12 ting vanlige ortodokse kristne gjør

av f. Andrew Stephen Damick

1.     Deltagelse i kirkegudstjenestene så ofte som mulig.

Å gå til Liturgien hver søndag morgen er et minstekrav til et åndelig liv – og som regel er ikke dette nok. Og deltakelse betyr ikke bare å være tilstede, men engasjement, om det så er i stillhet og oppmerksomhet, eller man synger med, gjør korsets tegn, osv.

2.     Bønn hjemme hver dag.

Ideelt burde en i hvertfall be hver morgen og kveld, samt over før og etter måltidene. Det er spesiellt viktig at ektepar regelmessig ber sammen, og at foreldre ber sammen med sine barn. Dette vil også innebære lesing av Skriften, særlig de delene av Skriften som brukes til bønn, f.eks. Salmene.

3.     Mottakelse av sakramentene

Dette betyr ikke bare Nattverd og skriftemålet, men også helligolje (når en er syk), ekteskap (i Kirken, ikke utenfor!), dåp og krismering (for deg og dine barn), og til og med å tenke over om du eller en av mennene i familien burde tenke over ordinasjon.

4.     Unngåelse av umoralsk oppførsel

Det vi gjør med våre kropper, vårt sinn og våre ord har følger for vår frelse. Bruk dem til godt, ikke ondt. Søk tjeneste til andre, ikke at andre skal tjene deg.

5.     Faste etter Kirkens tradisjoner.

Din skriftefar vil hjelpe deg til å tilpasse Kirkens fastetradisjoner til deg og din familie. Vi faster de fleste onsdager og fredager, samt de store fire fasteperiodene (Den store fasten, Apostlenes faste, Maria Hensovnelses faste og Adventfasten).

6.     Skriftemålet

Skriftemålet er kritisk for vår omvendelse. Vi burde skrifte minst én gang i hver av de fire fasteperiodene, men også hver gang det er behov, særlig når en synd forstyrrer vår fred.

7.     Søke åndelig råd.

Dette skjer ofte som del av skriftemålet, men din skrifefar vil også være der til andre tider. Han er et middel du burde benytte deg av ofte.

8.     Tiende

Å gi 10% av sin inntekt tilbake til Gud (det er Hans gave til deg!) er en bibelsk standard som ortodokse kristne burde holde seg til. Hvis du ikke enda er klar til å gi 10%, gi en annen sum og prøv å nå 10%. Hvis du har råd til å gi mer enn 10%, burde du gjøre det. Ikke «gi til det gjør vondt» - gi til det føles godt! Å gi våre penger til Gud i tilbedelse (ikke fordi vi må nå et budsjett) er en del av hva det vil si å gi Ham alt om oss så det kan leges. (Er tiende ortodokst? Ja! Det nevnes mange ganger av Kirkefedrene, men Fedrene sier vanligvis at kristne burde gi mer enn tienden som forventes i Gamletestamentet).

9.     Veldedighet

Dette betyr direkt hjelp til en som er i nød. Det kan bety penger, men det kan også være ved arbeid, ved oppmuntring, til og med bare med din holdning.

10. Utdannelse

Vi søker en dypere forståelse av vår tro, ikke bare så vi kan forstå hva det vi gjør betyr, men slik at vi overgir vårt sinn til Gud for helbredelse og omgjøring. Hele vår fortsand burde våre engasjert i Kristus – ved åndelig lesestoff, foredrag eller en annen form for utdanning. Å kjenne og forstå Skriften burde settes høyest mht utdannelse.

11. Å dele vår tro

Hvis du er takknemmelig for den frelse Gud har gitt deg, vil du ha lyst til å dele den med andre.

12. Å gå på pilegrimsferd

Det er en reise med et hellig mål. Vanlige reisemål er klostre og viktige helligdommer.

Barnehage-ortodokse

Fra The Shepherd, Oktober 2016

Vær oppmerksomme på at når barn vokser og blir eldre, må dere lære dem om Kirken, dens Tro og hva trofasthet til den vil bety for deres liv og oppførsel, og på en måte som er egnet til deres alder. Ingen lærer verd sin lønn ville ha lært femten åringer ABC og to-pluss-to-er-lik-fire. Men det virker som det tilsvarende ofte skjer med hensyn til kirkelig oppvekst. En møter ofte folk som har kommet fra ortodokse hjem, men hvis kunskap om Kirken er begrenset til noen få skikker: at du kysser prestens hånd når han velsigner deg; at du holder blomster under Pinsegudstjenesten; at du spiser småboller som likner på fugler på de 40 martyrenes dag; lager en spesiell kake med en mynt gjemt inni på Hl. Basilios’ dag, osv. Alle disse skikkene har sin egen betydning og skjønnhet, men hvis du har nådd tenårene uten å vite hva vår Tro lærer eller hvordan du, som en ortodoks kristen, burde møte det moderne livets moralske dillemmaer, da vil du være et lett bytte for de onde krafter. Derfor må dere foreldre og faddere respektere barnas intelligens og lede dem i samstemmighet med deres modenhet. Ikke la dem forbli «barnehage-ortodokse», slik mange ser ut til å ha blitt, et lett bytte for de onde krafter, hvis ferdigheter på ingen måte er underutviklede!

Ved abort krenker vi Gud som velsignet at barnet skulle få leve

Arkimandritt Gregorios
Abbed for Dochiariou-klosteret på Athos

Først og fremst er det nødvendig å forklare teologisk hvorfor Kirken forbyr abort. Djevelen ville drepe Adam og Eva for at ikke menneskerasen skulle bli mange. Satan var sjalu på æren Herren hadde gitt mennesket. Englene, djevlene og menneskene er Guds skapninger, men Skaperen satte mennesket høyest blant alt Han skapte. Når et menneske dreper et barn, enten i livmoren eller etter fødselen, eller tar ibruk abortive prevensjonsmidler, gjør en derfor djevelens verk. Den onde ville ødelegge menneskeligheten, og et individ som utfører abort gjør derfor det samme.

Det værste med abort er at disse barna dør udøpte. Den som begår synder som abort er lik en demon, og han vil motta en stor straff for det han gjør foran Herrens åsyn. Ved denne synden krenker vi Gud som velsignet at dette barnet skulle unnfanges og forbli i sin mors liv. Unnfangelsen og fødselen til et menneske er ikke bare en følge av foreldrenes intime forhold – det er Guds verk.

Flere ganger har jeg møtt par som ikke hadde noen medisinske problemer som hindret dem i å få barn, men allikevel forble de barnløse – Gud ga dem ikke barn. Hvorfor? Dette vet kun Han. Derfor må vi respektere skapningene som kalles til livet ved Guds vilje.

Abort er vår tidsalders synd. Og som ortodokse kristne må vi organisere en form for motstand på denne fronten, for å gjøre folket oppmerksom på denne syndens tunge byrde. Selv dyr begår ikke slike synder. Selv dyr er elsker og er kjære med sine egne barn.

For å oppnå dette, må folket vende tilbake til Kristus og leve i omvendelse. Omvendelse endrer vår levemåte. Det er nettopp dette omvendelse betyr – å endre ens liv. Og jeg håper at Gud vil bevare dere og deres familiemedlemmer fra å begå slike synder, og fra å ta abort.

Oversatt fra: By abortion we offend God whoallowed the child to be conceived

Ta en titt inni en ortodoks kirke

Hl. Andreas gresk-ortodokse katedral
i Kentish Town, London NW1 9QA.

Islam

av Abbed Tryfon

Den vestlige verden har gått inn i en periode med dekadanse og nedgang, der den har gått langt fra sine kristne røtter. EU fornekter sine medlemsstaters historiske og kulturelle kristne arv, og et sekulært verdenssyn hersker. Dette, i tillegg til masseinnvandring fra islamske land på et tidspunkt der fødselsrater blant innfødde er rekordlave, truer den vestlige sivilisasjonens selve eksistens.

De naive vil ha oss til å tro at vi lever i en opplyst tidsalder, der grenser faller og folk forenes. De overser lidelsen til Egypts koptiske kristne, hvis kirker brennes ned i rekordtall, unge koptiske kvinner kidnappes og voldtas, og prester, biskoper og enhver som kaller seg kristen utsettes for overgrep og drap. De overser den stadig voksende kristenforfølgelsen gjennom Midtøsten.

