du hadde kanskje ikke sett etter Helligåndens nåde i noe de heller ikke selv anser som sakramenter. Romersk-katolikker, så klart, og noen få andre grupper ser på seg selv som å ha sakramenter. Selv hadde jeg sagt at de sanne sakramenter, i den forstand at Kristus innstiftet dem, finnes kun i den ortodokse kirke: og de som bruker navnet på sakramenter, prøver å gjøre det beste de kan med dem – det er noe mellom sjelen og Gud, og det Gud ønsker å gjøre med den sjelen – det er Hans affære. Kanskje det er mer enn noe psykologisk; jeg vet ikke – det må Gud bestemme. Men hjelpemidlene Han innstiftet i Kirken har kommet ned til oss i dag i den ortodokse Kirke. Man kan faktisk se ved historisk undersøkelse at vi gjør det som ble gjort i oldtidskirken. Filip, for eksempel, tok den etiopiske hoffmannen ned til elven og døpte ham på akkurat samme måte som det vi gjør: tre neddykkelser i Treenighetens navn, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det er derfor ortodoksien er kjent for å være så ”gammeldags”: vi beholder de gammeldagse måtene som kom ned til oss fra Kristus, apostlene og Kirkens tidlige fedre.

Spørsmål: Kan du si noe om det ortodokse synet på ikke-kristne religioner?

Svar: Kristus kom for å opplyse menneskeligheten. Det er mange religioner utenfor Hans åpenbaring der tilhengerne er alvorlige – ikke bare djeveldyrkere -  og der sjelen virkelig prøver å finne Gud. Jeg vil si at, før disse menneskene hører om Kristus, er disse religionene greie så langt de rekker, men de kan aldri føre deg til målet. Målet er det evige liv og himmelens rike, og Gud kom i kjødet for å åpne dette for oss. Derfor er kristendommen sann; du kan peke på de forskjellige sammenlignbare deler av sannheten i andre religioner, og de er ofte veldig dype, men de åpner ikke himmelen. Bare når Kristus kom til jorden og sa til røveren, ”Du vil være med Meg i Paradis,” ble himmelen åpnet for mennesker.

Spørsmål: Så har de som ikke har hørt om Kristus ingen tilgang til sannheten?

Svar: De som aldri har hørt om Kristus? – det må Gud bestemme. I det Gamle Testament hadde ingen hørt om Kristus heller, og så kom Kristus, og forkynte for dem i dødsriket. Også Hl. Johannes Døperen, som vi tror kom til dødsriket først, før Kristus, og forkynte at Kristus skulle komme dit for å frigjøre alle som ønsket å bli frigjort, som ønsket å tro på Ham. Så Gud kan åpne sannheten for dem som ikke hadde en sjanse til å høre: dvs. som ikke fornektet Evangeliet men ikke hørte det. Men så snart du mottar åpenbaringen, da har du mye større ansvar enn alle andre. Noen som mottar åpenbaringen om at Gud har kommet i kjød og deretter ikke lever i samsvar med den – det er mye verre for ham enn for noen hedensk prest eller slikt. 

Oversatt fra Fr. Seraphim Rose, God's Revelation to the Human Heart, Platina, CA: St. Herman of Alaska Brotherhood, 1997, s.39-42

