Ekstremisme - Preken til begynnelsen av det nye kirkeåret (7523, 2014/15)

av Patriark Theodoros av Alexandria og hele Afrika
1. september 2014

Kristi Kirke handler innenfor historisk tid med det mål å kunne møte verdens folk og dele med dem livets krav, primært å forsone menneskeligheten med Gud og deres medmennesker. Dette møte har ikke som mål å tilpasse Kirken til verden, men å omforme verden innen for en dynamisk guddommeliggjøring (theosis) og menneskets frelse. Et krav for denne prosessen er intet annet enn tro til Kristus og godtakelse av Hans frelsende bud.

Men i dag, i en verden som stadig rokkes i et pendelur av uenighet og konflikt – nasjonal og internasjonal, politisk og sosial, ideologisk og religiøs – er det med bekymring at vi legger merke til at fler og fler tviler på troens kraft som kan flytte berg og gi fred til Guds skapelse. Vi ser i dag med uro at det er en økende mangel på tro, på kraften til å forme forhold med våre medmennesker etter Guds forhold til menneskene, slik det var formet i Jesus Kristus, som, «led for alle mennesker, og gav til alle Oppstandelsens håp» (Maximos Bekjenneren, Kapitler om Kjærlighet, 71).

Håpet og troen til kraften til å omforme mennesket til Guds bilde var nylig overskygget atter en gang. Den offentlige halshuggingen av den amerikanske journalisten James Foley, tvang verden til å komme ansikt til ansikt med den mest ekstreme form for religiøs fundamentalisme, som i Guds navn nekter frihet til andre og diskrediterer eller ødelegger menneskeliv, når den ikke tilpasser seg de uforstandige påbudene til religiøs intoleranse. Mennesket kunne godt ha vendt bort sine øyne og skjøvet dette problemet under historiens teppe, hvis den globale utbredelsen av jihadistenes intoleranse ikke truet.

Avsky for disse jihadistenes umenneskelige gjerninger er forståelig, men deres vekst og utbredelse er ingen overraskelse. Dette er fordi fundamentalisme har blomstret på grunn av autoritær politikk, økonomisk fratagelse og sosial nød. Det har skapt sterke områder i deler av i Midtøsten og Afrika med stor geopolitisk og energi verdi, der jordens sterke makter ikke var interesserte i å forbedre vanlige menneskers levestandard. De tenkte kun på eget gagn, og ofret samfunnsfred på sektarianismens alter, etter den velkjente «splitt og hersk» metoden.

Og nå når slangeegget har klekket og ekstreme islamistiske fundamentalister har knust skjellet til internasjonal lovlighet og moralitet, reagerer menneskeligheten klønete og brått. Islam må så klart ikke blandes sammen med islamsk fundamentalisme. Islam som et religiøst konsept og praksis respekteres. Islamsk fundamentalisme som et konsept og praksis av religiøs superioritet som undergraver toleranse for forskjellighet må fordømmes. Vår lange sameksistens med muslimske befolkninger har vist oss at det store flertall av muslimer avskyr fanatisme og vold i Islams navn.

Men den er også imot politikken som ofte utvikles i de store avgjørelsessentrene, ikke bare uten deres kunnskap, men av og til også til skade for dem. Midtøsten og Afrikas innbyggere har generelt ikke slettet fra deres genetiske kode de smertefulle minnene fra kolonialismen og bemerker med skuffelse at fortidens kolonialisme nå dukker opp igjen, men forandret fra territorial til økonomisk kolonialisme. Religiøs fanatisme spiller på denne følelsen av historisk urettferdighet som skapes av verdensmaktenes politiske og økonomiske amoralitet.

Med slike utfordringer fortsetter Den ortodokse kirke i Afrika å bevare og vitne til Guds løfte «i Kristus ved Evangeliet» (Ef. 3:2-6) som et løfte om fredsskapelse mellom mennesket og hans Skaper; som et løfte om fredsskapelse mellom mennesket og hans medmennesker, ikke bare dem han kjenner, men også dem som er nasjonalt, kulturelt og religiøst fremmed for ham; som et løfte om fredsskapelse med Guds skapelse; der mennesket kan redefineres som en vis og forsvarlig vokter og ikke en sløsende og uorganisert hersker.

Den ortodokse kirke i Afrika arbeider ved å ofre seg så våre afrikanske brødre og søstre kan oppleve troen til Kjærlighetens Gud som et håp i oppstandelsen, som gir betydning til lidelse, veldedighet og tjeneste, rettferdighet og fred. Den forkynner klart at problemet ved ekstrem fundamentalisme vil løses kun når ondskapen rives opp med roten, dvs. menneskelig lidelse. Kun når denne årsaken til fanatisme fjernes vil menneskeligheten slutte å lures av ekstremistenes sirener.

Så i dag, den første dag i det nye kirkeåret, kaller vi fra Alexandria på alle våre ortodokse brødre og søstre, hvor enn de er i Afrika og verden, ikke å minske deres tro til Guds nådes kraft til å bekjempe dagens vanskeligheter. Ikke å minske deres tro til Guds kjærlighets kraft til å ta bolig i alles hjerter. Med fryd «i håpet om Guds kjærlighet» (Rom. 5:2), må de ikke svekke sin tro til vår Herres ord, «Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det» (Markus 11:24).

+ Theodoros
Pave og patriark av Alexandria og hele Afrika

Oversatt fra: PATRIARCHAL MESSAGE FOR THE NEW ECCLESIASTICAL YEAR