Regjeringen i Saudi Arabia bygger islamske sentre nær universiteter gjennom USA og Vest-Europa. Mens de tilsynelatende jobber for «islamske rettigheter», lokker de unge vestlige til Islam. Mens de krever at muslimer må få bønnepauser fem ganger daglig på arbeidsplasser og universitetsområder, tillater de ikke jøder og kristne å bygge synagoger og kirker i muslimske land.

Politikere over hele Vest-Europa og USA har begynt å kalle alle som sier et advarende ord for fordomsfulle islamofober, mens de fullstendig overser kristenforfølgelsen gjennom Midtøsten. Det har blitt vanlig å beskrive angrep på kristne i muslimske land som handlingene til et lite antall ekstremister, men vi hører ingen fordømmelse av den voksende diskrimineringen opplevd av kristne komme fra imamene. Hvis angrep mot kristne kun begås av en håndfull islamske ekstremister, hvorfor løfter ikke imamene sin felles røst for å ta avstand fra voldshandlingene deres trosfeller begår mot sine kristne naboer?

Kanskje det er på tide å kreve at en kirke eller synagoge bygges i hvert muslimsk land før noen ny moske kan bygges i våre byer. Hvis Saudi Arabia vil fortsette å betale for bygging a nye moskeer i USA, kanskje vi da burde kreve vår rett til å bygge kirker i Saudi Arabia.

Det er viktig å huske at Islam ikke kan skilles fra politikken. Sharia lov, som utgjør den islamske læres politiske og sosiale rammeverk, er uforenelig med demokrati. Den arabiske våren beviste dette med den islamske motviljen til å tillate koptiske kristne den friheten de fortjener til å praktisere sin tro i det åpne. Det er ikke urimelig å sammenlikne Islam med Fascismen. Husk at Afghanistan en gang var et buddhistisk land, og Tyrkia og Sudan var kristne. Islam gir ikke noe plass til religioner annet enn Islam. Det vestlige sekulære religionssynet kan ikke overleve veksten til en tro som samtidig er både en religion og en politisk ideologi. Vi som kristne kan heller ikke nekte å dele vår tro ved å være selvtilfreds. Tjeneste handler ikke om å kile ører, men å banke på sjeler så de våkner til sannheten.

Kristendommens nedgang må reverseres, og den eneste måten dette skjer på er at de som fortsatt er praktiserende kristne blir misjonærer og vitner til Jesus Kristus. Muslimske innvandrere som flytter til dette landet burde ikke foraktes eller bli bedt om å forlate landet. Men de fortjener en mulighet til å høre Jesu Kristi Evangelium.

Den muslimske forståelsen av kristendommen har blitt forvridd av falsk lære som gir seg ut for å være kristendom. Dette falske bildet av kristendommen, sammen med det dekadente klimaet som promoteres av den sekulariserte vestlige verden, har ikke noe å tilby en som følger islam. Bare et kjærlig vitne til sannheten, at vi i Kristus har en direkte forbindelse til en personlig Gud som elsker oss og tilbyr oss noe som er livsendrende og evig, har trekkekreften som vil bringe muslimer til Kristus.

Med kjærlighet i Kristus,

Abbed Tryfon

Overstatt fra: The Morning Offering: Islam

Noen ord om ortodoksien

Munk Moses fra Athos

Jeg vil ikke gjenta sitat fra bøker, men vil tale fra hjerte. Ortodoksien er den eneste sannhet. Det er en intivasjon til et rørende og utrolig eventyr. Det krever mot og er ikke uten risiko. Den hviler ikke på tidligere prestasjoner. Jeg er enig med det Dostoevsky sier: «Jeg tror ikke det finnes noe mer vakkert, noe dypere, mer tiltrekkende, mer forstandig, mer motig eller mer fullkomment enn Kristus.»

Ortodoksien vil ha oss fullstendig rene og uskyldige. Den har store forventninger av oss. Uten Gud ville vi sannelig være verre kjeltringer. Det er sant at vi ikke er helgener. Å late som vi er helgener er det verste vi kan gjøre, Gud liker ikke dette i det hele tatt. Ortodoksien vil at vi skal være uten hykleri, at vi virkelig skal være ydmyke og milde med andre. Også at vi skal være troskyldige, sindige og tålmodige.

