"Det var vanskelig for meg å be til Gudfødersken"

av Erkeprest Michael Gillis

Noen har spurt meg om det var vanskelig for meg i starten, som en konvertitt til ortodoksien, å be til Gudfødersken. Svaret er ja.

Under mitt livsskriftemål uken før jeg ble tatt opp i Den ortodokse tro, bekjente jeg for presten at jeg hadde vansker for å be til Gudfødersken. Jeg fortalte ham at jeg ikke hadde noe problem med teologien rundt de helliges forbønner, eller rundt Guds Moders særegne plass i frelseshistorien og som forbeder. Mitt problem var at jeg bare ikke fikk det til. Jeg kunne si bønnens ord – O Guds Brud, ubesudlede, ubesmittede Jomfru… - men ordene betydde ikke noe for meg. Jeg følte ingen tilknytning til henne. Den vise presten ba meg om å ikke bekymre meg over dette. Hun ville ta kontakt.

Siden jeg konverterte som del av en menighet (det var 85 av oss), ble jeg ordinert diakon samme dag som jeg ble krismert. Og jeg tjente som diakon i ca. tre år før hun «tok kontakt.» De første tre årene, da jeg sto foran Guds Moders ikon under Den guddommelige liturgi, følte jeg mer eller mindre et tomrom i hjertet. Jeg hadde til og med vansker for å venerere ikonet, og kysset alltid føttene til Kristus som hun holdt i armene, ikke henne. (Jeg hadde vært for skamfull til å bekjenne det nå, men det viser til Guds Moders store kjærlighet og tålmodighet ovenfor dem som frelses.) Jeg ba bønnene til Guds Moder med trofasthet, men uten følelse. Jeg prøvde ofte å granske ordene for å forstå hva de «betydde», som om det ville hjelpe meg i å finne tilknytningen jeg manglet.

En dag skjedde det et under. Jeg slet med en spesielt stressende periode med økonomiske bekymringer. Stresset var knusende. En søndag under Den guddommelige liturgi, ba jeg Guds Moder om hjelp mens jeg sto foran hennes ikon. Jeg husker ikke hva jeg ba, men jeg husker det som skjedde. Jeg hørte en stemme i hodet. De nøyaktige ordene har gått tapt, men det var noe a la dette: du vil ikke bekymre deg om penger igjen. Ordene kom med en sterk fredsfølelse, som knutene inni meg ble knytt opp. Følelsen forble hos meg i flere dager.

Innen noen få dager kom det endringer som befridde meg fra årsaken til mine økonomiske bekymringer. Siden den tid, hver gang jeg er fristet til å bekymre meg om penger, står jeg foran Guds Moders ikon og minner henne (og meg selv, egentlig) på ordene jeg mener hun talte til meg. Og underet er at jeg ikke bekymrer meg. Økonomisk opptur og nedtur kommer og går, men underet er at hun befridde meg fra bekymringen.

Ved å be til Guds Moder, har jeg på små måter fått vite hvem hun er. Hun er vår himmelske Mor. Jeg vet at Protestanter vil frike ut på grunn av den type språk – det hadde i hvert fall jeg gjort – fordi de ikke har noen kategorier for guddommelig-menneskelig samarbeid. Men på samme måte som Gud utdeler sine nådegaver ved den frie viljen til mennesker på jord, utdeler Han også nådegaver ved forbønnene til de hellige som er i himmelen, og især Guds Moder.

[…]

Gud gir oss ofte sin nåde ved andres forbønner. Det burde derfor ikke være noen overraskelse dersom vi, når vi er i trøbbel, finner hjelp i Guds Moders forbønner. Nåden er Guds, forbønnene er Hans Moders, og hjelpen kommer fra begge. Gud virker i samarbeid med og ved sitt folk.

Kilde