Ta opp ditt kors

av f. Gregory Wellington

«Vil noen komme etter Meg, da må han fornekte seg selv
og hver dag ta sitt kors opp og følge Meg» (Lukas 9, 23)

Det burde ikke være en overraskelse for noen ortodoks kristen, at en helt nødvendig del av vår daglige ortopraksi er å delta i det asketiske liv. Askese (ἀσκήσεις) betyr «øvelse», og er vår daglige strid mot lidenskapene. Det er en åndelig strid. I Den ortodokse kirkes litratur kan askese ta mange forskjellige former: faste, prostrasjoner, lydighet, nattevakt, å kle seg i kjettinger, dårskap for Kristi skyld, bosettelse på søyler og i trær, osv.

En vanske vi opplever i det 21. århundre er å komme frem til hva det asketiske liv betyr for oss, om noe i det hele tatt. Det er forvirrende for moderne ortodokse kristne utenfor tradisjonelt ortodokse land å vite hva som er passende og fornuftig, særlig når de er konvertitter eller vugge-ortodokse som har blitt mer aktive i sin tro. Dette hjelpes ikke av at det gis ut så mye litratur om klosterlivet: liv om munke-helgener, promotering av klosterlivet som den beste veien til frelse og menneskers naturlige ønske etter frelse. Etter å ha kommet over så mye slik populær litratur på internett, ser den troende med en gang hvor lite deres eget liv likner på det de leser. Alt for ofte prøver de å etterape mye av det praktiske de har lest om for å «forsikre» seg om frelsen uten å forstå det asketiske livets mål og indre betydning. Før jeg fortsetter, ønsker jeg å understreke at jeg støtter klosterlivet for dem Gud kaller til å leve det og har dyp respekt for dem som har påtatt seg dette livet. Men det jeg ønsker å vise er at askese, (ikke den monastiske formen for askese) er et universalt kall som gjelder alle kristne. For lekmenn er klosteret et utmerket sted til en dagstur, for å lade opp ens åndelige batterier og, i krisestunder, søke hjelp. Kloster burde også være steder der munkene/nonnene kan be uforstyrret for sin egen frelse og for frelsen til oss som bor i verden. Når vi ser på klosterlivet og monastisk askese, burde vi bemerke at disse menneskene har frivillig flyktet fra verden. Når de mottok tonsur til skema ga de løfte om å lyde klosterets abbed og ble enige om å fornekte sin egen fri vilje for frelsens skyld. Dette er en fullstendig frivillig handling.

Lekmenn derimot bor ikke på kloster og har heller ikke mottatt skema. Så vi må spørre, «Er monastiske asketiske øvelser relevante og passende til vår tilstand?» Jeg kan huske et foredrag ved Aristoteles Universitetet i Thessaloniki av f. Vasileios Kalliakmanis (en akademiker og prest innenfor bispedømmet av Neapolis i Thessaloniki) der han tittet over podiet og klart og tydelig sa at stedet der lekmannen finner sin frelse «er i menigheten.»

Vi som lever i verden kan løse våre åndelige problemer i vår lokale menighet med vår prest ved å delta i de hellige sakramentene, ved skriftemålet og vår skriftefars råd. Menighets presten er vår åndelige fastlege, som selv bor i verden, er som regel gift, og på et personlig nivå er dypt oppmerksom på familielivets utfordringer og sin egen ufullkommenhet.

Dessverre, til en viss grad på grunn av litraturen jeg har nevnt ovenfor og også på grunn av misforståelse rundt tjenesten til de prestelige og monastiske kall, antar folk at menighetsprester ikke er like åndelige som munker, går rett til spesialisten (den eldste i klosteret) og til sykehuset (klosteret) for å få svar i stedet for å gå til fastlegen. Alt for ofte vil de få svar som har basis i klostererfaringen og et liv tilbrakt i klosteret, ikke verden.

Et annet problem er måten lekmenn relaterer til en monastisk åndelig far. En sentral del av klosterlivet er at munken lever i fullstendig lydhørhet ovenfor sin abbed eller åndelige far, slik de påtok seg ved tonsuren. Lekmenn som bor i verden må derimot leve med sin ektefelle, sine barn, arbeidskollegaer, osv. Total lydhørhet er derfor upraktisk og kan være farlig. Gud skapte oss i sitt bilde, og derved ga oss fri vilje. Hvis vi ikke støttes av det monastiske skema og dets frivillige overgivelse av vår frie vilje, burde det forventes av oss at vi lever et liv i total lydhørhet? Vi kan ikke og burde ikke spørre om råd 24/7/365 om hva vi bure gjøre, hvor vi burde gå, hva vi burde spise, hva vi burde kjøpe, osv. siden dette undergraver vår frie vilje gitt oss av Gud, og attpåtil gjør oss fullstendig og uforstandig avhengig av vår åndelige far.

En åndelig far som bor i verden krever ikke total lydhørhet. Han har en annen misjon: å lære sine åndelige barn å utvikle åndelig dømmekraft, slik at de ved bønn og åndelig strid kan søke Guds vilje, vite hva de burde gjøre i vanskelige omstendigheter og gjøre fremgang mot Gud, mens de vender seg til sin åndelig far kun når det er nødvendig med hensyn til åndelig utvikling og i kriseperioder. Det er en del av den troendes asketiske strid å kunne møte det hverdagslige, å be, å streve på sin arbeidsplass, og gjøre Kristus syndelig der de er. De kan ikke erstatte dette med et regulert liv, tom for valg og ansvar: dette trekker fra deres kall og kveler deres åndelige utvikling og Helligåndens virke.

Mye innenfor monastisk praksis er ikke gjennomførbart i verden. De krever av lekmannen ting de ikke kan holde, og hvis de holdes fører til en følelse av svik. Et godt råd den evig minneverdige Arkimandritt John Maitland i Edinburgh pleide å gi om askese i verden var «gjør det du kan, ikke det du ikke kan.» Med andre ord, gjør en innsats der du kan og ofre dette til Gud, og hvis det er noe du ikke greier, fokuser på det du kan gjøre i stedet for å prøve å oppnå det uoppnåelige. Gud kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv og uansett hva vi gjør vil Han ikke elske oss mindre enn Han allerede gjør.

Så, hva med oss som lever i verden? Det er viktig at vi her forstår at askese og klosterlivet ikke er synonymer. Klosterlivet er et kall, en livsstil, en form for askese; det er ikke den eneste måten vi kan leve et asketisk liv på. De fleste av oss i verden kalles til ekteskapet. Det gifte liv er en form for askese.

For å forstå på hvilken måte ekteskapet er askese, må vi forstå hvorfor vi engasjerer oss i askese i det heletatt. Målet ved askese er å oppnå ydmykhet, tålmodighet, kjærlighet og å sette det åndelige høyere enn det materielle. Vi lærer selvdisiplin for å bli mer lik Kristus og å inngå vår guddommeliggjøring. Kan ekteskapet og familielivet lære oss dette? Så klart det kan! Familielivet gir oss stadig muligheter til å leve asketisk. Hvis menn virkelig elsker sine «hustruer, likesom Kristus elsket Kirken og gav seg selv for den» (Ef. 5:25) da ville de være milde og omtenksomme med sine koner, og ville leve et selvofrende liv for å forsørge for sin ektefelle og familie – er ikke dette askesens ånd? Hvis menn lever opp til et slikt høyt kall, vill ikke deres koner se dette og «underordne seg sine menn i alle ting» (Ef. 5:24). I dette tilfellet vil paret med glede streve for å overgå den andre i å være omtenksom, kjærlig, i å kutte av sin egen vilje for den andres skyld, å ta skylden når det oppstår krangel i stedet for å skylde på sin ektefelle, i å be om tilgivelse, osv. – er ikke dette askese? Foreldre har den store velsignelsen å oppdra barn, men de gis også muligheten for strid – å sette et kristent eksempel for barna, å være tålmodige, langsindige. En vis prestemunk bemerket at å motstå fristelse i ekteskapet er verd mer enn flere tusen prostrasjoner gjort av en munk, på grunn av selvbeherskelsen som kreves. Lik dem i klosteret, har lekmenn mulighet til å faste, men i verden gjør de dette stille, uten å stadig lese ingrediensene på matpakning, uten å «gå i mørkt åsyn som hyklerne» (Matt. 6:16) og tiltrekke seg oppmerksomhet. Hvis vi er nødt til å bryte fasten når vi mottar gjestfrihet eller fordi det ikke er noe annet tilgjengelig på jobben, da må vi gjøre dette uten klaging og bråk. Under fastetidene kan ektepar ta avhold fra samleie dersom det er gjensidig samtykke for asketisk strid og for å fordype bønnelivet (se 1 Kor. 7:5).

Foreldre og barn kan lett som en familie be sine daglige bønner sammen, faste, lese Skriften og tilgi hverandre. Sølibate som lever i verden, dersom de er fri for familieansvar, kan overgi mer tid til bønn og åndelig lesing. De kan også støtte eldre familiemedlemmer med tålmodighet og respekt i stedet for frustrasjon, bevare sin kyskhet og gjøre veldedigjetshandlinger. Alle disse tingene fører til den Krist-like ydmykheten, tålmodigheten og kjærligheten det asketiske liv prøver å avle i oss, i like stor grad som klosterlivet.

Hvis vi er ærlige med oss selv, før vi stuper inn i klosterlik askese med hodet først, la oss prøve å se hvor vi er i våre kristne liv: har vi en gang startet vår reise mot Kristus? Dersom vi ser nøye etter, regner jeg med at vi (inkludert meg selv) vil fort se at vi trenger å gjøre større innsats i bønn, å virkelig elske vår neste, å være omtenksom ovenfor vår ektefelle, våre barn og eldre familiemedlemmer, å gå til det skriftemålet vi har utsatt, å begynne virkelig å omvende oss i stedet for å bare gjøre det utvendige, å være ydmyke, å vise tålmodighet og virkelig elske Gud. Hvis vi begynner med disse tingene og strever for å gjøre fremgang og motstå de unngåelige hindringene og fristelsene som kommer når vi øker vår streben, da vil vi virkelig ha trådt inn i det asketiske liv og vil å tatt våre første steg mot guddommeliggjøring.

Oversatt fra: ‘Taking Up The Cross’ i Orthodox Outlook 118 (2016), s.12-13.