av f. Serafim (Rose) av Platina
Utdrag fra et brev f. Serafim skrev til ett av sine åndelige barn.
Uansett hvor
“rett” du har på forskjellige punkter, må du også være diplomatisk. Det
første og viktigste er ikke «riktighet» i det hele tatt, men kristen kjærlighet
og harmoni. De fleste «gale konvertitter» har hatt «rett» med hensyn til
kritikkene som førte til deres undergang; men de manglet kristen kjærlighet og
barmhjertighet og derved støtte vekk menneskene rundt seg og til slutt befant
seg helt alene i deres riktighet og selvsikkerhet. Følg ikke etter dem!
Holdningen
din ovenfor den lille misjonen du viser i brevet ditt er en veldig farlig en,
både for deg og andre. Jeg sier det som det er og ber at du har mot nok til å
godta det og handle før det er for seint. Den «iver» du viser for engelske
gudstjenester og forsamlingssang, osv. – er ikke først og fremst en guddommelig
iver, ikke en iver som hører kristendommen til; det er tvert imot bare sta
selvvilje, et symptom på «riktighets-syken» så mange konvertitter lider av, og
som fører rett til katastrofe. Hvis du ikke kjemper mot denne lidenskapen nå
(for det er en lidenskap), vil misjonen mislykkes, og du vil trolig miste din
egen tro og din egen familie. Jeg har sett dette «konvertitt-mønsteret» alt for
ofte og derfor advarer deg om det.
Du er fortsatt
ny for ortodoksien, og allikevel ønsker du å lære dem som er eldre i Troen enn deg (og fra måten du beskriver det på i brevet, «lærer» du dem på en ganske
ufin måte, uten den minste takt eller kristen barmhjertighet). Vanlig sunn
fornuft burde fortelle deg at dette ikke er en måte å oppføre seg på; kristen
kjærlighet burde få deg til å skamme deg over din oppførsel og gi deg et ønske
om å lære mer om elementær kristendom før du våger å lære noen andre noe som
helst. Jeg har ikke hørt fra noen i ditt område, men jeg kan tenke meg at
din oppførsel må støte og såre dem. Det er ikke noe mystisk ved at du dytter
folk vekk; din oppførsel, slik du beskriver den, er nettopp den typen som
driver folk vekk og skaper konflikt i Kirken. Ikke gjem deg bak «engelske
gudstjenester» og «ingen partitura sang»: disse er bare halve sannheter
stoltheten din tar fatt i for å unngå elementær kristen ydmykhet og kjærlighet.
Ta et
øyeblikk å se hvordan dette oppleves av andre: du kom ikke overens med de andre
i din forrige menighet og måtte dra; nå, i din «egen» menighet, driver du folk
vekk. Det kan bare ikke være slik at det alltid er noen andre sin feil
og at du alltid er uskyldig; du må begynne å rette på dine egne feil og leve i
fred med de kristne rundt deg.
Hvordan kan
du gjøre dette? Du kan begynne ved å godta visse elementære ortodokse
prinsipper:
1.
Alle
spørsmål om gudstjenester (språk, sangform, osv.) og opptreden i kirken (ting
som hodesjal for kvinner) bestemmes av presten som tjener der. Du skal ikke
være en «politimann» som håndhever «kirkeloven» etter din egen tolkning; det er
allerede tydelig at du kommer til å drive alle vekk om du gjør dette, og
uansett kommer folk til kirken i håp om å unnslippe den kalde verdslige legalismen
som omringer oss – vis dem forståelse!
2.
Innse at du
fortsatt er en neofytt og fortsatt har mye å lære, og at du ikke skal være en «lærer»
for andre, annet enn i den forstand at hver ortodoks kristen kan være en grunn
til oppbyggelse (eller det motsatte) for andre ved sin oppførsel. Denne
oppbyggelsen gjelder så klart først for ens egen familie, og dette er et sted
der du, etter det du har fortalt meg, er meget svak… Du har i dine tidligere
brev gitt inntrykk for at du og din kone er i ferd med å drive fra hverandre,
at din sønn kanskje ikke vil ende opp som ortodoks – men hvordan kan en kristen
husbond og far innse dette uten å fylles med iver til å rette på seg selv
før disse katastrofene skjer? (For hvis dette skjer, vil du ha skylden: fordi
du ikke gav din familie et eksempel på en kristen levemåte som kunne
inspirere og varme dem, men bare en legalistisk, sjelløs «retthet» som kun er
fôr for sitt ego).
3.
Begynn å
ydmyke deg selv foran andre, å handle med dem først og fremst med medlidenhet
og kjærlighet; strekk deg så langt som mulig for å se ting fra deres synspunkt
og ikke forakte deres følelser. Slutt å vær egoistisk og lær deg å leve i fred
med de kristne rundt deg. Dette skjer ikke på én dag, men du kan begynne.
4.
Begynn å
studere den ortodokse kristendommens ABC på alvorlig måte. Har du lest Usynlig
Krig i det siste? – det er et godt sted å begynne…
Jeg
har sagt nok, kanskje mer enn du kan fordøye i én omgang. Jeg beordrer deg ikke
til å «forsake alle dine idéer» eller bli et helt annet menneske umiddelbart.
Jeg vil bare at du begynner å jobbe mer med deg selv og vise andre
større medlidenhet, og slutte å prøve å være fullt så «riktig.» Dette er ikke
så umulig, og jeg tror aldri du vil finne lykke og åndelig fred med mindre du
gjør dette.
Oversatt fra: Hieromonk Damascene, Father Seraphim Rose: His Life and Works, Platina, CA: St Herman of Alaske Brotherhood, s.845-7
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar