Preken til Samaritanerkvinnens søndag

av Metropolitt Anthony av Sourozh
8. Mai 1988

I Faderens, Sønnens og Helligåndens Navn. Amen.

Det hellige evangelium har ikke gitt oss samaritanerkvinnens navn. Men Kirkens Tradisjon kommer det i hu, og kaller henne Foteini på gresk, Svetlana på russisk, Fiona på keltiske språk, og Claire på andre vestlige språk. Alle disse navnene beskriver én ting: lys.

Etter å ha møtt Herren Jesus Kristus, har hun blitt et lys som skinner i verden, et lys som opplyser alle som møter henne. Hver helgen blir gitt oss som et eksempel; men vi kan ikke alltid etterligne deres liv på en konkret måte, vi kan ikke alltid repetere deres vei fra jorden til himmelen. Men vi kan alle lære to ting fra dem. Den ene er at vi, ved Guds nåde, kan oppnå det som virker umulig for et menneske; dvs. å bli en person i Guds bilde og likhet, å være – i en verden full av mørkhet og tragedie, der løgn har makten – et sant ord, et tegn om håp, en sikkerhet om at Gud kan seire dersom vi bare gir Ham tilgang til våre sjeler. For dersom Guds rike ikke opprettes i oss, dersom Gud ikke troner i vårt sinn og vårt hjerte, som en ild som fortærer alt uverdig oss og Ham, kan vi ikke spre Guds lys til andre.

Den andre tingen vi kan lære fra de hellige er å forstå budskapet deres navn forvalter til oss. Og i dag taler samaritanerkvinnens navn om lys. Kristus har sagt at Han er verdens lys, et lys som opplyser ethvert menneske; og vi kalles til å ta imot dette lyset i våre sjeler, vårt sinn og hjerte – ja, hele vårt vesen – slik at ordene Kristus taler, «La deres lys så skinne foran mennesker, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen,» må oppfylles og virkeliggjøres i og gjennom oss.

Det er kun ved å vitne våre gjerninger, ved å se hvordan vi lever, at folk vil tro at lyset er Guds lys; det er ikke i våre ord, med mindre de er ord av sannhet og kraft lik de Apostlene og Kristus selv talte. Og la oss, la envher, tenke over hva våre navn betyr og hvordan vi kan bli det vi heter.

Samaritanerkvinnen kom til brønnen uten noen åndelig hensikt; hun kom for å hente vann, slik hun gjorde hver dag – og så møtte hun Kristus. Vi kan alle møte Kristus til enhver tid i vårt liv, selv når vi gjør de mest hverdagslige ting, dersom våre hjerter peker i riktig retning, dersom vi er forberedt på å motta et budskap, å lytte; ja, også å spørre! For samaritanerkvinnen stilte Kristus et spørsmål, og det hun lærte overskred hennes spørsmål på en slik måte at hun kjente at Han var en profet, og deretter, at Han var Kristus, verdens Frelser.

Men lyset må ikke settes under et kar. Etter å ha oppdaget at Lyset hadde kommet til verden, at den guddommelige sannhets ord lød blant menneskene, at Gud var med oss, forlot hun alle sine oppgaver og sprang for å dele gleden og beundringen over det hun hadde oppdaget med andre. Hun førte sine medborgere til Kristus. Hun fortalte dem først hvorfor hun trodde; og når nysgjerrighet, eller hennes overbevisende ord, og endringene i hennes liv hadde brakt dem til Kristus, så de det for seg selv og sa til henne, «Det er ikke lenger på grunn av det du sier at vi tror – men vi har sett, vi har hørt.»

Og dette lærer samaritanerkvinnen oss alle: vær åpen i hver stund i livet, mens vi er opptatt med de enkleste ting, til å motta det guddommelige ord, til å opplyses av det guddommelige lys, til å renses av Hans renhet, til å motta det i sjelens dyp, motta det med hele vårt liv, slik at folk kan se hva vi har blitt og derved tro at lyset har kommet til verden.

La oss be samaritanerkvinnen om å lære oss, veilede oss, og føre oss til Kristus på samme måte som hun kom til Ham, og tjene Ham på samme måte som hun tjente Ham, ved å føre alle rundt seg til frelse. Og må Guds velsignelse være med dere, Fader, Sønn og Hellig Ånd, nå og alltid og i all evighet.

Amen.

Kilde