Met. Kleopa av Skandinavia - Vi er forpliktet til å bruke et språk folk forstår

I et intervju på det greske fjernsynsprogrammet Prosopo Pros Prosopo (Ansikt til Ansikt) hadde Skandinavias Metropolitt, Hans Eminense Kleopas, det følgende å si om bruk av skandinaviske språk i liturgien:

Fortell oss litt om svenskene, nordmennene, danskene. Er det noe som skiller seg ut, er det noen spesielle særpreg? Vi la merke til at de er veldig stille og rolige. Jeg ville ha sagt at de snakker med lave toner. Jeg vet ikke om dette stemmer. Generelt ser vi en rolighet. Det har ikke vårt temperament, for å si det sånn.

Nei, det har de ikke. For oss som kommer fra Middelhavet og som har et annet temperament — vi snakker høylydt med mye håndbevegelser — blir førsteinntrykket du får når du møter og skal snakke med en skandinaver at dette ikke er noe du finner i Skandinavia. Men, når du begynner en dialog med dem ville jeg ha sagt at de er fantastiske mennesker, med utrolig innhold og et ønske om å lære. De respekterer kleresiet. Et stort antall er ikke religiøse, og er likegyldige ovenfor religion.

Beskriver de seg selv som ateister?

Ateister, agnostikere, likegyldige. Dette gjelder et stort antall skandinavere. Men disse menneskene — ateister, agnostikere, likegyldige, eller hva du vil kalle dem —er allikevel dypt søkende. De lytter, de ønsker å lære. De viser interesse. De ønsker å lære om ortodoksien, de respekterer ortodoksien. De kjenner kanskje ikke til den, men når de først blir kjent med den, viser de stor ærbødighet. Og de lytter med veldig stor oppmerksomhet, ikke med likegyldighet bare fordi de befinner seg på et arrangement der en er nødt til å si noen ord for å få tiden til å gå. Du ser autentiske mennesker med virkelig og ærlig interesse, og jeg inviterer dem alltid til å besøke kirken vår. Som dere vet, ga vi ut en akademisk svensk oversettelse av Liturgien som også er veldig nær moderne svensk tale.

Lett å forstå, altså?

Nettopp. Og dette er for å kunne nærme oss de menneskene som viser interesse for, eller bare er nysjerrige på vår tro. Jeg lovpriser Gud for at ca. 100 mennesker i løpet av disse fem årene har omfavnet ortodoksien.

-------

Jeg ville ha sagt at dette er et sterkt svar til dem (ære være Gud, de er et bittelite mindretall), som av og til sier og bemerker, «Hvorfor skal vi bruke svensk og engelsk i kirken vår? Her er vi grekere.» Vi kan ikke hindre Kirkens misjon, heller ikke måten Gud, på sin egen måte, har ført disse menneskene til oss. Vi må motta dem på det språket de forstår. Dette gjelder også ungdommen. Mange greskættede ungdommer som er født og oppvokst her forstår veldig enkel gresk, men når du deretter begynner en samtale med dem, sier de med en gang, «Svensk eller engelsk, Deres Eminense. Jeg forstår ikke hva De prøver å si.» Og umiddelbart fortsetter samtalen på engelsk.

I tillegg utføres minst 95% av sakramentene gjennom hele Metropolittdømmet på vegne av blandede ekteskap. Enten paret som kommer for å gifte seg, eller foreldrene som kommer for å døpe barnet sitt. I minst 95% av tilfellene er én av dem ikke greker. Vi vil ikke se disse menneskene kun den ene dagen de kommer for å døpe barnet sitt. Vi vil se dem ofte, vi vil ha dem hos oss. Derfor er vi forpliktet til å kommunisere med dem på deres eget språk, eller et språk de kan godt, nemlig engelsk. Det er ikke valgfritt, men en forpliktelse å føre disse menneske til oss.

Første Mandag i Fasten

av Hegumen Nikon Vorobjev

Sann faste betyr å legge vekk onde gjerninger
Hl. Basilios den Store

Fastens betydning består ikke bare av avhold fra kjøtt eller meieriprodukter, men først of fremst i selvforståelse, omvendelse, og kampen mot lidenskapene. Kirkens hymner påkaller oss i disse dagene: «La oss rive ned hver uoppriktige forening». «Dersom vi tar avhold fra kjøtt, men sluker vår neste, håner vi fasten», sier kirkefedrenes visdom. Fastens sanne betydning vises tydelig i en av sticherene: «La oss forsake legemlige lidenskaper, og øke sjelens gaver..» Folk i Kirken kaller Den store faste for «omvendelsens vår».

Fastens første uke er den strengeste. Ifølge reglene, spiser man ikke noe før etter Liturgien på ondsdag kveld. Så klart er ikke kravene like strenge for de syke, svake, eldre, og gravide, eller mødre som ammer, med velsignelse fra deres åndelige fedre. Uansett, selv den strengeste form for avhold, dersom den er uten bønn, vil være som en ploget men usådd åker, og vil ikke produsere annet enn ugress.

Under gudstjenestene i fastetiden kommer vi ihu historien om menneskets fall og frelse. Ved å feste i våre tanker de bedrøvelige bildene av menneskets vandring «i et fremmed land», langs «ødeleggelsens veier», lar Kirken oss føle syndens bitre frukter. De første fire kveldene i Den store fasten, leses Hl. Andreas av Kretas Store Botskanon i ortodokse kirker. Dette er et inspirert verk, tømt ut av dypet til et hellig menneskets knuste hjerte. Fra sjelens dyp, fra fallets dyp, stiger den angrende, tårefyllte røst: «Miskunne Deg over meg, o Gud, miskunne Deg over meg!» Ortodokse kristne prøver alltid å være til stedet under disse gudstjenestene som påvirker sjelen på en så kraftig måte.

Hymner i Fastens første uke

«La oss holde en faste som er Herren til behag. Sann faste betyr å legge vekk all ondskap, å beherske tungen og harme, og ta avhold fra lyst, klander, falskhet og løgn. Dersom vi forsaker disse, vil vår faste være sann og behagelig for Gud.»

«Kom, alle troende, la oss ta opp fasten som vårt skjold og rustning, og la oss støte vekk fiendens vrangforestillinger. La oss ikke villedes av lidenskapenes lyster, la oss stå urørt foran fristelsens ild; da vil Kristus i sin kjærlighet gi oss en seierskrans for vårt tålmod. La oss be med mot, falle ned og rope ut, og be Ham om fred og stor miskunn for våre sjeler.»

Stichera til første mandag i Fasten

«Hvor skal jeg begynne å gråte for mine usselige gjerninger? Hva har jeg å ofre, o Kristus, i min klagesang? Men i Din barmhjertighet, gi meg syndenes forlatelse».

«Kom, fordervede sjel, med ditt kjød til alles Skaper. Bekjenn dine synder for Ham, og ta herved avstand fra din dyriske fortid, og la omvendelsestårer være ditt offer for Gud.»

Om faste

«Når dere faster, da skal dere ikke gå med mørkt åsyn som hyklerne; for de gjør sitt ansikt ukjennelig, forat menneskene skal se at de faster; sannelig sier jeg dere: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt, forat ikke menneskene skal se at du faster, men din Fader, som er i lønndom; og din Fader, som ser i lønndom, skal lønne deg.»

Matt. 6, 16–18.

Sann faste består av å legge vekk onde gjerninger. Tilgi din nestes overtredelser, forlat hans skyld. «Ikke fast i fordom og krangel.» Du spiser kanskje ikke kjøtt, men du sluker din bror. Du drikker ikke vin, men uten edruelig atferd. Du venter til kvelden med å spise, men tilbringer dagen i fordom.

Hl. Basilios den Store

Faster du? Gi de sultne å spise, gi de tørste å drikke, besøk de syke, glem ikke fangene. Trøst de som sørger og gråter; vær nådig, ydmyk, mild, tålmodig, kom ikke ihu urett, vær ærbødig, erlig, from, så Gud mottar din faste og gi deg omvendelsens rike grøde.

Hl. Johannes Gullmunn

I fastens hellige dager, forson deg med folk og med Gud. Gråt og sørg over din uverdighet, så vil du oppnå forlatelse og finne frelsens håp. Et hjerte som er brutt og knust ringeakter ikke Gud, og uten dette, vil intet offer være til hjelp.

Om omvendelse

Hvis vi ser dypere inn i oss selv, vil enhver si bønnens ord: «Gud, rens meg en synder, for jeg har aldri gjort noe godt for Ditt åsyn.» Disse ordene tilhører Hl. Makarios av Egypt, en av de største helgener. Hvordan kan vi, ussle syndere, dømme andre og derved sette seg høyere enn andre, som deres dommere? Hvordan kan de være på rett sti som ikke anser seg selv (virkelig, ikke bare med ord) som de største syndere?

Hele sjelens verk handler om å være oppmerksom på sine egne synder, vår egen uverdighet til å oppnå Guds rike, og som en følge av dette, behovet for å be: «Gud, miskunne Deg over meg, en synder.» Slik lærte Herren oss å be i ligningen om tolleren. Vi er alle tollere med hensyn til våre synder, men vi har ikke tollerens omvendelse.

Vi må glemme våre gode gjerninger, og burde, som tolleren, rope helhjertet: «Gud, miskunne Deg over oss, syndere!» Og hvis tolleren var rettferdiggjort kun ved sin bønn, vil Herren klart miskunne seg over oss også, dersom vi ber helhjertet og håper i Guds miskunn.