Ortopraksis

Ortopraksis

av Erkebiskop Krysostomos av Etna

I dag, tror de fleste ortodokse kristne at ortodoksi, den enkle bekjennelsen av korrekt lære om den sanne tro, utgjør deres selvdefinisjon. Dette er misvisende, noe man lett kan se i den Hellige Skrift. I Guds bror og Jerusalems første biskop, Jakobs brev til Israels spredte stammer, blir vi fortalt at mennesket ikke frelses av tro alene (ἐκ πίστεως μόνον), siden troen uten gjerninger er død (ἡ πίστις χωρὶς τῶν ἔργων νεκρά ἐστιν). Denne læren utfyller Hl. Paulus’ bekreftelse om at mennesket, samtidig, ikke frelses av gjerninger (οὐκ ἐξ ἔργων) alene. Troen og gjerninger er i stedet uatskillelige. Bekjennelse av riktig tro fører til gode gjerninger, akkurat som gode gjerninger vitner til rett tro og kan føre en til det. Den faste skille mellom riktig trosbekjennelse og gode gjerninger blant visse sekteriske, heterodokse grupper har, på grunn av den fundamentalistiske og trange terminologien de tar i bruk, ofte gjemt det faktum at ortodoksi, rett tro, ikke kan skilles fra utøvelse av vår tro, dvs. ortopraksis.

Vår økende forvrengning av den ortodokse tro i en ånd av minimalisme og mangel på varsomhet ovenfor den nedbrytende effekten av økumenismens religiøse synkretisme har også fått mange, i moderne tider, til å forsømme den ortodokse kristendoms fundamentale regel; dvs. der Troen ikke utøves (praktiseres og virkeliggjøres i gjerninger: hvordan vi snakker, hvordan vi går, hvordan vi kler og steller oss, hvordan vi relaterer til oss selv og hverandre, og til og med hvordan og hva vi spiser), der ortopraksis mangler, er vår rette tro, vår ortodoksi, ufruktbar og død. Det betyr ingen ting å tro rett hvis den troen ikke påvirker vår levemåte på en virkelig måte. Derfor oppfordrer det hellige Evangeliet etter Matteus oss til å ”la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør” og, som Hl. Peters første brev råder, ”ved deres gode gjerninger” å ”prise Gud den dagen Han kommer.”

Vi ble sannelig skapt for å leve Troen og å gjøre den en aktiv del av vår menneskelige tilværelse. Vi ble skapt, som Hl. Athanasios, det 4. århundrets store fader, skriver i sin berømte avhandling om Inkarnasjonen, ut av Guds godhets ”overdådige overflod” og, så klart, kjærlighet, så våre gjerninger kunne speile disse guddommelige egenskapene. Vi ble skapte for å ”delta i Guds herlighet,” som er målet ved hver vår gjerning. Som Hl. Eirenaios, fremstiller av den kristne tro i det 2. århundre, uttrykker det, strever vi i alt vi gjør, for å dele i Guds guddommelighet og derved, etter Hl. Gregorios Teologens - erkebiskop av Konstantinople i det 4. århundre - ord, guddommeliggjøre, ved våre liv, gjerninger og kristne vitnesbyrd, verden og alt i den. Dette bekrefter også Hl. Paulus i sitt brev til romerne, når han skriver at vi ble skapt av Gud for å åpenbare Hans herlighet inni oss og, i vår eventuelle guddommeliggjøring, trekke all skapning inn i Guddommelighet: ”For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares.”

Erkebiskop Krysostomos

Selv om denne oppgaven var for dem – i å holde det Gamle Testaments pakt – støpt i bildet av lydighet til Guddommelig lov, finner vi den kristne ortopraksis’ forløper i jødenes religiøse  liv. Troende jøders trofasthet til profetens pakt, selv idag, er både et eksempel og en utfordring for ortodokse kristne. Den konservative politiske spaltisten og kulturkommentatoren David Brooks skrev nylig, i en utmerket artikkel for The New York Times (”The Orthodox Surge,” 7. mars, 2013), en beskrivelse av den plutselige oppsvingen av interesse, blant New Yorks store jødiske befolkning, i de ortodokse jødenes levemåte. Han skriver at jøder som former deres liv og handlinger rundt religiøse lover finner en viktig ”struktur” i hverdagen; en struktur som faktisk ”tilfører åndelig betydning til hverdagslige handlinger,” ”regulerer ønsker og lyster” og ”modererer religiøs iver,” og gjør ”religion en praktisk virkelighet i hverdagen.” Å følge loven, sier han, blir ”gradvis internalisert gjennom et system av livslang studering, argumentering og praksis,” slik at ”eksterne regler,” som ”med det første kanskje virker brysomme,” etterhvert ”virker som en persons vanlige væremåte.”

