Preken til Påsken 2016

+  B A R T H O L O M E O S
Ved Guds miskunn, Erkebiskop av Konstantinopel, det nye Roma,
og Økumenisk Patriark
Til Kirkens Fylde
Nåde, Fred og Miskunn fra Kristus, som er Oppstanden i Herlighet

***

Kjære brødre og søstre i Herren,

Med hele vårt hjerte hilser vi dere fra Det økumeniske patriarkat med den glade hilsningen, «Kristus er Oppstanden!» Kristi oppstandelse er kjernen til vår ortodokse tro. Uten oppstandelsen, er vår tro «forgjeves» (1 Kor. 15, 14). Ved sin oppstandelse, gjorde det guddommelige Ord menneskeligheten – skapt i Guds bilde men såret og besmittet av synd – ufordervelig og guddommeliggjort, og ga oss igjen muligheten til å oppnå den guddommelige likhet vi ble fratatt ved ulydigheten.

Men hva står Påskens høytid for, som livets seier over døden, i en verden full av vold og krig, særlig i religionens og Guds navn?

Mange filosofer har prøvd å finne en løsning til dødens problem og overkomme døden ved forskjellige teorier. Vi ortodokse kristne feirer Kristi oppstandelse fra døden og frimodig bekjenner dødens tilintetgjørelse. Vi vet at det er Guds Ord som gir liv og at «i Ham var liv» (Joh. 1, 4). Vi har Kirkens gledelige erfaring, at døden ble beseiret ved Kristi oppstandelse. «Alle ting har blitt fylt av glede, i å ha mottatt opplevelse av oppstandelsen.» Denne troen lyser opp alle kirkelivets uttrykk og finner sin oppfyllelse i Den guddommelige nattverden. Det er et faktum at, innenfor den kristne verden, er det især Den ortodokse kirke som har bevart den guddommelige Nattverden som sitt livs midtpunkt, og spiritualitet er uløselig tilknyttet til at oppstandelsen er kjernen til vår tro, tilbedelse og kirkelige etos. Av denne grunn, er Nattverdsgudstjenesten alltid en feiring, gledelig og først og fremst tilknyttet Herrens dag [søndag] som oppstandelsens dag.

Det mest slående uttrykk og tolkning av oppstandelsen samt dens gjenopplivende kraft er ikonet av vår Herre Jesu Kristi nedstigning i dødsriket, og dette ser vi et praktfullt eksempel på i Chora-klosteret i Konstantinopel. Herlighetens Herre stiger ned til dødsrikets dyp, og derved reiser opp hele menneskeligheten fra begynnelse til slutt. «Nå har alle ting blitt fylt av lys, himmelen og jord og alle ting i underjorden.» Skapelsen stiger opp fra dødens mørke rike til Himmelriket, hvis lys er uten kveld. De troende, som deltakere i oppstandelsen, kalles til å forkynne frihetens Evangelium i Kristus «helt til jordens ende» (Apg. 1, 8).

Kristi nedstigning til dødsriket. Veggmaleri fra Chora-klosteret i Konstantinopel

Moderkirken, som samtidig lever korsets og oppstandelsens mysterium, inviterer oss i dag til å «nærme oss med tente lys» «og sammen feire Guds frelsende Påske.»

Ved vår Frelsers oppstandelse, har hele menneskeligheten blitt ett folk, forent i ett legeme. Ved sitt kors og sin oppstandelse, har Kristus en gang for alle ødelagt alt eksisterende hat. Den ortodokse kirke, som den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke, er derfor Kirken der alle forsones og forenes, Kirken av kjærlighet for alle mennesker, venner og fiender. Forsonet, fylt av nytt liv, fylt av sant liv, blir vi alle de helliges medborgere og Guds husfolk (Ef. 2, 15-20).

Dessverre fortsetter terrorisme, krig og blodsutgytelse til i dag. Ofrenes sorg og smerte, særlig i dag da disse raskt videreføres ved hjelp av moderne teknologi, river verden fra hverandre og knuser våre hjerter. Det er derfor verdens ledere – politiske, religiøse og kirkelige – er påkrevet og tvunget av kjærligheten til å gjøre alt mulig for å unngå slike uakseptable omstendigheter.

I denne moderne «irrasjonelle verden», kalles vi ortodokse kristne til å gi et positivt vitne til kjærlighet og selvofring for våre medmennesker.

For oss som ortodokse kristne, er ikke Påsken et forsvinnende øyeblikk der vi slipper unna virkeligheten av ondskapens stygghet i verden; det er den urokkelige sikkerheten om at Kristus, som nedtrampet døden med døden og sto opp fra de døde, er med oss «alle dager inntil verdens ende» (Matt. 28, 20).

Kjære brødre og søstre, også i år er dette oppstandelsens budskap fra den allhellige apostoliske og økumeniske trone, ortodoksiens hellige sentrum, til alle mennesker: at Kristus har stått opp og at dødens makt ble avskaffet; de mektiges styrke over de svake har blitt tilintetgjort. «Livet hersker» og den oppstandne Kristi forsørgende kjærlighet, dype miskunn og uendelige nåde dekker hele verden, fra den ene enden til den andre. Det er nok for oss å innse at Jesus Kristus er det sanne lys, at i Ham er liv og at dette livet er alle menneskers lys (Joh. 1, 3-4). Dette er vårt budskap til alle verdens politiske og religiøse ledere.

Kom derfor og motta lyset fra Fyrets (Fener) usvekkede lys, som skinner over alle som Kristi lys og kjærlighetens lys; «det er intet mørke i Ham» (1 Joh. 1, 5). La oss høre dette gledens og lysets Evangelium; og la oss ortodokse lindre smerten i dagens verden ved vår egen kjærlighet og selvofring.

Ære være Ham som gir liv, som har vist verden, samt hver av oss, lys, kjærlighet og fred. Ære være Jesus Kristus, ærens konge, dødens erobrer og livets seiersmann.

Fener, den hellige Påske 2016

Deres stadige forbeder foran den oppstandne Kristus,

+ BARTHOLOMEOS
Erkebiskop av Konstantinopel, det nye Roma
og Økumenisk Patriark

Leses fra prekestolen i stedet for prekenen på Påskeaften, 30. april 2016

Hvorfor gjør ortodokse korsets tegn baklengs?

Spørsmål: Hvorfor gjør ortodokse korsets tegn fra høyre til venstre, og ikke venstre til høyre som i den romersk-katolske kirke?

Svar: I begynnelsen gjorde også kristne i Vesten korsets tegn fra høyre til venstre, som ortodokse fortsetter å gjøre i dag. Et halvannet århundre etter Det store skisma mellom øst og vest, skrev den romerske paven Innocens III (1198-1216) det følgende om korsets tegn:

«Korsets tegn gjøres med tre fingre, fordi tegnet gjøres med påkallelse av Treenigheten… Det gjøres slik: ovenfra og ned, og så fra høre til venstre, fordi Kristus steg ned fra himlene til jorden, og fra jødene (høyre) gikk Han over til hedningene (venstre).»

