mandag 26. desember 2016

Nytt kapell åpner i Østfold

Den 24. desember ble Den guddommelige liturgi feiret for første gang i Guds Moders Hensovnelse kapell i Skjeberg, et tettsted rett utenfor Sarpsborg, byen grunnlagt av Hellige Olav i år 1016.

Kapellet er tilknyttet Hl. Treenighets kloster i Bredared, Sverige (Det serbisk-ortodokse patriarkat, Bispedømmet for Skandinavia og Storbritannia), med åndelig ledelse fra Hegumen Dorotej.

Det blir Liturgi hver søndag kl. 9.30 fremover. Gudstjenestene feires på norsk og svensk, med noe bruk av kirkeslavisk.

Addresse: Hornneslia 55, 1747 Skjeberg.

Kapellets bestyrer er Johannes Hvaal Solberg: Hornnesliengaard@gmail.com


søndag 25. desember 2016

Lesing i Kirken burde ikke være emosjonell

av f. Andrei Tsjizhenko


Vi kommer i hu ordene til den russiske dramatikeren Alexandr Sergejevitsj Gribojedovs (1795-1829), Fornuft skaper elendighet: «Ikke brek som en lektor. Les med tanke! Med innlevelse! Med riktig tonefall!» Denne aforismen har fått den russiske intelligentsiaen til å hånle kirkelesning og flire ironisk av den i århundre. Men denne sarkasmen er urettferdig og står i strid med de 2000 år gamle reglene rundt lesing i kirken. Og folk som krever innlevelse fra en lektor viser sin uvitenhet om det liturgiske liv og prinsippene rundt lesing av liturgiske tekster.

Sjangre er veldig viktige i kunst og burde ikke blandes. For å si det enklere, et sjanger er en viss stil et verk er komponert til og det har et visst mål og en viss måte å oppnå dette målet på. Kunst har alltid tre mål (igjen, i en veldig primitiv forstand): å få folk til å le, å skremme dem, å få dem til å gråte. I følge disse prinsippene, velges kunstneriske følelsesuttrykk for å oppnå disse målene. Sammen med skribentens talent, intelligens og innsats, sammensettes disse for å forme et visst kunstverk i en eller annen stil. Dette gjelder også retorisk kunst.

Lesing i kirken er derimot noe helt annet. Kirken forsøker aldri på å få folk til å le eller gråte, eller skremme dem; hennes mål er å gjøre vår vei til Gud så lett som mulig. Som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord: En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Hver dal skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal bli rette, de steinete stier jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse (Lukas 3, 4-6).

Det er derfor Guds ord må uttrykkes med ren lyd, klar tale og hver stavelse må artikuleres; en leser burde ikke påtvinge sine egne følelser på dem som ber i kirken. En leser forventes kun å være en tromme og lyre som spiller de guddommelige melodier. All form for teater i kirken, om det gjelder lesing eller sang, er alltid upassende og distraherer oss fra det som teller: å høre Guds Ord i ydmykhet og oppriktighet. Det er Guds Ord (ikke oss selv) som i mysterium vil gjøre det som menneskesjelen trenger, og som vil rense våre hjerter.

Det er derfor en mellomting mellom lesing og sang ble utviklet innenfor de jødiske synagogene under Gammeltestamentperioden, som kalles «kantillasjon» («Jeg synger med lav stemme, svakt,» fra latin). Professor Mikhail Nikolaevitsj Skaballanovitsj fra Teologisk Institutt i Kiev (1871-1931) skrev i sin bok, Forklaringen av Typikon, det følgende om kantillasjon: «Innføringen i synagogene av såkalt kantillasjon, som er en mellomting mellom lesing og sang, er høytlesing der visse stavelser forlenges.» Dette er Kirkens praktiske erfaring, som har oppnådd en harmoni i den forstand at det er samstemme mellom tydelighet, klarhet i lyden, ikke-emosjonell, og skjønnhet. Kirken bruker fortsatt denne form for lesing i sine gudstjenester.

Dette utelukker naturligvis ikke behovet for lektoren å forbedre seg selv og sine ferdigheter. Først og fremst må han selv leve et fromt kristent liv og behandle de hellige tekstene med kjærlighet og ærbødighet. Han burde også stadig fordype sin forståelse av liturgi og kirkehistorie fordi Salmenes Bok og andre hellige tekster er fulle av slike ting. En lektor må også studere Kirkeslavisk [eller høymålet brukt i liturgiske tekster der han befinner seg – red.] grundig, slik at han forstår det han leser. Det er også anbefalt at han gjør øvelser for tungen og ansiktsmusklene før gudstjenestene, slik at stemmen er så klar som mulig og ordene er tydelige og lett å forstå.

