Preken til 24. november - St. Klemens av Roma

av Subdiakon Kristian Akselberg

Lørdag 24. november 2012

Greek Orthodox Cathedral of All Saints, London

Brødre, vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi frelseren, Herren Jesus Kristus. Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten. For han har makt til å underlegge seg alt. Derfor, mine søsken, som jeg elsker og lengter etter, min glede og min seierskrans, stå fast i Herren, mine kjære! Jeg formaner deg, Evodia, og deg, Syntyke: Kom til enighet i Herren! Og jeg ber også deg, du som med rette heter Synzygos, om å hjelpe disse to. For de har kjempet side om side med meg for evangeliet, sammen med Klemens og mine andre medarbeidere, de som har navnene sine skrevet i livets bok. - Fil. 3:20-21; 4:1-3

Jesus sa til sine disipler: "Jeg har gitt dere makt til å tråkke på slanger og skorpioner og makt over alt fiendens velde. Ingenting skal skade dere. Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!" I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: "Jeg priser Deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi Du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var Din gode vilje." - Luk. 10:19-21

I dag feirer vi minnet av vår hellige fader St. Klemens av Roma, som vi hørte nevnt av St. Paulus i dagens epistellesning: han har ”kjempet side om side med meg for evangeliet, sammen med…mine andre medarbeidere, de som har navnene sine skrevet i livets bok.” Denne innskrivingen i livets bok er også nevnt i dagens Evangelielesning, der Herren forteller sine disipler, “men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen.” Å ha ditt navn innskrevet i livets bok betyr å ha funnet frelsen i Kristus. At våre navn er skrevet inn er viktig fordi det viser til at vår frelse er personlig. Vi kalles ved navn. Som vi blir fortalt i Johannes’ Åpenbaring, “Den som seirer” vil Gud gi “en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.” Ordet ‘personlig’ innebærer et forhold. For en kristen betyr ‘frelse’ å gå inn i et personlig forhold med Kristus, og ved Ham, alle dem Han har skapt. ”Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner.” Vi kan ikke elske Kristus uten å også elske de Han elsker. Jeg er sikker på at dere har hørt dette mange ganger før. Men det er viktig å understreke dette for å forstå resten av Evangelielesningen vi nettopp hørte, en mange synes er vanskelig å forstå.

Først hører vi Kristus si til sine disipler at Han har gitt dem makt til å tråkke på slanger og skorpioner, og over alt fiendens velde, og at ingenting skal skade dem. I deler av Amerika er hele kirkesamfunn basert på dette verset, der deler av gudstjenesten innebærer å plukke opp ekte klapperslanger og skorpioner, som en måte å vise sin tro på. Det sier seg selv at det ganske sikkert ikke er akkurat dette Kristus mente. Det Han taler om her er djevelen og demonenes makt. Når vi er i Kristus, kan ingenting skade oss. Som St. Nikodemos Hagioritten sier, burde du ikke være redd for djevelen, men djevelen burde frykte deg! Og likevel sier Herren, ”Gled dere ikke over at åndene lyder dere; men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen.” Vi burde ikke stole på vår egen ferdighet og styrke, selv når disse er goder gitt oss av Gud, siden dette fører til stolthet. Hvis vi er stolte, ser vi innover, mot oss selv. For å være personer, for å bygge forhold til Gud og vårt medmenneske, må vi være ydmyke og se utover mot dem rundt oss. Som St. Paulus, St. Klemens og de med dem, må vi ”kjempe side om side” for Evangeliet. Det er dette Jesus mener når Han sier at Faderen ”har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.” Et lite barn vender seg til sine foreldre for alt – for mat, klær, ly, forståelse – mens mennesket som anser seg selv som vis ser kun til seg selv. Hvis vi vil at våre navn skal skrives inn i livets bok, og at Gud skal kalle oss ved navn, må vi lære å bli ydmyke, som umyndige små.

Som St. Klemens sier, ”La oss være ydmyke, søsken, og legge vekk all arroganse, innbilskhet, dårskap og harme, og la oss gjøre det som står skrevet. For Helligånden sier: ”Den vise skal ikke være stolt av sin visdom, den sterke skal ikke være stolt av sin styrke, den rike skal ikke være stolt av sin rikdom. Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av Herren, og søke Ham og gjøre rett og rettferd.” (1 Klem. 13)