"Hvor er Gud?"

av f. Georges Massouh

“Hvor er Gud?” undrer de fleste. Hvor er Han, når det gjelder tragedier, kriger og massakrer som skjer i våre land og verden rundt? Hvor er Han, når det gjelder barn som blir drept, blir foreldreløse, hjemløse og sultne? Hvorfor er Han stille om ondskap, særlig om ondskapen som begås i Hans navn? Hvorfor fjerner Han ikke folk før deres forbrytelser blir større? Betyr Hans stillhet at det som skjer er Ham til behag?

Når Gud skapte mennesket, skapte Han ham «i sitt bilde og likhet.» Den kristne tradisjonen er enstemmig når den sier at den første delen av dette uttrykket, «i Hans bilde» betyr at Gud skapte mennesket fritt og forstandig, mens «i Hans likhet» kaller mennesket til å virkeliggjøre bildet ved deltakelse i guddommelige dyder ved sin egne frie vilje.

I denne sammenhengen sier Hl. Johannes Damaskinos, Mansour ibn Sarjoun (+ ca. 750) at, “Det er Gud, som er alle goders begynnelse, som sår oppriktighet i vår natur. Derfor, hvis vi gjør det som er naturlig for oss, vil vi være oppriktige, og dersom vi avviker fra det som er naturlig – dvs. fra oppriktighet – vil vi reduseres til det som er unaturlig og være i overtredelse.» Origenes av Alexandria (+235) mener at mennesket påtok seg «bildets» prakt og høyhet i skapelsen, men at det mottar «likhetens» fullkommenhet kun ved streben og utholdenhet. Mennesket ble i begynnelsen gitt mulighet for fullkommenhet og må oppnå dette ved å gjøre gode og oppriktige gjerninger.

Hvis Gud skapte mennesket godt, hvor kommer da onsdkapen fra? Johannes av Damaskus svarer på følgende måte: «Ondskap er mangel på det gode og en avvikelse fra det som kreves av naturen til det som er unaturlig. Det som er naturlig er ikke ondt fordi alt Gud gjør er meget godt. Den som av egen vilje vender bort fra det som er naturlig og går inn i det som er unaturlig, vil ankomme ondskap… Ondskap er ikke et vesen eller en egenskap som tilhører et vesen. Det er kun en følge. Det vil si, en omvandelse av det naturlige til det unaturlige.»

Hvorfor hindrer ikke Gud da ondskap ved å ødelegge onde mennesker eller ved ikke å tillate dem å bli født i det hele tatt? Johannes av Damaskus svarer, «Hvis Gud hindret dem som, på grunn av Hans godhet, vil bli til fra å bli til, fordi de ville bli onde av egen vilje, da ville ondskapen ha seiret over Guds godhet.» Gud ønsker at mennesket vil forbli godt, slik Han skapte det, at at han seirer over ondskapen ved ikke å bli villedet bort av sin egne frie vilje til å bryte med den høyeste Godhet, som kommer fra Gud.

Gud kunne velge mellom å skapte mennesket godt uten fri vilje, eller å skapte det godt med fri vilje, der valg av ondskap var mulig, og Gud valgte å skape mennesket fritt. Uten fortvilelse, fortsetter Gud å vente på at mennesket skal bruke sin frihet til å gjøre godt. Han vet alt før de har skjedd. Dersom Han ønsket å hindre onde mennesker i å eksistere på jorden, ville Han ha hindret oss alle fra å bli til, fra Adam til dem som går på jorden i dag.

Og derfor, ville Han ikke ha skapt mennesket til å begynne med.

Johannes av Damaskus sammenlikner sitt forhold til Gud med en «som mottar rikdom og fullmakt fra sin konge og deretter utgir seg for å ha denne fullmakten uavhengig sin velgjører. Når hans hersker tar fatt i ham, vil han gi ham den straffen han fortjener dersom han fortsetter i sin overtredelse og sitt opprør til slutten.»

Gud vil fortsatt mennesket godt, Han vil at mennesket skal omvende seg, slik at ondskapen kan tilintetgjøres i hvert sted og i all tid.

Oversatt fra: الله الصامت عن الشرّ