Disse emnene er nettopp de jeg har nevnt med tanke på ortodoksi og ortopraksis: en enhet mellom tro og gjerning som binder oss til det vesentlige i det åndelige liv og, på en veldig virkelig måte, som Brooks bemerker, en ”naturlig væremåte.” Men i den ortodokse kristne levemåte, har vi ikke bare samfunn og samhandling med menneskets naturlige liv på jorden, men vi strever for å gjenopprette, på en metafysisk måte, livets sanne natur. Vi oppdager ikke bare en naturlig ”væremåte” men et liv forvandlet i Kristus, som i seg selv gjenoppretter og forvandler mennesket og verden ved å rekapitulere skapelsen og fornye alle ting fra innsiden, ved deltakelse i selve Værelsens energier. Den ortodokse kristen, som den ortodokse jøde, finner struktur og mening i livet ved å følge Kirkens lover og regler med hensyn til hvordan vi snakker, går, kler og steller oss, hvordan vi relaterer til oss selv og andre, og hvordan vi spiser (for ikke å nevne, hvordan vi tilber); men videre bidrar vi til lovens oppfyllelse: vi gjør religion, ikke bare til en ”praktisk realitet,” men en kilde av oversanselig kraft til å forvandle livet på et høyere nivå, som loven er rettet til.

Ortopraksis, å følge Kirkens regler og dens påbud og forbud – fra ”eksterne” ting som riktig prestelig kledning, ordentlig faste, å stå i kirken (noe som, i motsetning til moderne avvik fra riktig lære og praksis, er en oldtidlig asketisk praksis), beskjeden oppførsel og utseende, til ”interne” ting som omvendelse fra våre feiltrinn, den vanskelige regelen om å tilgi andre som vi finner feil ved oss selv, osv. – handler, sikkert nok, om å følge loven. Men det innebærer også lovens oppfyllelse, i å oppnå lovens mål (menneskets gjenopprettelse til det Galaterbrevet beskriver som det å være Guds barn i Kristus). Ortopraksis handler ikke bare om dette livet; men i tillegg orienterer det seg, igjen, mot virkeliggjøringen av det forvandlede liv i Kristus: den ”andre verdens” mystiske liv. Det er, som jeg har sagt, en aktiv, kreativ, og forvandlende aktivitet, som gjør lydighet om til en dør ut mot frihet og loven en vei til åndelig frigjøring.

Ortopraksis burde sannelig føre oss til et høyere jordisk liv, til en mer refinert tilværelse, og til en moralsk rettskaffenhet og etisk høyde. I den forstand, har den samme funksjon som for religiøse jøder, og deres strenghet dømmer oss for at vi har forlatt en observant livsstil. Men ortopraksis, for å gjenta dette viktige punktet, handler, for oss ortodokse kristne, først og fremst om det høyere liv og deltakelse, ved nåde, i Guds liv. I den forstand dømmer vår avvikelse fra en observant livsstil oss for åndelig uaktsomhet, mens det å bryte kanonene – vanligvis ved å rettferdiggjøre oss med kanoner som handler om administrasjon og ikke den uunnværlige åndelige praksis som vi gir avkall på – dømmer oss for å svike både oss selv og vårt medmenneske!

Oversatt fra Orthodox Tradition XXX:2 (2013), s.45-47.

Hl. Hallvard fra Lier

Hellige Hallvard fra Lier

av Thomas Arentzen
www.ortodoks.com 

Frem til år 1054 var kirken i Vest-Europa én og samme Kirke som de ortodokse kirkene. Derfor har også Norge vært et ortodokst land med ortodokse helgener. Som ortodokse kristne i Norge har vi et særlig behov for å be med norske hellige. Samtidig har vi en enestående anledning til og et ansvar for å synliggjøre ortodokse røtter hertillands. Blant annet derfor er vår ikonostas på Helsfyr utvidet med fire helgener som alle har tilknytning til Norge: Hl. Sunniva, Hl. Olav, Hl. Hallvard og Hl. Trifon.