Ortodoksiens Kristus er tilnærmelig, vennlig, snill, tilgivende og sympatisk. Han talte aldri hardt mot syndere og foraktet dem ikke. Han forstår våre svakheter. Han blir ikke harm, Han skjeller ikke ut, Han straffer ikke, Han tar ikke hevn. Han tilgir, elsker og ofrer seg for oss.

En rumensk jøde, Nicolae Steinhardt, som ble ortodoks i fengsel, skriver i sin Lykkens Dagbok: Gud «er på ingen måte abstrakt, en kald skaper, en urørelig og utilnærmelig Brahman, en guddommeliggjøring av kunskapen som åpenbares over århundrene.» Ortodoksi er ikke en fin religion blant mange andre. Det er en vei, en holdning, en stil og et etos om livet. Det er selvofrende kjærlighet som ikke forventer tilbakebetaling. Det er kjærlighet for ens fiender og tilgivelse for alle. Ortodoksi er en skandale og dårskap for dem som er veldig logiske.

Ortodoks lære er ikke vag, forvirrende, vanskelig eller umulig. Den er ikke for lettlurte og fanatiske religionistene. Den er for dem som har utfordrende ånder, for de optimistiske og de militante. Den gir sann frihet og velsignelse. Den viser de helliges fred, stillhet og sødme. Ortodoksien er ikke en smertestillende eller en narkose. Den er stadig fare, oppmerksomhet, våkenhet, spenning og oppstand.

Ortodoksien er ikke gresk, men universal. Den skjules ikke på Athosfjellet eller i Jerusalem, men i hjertene til dem som virkelig er ydmyke.

De som tror at ortodoksien er for de naive og godtroende forblir i en forferdelig feil. Hvis noen tror at Den ortodokse kirke oppdrar latsabber og klagere, tar de feil. Den ortodokse kirke kjemper for integritet, gjennomsiktighet og autentisitet. De er ikke snobbete eller kalde. Verdens meningsløshet deprimerer oss ikke, men gir oss levende forståelse. Vår Gud er ikke en trollmann, en fakir, en håndtyder eller en rar illusjonist. Han liker ikke uklare ting, det melankoliske, utålmodige eller lunkene. Han elsker først det som er sant, rent og ydmykt.

I ortodoksien har vi alltid håp, vi fryder oss i hemmelighet, vi kan ikke være annet enn optimistiske. Vi lever med kjærlighet. Den som tror ortodoksien ønsker fiender, at den kun går til kamp, dominerer og fordømmer, den personen har en alvorlig mangel på forståelse. For å stå opp, må vi først korsfestes. Korsfestelse krever forberedelse. Korsfestelse krever tid. Ortodoksien er korsfestet, ydmyket og oppstanden.

Ortodoksi betyr ortopraksi. Sann og riktig kunnskap og et rent liv. Ortodoksien misforstås. Det er kanskje vår feil fordi vi ikke representerer den slik vi burde. Ortodoksien handler mer om å være erfaren enn å bli lært. Ortodoksien er omfavnet til en kjærlig mor, som vet hvordan hun kan gi utmerket ro til sine barn.

Oversatt fra: Λίγα λόγια για την Ορθοδοξία, Τι είναι η Ορθοδοξία;

En økumenisme som stinker

Historien Eldste Efrem forteller her viser forskjellen på sann, ærlig økumenisme og en falsk, uærlig økumenisme, der vi overser dogmatiske uenigheter for å nå frem til en overfladisk ‘enhet’ uten betydning. Dette er ikke en motsigelse av positivt samarbeid, samtale og velvilje mellom ortodokse og troende fra ikke-ortodokse grupper.

Eldste Efraim av Katounakia, Athos

"En gang rundt 1970 kom tre unge menn [til klosteret]: En av dem var teolog, og en ivrig forkjemper for Økumenismen. Han forklarte den nye mentaliteten for meg, at ved å understreke de positive elementene mellom kirkesamfunn, og ved å dyrke tillit, kan vi nå forening. De sang om kjærlighet og hvordan vi burde glemme fortidens sterke følelser og uenigheter. For å si som sant er, var dette første gang jeg hørte om slike teorier, og uttrykt på en så fin måte.