Be Herren inderlig om den største og mest nødvendige av alle nådegaver — å se dine synder og gråte over dem. Den som har denne gaven, har alt.

Prøv å si bønnens ord med oppmerksomhet. Hvis du blir distrahert, tukt deg selv, åpne deg selv for Gud, og tving deg selv til å gjenta bønnen med oppmerksomhet. Da vil hjertet gradvis mykne, og da vil det i hvertfall noen ganger svare med anger, kanskje også tårer.

Forholdet mellom Den ortodokse kirke og Den romersk-katolske kirke

Utdrag fra et intervju med Archimandrit Gabriel Bunge (kilde: http://orthochristian.com/115210.html)

f. Gabriel Bunge (f. 1940) er en anerkjent Sveitsisk teolog og patristiker. Han er tidligere katolikk, og i 1962 gikk Benediktinerordenen, og har levd store deler av livet som eremitt i de Sveitsiske fjellene. Han konverterte i 2010 til Den ortodokse kirke, og fortsatte sitt liv som ortodoks munk.

Splittelsen mellom «Det ortodokse øst» og «Det katolske vest» (disse begrepene må kun forstås fra et organisatorisk perspektiv, å kalle kirkesamfunn for «ortodoks» og «katolsk» er et nytt fenomen!) er en komplisert sak, for dette skisma inntraff ikke spontant som en reaksjon på en spesifikk vranglære. Splittelsen inntraff som følge av en lang utvikling som gikk gjennom flere århundrer, og den er rotfestet på mange ulike nivåer i de respektive kirkesamfunnenes liv. Faktisk, så forløp utviklingen på en slik måte at mange folk ikke engang hadde fått med seg at enheten mellom øst og vest var i ferd med å brytes i lang tid før den formelle separasjon. Det er bare på grunn av våre vante måte å tenke på at vi ser tilbake på hendelsene i 1054 og anser disse som spesielt viktige i splittelsene mellom de to kirkesamfunn.

De fleste har nok fått med seg hovedgrunnene til uenigheten mellom øst og vest, nemlig at vest hadde tilføyet filioque i trosbekjennelsen, samt deres forståelse av pavedømmets posisjon i Kirken. I lang tid hadde den Latinske ordbruken når det gjelder forståelsen av Åndens posisjon godtatt uten at det skapte noen separasjon mellom øst og vest, på grunn av at de latinske teologene kunne forklare hvorledes de kunne si at Ånden også utgikk fra Sønnen. Et eksempel på dette finner vi i det syvende århundre, når den greske teologen St. Maksimos Bekjenneren forklarte på pave Theodors vegne – han også en greker – hva de latinske teologer mente når de sa at Den hellige ånd også utgår fra Sønnen. Videre, Athanasius Biblotekarius (fra Roma) trodde at «på en måte kan man si at Ånden også kommer fra Sønnen, om enn ikke som han kilde», selv om dette motsa hva pave Nikolas og patriark Photios mente. Med andre ord ser vi at et visst skjønn kan brukes i omgangen med disse begreper: I frelseshistorisk sammenheng (den økonomisk treenighetslære) kan man si at, ja, Ånden utgår også fra Sønnen. Men på det teologiske nivå, utgår ikke Ånden fra Sønnen. Filioque-leddet ble en årsak til skisma først i 1014, når Romerkirken under press fra Keiser Henrik II, introduserte en ny utgave av trosbekjennelsen i sin Gudommelige liturgi. Dermed avviste de den gamle latinske versjonen av trosbekjennelsen som var godkjent på kirkemøte i Khalkhedon (451), og innførte den versjonen Paulinus I av Aquileia utformet på Karl den Stores tid to århundrer tidligere, og som frankerne hadde brukt siden.

Denne nye versjonen av trosbekjennelsen er veldig elegant og i flere henseender ulik den gamle versjonen. Særlig er den god å synge og mer rytmisk i sin oppbygning. Denne nye versjonen brukes fortsatt i Romerkirken. På denne måten oppsto bruken av filioque-ledde i bekjennelsen. Roma introduserte den, men den hadde kommet inn bakveien! Gjennom denne gradvise utviklingen oppsto «filioque-ismen» blant latinerne, og det ble for dem et dogme og dermed en årsak til splittelsen.

Frem til at Roma fjerner filioque – leddet som de la til på ulovlig vis i trosbekjennelsen i det niende århundre ved pave Leo III, og som de fortsatt bekjenner, er alle forsøkt på å etablere noen form for enhet mellom Øst og Vest dømt til å mislykkes. Det er usannsynlig at de kommer til å fjerne filioque fra den bekjennelsen de nå bruker, så den eneste veien fremover for Roma er å gå tilbake til å bruke den tidligere latinske versjonen som er identisk med den greske teksten og som jo er anerkjent av Roma. Dette er den versjonen av trosbekjennelsen som Roma brukte fra det femte århundre helt til tidlig i det niende århundre, det vil si omlag et halvt årtusen.

Spørsmålet om det romerske pavedømmet er også meget komplisert, det går tilbake til de første århundrer av kristendommens historie. Interessant nok forsto ikke grekerne umiddelbart at dette spørsmålet kom til å bli en grunn for splittelse. På den ene siden ble den Romerske læren om biskopens rolle i den universelle Kirke utviklet gradvis og sakte. På den andre siden så forsto ikke de østlige Kirker de sanne ekklesiologiske konsekvensene av denne læren, som jo er og blir helt uakseptabel for ortodokse. Eksempelvis tok det hele to århundrer før grekerne forsto de virkelige virkninger av den Gregorianske reform!

Disse to sakene som er nevnt ovenfor, er saker som stadig blir tatt opp i felles diskusjoner mellom kirkesamfunnene. Likefullt har jeg liten tro på at en enighet kan oppnås, fordi pavedømmet, med sin ufeilbarlige autoritet innbefatter andre problemer, som f.eks filioque. Pavens ufeilbarlige autoritet er et dogme som har blitt sterkt rotfestet i Den romersk-katolske kirke gjennom flere hundre år. Det er umulig å tenkte seg at man bare kunne fjerne dette og erstatte det med andre teologiske modeller, som f.eks den gamle tanken om synodalitet som finnes i De ortodokse kirker. Jeg tenker derfor at hovedpoenget i samtaler mellom Den ortodokse kirke og Romerkirken er å etablere gode relasjoner, slik at vi kan hjelpe hverandre i etiske problemstillinger i samfunnet. Dette er noe som ofte blir gjort.

Imidlertid er de strengt dogmatiske motsetningene mellom Øst og Vest ikke det eneste hinderet når det gjelder enhet. Det er et annet problem, kanskje mindre kjent enn de jeg har tatt opp nå, nemlig et problem som angår de troende i stor grad. Pave Benedikt 16. sa engang at Den romersk-katolske kirke aldri maktet å integrere Det syvende økumeniske konsil sine teologiske bestemmelser om de hellige bildene i sitt kirkeliv. På en måte har Roma gjennom tidene vært et fristed for de som ærer de hellige bildene, på grunn av at det har blitt sett på som legitimt med bilder i kirken. Men, til tross for at bilder har vært tillatt, fikk ikke «ikonets teologi» noen stor betydning.

Dette betyr at liturgiens ikonografiske aspekt ikke ble vektlagt. I vest var man ikke bevisst på at liturgien ikke bare er en menneskelig handling, men en handling hvor folket og prestene sam-feirer med i en gudommelige liturgi. De [ortodokse] liturgiske tekster og de hellige ikonene fremhever på underfull måte at dette er selve hovedpoenget med Den gudommelige liturgi. Gjennom århundrene ble en helt annen mentalitet utviklet i vest. Dette fikk irreversible konsekvenser: Allerede i middelalderen ser vi at ikonostasen begynner å forsvinne i kirkene i vest. Videre ser vi at man gradvis begynte å konstruere kirker uten å ta hensyn til liturgisk orientering, den ikongrafiske kanon ble ikke lenger fulgt, og den gamle liturgiske sangen ble forlatt. Disse fakta er vel kjent blant forskere i liturgihistorie og religiøs kunst.

Videre ser vi at den liturgiske reform som ble innført i kjølevannet av Det andre vatikankonsil, helt bevisst satt mennesket i sentrum for den liturgiske handling. Som et resultat av dette mistet den romersk-katolske gudstjeneste mer og mer av sin likhet med den Gudommelige liturgi, og ble isteden mer lik de ulike protestantiske gruppenes gudstjenester. Derfor, idet vesten ble mer sekularisert, ble det også utviklet en liturgisk og åndelig mentalitet som i vesentlig grad skiller seg fra Ortodoks mentalitet, som i sin kjerne er identisk med den mentalitet som preget Kirkefedrenes æra.

Jeg har mange ganger sagt at hvis den hellige Johannes Krystostomos kom tilbake og gikk inn i en ortodoks kirke hvor Den gudommelige liturgi ble feiret, da ville han føle seg hjemme. Men hvis den hellige Gregor den store kom tilbake, så ville han føle seg ille til mote i en romersk-katolsk messe. Selv Pave Pius XII ville føle seg ukomfortabel der! Dette faktum illustrerer tydelig at vi ikke bare er vitne til en separasjon fra Tradisjonen i vest, noe som kan korrigeres, men et stort avbrudd fra Tradisjonen, som er permanent.