Også i den nestorianske, eller assyriske, kirke gjøres korsets tegn på denne måten, noe som også viser til at dette er en eldre tradisjon.

Tegnet ble antakeligvis endret i Vesten for kunne speile prestens håndbevegelser da han (med ryggen til) velsignet brødet og vinen under Nattverden.

Kva fører den humanistiske kulturen til?

av Hl. Justin Popovic

Justin Popovic (1894-1979) overlevde to verdskrigar i Serbia, og analyserer i denne artikkelen problema med det europeiske verdsbiletet som kunne føra til ei slik katastrofe, og går deretter inn på sannsynlege framtidsscenario.

Den gudmenneskelige kulturen omskapar mennesket frå innsida. Samtidig påverkar dette menneskets ytre tilstand. Det omskapar sjela, og i neste omgang - kroppen. Ifølgje denne kulturen er kroppen sjelas tempel. Det er gjennom sjela me lever og rører oss og er til. Tek du vekk sjela frå kroppen, kva anna vil gjenstå enn eit stinkande lik? Gudmennesket forvandlar først sjela og deretter kroppen. Den forvandla sjela forvandlar kroppen - forvandlar materien.

Målet til den gudmenneskelige kulturen er å omskapa ikkje berre mennesket og menneskeslekta, men også heile naturen gjennom dei. Men korleis kan dette målast nåast? Berre ved gudmenneskelege verkemiddel: Ved evangeliske dygder som tru, kjærleik, håp og bøn, faste og audmjukskap, mildskap og medkjensle, kjærleik til Gud og vår neste. Det er ved desse dygdene at gudmenneskelig ortodoks kultur oppstår. Ved å søkja desse dygdene endrar du den  forkrøpla sjela di, gjer henne vakker. Ho vert forvandla frå noko mørkt til noko lyst, frå noko syndig til noko heilagt, frå noko med mørkt blikk til noko gudlikt.

Det er ved å oppnå dei evangeliske dygdene gjennom asketisk innsats at mennesket får kraft og autoritet over seg sjølv og over naturen rundt. Ved å forvisa synd både frå seg sjølv og frå verda rundt forviser han samtidig dei ville, destruktive og øydeleggjande kreftene. Han forvandlar seg sjølv og verda, han legg naturen under seg, både den indre og den ytre. Det beste eksempelet på dette er helgenane: Etter å ha heilaggjort og forvandla seg sjølve gjennom asketisk arbeid for å oppnå dei evangeliske dygdene, forvandla og heilaggjorde dei også naturen rundt seg. Det er mange eksempel på helgenar som fekk ville dyr til tenarar, og som ved sitt blotte nærvær kunne tøyma løver, bjørnar og ulvar. Dei behandla naturen bedande, mildt, audmjukt, medfølande og forsiktig - utan å vera harde, strenge, fiendtlege eller valdelege.

Det er ikkje gjennom eit mekanisk, valdeleg eller eksternt krav at Guds rike vert etablert på jorda, men gjennom indre, godhjarta og personleg etterlikning av Herren Jesus Kristus. Dette etablerer ortodoks kultur, for Guds rike kjem ikkje som noko synleg eller ytre, men som noko indre, åndeleg og usynleg. Frelsaren seier:

«Guds rike kjem ikkje slik at ein kan sjå det med auga. Ingen kan seia: ‘Sjå her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er inni dykk.» (Lukas 17, 20-21)

Dette skjer i den gudskapte og gudlike sjela, helga av Den Heilage Ande. «For Guds rike er ikkje mat og drikke, men rettferd, fred og glede i Den Heilage Ande.» (Rom 14, 17) Ja, i Den Heilage Ande, ikkje i menneskeanden. Det kan berre skje i menneskeanden i den grad han eller ho fyller seg sjølv med Den Heilage Ande gjennom dei evangeliske dygdene. Difor er det første og største bodet i ortodoks kultur dette: «Søk først Guds rike og hans rettferd, så skal de få alt det andre i tillegg.» (Matt. 6,33)

Det betyr at at alt som er naudsynt for å halda livet oppe - mat, klede og husly - vil bli gitt til deg. Alt dette er berre tilbehør i Guds rike, men vestleg kultur søkjer tilbehøret først. Det er her heidenskapen er å finna, for som frelsaren seier; det er heidningane som søkjer tilbehøret først. Her ligg tragedien i den vestlege kulturen, for her blir sjela sveltefora ved materiell bekymring, medan vår syndfrie Herre ein gong for alle har sagt:

«Ver ikkje urolege for livet, kva de skal eta, og kva de skal drikka, eller for kroppen, kva de skal kle dykk med. For alt dette er heidningane opptekne av. For alt dette er heidningane opptekne av. Men Far dykkar i himmelen veit at de treng alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferd, så skal de få alt det andre i tillegg.» (Matt. 6,25, 32-33)

Dei «behova» som det moderne mennesket skaper i sin eigen fantasi har fått eit enormt omfang. For å tilfredsstilla desse sjølvskapte behova har menneska gjort vår fantastiske guddommelege planet om til eit slaktarhus. Men vår menneskeelskande Herre har for lenge sidan openberra «det eine nødvendige» for kvart  menneske og for heile menneskeslekta. Og kva er det? Det er Gudmennesket, Jesus Kristus, og alt han har: Guddommeleg sanning, guddommeleg rettferd, guddommeleg kjærleik, guddommeleg godleik, guddommeleg heilagdom, guddommeleg udødelegdom og evig liv, og all annan guddommeleg perfeksjon. Dette er «det eine nødvendige» for mennesket og for menneskeslekta. Samanlikna med dette er alle dei andre menneskelege behova så ubetydelege at dei nesten er unødvendige. (Lukas 10,42)

Når ein mann i alvor og i samsvar med Evangeliet, grunnar på mysteriet i sitt eige liv og i livet rundt han, må han nødvendigvis konkludera med at det mest presserande er å avvisa alle (dei menneskeskapte) behova, og følgja bestemt etter Herren Jesus Kristus. Å bli sameint med Han ved å perfeksjonera det evangeliske, asketiske arbeidet. Utan dette forblir mennesket utan frukt åndeleg sett, uforstandig, livlaust, sjela turkar opp, smuldrar vekk, desintegrerer, blir ufølande - heilt til han døyr. For Kristus sa:

«Ver i meg, så er eg i dykk. Som greina ikkje kan bera frukt av seg sjølv, men berre når ho er på vintreet, slik kan heller ikkje de bera frukt viss de ikkje er i meg.  5 Eg er vintreet, de er greinene. Om de blir i meg og eg i dykk, då ber de mykje frukt, men skilde frå meg kan de ingen ting gjera.  6 Den som ikkje blir verande i meg, blir kasta ut som ei grein og visnar. Greinene blir samla saman og kasta på elden, og dei brenn.» (Joh 15, 4-6)

Der er berre gjennom åndeleg og organisk einskap med Gudmennesket Jesus Kristus at mennesket kan føra livet sitt i retning det evige livet. Ein person av gudmenneskelig kultur er aldri åleine. Når han tenkjer, tenkjer han gjennom Krustus, når han handlar, handlar han gjennom Kristus, når han føler, føler han gjennom Kristus. Kort sagt: Han lever konstant gjennom Kristus-Gud, for kva er mennesket utan Gud? Først vil han vera eit halvt menneske, og til slutt, vil han ikkje vera eit menneske i det heile. Det er berre i Gudmennesket at ein kan finna fylden og perfeksjonen av sitt eige vesen. Der finn ein prototypen, evigheita, udødelegdomen og menneskets absolutte verdi. Herren Jesus Kristus er då også den einaste blant menneske som har kalla menneskets sjel for den største skatten i verda.

Alle planetane og stjernene er ikkje verd like mykje som ei enkelt sjel. Dersom ein mann kastar vekk sjela i synd og lastefull livsførsel vil han ikkje vera i stand til å vinna ho tilbake. Ikkje eingong om han skulle greia å leggja alle solsystem under seg. Her har mennesket berre ein veg ut - Gudmennesket Kristus som er den einaste som gjev udødelegdom til menneskesjela. Sjela vert ikkje fridd frå død av materielle ting, men heller sett i fangenskap. Og det er berre Gudmennesket som frir oss frå dette tyranniet. Materielle ting har ikkje noko makt over det mennesket som høyrer til Kristus - nei, han har makt over dei. Han ser alle ting sin sanne verdi, for han verdset dei slik Kristus gjorde. Og sidan den menneskelege sjela har ein uendeleg mykje større verdi enn alle vesen og alle ting i verda i følgje Kristi evangelium, er ortodoks kultur difor ein kultur der sjela sit i høgsetet.

Menneskets stordom er berre i Gud - det er mottoet i den gudmenneskelege kulturen. Mennesket utan Gud er 70 kilo med blodig masse, ei grav før grava. Det europeiske mennesket har sagt at både Gud og sjela er avgått ved døden, men har han ikkje også gjeve seg sjølv dødsdommen ved å avvisa oppstoda? Dersom du prøver å objektivt forstå essensen i europeisk sivilisasjon, filosofi, vitskap, politikk og kultur, vil du sjå at i Europa har dei drepe Gud og sjelas udødelegdom. Og dersom du alvorlig grunnar over tragedien i menneskehistoria kan du sjå at gudsmordet alltid endar med sjølvmordet. Hugs Judas: først drap han Gud, og deretter seg sjølv. Slik er den uunngåelege lova i vår planets historie.

Strukturen i europeisk kultur - forma utan Kristus - må forgå, og vil forgå svært raskt. Det profeterte den klarsynte Dostojevskij for hundre år sidan, og det same gjord Nikolai Gogol for to hundre år sidan. Like framføre augo våre går profetiane frå desse slaviske profetane i oppfylling. I ti hundreår har den europeiske versjonen av Babels tårn blitt bygt, og no er det eit tragisk bilete som møter vårt blikk: Det som har blitt skapt er eit enormt ingenting! Allmenn forvirring og uforstand har begynt. Mennesket forstår ikkje mennesket, sjel forstår ikkje sjel, nasjon forstår ikkje nasjon. Mennesket har reist seg mot mennesket, kongedømme mot kongedømme, nasjon mot nasjon og jamvel kontinent mot kontinent.

Den europeiske mannen nådde sin skjebne – nådde himmelropande høgder. Han plasserte ein supermann på toppen av Babels tårn. Derifrå prøvde han å setja krona på sitt eige verk. Men supermann vart galen like før han nådde toppen av tårnet, og han fall ned. No er tårnet i ferd med å kollapsa i kjølvatnet hans, og blir knust av krigar og revolusjonar. Homo europaeicus måtte bli eit sjølvmord. Hans «Vilje til makt» blei «Vilje til natt». Ei natt, ei uhyggeleg natt, senka seg over Europa. Europas idol er i ferd med å forgå, og den dagen er ikkje langt unna då det ikkje lenger vil vera stein igjen på stein i europeisk kultur. Ein kultur som byggjer byar, men øydelegg sjeler, som forgudar det skapte, og kastar vekk skaparen.

Den russiske tenkjaren Herzen, var glad i Europa, og levde der lenge. Men då han vart gamal, skreiv han: «Eg studerte den marketne organismen som er Europa i lang tid. I alle delar fann eg spor av død. Europa går mot ei skrekkeleg katastrofe. Politiske revolusjonar kollapsar under vekta av si eiga utilstrekkjelegheit. Europearane har utført storverk, men har ikkje greidd å fullføra oppgåva si. Dei har øydelagt trua, og har ikkje sørga for fridom. Dei har vekt til live i menneskehjarto slike begjær som ikkje var etla til å bli realiserte. Før alle andre blir eg dødsbleik, og eg er redd for natta som snik seg på… Farvel, døande verd! Farvel, Europa!»

Himlane er tomme, det er ingen gud der. Jorda er tom, det finst ikkje noko sjel der. Europeisk kultur har gjort alle slavane sine om til lik, og har sjølv blitt ein gravplass. «Eg vil reisa til Europa,» sa Dostojevskij, «og eg veit at eg reiser til ein gravplass» (I boka «Vinteropptegnelser om sommerinntrykk»)

Før første verdskrigen var det berre melankolske slavarar som makta å forutsjå det føreståande helvetet. Etter kvart følgte nokre europearar i deira fotspor, og la merke til det. Den modigaste og mest oppriktige, var utan tvil Oswald Spengler. Han rysta verda med boka «Undergang des Abendlandes» (Vesterlandets undergang). Der viste han - ved hjelp av alle midlane han hadde fått til rådvelde gjennom europeisk vitskap, filosofi, politikk, teknologi, kunst og religion - stilt korleis Vesten er i ferd med å gå under. Med første verdskrigen starta Europa dødsrallinga si. Vestleg eller faustiansk kultur - som ifølgje Spengler har sitt opphav i det tiande hundreåret, forgår no og smuldrar vekk, og er etla til å gå under fullstendig i det 22. hundreåret. (No verkar det som om prosessen er framskunda noko). I kjølvatnet av europeisk kultur, spår Spengler at Dostojevskij sin kultur vil vinna fram - nemleg den ortodokse kulturen.

Med kvart nye sivilisatoriske framsteg, går det europeiske mennesket meir og meir i retning døden. Det europeiske menneskets romantiske affære med seg sjølv er grava han korkje vil eller kan gjenoppstå frå. Han er betatt av si eiga fornuft, noko som er den dødelege lidenskapen som øydelegg den europeiske menneskeslekta. Den einaste frelsa frå dette er  Kristus, seier Gogol. Men denne verda, som er «full av millionvis av glitrande gjenstandar som dreg tankane i alle retningar, har ikkje styrke til eit direkte møte med Kristus».

Det europeiske mennesket har kapitulert framfor det fundamentale problemet i livet. Det ortodokse Gudmennesket har derimot løyst dette problemet. Svaret den europeiske mannen har gjeve på problemet er nihilisme, medan Gudmennesket har løyst det gjennom evig liv. For det darwinistisk-faustianske mennesket i Europa er hovudmålet i livet sjølvopphaldingsdrifta, medan for Kristi menneske er hovudmålet sjølvoppofring. Den første seier: ofra andre for å redda deg sjølv! Den andre seier: Ofra deg sjølv for å redda andre! Det europeiske mennesket har ikkje løyst problemet med døden - men Gudmennesket har løyst det gjennom oppstoda.

Prinsippa europeisk kultur og sivilisasjon er bygt på er gudsfiendtlege. Det europeiske mennesket brukte lang tid på å byggja seg opp til, heilt til det tidspunktet der Gudmennesket Kristus vart erstatta med filosofi og vitskap, med politikk og teknologi, med religion og etikk. Europa «brukte Kristus berre som ei bru mellom usivilisert barbari til sivilisert barbari - altså frå uskuldig barbari til utspekulert barbari» (Hl. Nikolai Velimirovitsj, «Ei preike om folk flest»).

I mine konklusjonar om europeisk kultur er det mykje som er katastrofalt. Lat ikkje det overraska deg. Me snakkar trass alt om den mest katastrofale perioden av menneskeleg historie - den europeiske apokalypsen, der kropp og sjel vert rive i sund av det grufulle. Ulmande motseiingar er nedfelt i Europa, og dersom dei ikkje blir fjerna, kan det berre løysast gjennom den endelege destruksjonen av europeisk kultur. Kva fører den humanistiske kulturen til?

Omsetning: Øystein Lid
Kjelde: http://www.pravoslavie.ru/english/76844.htm

Den ortodokse kirke og synet på prevensjonsmidler

Den offisielle posisjon i Kirken angående det å unngå barnefødsel, er formulert i et rundskriv av biskopene i Den gresk-ortodokse kirke 14. okt 1937. Dette lærebrevet sier at avhold og moderasjon er de eneste akseptable former for unngåelse av graviditet i ekteskapet (avhold utgjør for ektepar det eneste lovlige middelet for å unngå barnefødsel, når de virkelig har behov for å unngå dette). Denne presiseringen angående Kirkens syn på barnefødsel, ble publisert igjen og bekrefet den 9.10.1978, da reaksjoner fra visse intellektuelle miljøer gjorde det nødvendig med en ny kunngjøring om Kirkens lære. Spesielt oppfordres gifte menn til å oppfylle sin plikt i ekteskapet og til å forstå at nytt liv springer frem av forholdet mellom mann og kvinne. Når det gjelder hustruene, vises det til at de må «unngå visse prevensjonsmidler og måter», og ikke oppsøke rådgivning hos leger som deltar i morderiske aborter.

Rundskrivet fra 1937 inviterer åndelige fedre til en felles linje i spørsmålet om prevensjonsmidler. Erklæringen ignorerer ikke at det kan være vanskelig å oppdra barn i moderne tid, og at ekteskaplig avhold er som å gå på den «smale sti». Videre har man foreslått en mildere løsning ved bruk av skjønn, hvis avhold ikke er mulig, av ulike årsaker. I konkrete saker, hvis barnefødsel er vanskelig for kvinnen, skal de kirkelige autoriteter utvise skjønn.

Kilde: http://antiairetikos.blogspot.no/2014/05/blog-post_18.html

Deltagelse i Den hellige nattverd

Om å overkomme kjødelige synder

Av Arkimandritt Daniel G. Aerakis

Mange ønsker å delta i nattverden ofte, men så faller de inn i veldig grove synder, og må derfor avstå fra å delta i dette mysteriet. I slike saker var Satan ikke i stand til å slukke lengselen etter gudommelig fellesskap, men han var istand til å sette noen snublesteiner på veien mot Gud.

De alvorlige synder som holder folk borte fra å motta den hellige nattverden ofte, er især de kjødelige synder. Mange troende, særlig de unge, våger ikke å nærme seg den gudommelige nattverden fordi de fulgt en uren lidenskap og tilsmusset seg selv. Når de ser Herren i den gudommelige nattverden, føler de det likesom apostelen Peter når han sier «Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann» (Luk. 5,8).

Den som ønsker å delta i nattverden ofte, men som ikke våger eller kan på grunn av alvorlige synder, bør søke rettledning hos en erfaren åndelig far som har stor dømmekraft og kjærlighet. En åndelig far vil bestemme en tid da de kan nærme seg nattverden, avhengig den omvendelse og streben som skjer for å stryke bort lidenskapen. Mange åndelige fedre, etter bønn og gudommelig opplysning, lar de troende og særlig de unge, motta nattverden etter kort tid. Dette så «de ikke blir bytte for den åndelige ulven, fordi de har vært uten nattverden i lang tid» (fra Liturgien).

Den mildhet de åndelige fedre viser, må ikke føre til at synderen sier «Jeg vil synde, og deretter skrifte og da bil den åndelige far gi meg nattverden». Slik tankegang er et hån mot Skriftemålets mysterium. Den som skrifter får kun tilgivelse når det er en ærlig anger. Mildheten de åndelige fedre er der for at synderen skal motta Den hellige nattverden, som i seg selv er et veldig sterkt våpen mot lidenskapene.

Det er et faktum at de kjødelige lyster trekker mange bort fra Den hellige nattverden. For eksempel kan ektefolk drives bort fra Den hellige nattverden ved at de på ulike vis forhindrer avling av barn. Dette er en fryktelig synd, som er å ligne med vantroen. Dessverre holdes en overveldende majoritet av såkalte kristne ektefolk nede av denne synden. De ektepar som unngår å bære frem barn, med ulike sataniske og noen ganger også kriminelle midler, kan ikke tillates av sine åndelige fedre å ta imot nattverden. Og siden mange ektepar heller ikke ønsker å returnere tilbake til et naturlig ekteskaplig liv og en naturlig relasjon dem imellom, unngår de også Skriftemålet.

Vi taler her selvfølgelig om ektefolk som har en viss samvittighet, og om fromme åndelige fedre som har dømmekraft. Slike fedre lar ikke ekteparet motta den guddommelige nattverden, ikke bare når det kommer til alvorlige og åpenbare saker som det å ta abort, men også de tilfeller hvor paret med ulike sataniske midler forsøker å unngå å bære barn.

Dessverre finnes det såkalte «åndelige fedre» som har svært tilbakelente kriterier for deltagelse i nattverdens mysterium. Slike utviser en «mildhet» som er helt skandaløs, til og med i saker som gjelder abort!

Hentet fra "When and How to Receive Communion"

pp.85-87

Hvorfor faller vi inn i de samme syndene gang på gang?

av Hl. Johannes av Himmelstigen

Noen sier at vi faller inn i de samme syndene fordi vi ikke har klart å rette på våre tidligere synder siden vår omvendelse var utilstrekkelig. Men en kan spørre: Har alle de som ikke har falt inn i den samme form for synd virkelig omvendt seg slik de burde? Noen faller inn i de samme syndene enten fordi de har sunket inn i en dyp glemsomhet og ikke husker sine tidligere synder, eller fordi de tenker ut av sin kjærlighet for nytelser at Gud er miskunnelig, eller fordi de har mistet alt håp om frelse. Jeg vet ikke om noen vil beskylde meg dersom jeg sier at deres problemer oppstår fordi de ikke har vært sterke nok til å binde fienden som hersker over dem ved vanens tyranni.

Himmelstigen: Trinn 26, 171

Hvordan kan lekmenn finne frelse?

av Hl. Johannes av Himmelstigen

Noen som levde uaktsomt i verden spurte meg: «Vi har koner og har mange sosiale bekymringer, hvordan kan vi leve som dere i klostrene?» Jeg svarte dem: «Gjør alt det gode dere makter; snakk ikke ondt om noen; stjel ikke fra noen; lyv ikke for noen; vær ikke hovmodig ovenfor noen; hat ingen; vær til stede under de guddommelige gudstjenestene; vær barmhjertig med dem i nød; ikke støt noen; ikke kom i veien for lykken i en annens hjem, og vær tilfreds med det deres egne koner kan gi dere. Oppfører dere dere slik, vil dere ikke være langt unna Himmelriket.»

Himmelstigen: Trinn 1, 21

Hva er kristen enhet?

Om Kristi Kirke og dialogen med andre kristne samfunn

Av Hellige Justin Popovich (+ 1979)

Uten å forvente omvendelse eller opptagelse i Kristi sanne Kirke, er det utenkelig og unaturlig å i det hele tatt å tale om en enhet mellom «kirker»; om en dialog i kjærlighet; om felles nattverdbord (dvs én felles kalk). Det viktigste av alt er at mennesker blir «forenet i Legemet», dvs forenet med Gud- menneskets legeme som er Jesu Kristi Kirke. Gjennom enheten i Jesu legeme, kan mennesket få fellesskap med dets sjel, det er Den hellige ånd. I dette fellesskap blir mennesket en Kristi arving, og kan motta alle Gud-menneskets velsignelser.

Vår tids «dialog i kjærlighet» - som så ofte tar form av naken sentimentalitet - er i virkeligheten både en fornektelse av den helbredende helliggjørelse som Ånden gir og troen på Sannheten (2.Tess. 2, 13). Det betyr en fornektelse av den unike og helbredende «kjærlighet til sannheten » (2. Tess. 2, 10). Kjærlighetens vesen er Sannhet; kjærligheten lever og vokser i sannhet. Sannhet er hjerte til enhver gudommelige dyd, og derfor er den også kjærlighetens hjerte. Hver og en av disse gudommelige dyder forkynner at Gud-mennesket Herren Jesus - den ene Person som er en legemliggjøring og et bilde av Guds sannhet - også er den fulle sannhet.

Hvis sannhet er noe annet enn Gud-menneske, noe annet en Kristus - hvis det var en tanke, en idé, en teori, en bevissthetstilstand, en vitenskap, en filosofi, en kultur, et menneske, selve menneskeheten, verden, eller alle verdens ord, hva som helst eller hvem som helst, eller alt sammen – da ville sannheten være mindre, inadekvat, endelig, dødelig. Men sannheten er en Person, og ja, Sannheten er Gud-menneskets person, den andre person i Den hellige treenighet. Gjennom dette er Sannheten udødelig og ikke endelig, men uendelig. Slik er det på grunn av Herren Jesus. I Ham kommer Sannhet og Liv fra samme uendelige kilde. Derfor er sannheten evig og livet Han gir evig (jf. Joh. 14, 6 : 1, 4.17). Den som tror på Herren Jesus Kristus gror uten opphør ved Hans sannhet inn i den gudommelige evighet. Et slik troende menneske, modnes i hele sin væren, i hele sin bevissthet, i hele sitt hjerte og all sin sjel. Mennesker som lever i Kristus, «taler sannheten i kjærlighet», for det er kun på denne måten «at vi, sannheten tro i kjærlighet, på alle måter skal vokse opp til Ham som er hode, det er Kristus» (Ef. 4, 15).

Denne måten å vokse med Kristus på, har alltid vært en virkelighet «med alle de hellige» (Ef. 3, 18). Men det har alltid vært i Kirken og gjennom Kirken. Dette fordi det er umulig at en person som ikke er en del av legeme kan modnes i Ham «som er hode». Et menneske kan ikke vokse i Kristus uten å være en del av Kirken.

La oss derfor ikke lure oss selv. Det finnes nemlig også en «dialog av løgn», som oppstår når de som er samtalepartnere stadig, bevisst eller ubevisst, taler løgn til hverandre. En slik type dialog inntreffer når «løgnens far», Djevelen, får styre. For «han er en løgner, og løgnens far» (Joh. 8,44). Det er også vanlig for djevelens lakeier - både de bevisst arbeider for ham, og de som ubevisst gjør det – å finne «sannheten» ved hjelp av løgn. De sier de arbeider for det som er godt, men de arbeider i virkeligheten med ondskap for øye. Det kan altså ikke være noe «dialog i kjærlighet», uten at det samtidig er en dialog i sannhet. Uten sannheten er kan ikke dialogen være rett, og heller ikke naturlig god. Derfor gir Apostelen formaningen til de troende om at kjærligheten alltid må være oppriktig (Rom. 12, 9).

Fra boken "Orthodoxy Faith and Life in Christ",  sidene 170-172

Sannhet og Kjærlighet - homofile i Kirken

utdrag fra et intervju med Biskop Pitirim av Tadsjikistan

[Homofile] sier, «Vi ble født slik, vi kan ikke gjøre noe med det, vi kan ikke ha vanlige familier.» Og dette er virkelig en tragedie. Foreldrene er til stor grad ansvarlige for denne tragedien, [for at disse menneskene ser på sin situasjon på denne håpløse måten]. Hva skal disse gjøre nå?

Deres sårbarhet er større – de kan ikke skape en familie. Men deres gevinst vil være større i Herren dersom de lever i fullstendig avhold og kyskhet.

Men dette må forklares for dem.

I mine prekener bruker jeg ofte et eksempel fra Hl. Serafim av Sarov. Når han ble spurt om hvem som var størst [åndelig sett] i Sarov-klosteret, sa han, «kokken.» Alle be forskrekkede. «Hvordan kunne det være kokken? Han er fæl, han angriper alle!» Men den hellige svarte, «Ja, han ble født med en så ille tilbøyelighet at han ville drepe alle i klosteret dersom han ikke stadig vekk holdt seg igjen. Men Gud ser på mennesket, på hvordan han tvinger seg selv til å gjøre noe.»

Det samme gjelder i dette tilfellet. Vi har alle forskjellige lidenskaper, forskjellige tilbøyeligheter. Hvis vi tvinger oss selv, vil Herren belønne oss.

Selv disse menneskene kan vinne seierskroner for seg selv. Vi må oppmuntre dem slik, å fortelle dem at det er et asketisk verk, at Herren kaller dem til askesens streben så de kan gjøre alt rett, og kanskje til og med få deres foreldres skyld tilgitt, slik at Herren vil være dem miskunnelig.

Vi hadde ett tilfelle i Treenighet – Hl. Sergius’ Lavra. Flere munker ble viet. Kristus viste seg for én av deres åndelige fedre og sa, «Siden de mottok englenes skima, fordi de hadde viljen til å gjøre dette, vil Jeg også vise deres foreldre miskunn, selv om de ikke er verdige.»

Utrolige ting som dette skjer blant oss i Kirken.

Gud holder en helt annen dom. For Ham er hele verden utenfor tiden.

Vi lever i en kort, historisk periode. Vi befinner oss innen et visst tidsstykke og prøver å forstå noe, å vurdere noe. Men Gud har tidens fylde, og Han vet hvordan, hva og hvorfor – hver opprinnelige årsak, alle fenomeners gjensidige avhengighet.

Vi kan se Guds forsyn virke, undre oss over det, men ikke mer.

Og vi kan takke Gud for at vi er som vi er. Dette gjelder også disse menneskene som ble født slik – de må også takke Gud for dette. Men de må huske at de ikke under noen omstendigheter må tillate syndens manifestasjoner å overta.

Men de vestlige, protestantiske kirkene – mange, ikke alle, så klart – har løst problemet på denne måten: de har «tillatt» synden. Dette er en antikristen holdning.

Når anti-kristens kirke opprettes – og det vil den, fordi han vil erklære seg som en gud – vil den tillate alt, hver form for synd.

Anti-krist vil si: «Kristus nektet dere alt, men jeg tillater alt, og du vil leve som om i paradis.» Han vil være «snillere» enn Kristus. Og vi har hørt denne «kjærlighetsforkynnelsen» i lang tid nå.

Folk kritiserer oss kristne og sier, «Dere eier ikke kjærlighet.» Dette er deres klage imot oss. Men før vi kan snakke om kjærlighet må vi fastslå hva Sannheten er. De sier til oss, «La oss forene alle kirkene i kjærlighet.»

Nei, før vi har en dialog om kjærlighet, la oss bestemme oss om Sannheten.

Gud er ikke bare Kjærlighet, men også Oppriktighet, Rettferd, og Sannhet.

«Jeg er Sannheten,» sier Herren. Derfor burde vi først fastslå hvilke punkter er mest vesentlig viktig for oss – er denne religiøse læren sann eller ikke, er det riktig eller en løgn.

Men disse vil forene oss i kjærlighet uten Sannhet – men denne kjærligheten er illegitim og må aldri tillates.

Hva sier alle disse liberale samfunn? De sier de elsker hverandre, at de har kjærlighet. «Men dere har ikke noe kjærlighet, dere har kun hat,» sier de til oss. Men dette er ikke hat – det er bare slik at Sannheten brenner. Sann kjærlighet brenner dem; den brenner dem med dens sannhet.

Det er til og med umulig å nærme seg den; når vi begynner å forkynne den sanne tro, møter vi motstand, hat, en sperre. Men forkynnelsen av denne kvalmende søte kjærligheten skaper ingen motstand; på sitt verste skaper den likegyldighet. Sekteriske går rundt og inviterer det første menneske de møter til å forene seg med dem i omfavnet til deres sirupskjærlighet.

Illegitim kjærlighet – det er nettopp slik kjærlighet anti-kristen vil bringe, og vil forføre og lure alle.

Vi må forstå: Der det finnes kjærlighet, må det også være Sannhet.

Disse er de to vingene et menneske stiger opp til himmelen med; disse to vesentlige egenskaper i Gud. Og den ene egenskapen kan ikke undergrave den andre; den ene kan ikke svekke den andre. De henger sammen: Kjærlighet og Sannhet. Det må aldri være Kjærlighet på Sannhetens bekostning, og heller ikke en Sannhet som ikke varmes av Kjærlighet. Slik kald og kjærlighetsløs oppriktighet er dødsfarlig. 

Oversatt fra: THE FOLLY OF COMFORTABLE CHRISTIANITY

En behagelig kristendom er midlertidig

utdrag fra et intervju med Biskop Pitirim av Tadsjikistan

Deres Ærbødighet, hva er den «behagelige kristendommen» og «rosa kristendommen» De omtaler i Deres prekener? Kan det sies at behagelig kristendom er våre tiders åndelige sykdom?

Hva sier Herren? Ta opp ditt kors og følg etter Meg. Det er dette kristendommen innebærer. Behagelig kristendom er, først og fremst, ikke å ville bære ditt kors.

Denne sykdommen er ikke bare utbredt i våre tider, men begynte umiddelbart. Så snart kristendommen ble til, fantes det både ivrige kristne og late kristne.

Kristendommens første århundre var i seg selv veldig ubehagelige – der var forfølgelser, og kun de mest ivrige forble kristne. Men de som var kristne ved tilfeldighet enten forsaket Kristus eller, lik mange filosofer og akademikere, ville ikke endre noe ved seg selv for å tilpasse seg den kristne lære. De ønsket i stedet å tilpasse den kristne lære til seg selv.

Slik oppsto de første heresiene blant gnostikerne. Dette var også en form for behag – de ville ha friheten til å tenke på hvilken måte de måtte ønske, uten å fornekte seg noe.

Og når kristendommen ble en lovlig religion, fra Hl. Konstantin den Stores tid, begynte dette fenomenet med «behagelig kristendom.» Hvorfor ble klosterlivet så utbredt på denne tiden? Fordi de ivre kristne forlot byene, der det hadde blitt umulig å bevare denne iveren.

Behagelig kristendom har alltid vært der. Men det jeg nevnte i min preken var «rosa kristendom». Dette uttrykket dukket opp i det 19. århundre blant slavofile – tenkere som vekket interesse for kristendommen i et allerede ganske sekulært samfunn (ikke så ulikt omstendighetene her i Russland på slutten av sovjettiden), da det var mange som ønsket å leve slik de selv ville, uten å fornekte seg noe, men som allikevel kalte seg kristne.

«Rosa kristendom» er en utvannet kristendom. I begynnelsen av det 20. århundre førte den til renovasjonismen, men den falt til slutt under ateismens møllestein. Kirken ble ansett av regjeringen som en fiende – selv om det var sovjetregjeringen som hadde vært Kirkens fiende, ikke motsatt.

Et stort antall folk fra intelligentsiaen strømmet derfor inn i Kirken, ikke for Kristi skyld, men av andre grunner. Disse menneskene forlater nå Kirken.

En liknende situasjon ser vi i klostrene. På 1990tallet kom mange til klostrene. De bodde der i 10-15 år, noen ble til og med prester, men nå drar de. Dette er fordi de ikke kom for Kristi skyld men heller for å unnslippe harde liv, fordi de ikke hadde noe annet sted å gå. Mange kom til klostrene fra fattige sovjetrepublikker. Deres åndelige veiledere velsignet dem til å bli. Derved ble mennesker som ikke var kalt til klosterlivet boende på kloster, de holdt ut i 10-15 år, og deretter dro de.

De som kom til Kirken av andre grunner, ikke for frelsens skyld, forlater den nå. De blir så klart skuffet på et eller annet tidspunkt. Hvis de ikke kom til Kirken for Kristi skyld, begynner fristelsene umiddelbart.

Mange i dag vil at Kirken skal være en «Kirke av gode mennesker.» Men Kirken er et sykehus. Her forsvinner alle masker, alle forheng rives ned, og en ser et menneske for det han er. Og det han er er så klart ganske ufint.

Folk som ikke kommer til Kirken for Kristi skyld er på let etter en slags betryggelse, en fredelig tilværelse. I Kirken kommer det en fredelig tilværelse, samt behag – men av et annet slag. Men denne tilstanden må vi vokse frem til.

Men, Deres Ærbødighet, hvordan kan disse menneskene vekkes? Folk kommer til kirken, de mottar sakramentene, men det er som om det gjøres i dovenhet. Hvem trenger et kors?! De behøver at alt er behagelig: at gudstjenesten ikke er for lang, at fasten slakkes, og generelt at det ikke finnes noe hinder fordi de må på jobben i morgen.

I fredstider slik som nå, kan alle gå i kirken fordi det ikke finnes forfølgelser, og store menger kristne vil være slik du beskriver dem. Slik har det alltid vært.

Prosentvis har ikke antallet sanne kristne i Kirkens historie endret seg – det har alltid vært lite: 3-6% av folkemengdene som kaller seg kristne. De viser seg under forfølgelsestider, som under sovjetperioden: forfølgelsene begynte, og folkemengdene som bare gikk i kirken sluttet å gå. Folket ble vekket av krigen, som var en Guds besøkelse. Men når det ikke finnes krig, bringer sorg og sykdom folket nærmere Gud og tvinger dem til å tenke over det jordiske livets midlertidighet.

Oversatt fra: THE FOLLY OF COMFORTABLE CHRISTIANITY

Hva betyr det når vi ber om daglig brød?

av Johannes H. Solberg

Bønnene i Fadervår kan deles inn i to kategorier. De fire første delene handler om Gud, de fire neste handler om mennesket. Dette viser oss at Gud, og ikke vi selv er sentrum. Som Kristus sier et annet sted «Søk Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette andre i tilgift» (Matt. 22, 37). De fire siste bønnene, som begynner med bønnen om daglig brød, er «tilgiften». Vi ber om et liv uten åndelig og fysisk sult, og et liv uten ond nød og synd. Kristi budskap synes derfor å være at når vi ærer Gud gjennom å holde hans navn hellig, gjøre hans vilje og ønske hans kongedømme velkommen, da vil Han også ivareta oss og våre nødvendig behov. Dette er ingen byttehandel – hvis Gud for ære så får jeg beskyttelse – men mer en konsekvens av å leve livet sitt i Gud og holde seg nær ham. De behovene Gud vil ivareta er både åndelige og kroppslige behov. Vi er vant til å skille på dette ved å kalle noe «primærbehov» og noe «sekundærbehov», men Fadervår-bønnene skiller ikke på dette. Det åndelige og det fysiske henger sammen. Ved å be Fadervår regelmessig vil vi stadig trenge dypere inn i sammenhengen mellom det åndelige og det fysiske livet. Jeg vil kun gi noen små knagger å henge disse bønne-erfaringene på. La oss gå over til selve bønnen.

«Gi oss idag vårt daglige brød!»

Brød står for all mat. Brødet var bestanddelen i det jødiske kosthold på denne tiden, og brødet var symbol for livet i videste forstand. Vi kunne spissformulere det jødiske synet på brødet som at brødet står for livet. Uansett er det to aspekter ved brødet, et fysisk og konkret og et åndelig. Disse henger sammen, men jeg vil begynne med den konkrete tilnærmelsen.

«Daglig» - epiousios- er et gresk ord som ikke forekommer i noen andre tekster og er kanskje et av de mest omdiskuterte ordene i bibelen. De tidligste kristne skribenter er også usikre på ordets betydning. Allerede Origenes kommenterer alle mulighetene for tolkning av dette ordet. Betyr det 1) brød som er nødvendig for å leve, 2) brød for den dag som er, dvs brød for idag, eller 3) betyr det brød for den kommende dag, dvs morgendagen? Sannsynligvis er det den tredje muligheten vi bør holde mest åpen, for dagarbeideren på denne tiden – slik vi hører det andre steder i evangeliet – fikk sin lønn på kvelden etter endt arbeidsdag. Denne lønnen var da for neste arbeidsdags brød. Vi ber da om det nødvendigste til livets opphold, at Gud må sørge for sine disipler. Vi skal huske på at disiplene levde ofte fra hånd til munn i den første tiden, og at denne bønnen var en trøst i en slik situasjon. Jesus advarer disiplene mot forfølgelser og nød av ulik slag, da kan bønnen om daglig brød være en trøst om at Gud tar seg av alle sine.

Det er mulig at dette er den mest sannsynlige tolkningen. Likevel sier kirkefaderen den hl. Cyprian sier i sin Fadervårutlegning fra 250 e.kr følgende; «Den fjerde bønn kan også forstås slik at vi bare ber om nødtørftig næring til livsopphold for oss. Vi har jo frasagt oss verden og trodd på Åndens nåde og kastet verdens rikdom og herlighet fra oss, etter Herrens ord: Den som ikke gir avkall på alt han har, kan ikke være min disippel. Men den som er begynt å være Kristi disippel og gir avkall på alt etter sin mesters ord, han bør be om nødtørftig næring dag for dag og ikke ønske noe for en lang fremtid. Således har Herren sagt: «Bekymre dere ikke for den dag i morgen, for den dag i morgen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage» (Matt. 6, 34). Det er derfor forbudt for Kristi disipler å tenke på morgendagen, og med rette ber vi om livets opphold bare for dagen idag. Det ville jo være umulig og selvmotsigende, om vi skulle bære omsorg for et langt liv i verden, på samme tid som vi ber om at Guds rike snart må komme.». Bønnen om daglig brød er altså en oppfyllelse av Jesus ord om at han vil ta vare på sine disipler, likesom Faderen har omsorg for fugler og planter og alt som lever. «Vær ikke bekymret! Si ikke, hva skal vi ete eller hva skal vi drikke eller hva skal vi kle oss med? Alt slikt søker hedningene etter. Men deres Fader vet at dere har alle disse tings behov. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alle disse ting i tilgift».(Matt. 6, 31). Den som lever i Gud, skal ikke mangle noen ting, for Gud eier alt.

Spørsmålet om rikdom og overflod i denne verden, kan derfor bare løses gjennom å be denne bønnen med ærlighet, for da erkjenner og bekjenner vi at alt kommer fra Gud, og at det er han som har gitt oss alt vi har, enten det er mye eller lite. Husk på den rike mannen i Jesu lignelse i Lukasevangeliet, 12, 20; han som samlet sin rikdom og satte seg ned for å nyte livet. Han gjorde det motsatte av å be om daglig brød. Gud sier til ham «Du dåre, i denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal da eie alt du har samlet?»(Luk. 12, 20). Han gledet seg ved markens grøde, men skulle dø samme natt. Han hadde ikke tatt høyde for at alt kommer fra Gud, som holder alt opp ved sin nåde, og at uten Gud kan ingenting leve. Vi må ikke holde Gud borte fra fremtiden. Alt ligger i Guds hånd.

Det nye testamentet viser oss også mer direkte hvordan brød henger sammen med den åndelige virkelighet. Faste er et åndelig øvelse der vi avstår fra mat – et eksempel på hvordan det fysiske innvirker på det åndelige livet. Vi ser dette også når Jesus fastet i ørkenen og djevelen kom for å friste ham (Luk. 4). En av fristelsene var å forvandle steiner til brød. Brødet står for livet i bredeste forstand. Når Jesus valgte å ikke gjøre steiner til brød, valgte han også å gå veien mot Golgatha, til lidelsen og offeret.

Det brød det er tale om i Fadervår, kan altså forstås som livets brød, som Kristus selv. Kristus kaller seg livets brød (Joh. 6). En slik forståelse finner igen også hos hl. Cyprian: «Livets brød er Kristus, han er ikke alles brød, men vårt brød. Vi sier Fader Vår, fordi han er far til oss som kjenner ham og tror på ham. Vi sier vårt brød, fordi Kristus er brød for oss som har del i hans legeme. Vi ber om at vi daglig må få dette brød, for at vi ikke skal bli adskilt fra Kristi legeme ved grove synder, vi som er i Kristus og daglig mottar nattverden til frelsens føde.» Dette underbygger Hl. Cyprian, ved å anføre sitatet fra Johannes-evangeliet der Jesus sier; «Dersom noen eter av mitt brød, skal han leve i evighet. Men det brød som jeg vil gi, er min legeme som gis for verdens liv» (6,51). Det daglige brød og livets brød blir altså fra starten sett i sammenheng. Vi ber om brød, og det brødet Gud gir de som tror, er Jesus legeme som gir oss det sanne liv. Sammenhengen mellom det daglige brød og Nattverdens brød er derfor allerede etablert i Evangeliet selv, og utvikles videre av kirkefedrene.

Hl. Kirill av Jerusalem (+386) peker på samme vis på at daglig – epiousion – betyr «over-vesentlig». Derfor er det ikke vanlig brød vi ber om, men det brød til sjelens føde. «For dette Brødet kommer ikke inn i munnen, går i buken og kastes ut den naturlige vei, men sprer seg gjennom alt du er, til gode for både sjel og kropp. Men med i dag (epiousion) mener han ’hver dag’, som Paulus også har sagt, Så lenge det heter idag.» Vi ber derfor om den daglige mottakelse av Kristi legeme, og bønnen er en liturgisk bønn om mottakelse av Herren.

Hvis vi går til bake til ordlyden i brød -bønnen, med det «daglige» brød, så ser vi at det daglige brød på Jesus tid og i den antikke jødedom også betydde noe mer enn «dagen idag». I en Evangeliesamling skrevet på Hebraisk/Aramaisk som heter Nasareer-evangeliet/ Hebreer-evangeliet (ca år 100), ser vi at dette leddet i Fadervår på Aramaisk skrives slik: «Vårt brød i morgen gi oss idag». Det er hl. Hieronymus (400-tallet) som gir oss informasjonen om denne Evangeliesamlingen, som i sin helhet er gått tapt. Hl. Hieronymus skriver: «Videre har jeg funnet ut at «daglig»(mahar på Aramaisk) på det jødiske språk betyr; Vårt fremtidige brød gi oss idag». Det fremtidige brød – mener hl. Hieronymus - står for selve den himmelske glede etter tidens ende, Den store morgendagen.

Derfor eksisterte kanskje ikke det skillet som vi straks gjør gjeldene mellom brødet som det himmelske brød eller det rent fysiske brød. Det fysiske brød er et tegn på hvordan Gud metter oss på det åndelige området. All spising er et tegn på det livet Gud gir oss. Brød er alltid et symbol for det sanne «Livets brød». Ethvert bordfellesskap, ethvert måltid peker ut over det å bli mett. Mat er ikke kun kjemikalier som får kroppen til å virke. Måltid-fellesskapet peker utover seg selv, fordi det et slikt fellesskap ivaretar alle som deltar, og viser til Guds nåde fordi Gud har gitt mennesket å forvalte jorden som han har skapt. Maten kommer fra Gud, og viser til Skaperen. Vi som lager maten er slik medskapere og foredlere av de gaver Gud har gitt.

«Velsignet være Gud», slik ber den fromme Jøden før måltidet. Mennesket velsigner Gud, dvs det samme som å takke Ham, for det han gir oss, korn og druer, og vi tilvirket dette til brød og vin, som hans medskapere. Slik oppfyller vi vårt aller første oppdrag i paradishagen, som var å passe på hagen og kultivere marken. Da vandret Gud selv i hagen (1.Mos. 1). Måltidet og den guddommelige åpenbaring henger sammen. Slik ser vi det også i Den gamle pakt, når Moses og sytti prester sluttet pakt med Gud på Sinai. Da står det «De skuet Gud og de spiste og drakk» (2. Mos 24,11).

Spisingen generelt og brødet spesielt har derfor en grunnleggende betydning i troslivet og hvordan mennesket forholder seg til verden. Et klokt menneske har sagt at om man klarer å lære barna bordskikk, er det alt som trengs for å lære god oppførsel i sin alminnelighet. Da kommer annen oppførsel naturlig. For alt begynner i måltid-fellesskapet. Være rolige, vente på hverandre, ta hensyn, snakke etter tur osv. Derfor er det heller ikke unaturlig at det knytter seg visse regler til det spesifikke kristne måltid-fellesskapet. Apostelen Paulus sammenholder dette ved å si at når menigheten kommer sammen i fellesskapet om det ene Brød, er det Kirken som manifesteres (1. Kor. 11). Det er ett brød og én Kirke. De som mottar den hellige Nattverdens brød, er ett i Kristi Legeme.

Det jordiske fysiske brød peker på det himmelske brødet, Kristus. Det er et tegn på menneskers forvalting av Guds skaperverk, og dypest sett den kristne kulturen. Når Jesus disipler lærer å be om daglig brød, så er det altså en bekjennelse til det Kongerike som skal komme. I dette riket skal Han være alt i alle. Vi som ber vår himmelske Fader om dette, bekjenner hans makt og hans seier over nød og død, som jo er den naturlige konsekvens av å mangle brød.

At vi bekjenner Kristus som vårt daglige brød innebærer også at det ikke finnes noe rent eller urent når det kommer til mat. «Ikke noe som mennesket spiser, kan gjøre det urent» sier Kristus (Mark 7, 15). Det finnes nok bra eller dårlig mat, men alt mennesket tilbereder i takk og ære til Gud og i respekt mot det skaperverket vi er satt til å forvalte, er bilder på det som skal komme. Riktignok vil jeg si at noe mat er sterkere uttrykk for det kommende rike; når vi faster så spiser vi derfor bare den mat som fantes i paradishagen. Vi slakter ikke dyr, men spiser frukt og grønt. I fastetiden markeres det at vi vender tilbake til en tilstand av harmoni med skaperverket, da Guds fred fyllte verden og ingen offer var nødvendige.