Når ungdommene dro var jeg veldig imponert over hva de fortalte meg. Den natten ba jeg til Kristus: «Min Krist, er dette virkelig en positiv bevegelse? Vil dette være godt for ortodoksien?» Da ble rommet der jeg satt fyllt av en forferdelig stank. Jeg måtte åpne vinduet og døren, men lukten forsvant ikke, den ble verre. Jeg gikk ut av rommet, fordi jeg ikke kunne puste. I tre dager var lukten på rommet mitt uutholdelig.

Jeg kjenner dem derfor godt, siden jeg har tydelige opplysninger fra Himmelen: i tre dager forsvant ikke stanken fra rommet mitt."

Oversatt fra: The ecumenism that stinks

Sjalusi

en samtale med Hl. Paisios Hagioritten

Eldste, jeg er sjalu på en av mine nonnesøstre.

- Jeg vet hvilken søster du er sjalu på, men jeg har lært at hun også er sjalu på deg! Jeg ber at dere begge blir sjalu på den ivrige Profet Elias, og at han vil kaste sjalusien bort fra dere begge, og gi dere sin egne guddommelige iver. Amen.

Eldste, når jeg er sjalu, prøver jeg å komme inn i en forstandig holdning.

- Hvis du prøver i prinsippet ikke å være sjalu, er ikke dette bedre? Sjalusi er en latterlig ting. Litt tanke trengs for å overkomme sjalusien; stor streben og mye askese er ikke nødvendige, siden det er en sjelens lidenskap. Vær forsiktig så sjalusiens lidenskap aldri overtar deg, fordi det er en av de største lidenskapene. Vet du hvor et menneske kan nå dersom de er sjalu? Misunne og bakvaskelse. Og bakvaskelse gjør mye større skade enn å misunne.

Hvordan Gudfødersken hjalp en prest som hadde begått hor

Det var en gang en prest som hadde stor respekt for den evig-jomfruelige Gudfødersken, og henvendte seg ofte til henne. Hver dag leste han med stor oppmerksomhet og ærbødighet Akathisthymnens 24 vers. Men han ble fristet til å begå hor. Og en dag, på vei hjem fra et bordell, gikk han over en bro mens han leste bønner til Jomfruen. På et tidspunkt snublet han, og ved djevelens innblanding falt han uti elven og druknet.

Djevlene tok med en gang fatt i hans sjel for å ta den med til helvete. Men vår Frue, de avdødes barmhjertige ambassadør, kom umiddelbart og forlangte at de tok sjelen til den Rettferdige Dommer slik at Han kunne avgjøre. De ivrige tollerne tok ham dit og viste frem alle hans synder, særlig den siste gangen han begikk hor. Om dette sa de til Dommeren at, dersom Han var rettferdig, burde Han ikke vise denne sjelen nåde, men heller gi ham over til dem, siden han omkom i dødelig synd.

På andre hånd, sa de syndiges felles beskytter og hjelper, den barmhjertige Herskerinnen, det følgende: «Det står skrevet i Den hellige skrift, «Jeg skal dømme deg etter den tilstand Jeg finner deg i» [se Esekiel 33, 12-16]. I den stund presten døde, leste han sin gudstjeneste og ba til meg, med Engelens hilsen, slik han alltid gjorde, da han var min trofaste tjener. Derfor har dere ingeng rett til denne sjelen, fordi den tilhører meg.»

Da befalte Dommeren at en engel skulle hente prestens tunge. Engelen gikk straks til elven, tok tungen fra den avdøde presten, og tok den med til Rettsalen. På tungen sto det skrevet: «Fryd deg, Maria full av nåde.»

Herren sa da til sjelen: «Vend tilbake til ditt legeme og gjør stor bot, fordi djevelen har ingen makt over deg, på grunn av din ærbødighet for Min mor. For ved henne kom frelsen til menneskene og hun må æres. Forkynn for folket hennes store freidighet foran meg, samt hennes kraft og seier over demonene.»