Under Olav den Helliges regjeringstid vokste Hallvard Vebjørnsson (ca. 1020-1043) opp i en kristen familie. Hans foreldre var velstående storbønder og eide gården Husaby i Lier. Moren het Thorny og var Olav den Helliges frende. Faren Vebjørn var kjøpmann. Hallvard var tidlig ven og uselvisk. Han var Thornys førstefødte og fór ofte med far sin på handelsreiser i Østersjø-området. Blant folk fikk han ry som en gjev og gild og rettferdig kristenmann; de mente han var eslet til stordåd. Det var han vel òg, men ikke just slik de hadde ventet seg.

Hl Hallvard, malt av f. Dobromir Dimitrov

Da Hallvard var treogtyve vintre gammel, skulle han en vårdag fare over Drammensfjorden. I ferd med å legge fra land, hørte han rop og skrik. En gravid fattigkone kom springende; hakk i hæl halset tre karer. Den arme kvinnen tryglet Hallvard om å ta henne med over fjorden.

Barnkona var visst en trellkvinne. De tre mennene hadde beskyldt henne for innbrudd og tyveri, en forbrytelse som kunne straffes med døden. Hun skulle med makt ha brutt opp låsen på et hus; dette til tross for at hun var svanger og svakelig. Lite hjalp det at hun sa seg uskyldig; for hennes stand var rettsvernet slett, og mennenes harme lot seg ikke stagge.

Hallvard var høybåren, kona trellbunden; slike som ham innlot seg efter skikken ikke med slike som henne. Men Hallvard fyltes av medfølelse og tok henne med i båten; til tross for at han var rik, og på tvers av standsskiller, rakte den fromme ut en hånd. Hun fikk sitte i baugen, mens han grep årene. Som den barmhjertige samaritan (Luk. 10,29-37) viser Hallvard at spørsmålet ikke er hvem som er ens neste, men hvorledes man kan vise seg som en neste for den som trenger en.

De rodde for livet. Forfølgerne fant seg kjapt en egen båt og kastet seg på årene. Ute på fjorden tok de til å skrike at ynglingen måtte gi fra seg kjerringa. Var han gått fra vettet denne rikmannssønnen som våget ofre sitt gode omdømme for en tyvaktig tøs?

Fra ikonostasen i Hl Nikolai ortodokse kirke. Ikonet fremstilles Hl. Hallvard fra Lier sammen med Hl. Sunniva fra Selje.

Hallvard nektet; ei ville han utlevere en barntung søye til ulver. Som kong David kvad: Den som ikke tar imot bestikkelser til skade for én som er uskyldig, skal ikke rokkes evindelig. (Sal. 15,5) Hallvard rokkes ikke; han forsvarer den uskyldige i det opphetede ordskiftet. Olm er øyegnisten fra de tre. Og så - brått spenner én av mennene en bue. Pilen er dødelig og rammer Hallvard i halsen.

Med ett var de tre blitt drapsmenn. Efter å ha slått også den fruktsommelige ihjel, begrov de henne og fosteret i fjæra. Hallvards kropp bandt de til en møllestein og søkkte den ned i fjorden. De fryktet for hevn og måtte for alt i verden skjule sin illgjerning.

Folk fra egnen soknet og lette med vidjekvister, men uten hell. I efterkant oppdaget de imidlertid at kvistene ikke visnet; tvert imot tok de til å blomstre. En tid senere fløt liket og den tunge steinen opp og ble liggende og duppe i vannskorpa i Drammensfjorden. Folk ble forundret over dette merkelige jærtegnet. Således skulle sannheten om Hallvards og den gravide kvinnens bane komme for en dag.