Konsekvensene av denne indre utviklingen i vest er mer alvorlig enn de dogmatisk fokuserte teologer ofte er villige til å anta: Øst og Vest har blitt inkompatible. Dette blir tydelig hvis man sammenligner liturgiene. En full gjenforening er derfor helt umulig, ikke bare på grunn av forskjeller som sådan (forskjeller kan være legitime), men på grunn av at disse forskjellene er inkompatible med hverandre. For å komme frem til en enhet, må forskjellene være kompatible, ellers vil de som tilhører den ene kirken ikke være istand til å helhjertet delta i liturgiene til den andre. Nå, etter innføringen av Det andre vatikankonsil sine reformer, har gudstjenesten har den katolske messen blitt helt fullstendig inkompatibel med Den ortodokse gudommelige liturgien. Den romersk-katolske kirken har selv påført seg en form for sekularisering som raskt fører dem nærmere protestantismen. Gjennom denne utviklingen øker inkompatibiliteten med ortodoksien stadig.

Tatt i betraktning det jeg har sagt ovenfor, er jeg ikke optimistisk i forhold til enhet mellom Øst og Vest i overskuelig fremtid. Vi må også ta i betraktning at tiden arbeider imot oss på dette punkt. Etter Det andre vatikankonsil har det vært en indre utvikling som har distansert katolisismen fra de gamle ortodokse kirker som fortsatt er nært knyttet til den apostoliske arv, samtidig som at katolisismen med en økende hastighet har distansert seg fra sin egne århundrelange identitet. Den jevne troende i vest føler at de ikke makter å forstå grunnene til dette, eller hva de skal gjøre for å hindre utviklingen. På den andre siden; for Den ortodokse kirken vil Den gudommelige liturgi og munkevesenet bidra til en effektiv justering som forhindrer en slik utvikling. Dette er noe pave Benedikt XVI selv har sagt.

Å be i hjartet i ei verd av distraksjonar

Av: Moder Victoria, abbedisse i Sta. Barbara Orthodox Monastery.

Føredraget vart halde i St. Barnabas Orthodox Church, California, august 2014.

Det at du har kome hit for å lytta til dette føredraget, viser at Den Heilage Ande alt har ført deg det første steget på vegen mot det dei heilage fedrane kallar "synet av Gud", eller theoria. For det å læra å be startar med eit begjær etter å koma nærare Gud, til å vera nærare samanknytt med Han.

Dette skal vera ein praktisk introduksjon til temaet. Eg vil starta med ei skildring av korleis ein bør be som frå fedrane. Dersom du vil lesa meir om det me no skal sjå på, føreslår eg boka der hl. Serafim av Sarov fører ein samtale med Motovilov. Den er kalla "Ei openberring for verda", og der presenterer hl. Serafim denne læra. Og la meg leggja til det eg her tenkjer på er ikkje kyrkjebøna, eller fellesbøn. Det er personleg bøn, den som me har i bønekammeret, som du gjer heime åleine.

Det første eg vil råda dykk til, er å bruka ei bønebok. Det betyr ikkje at du ikkje kan nytta dine eigne ord - det kan du sjølvsagt. Men gløym ikkje bøneboka. Det er ein skatt som er overlevert til oss gjennom kyrkja sin tradisjon. Den kan me stola på, den er velprøvd og sann. Den inneheld dei beste og høgast verdsette bønene som har blitt bede og utvalt av kyrkja gjennom hundreåra. Det er eit veldig viktig poeng, at utvalet er gjort av kyrkja. Det finst ei rekkje utgåver av bøneboka (på engelsk), nokre er meir komplette enn andre, men dei er alle gode.

Mykje av innhaldet i bønebøkene kjem frå horologion. Kanskje du er kjent med den boka, særleg dersom du er lesar i kyrkja. Denne boka inneheld ikkje berre morgon- og kveldsbønene, men har også dei ulike tidebønene, kanonar og akathistar, bønene før nattverden, og etter nattverden. Boka er meint å ha eit hendig format, slik at ho skal vera lett å bruka og ha med. Du kan ha henne i lomma eller i veska. Ho er laga med tanke på personleg bruk.

Fedrane oppfordrar oss til å bruka bøneboka - fordi ho er ein bøneskule. Dersom du brukar tekstane frå bøneboka, lærer du korleis ein bør be. Du kan seia at etter lang tids bruk blir sjelene våre prega med identiteten Guds born har. Me lærer kva ord som bør brukast, korleis me kan uttrykka våre tankar i bøn, og korleis dei tankane bør vera. Me lærer kva haldning me bør ha når me kjem framfor Gud i bøn. Og når du først har lært dei bønene, kan det henda at du tek til å gjentak dei utanåt. Dei har blitt ein del av oss.

Så du tek opp bøneboka, stiller deg framføre ikona, og når du står der, gjer ditt beste for å roa ned sinnet ditt og samla tankane. (Dersom det ikkje er ikonar til stades, kan du be utan, og dersom det er vanskeleg å stå, kan du setja deg ned). Dette er umogleg å gjera fullt ut, men gjer det likevel, i den grad du kan. Bøneboka føreslår ofte sjølv at du bør gjera krossteiknet, kanskje tre gonger, den kan føreslå å be Jesusbøna nokre gonger, og nokre nedbøyingar. Poenget er å fokusera tankane, ved å minna deg sjølv på at du er i Guds nærvær. Dette er det første steget mot å bli oppmerksam. Ein plukkar ikkje berre opp bøneboka og startar å be raskt. Fedrane gjer eit stort nummer av dette - dei ser det som ekstremt viktig.

Kanskje du tenkjer: "Vel, eg veit at det der er noko eg ikkje kan greia. Eg kan ikkje roa ned tankane mine. Så fort eg prøvar å gjera det, blir eg distrahert, og tankane fyk i den eine retninga eller den andre." Ja, nettopp! Og faktisk har så godt som alle den same opplevinga. Men kanskje har du høyrt om det fantastiske rådet som kjem til oss frå den nyleg helgenkåra, Porfyrios? Han sa det til ein som besøkte det heilage fjellet Athos: "Ser du det flyet der oppe? Førestill deg at det er ein tanke som seglar gjennom hovudet ditt. Her på Athos, legg me ikkje større merke til flya. Me har ikkje nokon flyplass her. Me veit at det flyet er på veg ein annan stad, kanskje til Athen, der det skal landa på den store internasjonale flyplassen der. Men det har ingenting med oss å gjera, så me legg ikkje merke til det. På same måte, når tankar oversvømmer sinnet ditt, prøv å la dei berre fly forbi - ignorer dei - legg ikkje vekt på dei. Lat dei koma inn i sinnet ditt og forlata det utan å leggja merke til det medan du ber." Det er ein god metafor. Det er ein god måte å sjå det på.

Nokon vil kanskje spørja: "Seier du at sjølv erfarne munkar på Athosfjellet balar med vanskar som dette? Seier du at i einsemda på det heilage fjellet greier ikkje munkane å halda sinnet fritt for tankar?" Og svaret er; ja, det er akkurat det eg seier. Det er den menneskelege tilstanden.

Medan me prøver å ignorera uvelkomne tankar, tilrår fedrane at me leser bønene i bøneboka - først og fremst - seint. Det finst lange passasjar hjå fedrane om dette, at ein må motstå freistinga til å forta seg gjennom bønene. Sei dei seint medan du prøver å leggja merke til kvart ord. Fedrane har ein spesiell seiemåte her: Dei kallar det å lukka bøna inn, eller å lukka inn i sinnet orda i bøna. Det betyr berre å følgja nøye med, eller å vera merksam.

Det neste dei føreslår er at me seier bønene høgt. Ikkje dermed sagt at du ikkje kan be bøner stille, men for å oppnå merksemd vil du sjå at det å be høgt er til stor hjelp. Dette er nok eit tema som det blir skrive lange seksjonar om i bøker om bøn.
Og her kjem det aller viktigaste som fedrane har å læra oss. Det er veldig sannsynleg at når du les bønene, vil plutseleg eit ord eller ein setning bli levande for deg - noko som treffer deg der og då. Kanskje eit spesielt ord med eitt vil vera særleg meiningsfullt. Og - dette er avgjerande - når det skjer, merk deg det, følg med, fokuser på det ein augneblink, dvel ved det. Og så, når merksemda knytt til denne eine setninga tek til å avta - og det vil ho - hald fram med å lesa bønene, sakte og med merksemd. Igjen kan det same skje: noko slår deg eller talar til deg. Kanskje eit ord eller ein setning varmar opp hjartet ditt. Då stoppar du igjen, og dveler over orda. Prøv å halda fast på den varmen i hjartet så lenge du kan. Og når det avtar, tek du opp bøneboka igjen, og held fram med lesinga.

Når du les bønene dine kan dette skje stadig vekk, eller kanskje det berre skjer ein gong. Eller du kan nå heilt til slutten av bøneregelen din utan at det har skjedd i det heile. Aksepter det Gud gjev, same kva det er. Men når det skjer, prøv å hald på merksemda, på varmen i hjartet. Kanskje er det ei kjensle av omvending, eller kanskje samvitet blir rørt. Hald på det så lenge du kan, for i den augneblinken har du nådd målet med bøna. I den stunda er du i Guds nærvær. Gud har gjeve det sin nåde, og det er målet med bøna.

Nokon vil kanskje seia til meg: “Det kjem ikkje til å fungera for meg. Eg seier bønene mine om morgonen, men eg har berre ein halv time, og så må eg springa for å nå bussen - elles blir eg for sein på jobben.” Vel, dei heilage fedrane seier at målet med bøna er ikkje å berre koma gjennom dei. Føremålet er å koma inn i Guds nærvær. Og dersom du har kome in ni Guds nærvær på første Fadervår og blitt verande der i ein full halvtime - pris Gud! Det er heilt greitt. Det er ikkje ei synd du må vedkjenna for presten at du ikkje fullførte bønene sine. Tvert imot, du har funne Guds nærvær, og oppnådd målet med bøna.

Eg sa at mykje av det eg seier her er henta frå hl. Serafim av Sarov sine skrifter. Han tek det sjølvsagt frå dei heilage fedrane, det var ikkje hl. Serafim som kom på det. Men han har eit veldig originalt bilete på kva som går føre seg her. Han seier: “Å be er som å seia til Herren: “Kom inn”. Du inviterer Herren til å koma inn i hjartet ditt. Du opnar døra, og gjesten din kjem inn. Du let den personen koma inn i stova, og så set de dykk ned saman for å samtala. Og så seier du igjen til gjesten din: “Kom inn”. Og der sit han, rett overfor deg, og forventar å ha ein samtale med deg, og alt du seier er “Kom inn”. Det er tullete. Han ville tru du var ein galning.” Men, seier hl. Serafim, det er akkurat det me gjer når me vel å gå vidare med fleire bøner i den stunda Herrens nærvær er der. Forstår du det? Du må altså bruka den tida du har, og ta i mot det Herren vil gi deg, og gå aktivt til verks i bøna på denne måten. Søk etter at Guds nåde skal koma til deg.

Eg sa at dette er ei form for bøn ein ber når ein er åleine. Til dømes når du seier morgonbønene, kveldsbønene, bønene framføre Nattverden og så vidare. Men du kan til ei viss grad bruka denne framgangsmåten også i kyrkja, så sant du er ein lekmann i forsamlinga. Du kan lytta til hymnene, salmane og så vidare, og prøver å følgja med - kanskje du syng med - og så skjer det at noko varmar hjartet ditt. Bli då verande der. Hald på det så lenge du kan. Og om nokre minutt vil det sjølvsagt avta, og då slår du følgje med forsamlinga igjen. Presten kan ikkje gjera dette - han må fortsetja med dagens gudsteneste. Altartenarane kan heller ikkje gjera det - dei må følgja med på prestane og kva behov som måtte oppstå under gudstenesta. Men dersom du er ein vanleg medlem, og ikkje har særlege ansvar, så kan du la ditt sinn og ditt hjarte følgja gudstenesta på denne måten. Det er ekstremt fruktbart.

Eg lærte denne måten å be på av min eldste. Hans namn var f. Dmitry av Santa Rosa. Han har vore vekke lenge no, døydde i 1992. Men eg hugsar at han las i den heilage skrifta på den måten. Kvar måten sat han i lenestolen sin med skrifta oppslått framføre seg på pulten. Så ville han lesa ei lita stund før han lente seg tilbake i stolen. Han lukka stundom augene, og mediterte tydelegvis over det han hadde lest under bøn. Han sa nokre ord stille for seg sjølv, og av og til løfta han armane sine. Så ville han fredfullt halda fram med lesinga, før det same gjentok seg. Han tok vare på den nåden Gud gav han der og då.

Det neste eg skal seia trur eg vil overraska deg. Hjå dei heilage fedrane vert korkje gudstenester, vesper, akathistar, eller andre former for fellesbøn referert til som bøn. Det kallar ikkje det bøn! Er ikkje det litt overraskande? Når du les ein av fedrane, som til dømes  i Filokalia eller hjå hl. Isak syraren, må du først finna ut korleis forfattaren forstår ordet “bøn”. Viss ikkje, vil du bli forvirra. For når fedrane skriv om bø, snakkar dei om det som overgår ord. Dei referer ikkje til høyrbar bøn, uttalt bøn. Slik bøn kallar dei salmodi (salmesong). Å lesa Davidssalmane er salmodi, liturgi er salmodi, forbønsgudtenestene er salmodi og vesper er salmodi. Men bøna som eg skildra tidlegare - tar oss frå salmodi til den reine bøna. Det er ein lett veg som me kan bruka alle saman, om me så er lekfolk, munkar, nonner, eller på kva stadium me er i livet. Ein går frå salmodi (noko fedrane kalla praxis - altså praktisk bøn) til theoria - visjonen av Gud, til den staden der ein erfarer Guds nåde. Salmodi/praxis kan nyttast som ein sti til det neste stadiet.
Halvparten av det dei skriv om handlar om korleis ein kan unngå dei mange distraksjonane som kjem når ein prøver seg på denne forma for bøn, og går i retning av theoria eller den reine bøna. Dei heilage fedrane gjorde dette til ein heil vitskap. Du har kanskje lest om slike råd (som dei eg no skal nemna). Som f.eks. at ein kan tilpassa bøna til din eigen pust, eller at du bytar ut salmodien med Jesusbøna: “Herre Jesus Kristus, Guds son, forbarma deg over meg ein syndar.”

Her kjem fedrane raskt med ei lita åtvaring. Ikkje gå særleg langt på dette området utan rettleiing. Frå nokon med erfaring som kan hjelpa deg. Elles kan du få trøbbel. Slike teknikkar blir kalla psyko-fysiske teknikkar, og bør ikkje brukast utan nokon som kan følgja med på erfaringane dine. Men dei enklaste øvingane kan du gjera utan å bekymra deg. Du kan til dømes pusta inn når du seier “Herre Jesus Kristus, Guds son”, og pusta ut når du seier “forbarma deg over meg, ein syndar”. Det kan skje heilt naturleg også utan at du prøver på det. Fedrane seier at når du er nybegynnar bør du fokusera på sjølve bøna, ikkje på pustinga. Fokuser på orda i bøna.

Eit anna tema innan dette feltet, er å fokusera på sitt eige hjarte. Eg vil berre seia ein ting om det, sidan min eldste meinte at det var så viktig. Han understreka at ein bør leggja fokus like over hjartet - litt over og til venstre. Dersom du vil plassera hjartet nøyaktig, er det den staden der du får vondt når du seier at eg har hjartesorg / hjartet mitt er knust. Ein kan lesa side opp og side ned hjå fedrane om kor hjartet er plassert, å det er lett å bli forvirra. Men heldigvis har me nolevande eldste som gjer det veldig lett for oss å forstå.

Ein forfattar eg vil tilrå at du les er “Våre tanker former livene våre - Liv og lære til fader Tadej av Vitovnica” (utgjeve av Hl. Trifon Skita 2016). Eldste Taddeus av Vitovnica er så lett å forstå, samtidig som han er på heilt rett spor. Han seier: “Ikkje bekymra deg over alle instruksjonane om å finna kvar hjartet er. Prøv berre å be hjarteleg.” Og det er det heile! Og berre for å gjenta det - slike teknikkar er eigentleg ikkje naudsynt å fokusera på. Dersom me held oss til den enkle måten å be på som eg skildra innleiingsvis, vil me vera på sporet.

Fedrane nemner at dei tankane som kjem under bøna, som prøver å distrahera oss, er ofte den staden der demonane går til åtak. Fedrane er ikkje redde for å snakka om demonisk aktivitet. Psykologar som ser på bøn vil ty til all slags forklaringar for å motseia dette sjølvsagt, men fedrane nøler ikkje med å seia: “dette er eit område med demonisk aktivitet - flykt frå det”.

Eg har lyst å lesa ein definisjon som vil hjelpa deg, og som vil få deg til å forstå at det eg fortel deg verkeleg er henta frå fedrane. Boka er eitt av banda i den engelske omsetjinga av Filokalia. Bakarst i kvart band er det ei ordliste, og den er fantastisk. Eg tilrår at du brukar tid på berre å lesa den. I boka står ordet “fantasi” som eit av oppslagsorda. Me blir fortalde at me skal halda oss vekke frå fantasering, og dagdrøyming. Tankane som kjem frå det underbevisste i løpet av bøna, bør bli avviste. Dette seier Filokalia om fantasi:

Ordet fantasi skildrar den bilde-produserande evna i psyken vår. Dette ordet er eitt av dei viktigaste i ordforrådet til ein hesykast (ein hesykast er ein som praktiserer stille og ro, og søkjer bøna i stilla). Når nokon tek til å avansera på den åndelege vegen, begynnar ofte ulike bilete å visa seg, som ikkje har noko direkte referansepunkt til den ytre verda. Dei kjem på uforklarleg vis frå vårt eige indre. Denne erfaringa er eit teikn på at bevisstheita vår er i ferd med å nå fordjuping. Ytre påverknad og vanlege tankar har til ei viss grad blitt stille, og impulsar, bekymringar, håp, lidenskapar - gøymt i den underbevisste delen av sinnet - tek til å bryta gjennom til overflaten.

Eitt av måla med det åndelege livet, er å oppnå den åndelege kunnskapen som overgår både det vanlege nivået av bevisstheit og det underbevisste. Og det er sant at dei bileta som kjem - særleg når mottakaren er i ein avansert åndeleg tilstand - godt kan vera projeksjonar frå nivået der dei himmelske førebileta (erketypane) til vår (kreative) førestillingsevne. I det tilfellet kan bileta brukast kreativt til å skapa bilete av heilag kunst og ikonografi. Men oftare vil dei stamma frå ei lågare sfære, ein mellomtilstand, og vil då ikkje ha noko åndeleg eller kreativt ved seg. Då tilhøyrer dei fantasi-verda, og ikkje til førestillingsevna (imagination) vår i eigentleg forstand. (I den engelske utgåva er det eit eige oppslagsord for “imagination”, men det lyt ein slå opp sjølv). Det er på grunn av dette bønas meistrar stort sett er negativt innstilt til dette. Dei understrekar dei alvorlege farane som er involvert i den typen oppleving, særleg fordi sjølve produksjonen av desse bileta kan vera ein konsekvens av demonisk aktivitet. Og dei åtvarar dei som framleis er i eit tidleg stadium, og ikkje har oppøvd åndeleg dømmekraft, om ikkje å bli opprømt av eller la seg fanga av dei illusjonane. Dersom ein gjer det, kan sinnet bli overvelda. Rådet deira er å ikkje bry seg om bileta, men å halda fram med bøn og påkalling, og slik avvisa dei i Jesu Kristi namn.

I lys av alt dette vil du kanskje spørja om slik bøn i det heile vil vera mogleg når ein lever i verda? Må ein flykta til ørkenen og bu i ei hole? For å oppmuntra deg, har eg lyst å lesa ei forteljing skrive av hl. Simeon den nye teologen. Den er også i Filokalia, men uheldigvis ikkje i eit av banda som så langt har blitt omsett til engelsk. Det er i femte bandet, som ikkje er omsett og utgjeve enno. hl. Simeon skriv ei forteljing om ein ung mann ved namn Georg. Han kallar historia “Ei nyttig forteljing”.

Historia går slik: Den unge Georg reiser vekk frå småbyen han var vaksen opp i, og kjem til Konstantinopel for å søkja lukka der. Der bur onkelen hans, som er ein fin mann. Han jobbar ved keisarens hoff. Onkelen finn ein jobb til Georg, som oppsynsmann i eit stort hushald hjå ein annan aristokrat. Og Georg startar å jobba der. Han var nok ansvarleg for skaffa forsyningar, tilsetja tenarar og oversjå arbeidsfolket - kort sagt- han styrte hushaldninga. Det var nok mykje ansvar knytt til den stillinga, og difor full av uventa krav og utfordringar. Men Georg var ein oppriktig kristen, og det første han gjorde når han kom til den store byen var å finna ein åndeleg far i eitt av klostera der. Og denne munken gjev han ei lite bok, og seier at den er skriven av hl. Markus asketen. I dag finn du den som del av Filokalia, i første bandet. Han får denne boka, og vert også given ein liten bøneregel. Georg tek til med å lesa denne boka, og oppfyller regelen. Kvar kveld når han er ferdig med pliktene sine går han til sitt eige rom der han leser boka og gjer regelen. Utanom det gjer han ikkje noko spesielt. Den lilla boka seier at me må lytta til samvitet vårt, og gjera det det fortel oss. Og det Georg sitt samvit sa var at han skulle be litt lenger, gjera nokre få ekstra nedbøyingar, og leggja til nokre ekstra salmar. Han ville aldri så til sengs før han hadde fullført det samvitet hans bad han om. Etter kvart som dagane gjekk fant han at han gjorde meir og meir, heilt til han heldt det gåande til midnatt.

Ingen i aristokratens hus tenkte over korleis han brukte tida si heime. Til slutt, for å sitera historia, “kom det ei natt då han fullførte sin bøneregel, at eit skinande guddommeleg ljos steig ned ovanfrå og fylte heile rommet. Då gløymte den unge mannen at han var i eit rom og under eit tak, for på alle sider såg han ikkje noko anna enn ljos. Han var ikkje ein gong klar over at han stod på bakken. All verdsleg bekymring forlèt han, og ingen tankar som vanlege menneske får, dukka opp i sinnet. Han blei heilt oppslukt i dette overnaturlege ljoset, og det virka som om han sjølv blei ljos. Han gløymde verda og blei fylt av ei ubeskriveleg glede og tårer”. Forteljinga skildrar opplevinga i større detalj, og deretter litt meir om resten av livet til Georg.

Vel, forskarane fortel oss at Georg faktisk er hl. Simeon i eigen person, og at forteljinga difor er sjølvbiografisk. Det kan så vera, men poenget i historia er det hl. Simeon ønskjer å formidla til oss: Dette er mogleg for alle. Denne erfaringa er ikkje noko umogleg. Kva må til? Fedrane seier at det som er påkravd for vår del er ei fast avgjerd om å søkja bøna, og så vil Herren gi oss si gåve. Det er kanskje det viktigaste eg har sagt til no: Herren vil gi oss si gåve. Den reine bøna er når alt kjem til alt ei gåve frå gud. Og alt me gjer er å førebu oss på å kunna ta den gåva i mot. Den måten å be på som eg fortalte om først, tvingar ikkje Gud til å gjera noko - utfallet er ikkje garantert. Alt me gjer er å bidra med vår del. Me seier bøna med så mykje merksemd som me kan mønstra. Av og til brukar me kanskje nokre teknikkar, for å hjelpa oss med å vera merksame. Og så held me ut. Og så: Det Gud gjev, det gjev Gud.

Spørsmål: Moder, når du seier at me bør ta ein pause i bøna, skal me gå lata oss sjølve reflektera med tankar?
Moder Victoria: Nei, ikkje noko særleg. Me held fast på den nåden som har kome til oss.
Spørsmål: Så ein er i stilla?
Moder Victoria: Ja.

Spørsmål: Kan du seia eit ord om kveldsbøner som mann og kone ber før leggjetid?

Moder Victoria: Det er sjølvsagt ein flott praksis, ikkje berre for mann og kone, men for heile familien. Til dømes å be kveldsbøner saman. Men det inneber eit offer, og det offeret er at du ikkje kan be på den måten eg beskreiv. For når du ber saman med andre, kan du ikkje stoppa opp og nyta slik nåde som Gud måtte gje. Du kan ikkje ta deg tid til å reflektera eller å meditera, då er det bøneregelen som er poenget. Men den har andre fordelar ved seg. Å be saman er sjølvsagt tilrådd, så gjer det!

Spørsmål: Kan du seia noko om kva rolle kjensler spelar? Det forstår eg ikkje. Eg treng dømmekraft til å vita kva tid kjenslene er noko som stør opp om bøna, og kva tid dei blir ein distraksjon.
Moder Victoria: Fedrane understrekar at me må vera nøkterne i bøna vår. Dei råder oss til å ikkje søkja etter kjensler når me ber. Men me er menneske, og kjenslene er ein del av korleis me er samansette. Dersom me omvender oss, er det svært sannsynleg at det er kjensler knytt til det. Men kjernen av omvending er ikkje ei kjensle. Kjernen er endring. Me søkjer ikkje etter kjensler når me ber, me søkjer Guds nærvær. Kjensler kan koma, og det er heilt greitt. Men ikkje la det blir fokus i bøna eller det du ser etter. Guds nærvær er ikkje funne i kjensler.

Spørsmål: Eg skulle gjerne ha visst dine tankar om korleis me kan framelska denne forma for bøn i våre born. For eg forstår verdien av å be åleine, men det å be saman med born er noko anna. Nokre born blir distrahert eller vil ikkje be, eller spør “må eg be no igjen?”. Korleis kan me rettleia borna våre mot den typen bøn, og setja eit godt føredøme?

Moder Victoria: Gjer det til ein del av barnets daglege rutine. Eg trur det er viktigast av alt. Eg har ikkje erfaring sjølv med å oppdra born, men eg kan hugsa min eigen barndom. Det var i alle fall slik våre foreldre oppdrog oss. Det var ikkje noko spørsmål om det - det siste som skjedde før sengetid var å seia nokre bøner. Eg hugsar ikkje akkurat kva bøner det var, men truleg trishagion-bønene og “Verdig og rett det er”. Me song dei, og det er ein god ting. Eg kan ikkje hugsa at me gjekk til sengs utan å gjera det, og foreldra våre ville gå rundt og velsigna oss før natta. Ei av søstrene i klosteret hugsar at etter sengetid gjekk far hennar frå rom til rom og gjorde krossteiknet framføre kvart av borna gjennom døra. Det er eit uutsletteleg inntrykk frå barndommen hennar. Eg kan heller ikkje sterkt nok framheva kor stor kraft det har når borna ser at me brukar tid i bøn. Tidl abbed i Simonos Petra, fader Emilianos, han vakte klosterlivet på Athosfjellet til live att når det såg ut til å døy ut. Ein viktig figur på 60-talet. Han hugsar at når han var barn, sov han i same rom som bestemora. Han såg at ho stod opp midt på natta, medan ho trudde at han låg og sov. Ho stilte seg opp framføre ikona, og tømte ut hjartet sitt i bøn. Ho bad for heile familien. Han seier at det føredømet som bestemora gav han, gjorde meir for å forma han som ortodoks kristen enn noko anna. Det er mektig.

Føredraget vart også filmatisert, og kan sjåast her.

Omsett av: Øystein Silouan Lid

Serbias Patriark - Julehilsen 2017

Den Serbisk-Ortodokse kirke til sine åndelige barn, Julen 2017
(2018 etter sivil kalender)

+IRINEJ

Ved Guds nåde;

Ortodoks erkebiskop av Pec, Metropolitt av Beograd Karlovci og Serbisk Patriark, sammen med alle Hierarker i den Serbisk-ortodokse kirke. Til hele presteskapet, munker og nonner, og alle sønner og døtre av vår hellige Kirke: Nåde, barmhjertighet og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus og Den hellige ånd. Vi hilser dere med julens glade budskap:

FRED FRA GUD! KRISTUS ER FØDT!

 «Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!

