av Metropolitt Panteleimon Rodopoulos
av Tyroloë og Serention
av Tyroloë og Serention
utdrag fra boken En Oversikt Over
Ortodoks Kanonlov
Ordet ekklesia betydde på gammelgresk
en folkeforsamling der, i de greske statenes førdemokratiske periode, kun de som var «utkalte» av budbringeren (fra verbet ἐκκαλεῖν, “å utkalle») deltok; ikke hver borger.
Ifølge Septuaginten refererte ordet ekklesia
til Israels utvalgte, det vil si det virkelige Israel.
I Evangeliene, og særlig Matteus, taler
Herren to ganger om Kirken (Matt. 16:18 og 18:17): «Du er Peter; på denne
klippe vil Jeg bygge Min Kirke…» som et samfunn av dem som tror på Ham, og Guds
rike på jord. Vi treffer på ordet Kirke (Ἐκκλησία) også i Apostlenes Gjerninger, i Epistlene og Johannes’ Åpenbaring, og
noen ganger betyr det alle kristne hvor enn de er, hele Kirken, og noen ganger
alle de kristne i en lokalkirke (Tessaloniki, Korint, Roma, osv.) eller til og
med Kirken i ett enkelt hus (f.eks. Filemons).
I Det nye testament kalles Kirken «Guds
Kirke» fordi den var skapt av Ham og tilhører Ham, som Guds åpenbaring og synliggjøring
på jord. Den ble åpenbart som «Jesu Kristi vår Herres samfunn» (1 Kor. 1:9),
hvis medlemmer er nært tilknyttet Kristus og hverandre, slik at de ved
Helligåndens kraft utgjør ett legeme – «Kristi Legeme.» Apostelen Paulus taler
om «Kristi Legeme, som er Kirken,» og sier «Han er hodet for legemet, som er
kirken» (Kol. 1:24; 18).
Kirken er i sitt vesen nært tilknyttet
mysteriet til den Treenige Gud, som ble åpenbart i Kristus og Helligånden (Ef.
5:32). Det er «de hemmelige mysteriers skatt.»[1]
I De hellige skrifter og Den hellige
tradisjon er det så klart ikke gitt oss en full og umiddelbar definisjon av
ordet «Kirke», men heller mange bilder og beskrivelser fra hvilke der er mulig
å konstruere hva Kirken er i sitt vesen.
Ifølge De hellige skrifter er Kirken, som
sagt, «Kristi Legeme» (Rom. 12:4ff.; 1 Kor. 12:13; 27), «Guds folk» (1 Peter 2,
10), Guds «hus» eller «tempel» (1 Tim. 3:15; Ef. 2:21; I Kor. 3:16ff), «et
kongelig presteskap» (1 Peter 2:9), et «hellig folkeslag» (1 Peter 2:9), «Kristi
Brud» (cf. Mark 2:20; Matt. 25:1ff; Åp. 21:2), «Guds vintre» (Jes. 5:7; Joh.
15:1ff).
Beskrivelser gis også i Den hellige
tradisjon, hver uttrykker en eller annen del av Kirken, som, for eksempel, dens
episkopale system, dens prestelige og karismatiske egenskaper, dens egenskap
som de troendes samfunn, dens utgjørelse av de ortodokse gjennom alle tider og som
menneskeligheten forenet i Gudmennesket Jesus Kristus.
Derved er Kirken i sitt vesen ikke bar et
menneskelig samfunn eller organisasjon, heller ikke et midlertidig fenomen
innen menneskehistorien. Den var i Guds for-evige vilje om verden og mennesket,
var først bebudet i Israel i den gammeltestamentlige perioden, og forkynt av
profetene som Guds fremtidige folk, Det nye testaments folk, blant hvem Gud
ville grunnlegge sitt definitive, uoppløselige rike på jord, som sprer seg over
alle (Jes. 2:2; Jer. 31:31). Senere, i tidens fylde, ble Kirken virkeliggjort i
Guds Ords inkarnasjon ved forkynnelse, ved Apostlenes kall og valg[2] og
fullmakten gitt dem,[3]
ved Nattveden, Korfestelsen og Oppstandelsen, samt Helligåndens nedsendelse på
Pinsedagen til både Kirkens helligelse og for å styrke apostlene til å utføre
sin oppgave og sitt oppdrag om å forkynne Himmelrikets Evangelium.[4]
Kirken, som ble grunnlagt på jord av
Herren, er derfor Kristi Legeme og en gudmenneskelig organisasjon, hvis hode er
Kristus. Det er et synlig samfunn, som kan beskrives, men også et indre og
åndelig forhold mellom dens medlemmer både med dens Guddommelig Grunnlegger og
hverandre.
Kirken, som Guds folk i fremgang, lever på
jord i forventning om dens Herre helt til Guds Rikes oppfyllelse. Den lever og
er i himmelen som Den triumferende kirke, gjennom dem som allerede har gått
over, og også på jord som Kirken i strid, gjennom de troende, gjennom dem som
strider den gode strid (cf. II Tim. 4:6-7).
