Presten

av Metropolitt Efraim av Tripoli

Presten er ikke en ansatt. Hans tjeneste er intet annet enn et tegn på Guds nærvær. Før alt annet, er han et ikon av gudmennesket Kristus. «Ikon» betyr et levende, inkarnert bilde som peker til kilden, til det eller den som er over det. Prestens arbeid som hyrde er ikke bare sosialarbeid. Det er veien ved hvilken han selv blir et middel for forkynnelsen av Gud, for en stadig tilstedegjørelse av Gud som virkeliggjøres spesielt under Den guddommelige liturgi, sammen med deltakelsen til de troende til stede i kirken samt englene og de hellige. Prester er et fundamentalt ledd i overføringen av det guddommelige liv til menneskeligheten, et middel til å sammenbinde himmel og jord.

Gud er hellig over alt annet. Han er «uutsigelig, uutgrunnelig, usynelig og ubegripelig, alltid den samme,» men på grunn av Hans kjærlighet til menneskene, ble Han selv et menneske for å bli Den store yppersteprest og fremføre det guddommelige, blodløse offeret ved presten som er Hans bilde, Hans levende ikon.

For at dette skal kunne skje, må presten forbli i kontakt med guddommelige virkeligheter. En sann prest taler alltid med Gud og Gud svarer ham stadig. Han er en engel, og ikke et menneske. I praksis må han være vedvarende i bønn og holde seg nær Evangeliet og åndelig og patristisk lesing, i tillegg, så klart, til den guddommelige tjeneste.

På denne måten blir han en person full av glede, Herrens glede, til tross for at han vet han er en synder. Dette kommer ikke fra hans egen styrke, men fra presteskapets nåde (den guddommelige nåde som gjør det ufullkomne fullkomment) og fra Kristi tilstedeværelse i hans tanker, hans hjerte og hele hans liv.

Hvordan kan han si til andre, «Fred være med dere alle,» hvordan kan han gi fred og ro til de troende (særlig i disse vanskelige dagene) hvis han ikke har oppnådd det i sitt eget vesen? Dette krever fullstendig forberedelse før hver gudstjeneste, før hver Guddommelig Liturgi, før hver besøkelse, preken eller tale.

Denne forberedtheten hjelper han og ta avstand, eller til og med skille seg, fra verdslige ting – «La oss legge vekk alle jordiske bekymringer» - fordi han vil bevege seg innenfor Guds tilstedeværelse og overrekke hans flamme til menneskene han ønsker å møte. Det sanne liv, den levende tilstedeværelse, er vanligvis ikke oppnådd ved å hoppe fra hit til dit eller å være travel hele tiden, men kommer heller fra gjennomsiktig åpenhet til Guds tilstedeværelse.

Noe som også hjelper ham å oppnå denne gjennomsiktigheten, særlig under Den guddommelige liturgi, er å tilbringe kvelden før i stillhet og åndelig meditasjon på Evangeliet. På samme måte hjelper faste – eller i hvert fall lett mat – og våkenhet i bønn veldig mye.

Og sist men ikke minst, sier Hl. Johannes Krysostomos at presten eller pastoren må være oppmerksom på alt, vite alt og være tilknyttet alle, mens samtidig streve for å være langt fra alt og alle for å forenes med Gud alene.

Oversatt fra: الكاهن