Evangeliet ber oss elske vår neste som oss selv. Hva dere har gjort mot én av Mine minste, det har dere gjort imot Meg, sier Vårherre. (Matt. 25,40) Ved sitt enkle eksempel viste Hl. Hallvard hva disse ord betyr i praksis: Idet han forsvarte en uskyldig kvinnes liv, forsvarte han også Kristus og gav sitt liv for Ham. Av Hallvard kan vi lære at det å være kristen er mere enn bare kirkegang; et kristenliv er et liv hvor man søker å se Kristus i alt, for Han fyller alt i alle (Ef.1,23) og alt er skapt ved Ham og til Ham. (Kol. 1,16) Om denne kristne livsholdning var revolusjonerende i Hallvards vikingtid, er den ikke mindre skjellsettende i vår egen samtid.

Hallvards legeme ble gravlagt på Husaby. Ved graven opplevet folk uvanlige ting, og syke ble helbredet. Østlendingene husket hvilket rettferdig menneske han hadde vært. De forstod at det var tale om en hellig mann og at han var fagnet vel av den allmektige Gud.

Et par tiår efter drapet på Drammensfjorden fikk Adam av Bremen (i Tyskland) vite om Hl. Hallvard av en dansk konge! Det tok altså bemerkelsesverdig kort tid før venerasjonen av helgenen var viden kjent.

Hl. Hallvard på Oslos våpenskjold

Siden har nordmenn bedt om helligmannens forbønner. Helgendagen Hallsok eller Hallvardsvaka feires på dødsdagen 15. mai og ble i tidligere tider helligholdt i hele landet. Gåsungene som vokser på vidjekvistene i mai, minner oss ennå om Hl. Hallvards død. Ikke bare ble Liermannen regnet som skytshelgen for Østlandet, og særlig Oslo; også Bohuslän i Vest-Sverige feiret og feirer ham. I tillegg ble han æret av islendinger, og et Hallvard-billede er funnet på Island. Hl. Hallvard har likevel alltid vært en lokal, skandinavisk helgen. I Borre i Vestfold veller der frem en Hallvardskilde; på dette stedet ble der alt i det ellevte århundre reist en Hallvardskirke. Kirker viet Hallvard fantes i gammel tid flere steder i Norge (og i Sverige.) Hans jordiske levninger ble efterhånden gravet opp fra bakken i Lier og flyttet til Oslo.

Hl. Hallvard fra Lier er fremdeles en ortodoks helgen, og Hallsok står den dag idag oppført i svenske ortodokse kirkekalendere. Han avbildes vanligvis med en kvernstein og somme ganger med pilen som drepte ham.

Snart utviklet imidlertid det fatale bruddet mellom øst og vest seg; Norge og hele Vest-Europa ble avskåret fra den ortodokse kristendommen. Det skulle gå nesten tusen år før ortodoksien atter dukket opp som en åndelig kraft i landet (med unntak av Hl. Trifons misjon og den østsamiske ortodoksi, som vi skal ta for oss i et senere nummer av menighetsbladet.) De norske kristne fulgte pavens romersk-katolske vei, og de norske helgenene ble tatt til inntekt for denne veien. Dermed var der ikke lenger ortodokse tilbake som kunne ære de norske helgenene. Minnet om Hl. Hallvard har dog levet videre blant katolske og protestantiske nordmenn helt opp til vår egen tid - på allehånde vis: I katolsk tid viet man Oslos domkirke og mangfoldige andre kirkebygg til Hallvard; i protestantisk tid har vi fått Oslo byvåpen bestående av et Hallvard-billede og Oslodraktens som er prydet med helgenens billede.

Ordet Hallsok er en forkortelse av Hallvardssvåka. Flere helgenfeiringer (for eksempel Olsok og Jonsok) kalles fra gammelt av våke/vake efter skikken med å feire helgenen hele natten, ofte med bål. Ordet er det samme som det latinske vigilie, som også betyr våke.

Hentet fra www.ortodoks.com