Og naturligvis er det nødvendig å følge «den gyldne middelvei» når det gjelder hvilken hastighet gudstjenesten celebreres med (dette er til stor grad avhengig av presten, diakonen, korlederen). På en side, burde vi ikke lese eller synge for sakte og tregt (da «forsvinner» gudstjenesten og blir nedtrykkende for forsamlingen); på den andre siden, burde vi unngå å gjøre ting for fort, ellers blandes ord og sang til en uforståelig støy.

Hver lektor, korleder, diakon og prest må leve i samstemmighet med ordene selv; de må leve åndelig slik at bønnens piler som skytes fra deres hjerter måtte treffe andres hjerter. Det er viktig å ikke forvalte våre følelser til andre, men ved Guds hjelp å oppdage livet til disse hellige ordene i oss selv – ordene som i et mysterium forener menneske og Gud i en menneskesjel.

torsdag 22. desember 2016

"Det var vanskelig for meg å be til Gudfødersken"

av Erkeprest Michael Gillis


Noen har spurt meg om det var vanskelig for meg i starten, som en konvertitt til ortodoksien, å be til Gudfødersken. Svaret er ja.

Under mitt livsskriftemål uken før jeg ble tatt opp i Den ortodokse tro, bekjente jeg for presten at jeg hadde vansker for å be til Gudfødersken. Jeg fortalte ham at jeg ikke hadde noe problem med teologien rundt de helliges forbønner, eller rundt Guds Moders særegne plass i frelseshistorien og som forbeder. Mitt problem var at jeg bare ikke fikk det til. Jeg kunne si bønnens ord – O Guds Brud, ubesudlede, ubesmittede Jomfru… - men ordene betydde ikke noe for meg. Jeg følte ingen tilknytning til henne. Den vise presten ba meg om å ikke bekymre meg over dette. Hun ville ta kontakt.

Siden jeg konverterte som del av en menighet (det var 85 av oss), ble jeg ordinert diakon samme dag som jeg ble krismert. Og jeg tjente som diakon i ca. tre år før hun «tok kontakt.» De første tre årene, da jeg sto foran Guds Moders ikon under Den guddommelige liturgi, følte jeg mer eller mindre et tomrom i hjertet. Jeg hadde til og med vansker for å venerere ikonet, og kysset alltid føttene til Kristus som hun holdt i armene, ikke henne. (Jeg hadde vært for skamfull til å bekjenne det nå, men det viser til Guds Moders store kjærlighet og tålmodighet ovenfor dem som frelses.) Jeg ba bønnene til Guds Moder med trofasthet, men uten følelse. Jeg prøvde ofte å granske ordene for å forstå hva de «betydde», som om det ville hjelpe meg i å finne tilknytningen jeg manglet.

En dag skjedde det et under. Jeg slet med en spesielt stressende periode med økonomiske bekymringer. Stresset var knusende. En søndag under Den guddommelige liturgi, ba jeg Guds Moder om hjelp mens jeg sto foran hennes ikon. Jeg husker ikke hva jeg ba, men jeg husker det som skjedde. Jeg hørte en stemme i hodet. De nøyaktige ordene har gått tapt, men det var noe a la dette: du vil ikke bekymre deg om penger igjen. Ordene kom med en sterk fredsfølelse, som knutene inni meg ble knytt opp. Følelsen forble hos meg i flere dager.

Innen noen få dager kom det endringer som befridde meg fra årsaken til mine økonomiske bekymringer. Siden den tid, hver gang jeg er fristet til å bekymre meg om penger, står jeg foran Guds Moders ikon og minner henne (og meg selv, egentlig) på ordene jeg mener hun talte til meg. Og underet er at jeg ikke bekymrer meg. Økonomisk opptur og nedtur kommer og går, men underet er at hun befridde meg fra bekymringen.

Ved å be til Guds Moder, har jeg på små måter fått vite hvem hun er. Hun er vår himmelske Mor. Jeg vet at Protestanter vil frike ut på grunn av den type språk – det hadde i hvert fall jeg gjort – fordi de ikke har noen kategorier for guddommelig-menneskelig samarbeid. Men på samme måte som Gud utdeler sine nådegaver ved den frie viljen til mennesker på jord, utdeler Han også nådegaver ved forbønnene til de hellige som er i himmelen, og især Guds Moder.

[…]

Gud gir oss ofte sin nåde ved andres forbønner. Det burde derfor ikke være noen overraskelse dersom vi, når vi er i trøbbel, finner hjelp i Guds Moders forbønner. Nåden er Guds, forbønnene er Hans Moders, og hjelpen kommer fra begge. Gud virker i samarbeid med og ved sitt folk.

Encyklika - Julen 2016 - Met. Cleopas av Sverige

HANS EMINENSE CLEOPAS
METROPOLITT AV SVERIGE OG HELE SKANDINAVIA


«…Dog Han er foruten kjød, påtar Han det seg frivillig for vår skyld. HAN SOM ER blir det Han aldri før var. Han deltar i vår natur uten å forsake sitt eget vesen…»
(Kathisma III, Matutin til 1. Juledag)


Kjære brødre og søstre i Kristus,

Høytidsdagen da vi feirer vår Herres legemlige fødsel har kommet, den historiske hendelsen som Hl. Basilios kaller «verdens frelse, menneskelighetens fødselsdag, hele skapelsens felles høytid» og som Hl. Johannes Gullmunn beskriver som «høytidenes metropol». Denne «rystende hendelsen» - slik Hl. Gregorios Teologen forkynner den – står som en varig invitasjon til mennesket, til folk i hvert år og hver tidsalder, til å opphøye og feire de gode nyheter om Guds frelsende inkarnasjon og inntreden i denne verden.

Når vi ser inn i våre sjeler - forbi ferieatmosfærens hygge, pene dekorasjoner eller bruddet fra slitet i vår daglige rutine - vil vi finne, gjemt i våre hjerters dyp, lik barnet Kristus lå i den fattigslige krybben, kilden til den gleden som gjør denne historiske virkeligheten til menneskets varige håp og frelse. Kirkefedrene kaller oss til denne oppdagelsen ved sine tidløse hymnografiske og poetiske mesterverk, som synges i ortodokse kirker verden rundt på første Juledag og som fanger gledens kilde som strømmer frem fra Guds guddommelige kjærlighetshandling for mennesket, virkeliggjort både eksistentiellt og historisk ved at Han sendte sin enbårne Sønn til verden for å ha samfunn med oss.

Gud forbigår begrensningene til all form for eksistensiell nødvendighet, og velger fritt å eksistere i form av en kjærlighetskommunion mellom Personer: Fader, Sønn og Hellig Ånd. Den hellige treenighets andre Person, Jesus Kristus, forbigår så grensene mellom guddommelighet og dødelighet ved å påta seg kjød og menneskelig natur. Gud påtar seg menneskets form, slik at mennesket kan ha mulighet til å eksistere i Guds form og seire over døden. Dette er det grunnleggende og gledelige budskapet som gir oss grunn til å feire ustanselig og love Gud i det høyeste. Kristi fødsel betegner erklæringen av vår befrielse fra vår trelldom til døden og dødelighetens nødvendighet!

Verdenshistoriens viktigste fødsel fant sted i en enkel grotte (det var ikke plass i herberget), med kun en gruppe ydmyke gjetere der til å ønske Ham velkommen, mens verdens herskere ville forfølge Ham. Fra begynnelsen av Hans jordiske liv, var Han tatt imot av de ydmyke, som mottok Ham med beundring, og ansett som en trussel av jordiske styresmakter, som ønsket å tilintetgjøre Ham ved blodsutgytelse.

Ikke mye har endret seg siden den livsendrende stunden. Kristendommen lider stor forfølgelse i dag, som åpenbares ved de stadige terrorhandlingene rettet mot våre brødre i Midtøsten – hvis eneste «forbrytelse» er deres fredlige deltakelse i Den guddommelige liturgi – eller beslagleggelsen og ødeleggelsen av våre kirker der og andre steder i verden. Herrens løfte om frihet truer fortsatt, og vil alltid true, dem som ønsker å undertrykke oss, om det så er ved religiøs fanatisisme, autoritær politikk eller ideologi, eller andre egoistiske motiver.

Men til tross for sterk motstand, samler menneskeligheten seg hvert år for å feire sin Frelsers fødsel i Betlehems enkle grotte. Hvert år fryder vi oss over at «et Barn er oss født… Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste» (Jes. 9, 6).

Det hellige metropolittdømme av Sverige og Hele Skandinavia, stadig oppmerksom på at den allmektige Gud valgte å åpenbare seg til oss som et barn, forblir forpliktet til å engasjere vår ungdom og forberede neste generasjon av ledere for vår lokale Kirke. Slik Kristus brakte oss håp og glede ved sin ydmyke fødsel, bringer også barna i våre menigheter oss mot og håp om en lysere fremtid.

La oss i denne Julen, da vi ber spesiellt for våre søsken, nåtidens martyrer, som ofrer alt for frihet i deres tro til vår Herre, stadig vise, tenne og overrekke denne frelsende høytidens sanne glede til våre barn ved vår regelmessige deltakelse i Kirkens sakramentale liv. La oss fra erfaring gi dem kunnskap og opplysning til å bekjempe denne verdens utfordringer og hjelpe dem i å spre dette gledelige budskapet om frigjøring og fullkommenhet i Kristus til andre. La oss også huske at, uansett hvor ydmyke våre menigheter og lokale Kirkes ressurser og midler er, har denne ydmykheten kraft til å gjøre underverk når den kommer sammen med Guds nåde. Med Hans hjelp, vil vår tjeneste og innsats fortsette å bære frukt og gjøre vårt Hellige Metropolittdømme – samt dere, dets trofaste medlemmer – i stand til å bære gledelige budskap gjennom hele samfunnet.      

Må vår Herre og Frelser Jesus Kristus, som påtok seg kjød for vår frelse, gi dere og deres familier helse, lykke og sin mangfoldige nåde i denne Juletiden.

Med faderlige velsignelser og kjærlighet i Kristus blitt kjød,

† Metropolitt Cleopas av Sverige og Hele Skandinavia

mandag 19. desember 2016

Encyklika - Julen 2016 - Den økumeniske patriark

Skal leses i alle menigheter underlagt Det økumeniske patriarkat
under Den guddommelige liturgi på første juledag.

Nr. 1297
Patriarkal Juleencyklika

X B A R T H O L O M E O S
Ved Guds nåde Erkebiskop av Konstantinopel, det nye Roma, og Økumenisk Patriark
til Kirkens fylde
nåde, miskunn og fred fra Frelseren Kristus født i Betlehem.




«Kristi inkarnasjon er min egen gjenskapelse»[1]

Kjære søsken og elskverdige barn i Herren,

Vi priser og forherliger Gud i Treenighet, som også i år har verdiget oss å nå den store høytiden da vi feirer Gud Faders Sønn og Ords kjødelige fødsel i «lille Betlehem.»

Den hellige Kirken feirer med gledens fylde, fordi Kristus «påtok seg kjød» ved sin inkarnasjon[2] og gjorde Kirken til et «verdens smykke.»[3] Ja, hele menneskeslekten, til og med «hele skapelsen,» fryder seg over denne guddommelige velsignelsen. «Hele skapelsen fylles i dag av glede fordi Kristus er født av Jomfruen.»[4]

I motsetning til antikkens grekeres «ubevegede beveger», er vår Gud en kjærlighetskommunion som i kjærlighet nærmer seg mennesket og verden gjennom tidens gang. «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss» (1 Joh. 4, 10).

Faderens Ord som var før evighetene, og som ga «væren» til mennesket, gir oss nå «velvære» ved sin inkarnasjon. «Dette er grunnen til høytiden; det er dette vi feirer i dag: nemlig, Guds nedstigning til oss slik at vi kunne stige opp – eller vende tilbake – til Gud… slik at vi, ved å legge vekk det gamle mennesket, kan ikle oss det nye mennesket; og slik at vi, ved å dø til Adam, derved kan leve i Kristus; slik at vi kan være med Kristus, korsfestes med Ham, begraves med Ham og stå opp med Ham.»[5] Veien til guddommeliggjøring ved nåde er heretter åpnet til alle som kommer til verden. Alle er «i stand til å romme Gud.» «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal. 3, 28).

Dessverre forkynnes Juleevangeliet atter en gang i en verden der våpenstøy lyder, der uprovosert vold mot individer og folkegrupper begås, og der ulikhet og urettferdighet rår. Det er uutholdelig å se tilstanden til talløse barn, offer for militærkonflikter, irregulære situasjoner, mangfoldig utnyttelse, forfølgelse og diskriminering, samt sult, fattigdom og smertefullt tap.



Forrige april, på Lesbos, hadde vi mulighet til å se med egne øyne – sammen med Hans Hellighet Pave Frans av Roma og Hans Salighet Erkebiskop Hieronymos av Athen og Hele Hellas – de tragiske omstendighetene til flykninger og innvandrere, og særlig det akutte problemet rundt lidende barn, uskyldige og forsvarsløse ofre for militær vold, samt rasistisk og religiøs diskriminering og urett, som det stadig blir mer av.

Høytiden da Guds Ord ble et spedbarn – Jesusbarnet, hvis forsvinning ble fulgt av verdslige krefter, ifølge Evangelisten Matteus (Matt. 2, 13) – er en påminnelse og invitasjon for oss til å ta vare på barna, å beskytte disse sårbare ofrene og respektere barndommens hellighet.

Barn og sensitive sjeler trues så klart også i økonomisk utviklede og politisk sett stabile land rundt om i verden, enten på grunn av den enorme krisen rundt ekteskapet og familien, eller ved forskjellige innblandinger samt brukt av fysisk og åndelig makt. Et barns sjel endres av forbruk av elektronisk media, særlig fjernsynet og internett, og ved den radikale endringen i måten vi kommuniserer på. Fra ung alder gjør en ubegrenset økonomi dem til forbrukere, mens leten etter nytelse raskt gjør slutt på deres uskyldighet.

Med tanke på disse farene, taler Den ortodokse kirkes Store og Hellige Konsil til barn og ungdom «med særlig kjærlighet og omsorg» ved å inkludere det følgende i sin encyklika:
Blant alle de mange og motsatte definisjoner av barndom, viser vår hellige Kirke oss vår Herres ord: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ingenlunde inn i himlenes rike» (Matt. 18, 3) og «Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det» (Luk. 18, 17), samt det vår Frelser sier om de som «hindrer» (Luk. 18, 16) barn i å komme til Ham og de som «forfører» dem (Matt. 18, 6).
Julens mysterium klargjøres i ordene til høytidens Kontakion: «For oss er født et barn, Gud før all evighet.» Det guddommelige Ord som barn og barnet som Gud åpenbares for verden med et barns «rene hjerte» og enkelhet. Barna forstår sannheter som «vise og forstandige» ikke kan nærme seg. Som Elytis bemerker i sitt dikt Fra ens neste: «Barn er nok til at du kan bygge Jerusalem!»



Kjære brødre og søstre i Herren,

Vi ber dere alle om å respektere barndommens identitet og helligdom. I lys av den verdensomfattende flyktningekrisen som spesielt rammer barnas rettigheter; i lys av barnedødelighetens plage, hungersnød og barnearbeid, barneovergrep og psykisk vold, samt faren for å endre barnas sjeler ved deres ukontrollerte utsettelse for innflytelse fra moderne elektroniske kommunikasjonsmedier og deres utsettelse for forbrukersamfunnet, utnevner vi 2017 som Året for Beskyttelse av Barndommens Hellighet, og inviterer alle til å anerkjenne og respektere barnas rettigheter og integritet.

Som det står tydelig i et annet viktig dokument fra Det store og hellige konsil, ønsker ikke Kristi Kirke å «dømme og fordømme verden» ved sitt ord (Joh. 3, 17; 12, 47), «men heller å tilby verden veiledelsen til Guds Rikes Evangelium, nemlig håpet og sikkerheten om at ondskap, uansett form, ikke vil ha siste ordet i historien og ikke får bestemme historiens retning.»[6]

Derfor tilber vi vår Frelser med ydmykhet og anger, for Han har besøkt oss fra det høyeste; med guddommelig sang priser vi den hellige inkarnasjonens storhet; vi bøyer våre knær foran den allhellige Gudfødersken, som holder Jesusbarnet; og fra den søvnløse Fener sender vi høytidshilsenen til alle Konstantinopel-kirkens barn, både de som er nærme og de som er langt vekk: «Kristus er født; pris Ham. Kristus har kommet fra himmelen; møt Ham,» sammen med våre faderlige ønsker og patriarkale bønn.

«Vær da sterk ved nåden i Kristus Jesus» (2 Tim. 2, 1). La oss alle streve sammen i tro og inderlig kjærlighet i den gode strid for nytt liv i Kirken, og holde fast ved alt vår Herre har pålagt oss. For Han er med oss «alle dager inntil verdens ende» (Matt. 28, 20).

Julen 2016
X BARTHOLOMEOS av Konstantinopel
Alles stadige forbeder foran Gud




[1] Gregorios Teologen, Moralske Dikt 34.
[2] Johannes Gullmunn, Preken før eksil  PG 52.429
[3] Origenes, Forklaring av Johannesevangeliet 6.
[4] Matutin til 1. juledag.
[5] Gregorios Teologen, Preken 38 på Kristi Dåpsdag.
[6] Den ortodokse kirkes misjon i den moderne verden, innledning.

søndag 18. desember 2016

Vår tro er en tro i glede!


Av Eldste Nikon av Det hellige fjell 

Vestlig kristendom så på lidelse som en god ting. Kristus utholdt korset, Kristus led for oss. Slik forstås lidelsen som nyttig for oss, og slik kom lidelsen, nøden, korsfestelsen til å få en primær rolle i hvordan man forstår frelsen.

Vi ortodokse legger mer vekt på Oppstandelsen. Den største helligdagen for oss er Påskedag og ikke korsfestelsen. Selv i den hellige uke synger vi: «Din lidelse tilber vi O Kristus, Vis oss din herlige Oppstandelse!» Vi tenker på glede og oppstandelse selv i lidelse og sorg. Dette viser oss at Ortodoks og Vestlig kristendom har to helt ulike tilnærmelser til lidelsens problem.

Grunnen til at noen bevegelser som Buddisme og New Age får så mye innflytelse i Vesten er nettopp at de sier: «Vi kommer for å fri dere fra denne 'kristendom' som lovpriser og rettferdiggjør lidelse og noen ganger forårsaker lidelse». Dette er grunnen til at verden følger slike bevegelser, de vil kvitte seg med en religion som sier at lidelse er en god ting.

De store motstanderne av kristendommen, Nietzsche, Camus, og de vi ser idag, de kan ikke forestille seg at vi ortodokse også avviser den form for kristendom som sentreres omkring lidelse. Vår tro sier ikke at lidelse er en god ting, eller at sykdom er en god ting.

«Sorg og lidelse er som et kyss av Jesus selv», sier en Vestlig helgen. Nei, ikke slik! Hvis lidelse var en slik god ting, da ville vel ikke Kristus når han kom til jorden, ha helbredet syke mennesker i det hele tatt. Men han helbredet så mange Han kunne! Lidelse er ikke en godt ting. Dette er grunnen til at alt de Vestlige ateister avviser, ja det avviser vi også. Tragedien er at de ikke forstår at det de avviser ikke er det samme som den ortodokse tro... Disse ateistene kjenner ikke Den ortodokse kirke, eller den ortodokse teologien eller måten vi lever på.

Vår tro er en tro i glede. Slik er troen! Derfor vil en kristen glede seg selv i sine lidelser og sin sorg. Ikke fordi han lider eller er lei seg, men fordi han vet at alt dette onde vil komme til en ende. En dag skal all lidelse skal legges bort og vi skal glede oss og hvile blant de rettferdige.

Husk på apostelen Paulus gledes- hymne, hans sang om kjærligheten (1. Kor 13), og du vil forstå hva jeg sikter til. Hvorfor? Fordi den som elsker på en slik måte, også gleder seg!

Den som hater andre har ingen glede, den som har ondskap innen i seg... fordi han har skilt seg fra Den ene som bringer oss Glede og Liv!


mandag 5. desember 2016

En kan be hvor som helst, men ikke som i kirken

av Metropolitt Onufry av Kiev
og hele Ukraina


Folk sier av og til at det ikke er nødvendig å gå i kirken for å be, at du kan be hvor som helst, og dette er riktig – du kan og burde be på hvert sted. Men visse steder er viet til bønn. En ortodoks person vet at det er lettere å be i kirken enn på andre steder. I kirken finnes den nåde som hjelper mennesket i sin bønn. Det er i Kirken at den kristne vokser åndelig. Den allhellige Jomfru Maria tilbrakte ti år i bønn i tempelet i Jerusalem. Der gjorde hun sin sjel om til et rom for Himmelens Konge. En finner alltid Herren i kirken i Hans allrene Legeme og Blod. Her feires Nattverdens, dåpens, ekteskapets, krismeringens, skriftemålets, sykesalvingens og prestevielsens sakramenter. Ja, vi trenger Guds nåde overalt og ber til Gud alle steder, men den sterkeste bønnen opplever vi i Guds kirke. Og i dag, kjære brødre og søstre, ber vi den hellige Jomfru Maria om å hjelpe oss til å leve åndelig, at vi ikke glemmer at Guds kirke er et bønnens tempel.