Om vranglære og skismer

Løgn som likner sannhet er det farligste av djevelens angrep

av Hl. Cyprianus av Kartago

Et utdrag fra «Kirkens Enhet»

1. Siden Herren advarer oss og sier, «dere er jordens salt,» og siden Han ber oss å være enkle og harmløse, men allikevel å være forsvarlige med vår enkelhet, hva annet, mine kjære søsken, er mer passende for oss enn å våke med et urolig hjerte, både for å oppdage og være oppmerksomme på fiendens planer, slik at vi, som har kledd oss i Kristus som er Gud Faders visdom, ikke mangler visdom når det gjelder å forsørge for vår frelse? For det er ikke kun forfølgelse som burde fryktes; heller ikke det som angriper oss i det åpne og kaster Guds tjenere i bakken. Det er mye enklere å være varsom når faren er synlig, og tankene allerede på forhånd er forberedt til strid når fienden gjør seg kjent. Vi burde frykte fienden og være på vakt mye mer når han lister seg innpå oss i hemmelighet; når han, ved å villede med tilsynelatende fred, kryper frem med skjulte steg, av hvilken grunn han har fått navnet Orm. Dette er alltid hans sluhet; dette er hans mørke og stille plan for å omgå mennesket. Derfor villedet han helt fra verdens opphav, og ved smigrende løgn villedet han uerfarne sjeler ved uaktsom godtroenhet. Slik forsøkte han å friste Herren selv: han nærmet seg Ham i hemmelighet, som om han skulle krype innpå Ham igjen og villede. Men han ble avslørt og slått tilbake, og derfor nedbøyd fordi han ble gjenkjent og oppdaget.

2. Derfra er det gitt oss et eksempel om å unngå det gamle menneskets veier, og heller stå standhaftig i den seirende Kristi fottrinn, så vi ikke igjen uaktsomt vender tilbake til dødens garn, men, ved å se faren, kan beholde den udødeligheten vi har oppnådd. Men hvordan kan vi beholde udødelighet hvis vi ikke holder Kristi bud ved hvilken døden drives bort og overkommes, når Han selv advarer oss, og sier, «Vil du gå inn i livet, så hold budene»? Og igjen: «Dere er Mine venner hvis dere gjør det Jeg befaler dere.» Til slutt erklærer Han at de Han kaller sterke og standhaftige er grunnlagt på klippen i robust sikkerhet, grunnlagt med ubevegelig fasthet som ikke kan rystes, i motsetning til alle verdens stormer og vinder. «Hver den,» sier Han, «som hører disse Mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.» Vi burde derfor stå fast ved Hans ord, og lære og gjøre alt Han lærte og gjorde. Men hvordan kan en si at han tror på Kristus, når han ikke gjør det Kristus ba ham gjøre? Eller hvorfra skal en som ikke ønsker å holde budenes tro motta troens belønning? En slik må vandre og dirre, og, villedet av vranglærens ånd, vil blåse vekk som støv tatt av vinden, og vil ikke gjøre noe fremgang på veien til frelsen, fordi han ikke beholder frelsesveiens sannhet.

3. Men, kjære søsken, vi må ikke bare være oppmerksomme på det som er åpent og synlig men også det som villeder ved skjult svindel. Og hva kan være mer listig, og hva mer subtilt, enn for denne fienden, oppdaget og nedkastet ved Kristi komme, (etter lyset har nådd hedningene, og frelsens stråler skinner for menneskenes bevaring, så de døve kan motta den åndelige nådens hørsel, de blinde kan åpne sine øyne til Gud, den svake kan vokse sterk med evig helse, de lamme springe til Kirken, de stumme be med klare stemmer og bønner – når han ser sine avguder forlatt, og sine baner og fristelser forlatt av de troendes forsamling) å utvikle en ny svindel under tittelen til det kristne navn for å villede de uforsiktige? Han har oppfunnet vranglære og splittelser, for å undergrave troen, forvri læren og splitte enheten. Dem han ikke kan holde i mørket på den gamle måten, omgår og lurer han ved en ny vranglære. Han rapper mennesker fra Kirken selv; og mens de selv tror de har nærmet seg lyset, og har rømt fra verdens natt, heller han over dem et nytt mørke i deres ubevissthet. Selv om de ikke står standhaftig i Kristi Evangelium eller følger Kristi lov, kaller de seg derfor allikevel kristne og, mens de går i mørket, tror det at de har lys, mens fienden smigrer og svindler, han som ifølge apostelens ord forvandler seg til en lysets engel, og utruster sine tjenere som om de var rettferdighetens tjenere, de som opprettholder natt i stedet for dag, død for frelse, fortvilelse under håpets løfte, troløshet i troens navn, Antikristus under Kristi navn; slik at de, mens de later som de gjør det sanne, gjør sannheten til intet ved deres subtilitet. Dette skjer, kjære søsken, så lenge vi ikke vender tilbake til sannhetens kilde, og vi ikke søker eller holder den himmelske Herskerens lære.

Oversatt fra: On the Unity of the Church i Philip Campbell (red.), The Complete Works of Saint Cyprian of Carthage, Merchantville, NJ: Evolution Publishing, 2013, s.19-20.