Den er himmelsk og usynlig i sitt første
aspekt, jordisk og synlig i sitt andre, et samfunn og organisasjon som har et
presteskap kanonisk tilknyttet apostlene i ubrutt suksesjon. Den har også
stabile og uendrede dogmer og etiske prinsipper, tydelig definert og ordentlig
tilbedelse, og et legeme som skiller mellom kleresiet og lekfolket.
I Kirken, gjøres det nye livet i Kristus
og Helligånden fullkomment og i den forvaltes Kristi dens hodes nåde og
guddommelige liv til alle dens medlemmer til deres helliggjørelse og frelse.
Kirkens vesen fant sitt dogmatiske uttrykk
i Nikea-Konstantinopels Trosbekjennelse. I denne Trosbekjennelsen, følges tro
til den Treenige Gud av tro på «Én, Hellig, Katolsk og Apostolisk Kirke.»
Disse fire dogmatiske egenskapene
Trosbekjennelsen formulerer om Kirken, som både er i perichoresis og
uoppløselig enhet, peker til dens ufordervelige egenskap og viser til Kirkens
ufeilbarlighet som «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim 3:15).[5]
Den ortodokse katolske kirke legger større
vekt på det mystiske og usynlige elementet, av hvilken grunn den ikke har gitt
sin organisasjon en sekulær og juridisk egenskap, men heller en åndelig og
mystisk en. Men som et rørlig og synlig samfunn av levende vesen, hadde den
også behov for å organiseres ved kanoner og lover som regulerte dens liv og
aktiviteter, samt forholdet mellom dens medlemmer. På denne måten, ble den
synlige Kirke formet til et samfunn og åndelig fullmakt med åndelige krefter,
med sin egen organisasjon og styre. Den skilte seg ut fra all sekulær makt og
styre ved sin åndelige natur, dens innhold, dens mål og dens midler. Derfor
inneholder den synlige Kirke, som en kommunion av folk og et levende legeme med
mange medlemmer, både de menneskelige og guddommelige elementer, og fylles av
visse prinsipper og en kanonlov som kommer fra det guddommelige forsyn. Den har
blitt gitt av Kristus en trefoldig kirkelig fullmakt – å lære, å feire/hellige
og å administrere/hyrde – med synlige helligelsesmidler samt andre midler og
sakramenter tilgjengelig for alle folk, ved hvilke den har som mål å forvalte
Kristi frelse til folket og opprette Guds Rike på jord.[6]
Innenfor Kirken rår Jesu Kristi vilje,
ikke som viljen til en utenfor Kirken, men som viljen til Kirkelegemets Hode,
ved hvilken de troende forenes i Guds nye folks kommunion. Denne egenskapen til
Kirken tillater derfor ikke noen form for juridisk definisjon av Kirken.
Kortfattet, kan vi si at Herren utførte de
følgende handlinger til Kirkens fullkommengjørelse som en synlig institusjon:
- 1. Han opprettet Kirken først ved de tolv apostlenes kall og misjon, og ved biskopene som viderefører Herrens trefoldige funksjon og embete.
- Han forkynte det guddommelige ord, ved hvilket Herren opplyste folket og som til i dag veileder Kirkens tjenere til å lære sannhetens ord rett.
- Han ga Kirken dens fundamentale lovverk.
- Han innsatte Den guddommelige nattverden, ved hvilken Kirkens mysterium virkeliggjøres i sted og tid.
- På Pinsedagen sendte Han Helligånden ned til sine disipler og apostler, som «sammensveiser hele Kirkens institusjon.»
Oversatt fra: Prof. Dr.
Panteleimon Rodopoulos, An Overview of Orthodox Canon Law, Rollinsford,
New Hampshire: Orthodox Research Institute 2007, s.3-8.
[1] Johannes Krysostomos, Preken
over 1 Kor. 16:3, Migne PG 61, 134
[2] Matt. 4:18-22; Markus
1:16-20, Lukas 5:1-11; 9:59ff: 10:1-12. “En gang Jesus gikk langs
Galilea-sjøen, fikk Han se to brødre: Simon, som også har navnet Peter, og hans
bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen…. Han sa til dem: «Følg
meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnene ligge og
fulgte Ham.” Om valg, se Matt. 10:1-5; Markus 3:13-19; Lukas 6:12-16.
[3] Matt. 16:13-19; 18:18;
18:28; Markus 16:15-16; Lukas 22:29ff.; Joh. 20:21; 21:15-17.
[4] Matt. 9:35-10:14; Markus
6:7-13; Lukas 9:1-6 og 10:1-24.
[5] Den innledende teksten om
Kirken, av den Teologiske Komiteen for Ortodokse og Gammelkatolikker, i Ἐπίσκεψις, nr. 173, 1-9-1977, s.13-15.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar