Et brev skrevet av f.
Gregorio Tognetti, en ortodoks prest i Italia, der han forklarer hvorfor han forlot romerkirken for å bli
ortodoks.
Kjære Bill,
Selv om du aldri har spurt direkte, føler jeg fra det
du sier at du ikke enda har forstått hvorfor jeg forlot romerkirken for å bli
en ortodoks kristen.
«Du var til og
med medlem i den minst latiniserte bysantinske menigheten,» sier du, «hvorfor dra da?»
Jeg skylder deg kanskje en forklaring, siden vi begge
hadde like følelser da vi for lenge siden var medlemmer i den latinske kirken.
Disse følelsene førte oss begge til en menighet med bysantinsk ritus, og førte
deretter meg til ortodoksien. Du kan ikke ha glemt kritikken vi førte mot
romerne: den stadige innføringen av nye «tradisjoner» for å erstatte gamle,
skolastisismen, det loviske forholdet til det åndelige liv, Pavens
ufeilbarlighet. Samtidig anerkjente vi begge Den ortodokse kirkes legitimitet
og riktighet. En unia-menighet virket som en perfekt løsning. Jeg husker det
jeg sa i den perioden: «Jeg tenker som en ortodoks, jeg tror som en ortodoks,
derfor er jeg ortodoks.»
Å bli formelt tatt opp i Den ortodokse kirke virket
for meg som en meningsløs formalitet. Jeg trodde til og med at det var positivt
å forbli i kommunion med romerkirken, med tanke på målet om kirkenes
gjenforening.
Vel, Bill, jeg tok feil.
Jeg trodde jeg kjente den ortodokse troen, men det
var bare en overfladisk kunnskap. Ellers hadde jeg kunnet se den vesentlige
motsigelsen ved å føle at jeg var ortodoks samtidig som den Kirken jeg følte
jeg delte min tro med ikke anerkjente meg som ortodoks. Kun en ikke-ortodoks
kan komme på noe så absurd som å være ortodoks utenfor ortodoksien. Individuell
frelse angår ikke en enkelt person, slike mange i Vesten tror, men må betraktes
innenfor den større sammenhengen til hele Kirkens samfunn.
Hver ortodoks kristen er som et blad: hvordan skal
han kunne motta den livgivende kvaen dersom han ikke er tilknyttet grenen?
(Joh. 15, 5).
Ortodoksien er en levemåte, ikke en rite. Dens
skjønnhet kommer fra den indre virkeligheten til den ortodokse tro, ikke fra
utvendige former. Den guddommelige liturgi er ikke en pittoresk måte å be
messen på: den kommer fra, og styrker, en teologisk virkelighet som blir tom og
inkonsekvent dersom den skilles fra ortodoksien.
Når ånden til den ortodokse tro er til stedet, er
selv den mest uraffinerte gudstjenesten - fremført i en hytte med to
papirikoner satt opp på et par stoler som ikonostas, og et tonedøvt kor – langt
høyere enn gudstjenestene i min tidligere unia-menighet, der de hadde
praktfulle bysantinske mosaikker fra 12. århundre, og et dyktig kor. Deres
nesten paranoide fokus på rituelle former er et nytteløst forsøk på å gjøre opp
for mangelen på et sant ortodoks etos. Jeg lurte meg selv da jeg trodde jeg
kunne være ortodoks i kommunion med Roma.
Det var en vrangforestilling fordi det er umulig.
Romas stadige innblanding i det kirkelige liv minner
deg gradvis på hvem som er sjefen. Å late som du kan overse dette er
selvbedrag. Jeg prøvde å unngå problemet ved å spille døvstum, og gjentok for
meg selv at jeg tilhørte den ideelle «udelte Kirke». Min holdning var ganske
syndig. Først og fremst, finnes den udelte Kirken fortsatt: dette er Kirken som
aldri brøt med sin fortid, og som alltid er identisk med seg selv: med andre
ord, Den ortodokse kirke.
Så den følelsen av å være en medlem av den «Udelte
Kirke», som jeg mente var så kristen og fredsæl, var faktisk en syndig form for
hovmod. Jeg satte meg selv høyere enn både patriarker og paver. Jeg trodde jeg
var en av de få som virkelig forstod «Sannheten» over «gammel og steril
polemikk.»