På denne måten ble presten spart to døder. Engelen førte sjelen tilbake til kroppen, fjernet ham fra dypet og deretter vendte tilbake til himmelen. Presten stod da opp og fornektet verden og ble munk, slik at han kunne leve ut den store boten den rettferdige Dommeren Kristus hadde gitt ham.

Oversatt fra: Πώς η Θεοτόκος ανέστησε και έσωσε πόρνο κληρικό

Jesus er den eneste veien til frelsen

av Hl. Ignatius Briantsjaninov

"Forgjeves og vrangt tror og sier du at oppriktige…. muslimer vil finne frelse, altså at de vil ha samfunn med Gud! Forgjeves anser du den motsatte holdningen som noe nytt, en ny feil! Nei! Dette er den sanne Kirkes evige lære, både i det gamle og det nye Testament. Kirken har alltid bekjent at det finnes én vei til frelsen: Frelseren! Hun bekjenner at selv de mest oppriktige blant de falne virkelig stiger ned til dødsriket. Steg den sanne Kirkens rettferdige (de opplyste som Helligånden skinte frem fra, profetene og undergjørerene, som trodde på Frelserens komme men led død i forventning om Frelserens komme) ned til dødsriket, slik at muslimer som verken anerkjenner eller tror på Frelseren kan motta den frelsen som gis kun – og jeg gjentar, kun – ved tro til Frelseren, bare fordi du mener de virker til å være gode mennesker? -- Kristne! Kjenn Kristus! -- Se at dere ikke kjenner Ham, at dere fornektet Ham ved å si at frelsen er mulig utenom Ham ved en form for oppriktighet! Ved å si at frelse er mulig uten tro til Kristus fornekter en Ham, og faller inn i blasfemiens alvorlige synd, dog muligens ufrivillig. «For vi,» sier den hellige Apostelen Paulus, «holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger» (Rom 3, 28). «Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell; alle har syndet og fattes Guds ære, og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus» (Rom. 3, 22-24). Du vil motsi: «Den hellige Apostelen Jakob krever alltid gode gjerninger; han lærer at ‘troen: har den ikke gjerninger, er den død i seg selv’ (Jakob 2, 17).» Se igjen på det den hellige Apostelen Jakob krever. Du vil se at han, like alle Skriftens gud-inspirerte skribenter, krever troens gjerninger, og ikke dydene til vår falne tilstand! Han krever levende tro, som bekreftes av gjerningene til det nye mennesket, og ikke dydene til den falne tilstand, som er motbydelige for troen. Han peker til gjerningene til patriarken Abraham, gjerningene som viste troen til et rettferdig menneske: disse gjerningene besto av hans offer til Gud av sin enbårne sønn. Å ofre sin sønn som et offer – dette er absolutt ikke en dyd ifølge menneskets natur: det er en dyd som oppfyllelse av Guds bud, som en troens gjerning. Se nøye på Det nye testament og hele Den hellige skrift generelt: du vil oppdage at den krever oppfyllelse av Guds bud, at denne oppfyllelsen kalles verk, og at tro til Gud gjøres levende ved denne oppfyllelsen av Guds bud og begynner å virke; uten gjerninger er troen død, og uten bevegelse. I motsetning til dette, vil du se at oppriktige gjerninger fra den falne tilstand, som gjøres ut av følelse, blod, impulser eller ømhet – forbys og forkastes! Og det er nemmelig for disse dydene du liker….muslimene! Til disse vil du gi frelse, selv om det var forkastelse av Kristus."

Brev Nr. 203

"Tro er hellig og sann kun når det er tro til den hellige Sannhet, når det er tro som på jord viser den guddommelige Sannhet i menneskelig form, vår Herre Jesus Kristus. All annen tro, som ikke er tro til den hellige Sannhet, er overtro. Overtroens frukt er ødeleggelse. Slik tro fordømmes av Gud: dette er avgudsdyrkernes tro til sine avguder, muslimenes tro til deres falske profet Mohammed og Qur’anen, heretikeres tro til deres blasfemiske dogmer og heresiarker, og rationalistenes tro til deres falne menneskelige intellekt. Med denne troen vil antikristi følgere sette sin tro til ham."

Brev Nr. 236

Kilde