(2. Kor.5,17)

Kjære brødre og søstre,

Fundamentet for Guds Nye og Evige pakt ble lagt denne dagen, på den første julen i historien. For på denne dagen, kjære åndelige barn, fullendte den Gud- Han som er før alle tidsaldre -  noe som er større enn selve skapelsen av universet. På denne dagen ble profetiene som var gitt våre forfedre oppfylt. I fred lot Den allrene og mest velsignede Evigjomfru Maria dette løfte som profetene i uminnelige tider hadde forutsagt gå i oppfyllelse: Gud Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss (jf. Joh. 1,14). Den himmelske Faderens Sønn kom inn i menneskehetens tidsalder, så menneske skulle bli evig med Gud. Gud den Allmektige, «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjeners skikkelse og ble mennesker lik» (Fil. 2,7). Slik ble Han i kjødet ett med vår ringhet, for slik å gjøre oss lik med Bildet av hans herlighet.  Derfor sier Apostelen Paulus opprømt: «Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier!» (Rom. 11,33).

På denne dagen sang englenes hærskarer den vakreste og inspirerte hymnen: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker av Guds velbehag!». Og stjernen viste til Betlehem, Den hellige profet og konge Davids by. Betlehem – brødets hus -  byen hvor det sanne Levende brød kom ned fra himmelen, og nå sto frem i menneskenes verden. I det stille åndelige lyset den første julenatt, ble gjeterne bedt inn til å skue den evige og enbårne Sønnens menneskelige ansikt (Luk. 2, 4-15). Dette storslagne og fryktelige mysterium – at Gud ble åpenbart i kjødet – er utenkelig for engler og mennesker. Nettopp derfor ble Guds kjærlighetsfulle og evige plan utfoldet i stillhet i en ydmyk stall  i Betlehem, en stall fylt av saktmodighet og ufattelig godhet. Derfor, hvis vi ydmykt nærmer oss Davids by, sammen med de himmelske og jordiske kor av hellige, kan vi med våre åndelige øyne se hvorledes  Han – i hvem alt er skapt på himmel og på jord –  er åpenbart,  «for i hans kropp bor hele guddomsfylden» (Kol. 2, 9).  Denne gudommelige åpenbarte sannhet blir ropt ut i Den hellige Kirken utallige ganger, med ordene om at Guds Sønn «for oss mennesker og for vår frelses skyld kom [...] ned fra himmelen og tok kjød av Den hellige ånd og jomfru Maria og ble menneske». 

Den frelse som vår Trosbekjennelse taler om, kjære brødre og søstre, overgår enhver menneskelig forventning. Gud ble ikke menneske for å vise frem sin egen herlighet og majestet. Heller ikke for å vise seg med hele den himmelske hærskare som verdens Hersker.

Vår frelser nedverdiget seg til å bli født av den Allerhelligste Gudfødersken og evigjomfru Maria, slik at mennesket gjennom Den hellige ånds nåde og kraft skulle kunne bli født på ny, i dåpen og gjennom deltagelsen i Den hellige liturgien og gjennom livet i Kristus. Slik kunne mennesket bli gud gjennom nåden, en bror og en medborger til Gudemenneske Kristus.  Dette er gjort mulig for oss takket være den sanne fødsel til evig liv, gitt oss i den hellige dåpen, myrrsalvingen og hele det sakramentale livet. Dette sakramentale livet finner sitt høydepunkt i Den gudommelige liturgien, og dette høydepunkt følger vårt ønske  om å følge evangeliets hellige dyder. Det kristne livet begynner ved at vi kommer inn i fellesskapet som Guds barn, for fortsetter i Kirken ved at vi er deltagere i Guds nåde gjennom Kristi gudommelige liv. I Kirken finner vi alltid frelse, og vi skal til slutt også finne vår evige frelse der.

Det finnes en innsiktsfull hilsen på folkemunne fra gjest til vertskap, som uttrykker den lyseste og mest mirakuløse juleglede, og den lyder slik: «Gi, O Herre, helse og glede til dette hus! Må sunne barn bli født; må åkre og vinranker bringe rikelig frukt; må bygninger, stall og tun bli flere!» Sannelig, det er en dyp mening og et vidtrekkende budskap om livet skjult i denne gamle visdom. Kjære åndelig barn! Hverken vårt land eller de vakre byene og landsbyene; eller økonomisk vekst som vi streber etter; eller all verdens eiendeler er verdt noe som helst hvis vårt folk sakte men sikkert forsvinner ved at det blir født færre enn de som går bort. 

Vårt folk har hatt en stormende forhistorie helt fra begynnelsen av, med store prøvelser og  store problemer. Noen ganger måtte våre kristne forfedre bokstavelig talt gjenreise stat, økonomi, kultur fra asken– ja, de måtte gjenreise alt det som gjorde dem til fullverdige medlemmer av den europeiske sivilisasjon. De maktet alltid å reise seg igjen. Grunnen til det var at hjemmene var fylt med tro, gode gjerninger og styrke, og at barneflokkene vokste i stort antall.  La oss derfor komme i hu Guds lov, og la oss tenke over det budet Gud gav til våre forfedre: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! (1.Mos. 1, 28). Derfor, kjære elskede troende i Kristus; la oss ikke forsake å oppfylle dette budet! Kjærlighetens Herre ønsket selv å la seg bli født i kjødet og bo iblant oss, og gjennom hans fødsel av Jomfru Maria helliget han og gav mening til det å være mor og det å føde barn, for evig og alltid.

I disse hellige juledagene ber vi inderlig for våre brødre og søstre i troen både vårt hjemland og i utlandet. Vi håper at det gudommelige barnet Jesus Kristus kan få tenne det ydmyke gledes lys fra Betlehem i deres hjerter, i hvilket himmel og jord blir opplyst og er skinner frem. I denne stille natt vil vi især be alle troende om å være av ett hjerte og ett sinn med de lidende serbisk- ortodokse folk som med stor trofasthet beskytter og forsvarer vårt fotfeste i det hellige landet i Kosovo og Metohija. Vi må aldri glemme hvorledes dette landet ble gitt oss av Gud som et evig løfte. Stormende tider har kommet og gått. Tidligere var våre forfedres hjerter uløselig knyttet til Patriarkatet i Pec, Gracanica, Gudføderskens kirke i Levish, Banjska, Dechani, De hellige erkeengler og tusen av andre altere rundt om i Kosovo og Metohija. Våre forfedre visste og husket alltid på hvem som hadde vandret i dette hellige landet tidligere i det syvende århundre, ja enda tidligere, slik det er oppskrevet i de Bysantiske krøniker. Videre visste våre forfedre hvem som skrev opptegnelser på keramikk i det niende århundre og hvem som åpnet de første skoler i klostrene, hvem som skrev bøker, malte fresker og ikoner, bygde kirker, åpnet de første sykehus, og, hvem som skrev bøker på slaviske språk. Våre forfedre visste at den store Zupan av Ras Vukan forsvarte byen Zvecan  i det ellevte århundre. De visste hvilke herskere fra dynastiene Nemanjic, Lazarevic, Brankovic, Petrovic, Obrenovic og Karadjordjevic som bygde helligsteder rund om i de serbiske landområder. Våre fedre visste alt dette, kjære brødre og søstre. Og vi som er deres etterkommere, vet også alt dette. Men vi vet også noe mer. Vi vet at vår lidende folk i Kosovo og Metohija har forblitt der for å bekjenne sin hellige ortodokse tro som martyrer og at de med stort mot har måttet tåle prøvelser for sitt serbiske navn. Vi vet slik som de, og vi skal aldri glemme at Kosovo og Metohija er vårt Jerusalem, vårt hellige land. Slik kan vi, sammen med kong David som skrev salmene, i bønnen love at «om jeg glemmer deg, O Jerusalem», hvis jeg glemmer deg Kosovo og Metohija, «så la min høyre hånd bli glemt» (LXX Ps. 137, 5).

Våre brødre i troen, ikke bare i Kosovo og Metohija, men overalt ellers også, kjenner prøvelser i troen. På denne dagen inspireres vi på en spesiell måte av det gudommelige barnet Kristus idet å gi godt igjen til alle mennesker som brødre og venner, uansett hvordan andre behandler oss. Dette gjelder om det er i vårt hjemland eller andre områder, ja, i hele verden. Det gjelder uansett hvilke tro eller nasjonalitet andre har. Gud vil gi oss sin nåde slik at vi kan gjøre dette, slik som han bød oss. Vi vet at kjærlighetens Gud kommer til å spørre oss oss hva vi gjør imot andre, ikke hva de gjorde imot oss.

Idag, når den Allhellige jomfru Maria føder den Gud som er før alle tider, ber vi for alle mennesker. Især ber vi for de unge som ligger under for laster som narkotika, alkohol, perversitet, latskap, sinne, kjærlighet til penger, sjalusi, arroganse, utålmodighet, mangel på medlidenhet og alle andre laster som lover synlig lykke, men som i virkeligheten ødelegger menneskets Gud-gitte verdighet ved å gjøre det til slave under lidenskapene. Vi ber at hærskarenes Gud vil styrke dem så de kan lære sannheten å kjenne, og å se Guds bilde i seg selv. Da kan de reise seg og kaste av seg det åket de gale valg har lagt på dem. Vår Herre Jesus Kristus sa «... Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri [...] Den som gjør synd, er slave under synden» (Joh. 8, 32, 34). I ordets rette betydning er vi kun fri når vi lever et dydig liv, et liv som utgår fra et skapende fellesskap i kjærlighet med Gud selv. I motsetning til dette står misbruket av Guds gaver og misbruket av vårt potensiale som mennesker, gjennom det å velge en gal livsstil. Et slikt liv svekker og ødelegger vår frihet og undervurderer vår verdi som mennesker. I tillegg gror det frem en følelse av tomhet og meningsløshet som til slutt ender i åndelig slaveri. Kjære åndelige barn, sann frihet vil si frihet for Kristus, frihet for andre og for vårt liv og vår helse; det vil si frihet for evigheten. Slik frihet kan bare gies oss  av Gud, fordi Han er den sanne Frihet, mot og styrke. Denne friheten innebærer å innordne seg etter Guds vilje og en selvbeherskende holdning til vår neste og til hele skaperverket. Det er bare ved en slik frihet vi i vår nasjon kan komme over de konfliktene som tidligere var helt uhørt hos oss som vi nå dessverre hører oftere om, nemlig konflikter mellom ektefeller, foreldre og barn, slektninger og gudfedre og gudmødre.

De glade budskap om Kristi fødsel blandes idag i vår verden med lyden av våpen og krig. Vi lever i en verden hvor det er vold mellom individer og mellom nasjoner, hvor ulikhet og sosial urettferdighet opprettholdes, i en verden hvor uskyldige barn er offer for krig, misbruk og sult, imens en trusselen om en kjernefysisk katastrofe stadig svever over oss. Selv om dette angår oss, vil vi likevel ikke miste håpet om at vår bønn til det gudommelige barnet i Betlehem vil opplyse vårt mørke, og vende til det gode de som bærer makten i sine hender.

Vær ikke redde! Istedet for å henfalle til jordiske bekymringer og frykt, ber vi at freden fra Gud skal fylle våre hjerter! En slik fred er ikke passiv og likegyldig. Heller er den dynamisk, kreativ, men først og fremst er det en kontinuerlig aktiv kraft som har kraft til å omvandle og bringe frelse til alle rundt oss. Den hellige Seraphim [av Sarov] bekrefter det samme, når han i sin erfaring av Guds nåde sier: «Tilegn deg fredens ånd og tusen omkring deg vil bli frelst». 

Den Gud som er med oss, Emmanuel, er den Freden ved hvem himmelrikets fred kommer til oss. En slik fred kan ikke identifiseres med tidligere tiders, samtidige, eller fremtidige forsøk på å opprette et fredsrike på jorden. Den treenige Gud må alltid være i sentrum om det skal skapes fred. Kristi fred er unik, fordi den er tuftet på Faderens usigelige og ufattelige kjærlighet, som elsket verden så høyt at « han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh. 3, 16).  Gudemennesket Jesus Kristus ble født av Jomfru Maria for å dø på korset og oppstå fra de døde og slik gi fred og det evige livets velsignelse til hele skapningen. Denne fredens realitet nedkjemper synd og død. Kjære åndelige barn, vi erfarer ikke dette kun idag på selve festdagen for Jesu fødsel, men hver gang vi samles i våre hellige kirker for å forrette Den gudommelige liturgi, hvor vi får ta del i den levende Kristus.

Når vi idag feirer dagens fest, la oss be at våre hjerter blir stallen i Betlehem, i hvilken Kristus Guds sønn kan fødes. Slik kan vi opplyses av Betlehems stjerne. Når vi idag feirer   festdagen, la oss be om at våre hjerter kan bli som stallen i Betlehem, der Kristus, Guds sønn ble født. Da kan vi blir opplyst av lyset til Betlehemsstjernen og belyst med visdom fra  vismenn fra øst. Og inspirert av Den Hellige Ånd, som overskygget Moren over alle mødre og  beroliget angsten til Josef, den rettferdige, kan trygt utrope fra de fire verdenshjørner og kunngjøre vår Frelsers komme:

FRED FRA GUD – KRISTUS ER FØDT!

Gitt i Det serbiske patriarkatet i Beograd, Julen 2017.

Deres forbedere fremfor krybben til det gudommelige Kristus- barnet:

Erkebiskop av Pec, Metropolitt av Beograd- Karlovci og serbisk patriark IRENEJ

Metropolitt av Montenegro og Kystlandene AMPHILOHIJE
Metropolitt av Zagreb and Ljubljana PORFIRIJE
Biskop av Dabro-Bosna CHRISTOSTOM
Biskop of Sabac LAVRENTIJE
Biskop of Srem VASILIJE
Biskop of Banja Luka JEFREM
Biskop of Budim LUKIJAN
Biskop of Banat NIKANOR
Biskop of Ny-Gracanica-Midtvestens Amerika LONGIN
Biskop av Canada MITROPHAN
Biskop av Backa IRINEJ
Biskop av Storbritannia og Skandinavia DOSITEJ

Biskop av Vest- Europa LUKA
Biskop av Zicha JUSTIN
Biskop av Vranje PAHOMIJE
Biskop av Sumadija JOVAN
Biskop av Branicevo IGNATIJE
Biskop av Dalmatia FOTIJE
Biskop av Bihac og Petrovac ATANASIJE
Biskop avBudimlje og Niksic JOANIKIJE
Biskop of Zahumlje og Hercegovina GRIGORIJE
Biskop av Valjevo MILUTIN
Biskop av Ras and Prizren TEODOSIJE
Biskop av Vest-Amerika MAXIM

Biskop av Gornji Karlovac GERASIM
Biskop of Øst-Amerika IRINEJ
Biskop av Krusevac DAVID
Biskop av Slavonia JOVAN
Biskop av Østerrike og Sveits ANDREJ
Biskop av Frankfurt og hele Tyskland SERGIJE
Biskop av Timok ILARION

Biskop av Nis ARSENIJE
Biskop av Australia og New Zealand SILOAN

Biskop av Dalmatia NIKODIM

Vikar-biskop av Moravica ANTONIJE
Vikar-biskop av Dioclia KIRILO

DET ORTODOKSE ERKESTIFTET OCHRID:
Erkebiskop av Ochrid og metropolitt av Skoplje JOVAN
Biskop av Polos and Kumanovo JOAKIM
Biskop av Bregal MARKO

Vikar-biskop av Stobija DAVID

 Oversettelse: Maria og Johannes Solberg

Encyklika - Julen 2017 - Skandinavias Metropolitt

Kjære søsken i Kristus,

«Forferdes ikke! for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket» (Lukas 2, 10). Med disse ordene betrygget engelen gjeterne den natten, da Gud «som intet kunne romme», tilpasset seg menneskelige begrensinger i grotten i Betlehem. Slik ble Gud menneske, for at vi kunne bli «guder ved nåde», som Athanasios den Store forteller oss.

Kristi fødsel er preget av en optimisme og et håp ved hvilke vi tar kontakt med det guddommelige Barnet, som er kjærlighetens og overbærenhetens, fredens og bistandens, ydmykhetens og menneskekjærlighetens Gud blitt kjød.

Inkarnasjonens mysterium er vanskelig å fatte for menneskelige tanker. Hvordan er det mulig for Gud å bli menneske og identifisere seg med sin skapelse? Kristus blir menneske i en verden som fortsetter å drive urett, å skape og påvirke smerte, en verden med store konflikter og sammenflettede interesser, mellom nasjoner og folkeslag, religioner og sivilisasjoner.

La oss denne Julen sikte på og fordømme denne menneskelige forferdelsen og krenkelsen av mennesket og dets verdi, den moderne verdens forvrengte og fremmede tenkemåte og oppførsel, og la oss oppleve Gudmenneskets fødsel på en egenartet måte.

I dette misjons-bispedømmet underlagt Det økumeniske patriarkat, Det hellige metropolittdømme av Sverige og hele Skandinavia, forblir vi, ved nåden til den nyfødte Gud, viet til vår ustanselige bønn og inderlige innsats for å gi de fem landene det består av vårt nærvær og vitne.

Med deres fullstendige støtte, har seks nye menigheter blitt opprettet: 4 i Sverige (Apostel Kleopas i Kalmar, Gudføderskens Inngang i Borås, Hl. Konstantin og Helene i Jönköping, og Hl. Nikolai-klosteret i Rettvik) og 2 i Norge (Hl. Nektarios i Stavanger og Hl. Chrysostomos av Smyrna i Bergen).

I 2018 vil vi, med Guds hjelp, opprette Apostel Bartholomeus’ menighet i Reykjavik, Island, siden vi hadde den store ære av å ta imot Hans Allhellighet den Økumeniske Patriark Bartholomeos der sist oktober.

I 2018 vil vi også bli deltakere i en særegen glede og velsignelse: fordoblingen av våre menigheter på skandinavisk jord. La oss alle bidra, hver og en, til å virkeliggjøre vår felles visjon. Jeg ber dere: be at våre menigheter vil bemannes av flere verdige geistlige og oppbyggende lekfolk, og at de vil berikes med engasjement for alle aldersgrupper mens de samtidig fortsetter med restaurasjonsarbeid; alt til Guds ære!

I 2018 vil også Hl. Johannes Gullmunns Guddommelige Liturgi gis ut på gresk, engelsk og svensk. Behovet for dette arbeidet kom fra våre svensktalende medlemmers behov for å forstå Den guddommelige liturgi, spesielt vår ungdom, da mange av disse kommer fra blandet bakgrunn og det de forstår av de liturgiske tekstene er begrenset. De nektes derfor muligheten til å fatte rikdommen i vår liturgiske tradisjon.

Mine søsken, la oss forsikre oss om at Kristus vil være tilstede denne julen, med oss, nær oss, i oss! Med vår deltakelse i Kirkens sakramentale liv, som renner over med gleden til det guddommelige Ordets Inkarnasjon. La oss følge Betlehems strålende, betryggende og håpefulle stjerne.

Julen minner oss på at Kristus «kom til oss fra det høye». Vi må i gjengjeld gjøre det samme for våre nære søsken, flyktningene, innvandrerne; innvandrerne fra Hellas, men også fra hvert annet land. La oss øke vår innsats for å hjelpe disse menneskene i hele vårt Metropolittdømme. Gud så menneskelighetens tragiske fall og derfor kom til jorden som en flyktning og en innvandrer!

Med ønske og sikkerhet om at vår Herre vil fødes og ta bolig i våre hjerter, ønsker jeg dere god Jul og velsignet nyttår av hele min sjel, både til dere og deres familier, med helse og lykke.

Med all min kjærlighet,

+ Metropolitt Kleopas av Sverige og Hele Skandinavia

Oversatt fra: Εγκύκλιος Χριστουγέννων 2017 του Μητροπολίτου Σουηδίας κ. Κλεόπα

Encyklika - Julen 2017 - Den økumeniske patriark

No. 1123

PATRIARKAL BESKJED
TIL KRISTI FØDSEL

+ BARTHOLOMEOS
Ved Guds nåde Erkebiskop av Konstantinopel – Nye Roma og Økumenisk Patriark
Til Kirkens fylde
Nåde, miskunn og fred fra Frelseren Kristus født i Betlehem

Kjære brødre og søstre i Kristus, kjære barn,

Ved Guds nåde, er vi igjen blitt verdiget å nå feiringen av det guddommelige Ords kjødelige fødsel, Han som kom til verden for å gi oss «velvære»,[1] syndenes forlatelse, og befrielse fra lovens gjerninger og døden, for å gi oss sant liv og stor glede, som «ingen tar fra oss».[2]

Vi ønsker velkommen til «Gud som er fullkommen i alt»,[3] som «brakte kjærlighet til verden,»[4] som «står oss nærmere enn vi selv.»[5] Ved uttømmelse (kenosis), stiger det guddommelige Ord ned til skapelsen i en «ubeskrivelig og uforståelig nedstigning».[6] Den «som intet kan romme» rommes i Jomfruens skjød; det største eksisterer i den minste. Dette store kapittelet i vårt tro handler om hvordan den transendente Gud «ble menneske for menneskene»,[7] mens Han forble et «uforklarlig» mysterium. «Inkarnasjonens store mysterium forblir alltid et mysterium».[8]

Denne underlige og paradoksale hendelsen, «som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav»,[9] er grunnlaget for gaven av menneskets guddommeliggjøring. «Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst».[10]

Dette er den høyeste sannhet om frelsen: at vi tilhører Kristus, at alt forenes med Kristus, at vår fordervede natur gjenskapes i Kristus, at bildet gjenopprettes og veien til likheten åpnes for alle folkeslag. Ved å påta seg menneskelig natur, fastslår det guddommelige Ord menneskenes enhet ved et guddommelig fellesmål og felles frelse. Og det er ikke bare mennesket som frelses, men hele skapningen. Slik Adam og Evas fall berørte hele skapelsen, slik berører Inkarnasjonen til Guds Sønn og Ord hele skapelsen. «Skapelsen anerkjennes som fri når de som en gang var i mørke ble lysets barn».[11] Basilios den Store kaller oss til å feire Kristi hellige fødsel som «hele skapelsens fellesfeiring», som «verdens frelse — menneskelighetens fødselsdag.»[12]

Atter en gang lyder ordene «Kristus er født» i en verden som dessverre er full av vold, grove konflikter, sosial ulikhet og forakt for grunnleggende menneskerettigheter. 2018 markerer sytti år siden Menneskerettighetserklæringen som, etter den forferdelige opplevelsen og ødeleggelsen av 2. Verdenskrig, var et uttrykk for de høyverdige fellesidealene alle folkeslag og land må respektere uten svik. Men forakt for erklæringen fortsetter, mens forskjellige brudd og bevisste feiltolkninger av menneskerettighetene undergraver deres respekt og realisering. Vi fortsetter å ikke lære fra historien, eller ikke å ville lære. Heller ikke den tragiske erfaringen av vold og krenkingen av menneskepersonen, eller forkynnelsen av edle ideer, har forhindret fortsettelsen av krig, maktopphøyelse og utnyttelse. Heller ikke har teknologiens dominans, utrolige oppnåelser innenfor vitenskapen, og økonomisk fremgang ført til den sosialrettferden og freden vi lenger etter. I vår tid har de rikes forbruk tvert imot økt mens globaliseringen ødelegger forutsetningene for sosial bindekraft og harmoni.

Kirken kan ikke overse disse truslene mot menneskepersonen. «Det finnes ikke noe så hellig (hieron) som mennesket, hvis natur Gud selv deltok i.»[13] Vi strever etter menneskelig verdighet, beskyttelse av menneskelig frihet og rettferd, mens vi godt vet at «sann fred kommer fra Gud»,[14] at mysteriet om det guddommelige Ords Inkarnasjon og at gaven av menneskets guddommeliggjøring åpenbarer sannheten om frihet og menneskets guddommelig skjebne.

I Kirken opplever vi frihet ved Kristus, i Kristus og med Kristus. Og denne på frihetens fjelltopp står kjærligheten «som ikke søker sitt eget»[15] men er «av et rent hjerte».[16] Enhver som setter sin lit til seg selv, søker sin egen vilje, og er selvforsynt — enhver som søker guddommeliggjøring alene og gratulerer seg selv — tenker bare på seg selv og sin individuelle selvkjærlighet og selvfornøydhet; en slik person ser bare på andre som en nedsettelse av individuell frihet. Frihet i Kristus er derimot alltid vendt mot ens neste, alltid vendt mot den andre, og taler alltid sannhet i kjærlighet. Den troendes mål er ikke å hevde sin rett, men å «følge og oppfylle Kristi rett»[17] med ydmykhet og takk.

Denne sannheten om livet i Kristus, uten frihet som kjærlighet og kjærlighet som frihet, er hjørnesteinen og forsikringen for menneskelighetens fremtid. Når vi bygger på dette inspirerte etos, er vi i stand til å konfrontere verdens store utfordringer, om ikke bare truer vår velvære men vår overlevelse.

Sannheten om «Gudmennesket» er vårt svar til den modere «menneskeguden», og bevis på vårt evige reisemål, slik det forkynnes av Den ortodokse kirkes Hellige og Store Konsil (Kreta, 2016): «Den ortodokse kirke kommer den moderne verdens ‘menneskegud’ i møte med ‘Gudmennesket’ som den endelige målestokken for alle ting. ‘Vi taler ikke om et menneske som har blitt guddommelig, men om Gud som har blitt menneske.’ Kirken åpenbarer den frelsende sannheten om Gudmennesket og Hans Legeme, Kirken, som det frie livets kjerne og modus, den som «taler sannhet i kjærlighet», og som deltakelsen her på jord i den oppstandne Kristi liv.»

Det guddommelige Ordets inkarnasjon er bekreftelsen og sikkerheten om at Kristus personlig veileder historien som en reise mot himmelriket. Så klart er Kirkens reise mot himmelriket, som ikke realiseres langt fra eller uavhengig historisk virkelighet, har aldri vært foruten vansker. Allikevel, er det midt i slike vansker at Kirken vitner til sannheten og utøver sin helliggjørende, pastorale og forvandlende misjon. «Sannheten er Kirkens søyle og grunnvoll … Kirken er universets søyle … og dette er et stort mysterium, et guddommelig mysterium.»[18]

Søsken og barn i Herren,

La oss sammen feire — med nåden til det guddommelige Ord, som tok bolig i oss, og med fryd og fullkommen glede — Julens høytid, som varer i tolv dager. Fra Fanaren ber vi at vår Herre og Frelser — som ble kjød i sin kjærlighet for alle mennesker — vil i løp av det kommende nye året gi alle fysisk og sjelelig helse, samt fred og kjærlighet for hverandre. Må Han beskytte sin hellige Kirke og velsigne dens tjenesteverk for Hans allhellige og høylovede Navns ære.

Julen 2017
+ Bartholomeos av Konstantinopel
Deres trofaste forbeder foran Gud

Skal leses i kirken under den Guddommelige Liturgi på 1. juledag, etter lesningen fra Det hellige evangelium.

---

[1] Gregor Teologen, Preken XXXVIII over Theofania, dvs. Frelserens Fødsel, ii, PG 36, 313.

[2] Johannes 10, 14.

[3] Siste Doxastikon fra Julens Storvesper.

[4] Nikolaos Kabasilas, Kristi Liv, vi, PG 150, 657.

[5] Ibid., vi, PG 150, 660.

[6] Johannes Damaskinos, En Nøyaktig Fremstilling av Den ortodokse tro, iii, 1, PG 94, 984.

[7] Maximos Bekjenneren, Diverse kapitler om teologi og økonomi om dyd og last, 12, PG 90, 1184.

[8] Ibid.

[9] Kolosserbrevet 1, 26.

[10] Apostlenes Gjerninger 4, 12.

[11] Iambisk Katavasia til Kristi Dåp, Ode VIII.

[12] Basilios den Store, Preken over Kristi Fødsel, PG 31, 1472–73.

[13] Nikolaos Kabasilas, Kristi Liv, vi, PG 150, 649.

[14] Johannes Gullmunn, Om 1. Korinterbrev, 1. Preken I, PG 61, 14.

[15] 1. Korinterbrev 13, 5.

[16] 1. Brev til Timoteus 1, 5.

[17] Theotokion, Lovprisningenes Aposticha, 12. oktober.

[18] Johannes Gullmunn, Om 1. Timoteus, Preken XI, PG 62, 554.