Jeg følte jeg hadde rett til å be om Nattverden både
fra romerne og fra de ortodokse, og følte jeg ble mishandlet når de ortodokse
nektet meg den. Jeg er nå dypt takknemlig til prestene som da nektet meg å
delta. I stedet for å snakke mykt om «kanoniske hindringer», som om det bare
var et byråkratisk problem, spurte han meg direkte: «Hvis du virkelig mener du
er ortodoks, hvorfor forblir du hos en heresi?»
Disse ordene var sjokkerende for meg, og det tok lang
tid før jeg vendte tilbake til den kirken. Men han hadde rett. Jeg hadde «fattet»
det helgener, fedre, biskoper og prester ikke hadde fattet i flere århundre.
Ifølge meg, var skismaet mellom Øst og Vest en
tragisk «misforståelse» basert på politiske problemer og teologers grubling. Og
jeg indirekte beskylte derfor mange hellige mennesker for bedrag,
overfladiskhet og fordom. Og dette misforsto jeg som kristen kjærlighet…
Nei, Bill, det er ikke mulig å være både romersk-katolsk
og ortodoks samtidig.
Ritus er ikke så viktig. Latinerne var trossalt
ortodokse med vestlig ritus i mange århundre. Jeg er enig med deg i at romere
og ortodokse fortsatt har mye tilfelles etter skismaet, men ikke nok til at
begge kan anses som del av samme Kirke. Bortsett fra de kjente dogmatiske
uenighetene, gjør også holdningen til det overnaturlige og Kirkens levemåte det
umulig å leve to religiøse virkeligheter samtidig.
Vi sier i Trosbekjennelsen: «og (jeg tror) på én,
hellige, katolsk og apostolisk Kirke.»
Med mindre de oppnår enhet i tro, vil de forbli to
kirker.
Idéen (også anerkjent av Johannes Paulus II) om at
romerne og de ortodokse fortsatt utgjør den samme éne Kirke (på en usynlig
måte, til tross for skismaet) høres fint ut, men kan ikke forsvares. Den er
basert kun på fine ord. Trosforskjellene er derimot virkelige, og er ikke bare
ordspill.
Ja, jeg er oppmerksom på at «teologisk dialog» er
underveis, og at det er mulig (alt er mulig for Herren) at vi til slutt vil
oppnå enhet. Men vær varsom! Mange gode romere tror at forskjellene vil kunne
løses ved en smart trosbekjennelse som er så vag at den vil kunne godkjennes av
begge parter. Ved å oppnå enighet ved en slik bekjennelse, vil begge kunne
tolke den etter eget ønske, og faktisk beholde sine tidligere holdninger. Andre
ønsker noe verre, en enhet i mangfold som ikke innebærer noen forpliktelse til
tro, men under den romerske pavens universale ledelse.
Vel, alt dette er umulig. Fedrene lærte oss at enhet
i troen må være bestemt og tydelig.
Ortodoksien følger lovens ånd, ikke bokstaven. Og
siden det er umulig for Den ortodokse kirke å innføre nye dogmer, er det
romerne som må forsake et årtusen med innovasjoner, og fullstendig vende
tilbake til troen til Den katolske og apostoliske kirke.
Dette er den eneste muligheten for enhet.
Historien har vist oss feilene ved dårlige
enhetsforsøk. La meg nå spørre deg et trivielt spørsmål, Bill: er Paven
ufeilbar («i seg selv og ikke ved kirkelig konsensus,» som det heter i 1870
dogmen) eller ikke? Han kan ikke være feilbar og ufeilbar samtidig, som hadde
vært tilfellet dersom de to kirkene fortsatt var del av samme Kirke. Én av de
to må være feil.
«Men 2.
Vatikankonsil tillater større meningsfrihet…» svarer du kanskje. Men dette
er sofisme. Den sanne Kirken kan ikke falle inn i vranglære. Hvis du mener din
Kirke har gått vill, eller er nå i vranglære, da fornekter du at den er den
sanne Kirke.
Jeg omfavner deg med uendret vennskap og kjærlighet i
Kristus,
Gregorio.
(F. Gregorio
Cognetti har bekreftet at brevets mottaker selv konverterte til ortodoksien i
kort ettertid – han er nå en leser i OCA i Florida)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar