Hl. Apostel Andreas' undergjørende ikon i London

Hl. Apostel Andreas’ undergjørende ikon fra den gresk-ortodokse katedralen i Kentish Town, London. Ikonet ble stjålet for noen år siden, men ble gitt tilbake til kirken av samme person noen dager etterpå. Han fortalte at så fort han hadde tatt ikonet med hjem, ble huden hans dekket med sår og utslett, og hver gang han prøvde å forlate huset for å selle ikonet, hadde en usynlig kraft hindret ham i å gå ut. Full av redsel bestemte han seg for å gi ikonet tilbake til katedralen, i hvilken stund utslettene forsvant.

Ikonet oppbevares nå i Alterrommet og bæres i prosesjon rundt katedralen når Apostelens minne feires den 30. November. Den samme katedralen har også relikver fra Apostelen, en gave fra Dionysiou-klosteret på Athos.

Ære være Gud som blir lovprist blant sine hellige og hyllet blant alle som tror, som ikke vil at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve!

"Vi må ikke faste som hyklere"

av Metropolitt Anthony av Sourozh

I Faderens og Sønnens og Helligåndens navn.

I dagens Evangelium (Lukas 10:25-37) hører vi Herren si til hver av oss at vår neste ikke er den vi liker, heller ikke en gang den vi elsker; vår neste er den som trenger oss, om han liker oss eller ikke, og det er til ham vi må vende oss til med medlidenhet, veldedighet, slik Herren vår Gud selv vende seg til oss i en stund da hele menneskeligheten var fremmed for Ham; og slik Han igjen vender seg til hver av oss når vi har nådd bunn, når vi er så langt fra Ham som vi kan forestille oss, ja, mye lengre, siden kun Gud kan måle avstanden som skiller oss fra å være i Ham, med Ham, avstanden som måler Hans fravær fra våre liv.

Den 28. november (15. november) er begynnelsen av fastetiden som forbereder oss til Jul; mange vil begynne å faste, å kun spise det som tillates av Kirken; men er det fasten Gud ønsker at vi holder? Hør hva Herren sier til hebreerne, fra leppene til profeten Jesaja (58:1-8):

Rop av full hals og uten stans, løft din røst som en lur! Fortell Mitt folk om deres ondskap ...De søker Meg dag for dag og vil gjerne kjenne Mine veier. Lik et folk som gjør det rette og ikke forlater sin Guds lov...«Hvorfor ser Du ikke at vi faster, og enser ikke at vi plager oss?» Dere driver jo handel på fastedagen og presser arbeidsfolkene hardt. Når dere faster, blir det strid og trette, og i ondskap slår dere med neven. Dere faster ikke slik i dag at bønnen kan høres i det høye. Er dette den faste Jeg vil ha: en dag da mennesket plager seg selv, henger med hodet som sivet, kler seg i botsdrakt og ligger i aske? Kaller du dette for faste, er det en dag etter Herrens vilje? Nei, slik er fasten som Jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne. Da skal ditt lys bryte fram som når dagen gryr, dine sår skal snart leges og gro. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg.

La oss huske disse ordene, for i våre dager, mer enn noen sinne, må vi ikke faste som hyklere, ikke faste med falsk fromhet, men faste ved å vende bort fra hver ondskap, fra all ondskap, og rette på alt som har gått galt i våre liv.

Skal vi møte dagen da Herren vår Gud tok kjød for å stige inn i dødens rike, Han som er Evig, dagen Han valgte for vår skyld å stige inn i lidelsens verden – skal vi møte denne dagen ved å godta å fortsette vårt fravær fra Ham? Og vi er langt fra Ham når vi hater vår neste, når vi støter vekk vår neste, når vi nekter å tilgi, når vi vender bort fra ham eller henne som trenger vår miskunn – ikek bare brød, ikke bare ly – ja, det gjelder jo også! – men trenger tilgivelse, hjertets miskunn! Skal vi møte Herren som kom for å frelse syndere ved å nekte dem vi anser som syndere, som har kreket oss, som vi slåss med? Kan vi møte Herren med slike vilkår?

La oss tenke på hyrene: de var enkle mennesker, usofistikerte, ukompliserte, men deres hjerter var åpne til den grad mulig for dem, de var rene, rene i hjertet, og derfor kunne de høre Inkarnasjonens budskap; de kunne høre og motta budet som den mest vidunderlige ting, noe som endret alt i deres liv. Vi har lyttet til det gode budskap dag inn, dag ut, år etter år – har det kommet til oss som et budskap som forvandlet våre liv, gjort oss til utstående mennesker, mennesker som er forberedte til å leve og dø for dem som hater, fornekter, overser og krenker oss? Hvis vi ikke er slik – kaller vi oss selv kristne forgjeves; den som ikke elsker sin neste er en løgner når han sier at han elsker Gud – dette er Apostelens ord.

La oss derfor gå inn i denne fastetiden på riktig måte, la oss stå foran Guds domstol for å dømmes av Ham, og spørre oss selv om vi kunne stå side ved side med Ham når andre kommer for å dømmes, og tre frem og si, «Herre! Jeg har tilgitt – Du har ikke noe imot ham, imot henne, lenger!» Amen.

Oversatt fra: «We must not fast hypocritically»

En ulovlig Jul

av f. Stephen Freeman

Den store fordelen ved å tenke på Gud på en juridisk måte er at ingenting må endre seg. Hvis det som skjer mellom oss og Gud er helt eksternt, et spørsmål om å ordne ting som å unngå evig straff eller nytelse av evig belønning, da kan verden fortsette som den er. I den juridiske modellen som dominerer moderne kristendom, blir den sekulære verden ikke mer enn en arena, en scene der vi spiller ut våre moralske og psykologiske dilemmaer, og venter bare på å få sluttkarakteren når vi dør.

I det moderne verdenssynet, endrer ikke Kristi død og oppstandelse på noen ting innenfor den daglige verden. Deres effektivitet er fullstendig fjernet fra denne verden og tilhører kun den neste. Dette er til stor fordel for kristen tanke, for alt som er viktig blir teoretisk, fjernet fra verden til praktisk diskusjon. Ikke bare endrer ikke Kristi verk noe i denne verden, det endrer ikke noe inni oss bortsett fra vår moralske og psykologiske tilstand. Og derfor behøver vi ikke argumentere eller arbeide for noe annet en abstraksjoner. Sekularismens inerte verden forblir uforstyrret.

Dette vil si at hvis å «anerkjenne Jesus som min Herre og Frelser» kun endrer min evige gemytt, da er det stort sett meningsløst i denne verden. Alt kristne gjør i denne verden hadde kun vært anerkjennelser av evigheten.

Men dette er ikke Det nye testaments eller den klassiske kristendommens lære. Når Hl. Paulus sier at vi i dåpen er «døpt til Kristi død,» mener han ikke å foreslå at dette kun endrer vår evige gemytt. Kristi historiske død er også en overstigende hendelse og virkeliggjøres sannelig i dåpens vann og i livet til den troende. Kristendommen, i sinn sanne og opprinnelige form, er bestemt realistisk i sin lære. Brød og vin blir sannelig og virkelig Kristi Legeme og Blod, osv. Kristi undergjerninger er mer enn moralske fabler – de er virkelige invasjoner av Guds rike i denne verden, himmelens innbrudd på jord.

Denne åndelige realismen er grunnlaget til Kirkens sakramentale liv samt all asketisk og mystisk praksis. Ortodokse kristne ber for å forene seg med Kristus, ikke for å råde Ham eller overbevise Ham. Hver høytid, som sakramentene selv, er i presens, der den åndelige virkeligheten den representerer tar bolig i denne verden.

Og så vår frelse i denne verden står for en transformasjon, foreningen av jorden med himmelen. Julens høytid, sett på denne måten, er en transformasjonens høytid. Det er ikke noe «juridisk» om hendelsen. Vår status i Guds høyne skal ikke og har ikke endret seg – for Gud har alltid elsket oss. Det er fordi Han elsket oss at Han sendte sin Sønn til verden – så vi kunne bli omvandlet. Vi forbereder oss selv til Julens høytid ved bønn, faste og veldedighetshandlinger fordi vi forventer at vi vil endres. Vi forventer at vi skal bli Guds fødested. Det er der englene vil synge og vismennene knele. Det er der Hans kjære Moder vil holde Ham i sine armer og amme Ham med vår menneskelighets melk. Og det er der vi også vil drikke det evige livets gave.

Men det er intet moralistisk poeng å hente fra historien, ingen psykologisk forbedring å forvente. Og for sekulære (eller sekulariserte kristne) som kanskje vitner Høytiden, ville de konkludere at «Ingenting skjedde.» For transformasjonen Kristus bringer forblir stort sett ubemerket av den som ser utenifra. For verden vil det alltid virke «ubrukelig.»

Kristus levde sitt liv som fullstendig Gud og fullstendig menneske. Og Han var like mye fullstendig Gud før Han gjorde sitt første underverk som Han var dagen etter. Ingen av undergjerningene Hans var til særlig nytte (bortsett fra for dem som ble helbredet). Men de fleste blinde i Israel på den tid forble uten syn. Tusener av lamme kunne aldri gå. Og med kun noen få unntak, forble alle gravlagte i graven under Hans tid på jorden, og ble til støv.

Kom det noe godt av Julen?

Det er fristende å begrense Julens «gode» til en abstrakt teoretisk virkelighet. Det største eksemplet på slik abstraksjon har kommet gjennom utviklingen av den forensiske (juridiske) kristendomsmodellen – helt klart den dominerende formen av populær, moderne kristendom. Troende blir fortalte at deres religiøse handlinger har blitt godtatt av Gud og at deres evige liv er sikret. Det som blir igjen for Kirken å gjøre innen en slik forståelse er å konsentrere seg om moralsk og psykologisk helse og forbedring. Og allikevel bemerkes det raskt at moralske og psykologiske handlinger ikke har noe virkning på evigheten (for vi frelses ved nåde ikke verk), slik at de moralske og psykologiske fordelene kun er midlertidige og har verdi kun for den troende. Disse sentimentene (å føle seg vel om moralitet og psykologi) er valutaen den moderne Kirken handler i.

Men transformeringen Kristi virker i verden, noen ganger kjent i hjertet, er en skjult skatt. Intet argument kan bevise den. Akkurat som disiplene ikke kunne bevise oppstandelsen, kan vi kun vitne til og fortelle det vi har sett. Men det vi ser og vitner er noen ganger synliggjort, en helgen tillates å vise seg, et ikon gråter. Men det er en grunn til at mysteriet forblir skjult.

Verdens frelse kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene (Lukas 17:20). Om Guds rike ble tvunget på verden ville dens dyrebare frihet, som kjærligheten krever, undergraves og alt ville være forgjeves. Men kjærligheten bevarer verdens frihet på det åpenbares bekostning. Og derfor er det de rene i hjertet som ser Gud.

Våre hjerter kan ikke bli gjort rene ved sentiment, og de kan heller ikke bli rengjort på en juridisk måte. I stedet faster vi og ber og strever for å gi, og Riket lider vold (men ikke verden), og Riket gir sin dyrebare perle til de renes øyne.

Kun denne Julen er verd å oppsøke – ulovlig og nedgravd i en formørket verden. Hvilket mørke kunne ta imot det?

Oversatt fra: An illegal Christmas

Det er ingen "Bibel" i Bibelen

av f. Stephen Freeman

Det er noen ideer som etter de har blitt innført, pleier å endre måten folk ser alt annet på. Dette er bestemt tilfellet med Bibelen. For av alle ideer om Skriften, er den nyeste «Bibelen».

Ordet «Bibel» betyr bare «bok.» Det er derfor et navn som betyr «Boken.» Det er en spesielt sen idé, om ikke noe annet fordi bøker er en ganske nylig oppfinnelse. Vi har eksemplar av innbundet folioer av Det nye testament fra det 4. århundre, men disse kan godt være noen av de tidligste eksemplene på slike produksjoner. Keiseren Konstantin fikk laget et stort antall slike kopier (alle håndlagde) som gaver til Kirkens biskoper. Antallet slike utgaver er ukjent, men det kan ha vært flere hundre. En av de fire manuskriptene fra det 4. århundre kan godt ha vært en over lever av denne berømte gruppen.

I Kirken (og til dags dato i Den ortodokse kirke), er Evangeliene innbundet som én bok og epistlene, osv. som en annen. Og kun disse bøkene leses i Kirken. Johannes’ Åpenbaring inkluderes vanligvis ikke i slike utgaver.

«Bibelen», ett bind med hele Skriften inkludert er noe moderne. Det er en biprodukt av boktrykkerkunsten, knyttet til protestantismens dogmer. For det er ikke før opphavet til det protestantiske lære at ideen om Bibelen begynner å utvikle seg til det det har blitt i dag. Det nye testament bruker ordet «skriftene» når det refererer til Det gamle testament, men det er et veldig løst utrykk. Det var ingen autoritativ Gammeltestamentkanon. Det var Mosebøkene og Profetene (cf. Lukas 24:27) og de andre skriftene (Salmene, Ordspråk, osv.). Men de som skrev Det nye testament hadde ingen klar guide som bestemte hva som var autoritativt og hva som ikke var det. Judas epistel tar i bruk både Moses’ Opptakelse i Himmelen og Enoks Bok, uten å nøle. Det er andre eksempler på såkalte «ukanoniske» verk i Det nye testament.

Det er vanskelig for folk på denne siden av Reformasjonen å ha en ordentlig forståelse av Skriftene. Ført og fremst, når vi sier «Skriftene» (noen ganger) er det like stor sjanse for at vi sier «Skriften» (entall) og alltid er det den tanken vi har uansett. Vi tenker på Skriftene som én bok. Og med denne tanken har vi en tendens til å se på alt i Boken som like mye verd, lik autentisitet, like autoritet, osv. Og dette er rett å slett ikke tilfellet, og har aldri vært det.

Det nye testament representerer, i forskjellige former, den kristne opptakelse og gjenlesning av Skriftene til fariseisk jødedom (eller kanskje enda bredere). Skriftene i Det gamle testament peker ikke, på egenhånd, til Kristus eller beviser at Jesus av Nasaret er Messias. Jødene på Kristi tid, selv om de ventet Messias (Guds «Salvede»), forventet ikke at en slik ville være Guds Sønn, eller guddommelig, eller at han ville korsfestes og stå opp fra de døde. Alle disse forståelsene om Kristus kommer etter oppstandelsen. Det nye testament sier tydelig at disiplene ikke forsto noe av dette før etter Kristi oppstandelse, selv om de ble fortalt det gjentatte ganger. Hl. Paulus, i sitt andre Korinterbrev beskriver jødenes svikt til å se Kristus i Det gamle testaments skrifter som et «slør,» og sammenlikner det med sløret Moses hadde over ansiktet.

Den nytestamentlige lesningen av Det gamle testament er en «åpenbaring» (en «apokalypse») av «mysteriet skjult før alle tider.» Hadde det vært tydelig i Det gamle testament, hadde mysteriet ikke vært skjult. Dette er en unik og særegen hevdelse i det primitive kristne samfunn. De viser til en ny, til og med apokalyptisk tolkning av jødedommens skrifter, og beskriver dem som Skriftenes sanne betydning, åpenbart i Jesus Kristus.

Dette er en verden langt unna moderne (post-Reformasjons) hevdelser om Bibelen. For likestillingen (i autoritet, osv.) til hver bok innen Skriftene blir bare viktig når deres enkelte verd ødelegges i deres opptakelse i helheten. Derved blir Josva plutselig likestilt med Pentateuken (de fem Mosebøkene) kun fordi den er inkludert i «Bibelen.» Men historisk sett har aldri Josvas bok hatt den samme sentrale rollen som tilhørte Pentateuken. Jeg sier ikke dette for å undergrave dens viktighet, men kun å frata den en viktighet som ikke tilhører den.

Å begynne ned en slik vei vil så klart tenne enorme varseltegn for mange. Man kan lett si, «Hvordan kan du da vite hva som er mer verd og hva som er mindre?» Og det fører oss tilbake til spørsmålet om riktig sted. For tolkning, veiing, sammenlikning, osv. er Kirkens, det troende samfunns rolle. Utenfor Kirken kan det ikke være noen Skrifter. Å si, «Skriftene,» betyr rett å slett å nevne de bøkene den troende Kirken holder som viktige og autoritative – intet mer og intet mindre. Hl. Hilarius sa, «Skriftene er ikke i lesingen, men i forståelsen» (scriptura est non in legendo, sed in intelligendo).

Formeringen av en «kanon» av Skrifter var aldri noe mer enn å erklære det som hele Kirken behandlet som autoritativt. Skriftene som et sted for å skape og bevise formelle dogmer er en fantasi. 2 Tim. 3:16-17 er verset oftest brukt for å forsvare Skriftlig autoritet:

«Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning» (2 Tim. 3:16-17).»

[…]

Det vi faktisk har i 2 Timoteus er et veldig beskjedent, oppfordrende uttrykk der Hl. Paulus foreslår at å lese Skriftene er noe bra. Det er ikke, til tross for at det brukes slik, en fundamental erklæring av Bibelen som den eneste autoritet. For det er Kirken som beskrives som «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim. 3:15).

Og Skriftenes «kanon» var historisk sett ikke en liste med autoritative bøker, men en liste over det som vanligvis ble lest i Kirken [….] Kirken er ikke en bibel-basert læreinstitusjon – Kirken er sannhetens støtte og grunnvoll, Kristi Legeme, guddommelig gitt oss av Gud til vår frelse og den bruker Skriftene og alt som er for å vise sannheten den har mottatt fra Gud helt fra begynnelsen.

Det eneste som nærmet seg en «Bibel» i dagens forstand, er Kirken. Skriftene har sin plass innenfor Kirkens liv og finnes kun som Skrifter innenfor den sammenheng.

Oversatt fra: Det er ingen «Bibel» i Bibelen

Hl. Matteus: Toller, Apostel og Evangelist

av Alexandros Christodoulou

I listen av de Tolv disiplene som er nedskrevne i Det nye testament, er også navnet Matteus nevnt. Han kaller seg selv dette i listen av disipler han siterer i sitt Evangelium (Matt. 10:3), og også i sin historie om sitt kall til apostelrollen. I historien om sitt kall, taler han om en mann som satt i sin tollstasjon, av hvilken grunn han kaller seg selv «Tolleren Matteus». I Evangeliet etter Markus (2:4), kalles denne tolleren «Levi, sønn til Alfeus» og i Lukas (5:27) kalles han bare «Levi.» Vi burde nevne at Jakob også kalles «sønn til Alfeus» i listen med disipler, men at han ikke var Matteus’ bror. Hadde han vært det, hadde dette blitt nevnt i Evangeliet, som er tilfellet med andre apostler som var brødre, som Peter og Andreas, og Jakob og Johannes.

Tolleren Matteus og Levi er den samme personen i dette tilfellet. Navnet Matteus, som han mottok etter kallet fra Jesus, betyr «Guds gave.» Det kommer fra det hebraiske Mattithyahu. Vi vet ikke når eller hvorfor Herren gav ham navnet Kirken nå kjenner ham best som. Ut av respekt for sin medapostel, nevner ikke Lukas eller Markus hva slags yrke Matteus hadde, fordi tollere var hatede. Men Matteus selv sier at Herren «så en mann som het Matteus, som satt ved tollstasjonen,» dvs. en allerede kjent som Matteus. Som Hl. Johannes Krysostomos bemerker: «Apostelen fortjener beundring for at han ikke prøvde å skjule sitt tidligere liv, og også for å oppgi sitt navn, som de andre skjulte med et annet.» Apostelen fornekter ikke sitt tidligere liv, men anerkjenner sin forvandling etter å ha blitt kalt. Dette viser ydmykhet.

Matteus bodde i Kapernaum, en by som tilhørte Herodes’ kongedømme. Som en toller, hadde han vært ansatt av en stor arbeidsgiver som betalte byens, eller landsdelens, skattefortjeneste til romerne og deretter hadde lov til å beholde det han hadde samlet inn. Det er sikkert at Matteus kjente det arameiske språket Jesus talte, samt gresk.

Når Herren sa: «Følg meg,» dro han umiddelbart, og etterlot alt uten å nøle. Dette viser til at han allerede kjente og respekterte Herren. Han tilhørte også tollerne som nærmet seg Herren, av hvilken grunn fariseerne fordømte Ham for å være «venn med tollere» (Lukas 7:35; 15:1). Matteus måtte ha vært en rik mann. Dette vises tydelig fra at han hadde sitt eget hus. Det var der at han holdt et farvellmåltid, for å feire sitt kall og at han hadde forlatt sitt yrke, der han inviterte mange. Det er ikke klart fra Evangeliene om han også var en av Johannes Døperens disipler, slik Kristi andre disipler ser ut til å ha vært.

Etter sitt kall skilte han seg ikke ut blant disiplene. Ikke når Herren var i live, heller ikke etter oppstandelsen. Han nevnes ikke noe annet sted i Det nye testament. Det var nesten sikkert på grunn av hans ydmykhet. Clemens av Alexandria gir oss detaljer om hans strenge asketiske liv: «For Apostelen Matteus åt korn, nøtter og grønnsaker, uten kjøtt.»

Clemens, Eusebius og Irenaeus sier at Matteus, etter Herrens oppstandelse, forkynte Kristus for jødene i cirka åtte år. Det var her at han, mellom 60-66e.kr. skrev Evangeliet, opprinnelig på arameisk, og deretter enten oversatte det selv eller fikk noen til å oversette det til gresk. Det inneholder fortellinger om hendelser i Herrens liv og også lærer Han brukte i sin katekese. Irenaeus er den første å nevne at «Evangeliet etter Matteus først ble skrevet for jødene,» som betyr at mottakerne var jøder som hadde blitt kristne eller, som Origenes sier: «de som trodde fra jødedommen.»

Målet bak Evangeliet etter Hl. Matteus var å vise at Kristus kom «fra Abrahams ætt,» av hvilken grunn det begynner med Hans fødsel. Som Hl. Johannes Krysostomos sier: «Han ønsket intet mer enn å vise at Han var Abrahams og Davids ætt… for intet ville rolige en jøde så mye som å vite at Kristus var en etterkommer av Abraham og David.» Det er derfor han velger viktige hendelser i Kristi liv, samler Hans ord og viser den på en slik måte at de viser at Jesus Kristus virkelig er Messias som jødene forventet. Ved å sitere profetier fra Det gamle testament, gjør han det klart at de ble oppfylt i Kristi person.

Når det gjelder hans senere aktiviteter, kan vi ikke se på det som har blitt overlevert til oss som nøyaktig og historisk. Rufinus, Gregorios den Store og kirkehistorikeren Sokrates, sier alle at han dro til Etiopia. Paulinus av Nola forteller at han konverterte hedningene i Parthien til Kristus, mens Hl. Nikodemos Hagioritten sier at: «han ble senere brent i hjel av de vantro,» i Ierapolis i Syria. Det bekreftes kanskje av et verse i hans helgenberetning: «’Jesus, Du frelser også tollere; Deg tilkommer nåde.’ Dette er det Matteus ropte når han var i midten av ilden.»

Ved Din apostels forbønner, o Gud, miskunne Deg over oss. Amen.

Oversatt fra: Saint Matthew: Tax-Collector, Apostle and Evangelist

Makjeras-klosteret, Troodos, Kypros

Makjeras-klosteret, (Gresk: Μαχαιράς), et av hovedklostrene til Den ortodokse kirke på Kypros, ble grunnlagt sent i det 12. århundre. Makjeras-klosteret, som betyr «Kniv-klosteret», er hjem til ikonet Panagia (den Allhellige) av Makjeras.

Ifølge tradisjonen ble klosteret grunnlagt som en følge av at to eremitter, Neofytos og Ignatios, i 1145 fant et ikon av Jomfru Maria malt av Apostelen Lukas i en hule. Ikonet hadde ifølge tradisjonen blitt gjemt der av en ukjent munk for å redde den fra ødeleggelse under ikonoklasttiden. Navnet Makjeras, gitt området og klosteret, kom fra kniven eller sverdet (Gresk: μαχαἰρι makjeri) som munkene fant foren hulen og brukte til å få ut ikonet.

Panagia av Makjera

Historie

Makjeras-klosteret ble grunnlagt i 1148 av to munker, Neofytos og Ignatios, på østsiden av Troodos-fjellet på Kypros, 40km sør for hovedstaden Levkosia. Etter Neofytos’ død, dro Ignatius, sammen med munken Prokopios, til Konstantinopel i 1172 for å be keiseren, Manuel I Komnenos, om økonomisk støtte. De fikk de de ba om, og klosteret fikk hele fjellet til eiendom samt status som stavropegion som betydde at det var uavhengig den lokale biskopen, Biskopen av Tamasia. Munkene bygde en liten kirke som i begynnelsen av det 13. århundre ble påbygd av klosterets første Abbed, Neilos.

Etter den latinske erobringen av Kypros og utvisningen av ortodokse biskoper av Pave Honorius III i 1222, mistet klosteret mesteparten av dens eiendommer og led nød. I 1571 erobret de osmanske tyrkerne Kypros, og latinsk styre tok slutt. Men klosterets tilstand ble ikke bedre før det 18. århundre under munken Parthenios. Osmansk styre tok slutt når britene overtok Kypros i 1878.

De opprinnelige klosterbygningene ble bygd i det 12. århundre. Klosteret ble ødelagt i en brann i 1530 og gjenoppbygd. Klosteret ble renovert i 197 under abbed Leontius II. Under Den greske selvstendighetskrigen, tok og solgte tyrkerne en stor del av klostereiendommen etter masseutvisning av kypriotere, blant dem viktige medlemmer av presteskapet, den 9. juli 1821. Dagens kloster ble bygd tidlig på 1900tallet etter det tidligere klosteret ble ødelagt i en katastrofal brann den 5. september 1892.

Kirkens fresker er nye. De i kirkens hoveddel ble malt av Haralambos og Panagiotis Voulgaris i 1993, og mosaikkene foran kirken er av Arestis Stasis.

Oversatt fra OrthodoxWiki

Englands siste ortodokse konge

På 14. oktober 1066, ved Hastings i sør-England, døde Englands siste ortodokse konge, Harald II, i et slag mot Hertug Vilhelm av Normandie. Vilhelm hadde fått velsignelse til å invadere England av den romerske paven Alexander for å føre Den engelske kirke inn i full kommunion med det «reformerte pavedømmet»; for siden 1052 hadde den engelske erkebiskopen … blitt bannlyst og fordømt av Roma som skismatiker. Følgen av normannernes erobring av England var at Den engelske kirke og dets folk ble integrert inn i den heterodokse kirken til den vestlige, pavelige kristendommen som nettopp, i 1054, falt vekk fra kommunion med resten av den Ene, Hellige, Katolske og Apostoliske Kirke, representert av de østlige patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Derved tok Den saksiske kirkes nesten 500 år lange historie slutt, deretter fulgt av nedgangen til de enda eldre keltiske ortodokse kirkene i Wales, Scotland og Irland.

Oversatt fra: Harold II the last Orthodox king of England

Theosis

 av Abbed Tryfon

Den ortodokse kirke godtar ikke dogmet om opprinnelig synd slik det blir fremstilt i Vesten, men dette betyr på ingen måte at vi ikke behøver gjenfødelse. Vi ortodokse, som de tidlige Kirkefedrene, tror at vi kun arver følgene fra Adams synd, ikke hans skyld. Det kalles Opprinnelig Synd fordi synden til våre første foreldre, Adam og Eva, førte til at vi arvet død, sykdom og en tilbøyelighet mot ondskap. Kristi død på korset har sin kraft, ikke i et tilfredsstillende offer, men i seieren over dødens makt. Døden nedtrampes av Kristi død, og dødens varighet ødelegges ved Kristi oppstandelse. Kristi oppstandelse skapte en måte for oss å bli omvandlet ved kontakt med den levende Gud, og å bli Hans barn ved adopsjon.

Det er ved Hans nedstigning for å forene seg med sin skapelse at vi mennesker blir gitt muligheten til å bli guddommeliggjort, og vår reise inn i hjertet kulminerer i theosis, ved hvilket vi forenes i evig felleskap med den selveste Gud som skapte oss. Hl. Athanasios av Alexandria sa, «Guds Sønn ble menneske, slik at mennesket kunne bli gud.» Og i II Peter 1:4, leser vi at vi har blitt «…deltakere i den guddommelige natur.» Hl. Athansios sier videre at theosis betyr å «bli ved nåde det Gud er i sin natur.»

Med kjærlighet i Kristus,

Abbed Tryfon

 

Oversatt fra: Theosis

Et brev fra Elder Efraim av Arizona om Skriftemålet og Åndelig Regnskap

av Elder Efraim av Arizona

Skriftemålet ditt gav min sjel stor glede, fordi Gud og englene som ventet på det frydet seg. Du klarte å gjøre djevelen til skam, han som gleder seg når noen skjuler sine tanker fra sin åndelige far. Når en slange forlater sitt reir, skynder den seg for å gjemme seg et sted fordi den føler at den vil bli slått – det samme skjer med en djevelsk tanke, som er lik en giftig slange. Når en slik tanke forlater ens munn, blir den spredt og forsvinner, fordi bekjennelse er ydmykhet, og siden Satan ikke en gang tåler lukten av ydmykhet, hvordan kunne han da bli etter et ydmykt, sant skriftemål? Mitt barn, jeg ønsker deg en god begynnelse og forsiktig fremgang. Skam deg ikke foran meg. Ikke se på meg som et menneske, men som Guds representant. Fortell meg alt, selv om du har vonde tanker om meg, for jeg har erfaring med demoniske innflytelser og vet hvordan djevelen kjemper mot mennesket. Jeg vet at åndelige barn har enkle hjerter og at hvis en vondt tanke kommer til dem, er det en følge av djevelens hat og det åndelige barnets ego, som tillates å falle og ha slike tanker mot sin Elder, slik at det åndelige barnet kan videre ydmykes. Vær derfor ikke bekymret. Jeg vil alltid fryde meg når du taler fritt og ærlig med meg, for uten ærlig skriftemål er det ingen åndelig fremgang.

Mitt barn, ha ingen bekymringer. Jeg har tatt opp din byrde. Jeg ber deg kun å ha fred. Dine ord er kanskje bare på papir, men jeg føler kraften, betydningen og det vesentlige i det du skriver; jeg går inn i dine ords ånd. Jeg ber deg å ha fred fremover. Alt er tilgitt deg ved skriftemålet du gav. Satan så dine tilbøyeligheter og pinte deg, men uten at noe alvorlig skjedde. Alt du skriver (dvs. tankene som piner deg) er den ondes triks for å få deg til å fortvile, miste håpet, osv. Kast alt som har hendt deg ned i havets dyp. Tegn en ny kurs for livet ditt. Hvis du fortsetter å tenke på samme måte, vet at du vil bli latterlig for demonene. Jeg ber deg, bare vær meg lydhør. Etter ditt skriftemål, har alt blitt tilgitt, så la fortid være fortid. Ikke pirk på et sår som pinte deg så. Ikke la deg villedes av tanken om at det var din feil. Hvis du ikke hadde tatt ham med til legen, osv., ellers vil slike tanker kjempe mot deg. Men slik ting er nå, har du oppfylt din plikt. Gud ville at du skulle ta ham, av en grunn kun Hans endeløse visdom kjenner til, mens du tror du drepte ham! Vær på vakt etter denne tanken, ellers vil den krype inn i ditt hjerte. Det er en djevelens felle for å skade deg, siden han vet hvordan å gjøre dette. Denne dyktige luringen har druknet talløse folkemengder i helvetes dyp ved fortvilelse. Når noe skjer og djevelen ser at noen forstyrres av det, hiver han på mangfoldige tilsynelatende legitime tanker for å føre stakkaren til en stor storm og drukne ham. (Som ordtaket sier, elsker reven en slåsskamp). Og når stormen er over, ser han at han holdt på å drukne i en t-skje med vann.

Ydmyk deg selv, og heretter bekjenn, for syndsbekjennelse inneholder allhellig ydmykhet, som ingen frelses uten. Djevelen fryder seg når han klarer å overtale noen til å gjemme djevelske tanker. Dette er fordi han vill oppnå sitt planlagte sjelsødeleggende mål.

Jeg har skrevet til deg om samvittigheten, om at vi må være forsiktige og ikke gjøre noe som vil få den til å formane eller fordømme oss. Kom i hu at Gud ser alt og at intet gjemmes fra Hans øyne. Så hvordan kunne jeg lyve foran Gud? Vet du ikke at løgn kommer fra djevelen, og at hvis vi ikke er forsiktige, vil det bli en vane, og så en lidelse, og vet du ikke at løgnere ikke arver Guds rike? (cf. Åp. 21.8). Frykt Gud. Gud behager seg ikke med materielle ofringer når vi ikke tar hensyn til vårt indre hjerte. Men det er nødvendig å gjøre disse uten å glemme de andre (cf. Matt. 23:23). Se til din samvittighet, for vi vet ikke når vår dødstime kommer. Og hvis vi ikke betaler tilbake vår gjeld (til vår samvittighet), alt vi skylder, vil den beskylde oss forferdelig uten å holde igjen. Da vil vår munn være stum, uten noe svar å gi.

Hver natt, tenk over hvordan du tilbrakte dagen, og om morgen tenk over hvordan natten gitt, slik at du vet hvordan det går med din sjels regnskap. Hvis du ser tap, prøv å innhent det ved forsiktighet og bruk av styrke. Hvis du ser fortjeneste, lovpris Gud, din usynlige hjelper. La ikke din samvittighet plage deg for lenge, men gi den straks det den ønsker, så den ikke tar deg til domstolen og fengselet (cf. Matt. 5:25). Ønsker din samvittighet at du følger din bønneregel og får tilbake din bønn? Gi den dette, og se, du behøver ikke stå foran dommeren. Svekk ikke samvittighetens frelsende røst ved å overse den, for du vil senere angre over det til ingen nytte.

Oversatt fra: A Letter of Elder Ephraim of Arizona on Confession and Spiritual Accounting

Min sjel, min sjel!

Fra Hl. Andreas av Kretas Store Botskanon

Kontakion i Plagal av 2. Tone

 Min sjel, min sjel, 

stå opp! Hvorfor sover du? 

Enden nærmer seg, 

og du vil overveldes. 

Våkne derfor, 

så Kristus vår Gud sparer deg, 

Han som er alle steder 

og oppfyller alt.

Ψυχή μου, ψυχή μου, 

ἀνάστα, τί καθεύδεις 

τό τέλος ἐγγίζει 

καί μέλλεις θορυβεῖσθαι· 

ἀνάνηψον οὖν, 

ἵνα φείσηταί σου Χριστός ὁ Θεός, 

ὁ πανταχοῦ παρών 

καί τά πάντα πληρῶν.

Den guddommelige liturgi

av Elder Efraim av Arizona

Den guddommelige liturgi, for en prakt! Mennesket æres av Gud på en slik måte at Han selv kommer ned til jord med sine englemakter hver gang Liturgien feires, for å nære mennesket med sitt allhellige Legeme og dyrebare Blod! For Han har gitt oss alt. Er det noe fysisk eller åndelig, dødelig eller evig, som ikke har blitt gitt oss? Ingen ting! Er det noe høyere enn Hans allhellige Legeme og Blod, som Han gir oss daglig? Sannelig ikke. Gud har gjort mennesket, som er full av jord og skitt, i stand til å feire Den guddommelige liturgi. Så uvurderlig er den guddommelige kjærlighet at selv den minste dråpe er større enn all jordisk, fysisk og sekulær kjærlighet.

Adam og Evas synd var begynnelsen av alle forstyrrende hendelser som har hendt til i dag og de som vil hende til tidens ende. Ulydighet, som en spermacelle i Evas livmor, fødte og overførte fysisk og åndelig død til hele menneskeligheten. Stakkars Eva, kunne hun på noen måte ha sett at det lille øyeblikket hun smakte på frukten kunne skape slikt kaos, og tvinge Den hellige treenighet til at én Person av den livgivende Treenighet ble sendt til verden og utholde, ved sine egne henders skapelse, slagene, krenkelsene, piskingen, spyttingen og all slags grovhet og til slutt å bli hengt på Korset som en forbannelse! «Forbannet er hver den som henger på et tre» (Gal. 3:13).

Vår Jesu søte frelse, våre forstyrrede sjelers lys, Hans Lidelse og livgivende Oppstandelse, gjenleves i hver Guddommelig Liturgi ved hvilken hver syndig sjel befris. Ja, stor er Jesu kjærlighet for oss! For Han ikledde seg vår menneskelige natur og hang på Korset, og derved gav oss frihet og slettet ut all vår skyld mot vår himmelske Fader. Og som vår kjære Bror verdiger Han oss sin arv som består av Hans himmelske Fader uendelige rike. Og hvis folk før Kristus, under Lovens skygge, ble renset ved deltakelse i blodet til okser og geiter, hvor mye mer vil Kristi allhellige Blod, som vi deltar i ved Guds hellige kirkers hellige alter, da rense oss fra synd og varme våre sjeler til å motta guddommelig kjærlighet fra vår søteste Jesus. Lammet som ble slaktet for vår personlige frelse vil rense oss ved Hans dyrebare Blod fra våre synders skittenhet og gi oss evig hvile.

Uansett er det til vårt gode at vi blir deltakere i denne himmelske festen som tilbyr oss det hellige alterets vidunderlige Mysterium. Når vi kommer inn i kirken, burde vi stå med frykt og fromhet, siden vår Herre Jesus Kristus og Hans hellige engler er til stede. De som er oppmerksomme og fromme fylles med nåde og velsignelse; men de som er uoppmerksomme fordømmes som uverdige.

På en hånd, feirer englene Den guddommelige liturgi, og på den andre, kommer de troende til kirken for å delta i Kristi Legeme og Blod – «Motta Kristi Legeme og smak Udødelighetens Kilde» - slik at de vil leve i Kristus og ikke omkomme i synd. Derved må «enhver prøve seg selv og så spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms» (1 Kor. 11:28-29). For eksempel, når noen ønsker å stå foran kongen, tar det ham dager å gjøre seg klar - generell forberedelse, pynt, tale, oppførsel, etos, osv. - så han kan lykkes i å vinne kongens medlidenhet og, på denne måten, få det han ønsker. Selv om det ikke går an å sammenlikne de to kongene, burde hver troende forberede seg før Den hellige nattverden for å oppnå guddommelig miskunn og tilgivelse. De som trer fram foran sekulære konger er som regel kledd i synd, smiger og falskhet for å oppnå det som ønskes; allikevel må den kristne troende som trer frem foran kongenes Konge, som ser det indre mennesket, være kledd i hellighet, ydmykhet og sjelens etos som er mere dyrebart enn tapt gull.

Herren skapte sin Kirke på jord som en Brud, så hun kunne gå i forbønn for Hans barn. Han etterlot oss Den guddommelige eukaristiens veldige Mysterium, for at vi måtte renses, bli hellig og derved forenes med Gud. Han har invitert oss alle; noen i barndommen, andre i mellom- og gammel alder. Siden Han er god, tok Han oss til seg slik en høne samler sine kyllinger under sine vinger, for å gjøre oss deltakere i Hans guddommelige rike. Intet støtte Ham vekk – intet sår, ingen skade, ingen sykdom, heller ikke forvrengingen av åndelige fenomen i våre sjeler. Som en far tok Han oss imot, som en mor ammet Han oss, og som en ubetalt lege tok Han hånd om oss og kledde oss i adopsjonens kledning, og med nåde overså Han våre overtredelsers tunge skyld. Vi skylder Ham derfor uendelig kjærlighet og tilbedelse. Kjærlighet burde forbli i hjertet som en livgivende kilde, som strømmer frem med kommunionvin og guddommelig eros.

Vi burde bli deltakere i det slaktede Lammets offer så ofte vi kan, og så lenge vi har anledning til det, siden Den hellige nattverden er en stor hjelp for den troende og hjelper ham motkjempe synd. Vi burde også nærme oss dette guddommelige Mysteriet med en angrende ånd, et knust hjerte, og oppmerksomme på våre synder. Allikevel, på grunn av Hans uendelige kjærlighet og omsorg, blir vi helliget, og på denne måten verdiget å bli Hans barn og arvinger av Hans rike. La oss derfor forberede oss med ren samvittighet ved å styrke våre sanser, og i renhet la oss med de hellige Apostlene stige inn i den hemmelige Bryllupsfesten og delta i vår søteste Jesus slik at Han vil ta bolig i oss til evighetenes evigheter.

Uverdig som jeg er, tjener jeg min Herre. En tjeneste som er hellig og mektig. Hver dag ofrer jeg til Gud et velbehagelig offer, Guds uplettede Lam til sin uplettede Fader og Gud, for at Han skal være miskunnelig ovenfor det vi sårer den godeste Gud med. Han vi skaper sorg for og som ofret sin enbårne Sønn. Min Gud, Din elskede Sønn for vår skyld. Og hvem er vi til å fortjene dette endelige offer! «For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom. 5:10).

Den mest uverdige,

+ Fader Efraim

Oversatt fra: The Divine Liturgy

Dåp, faste og Nattverd i det 1. århundre (Utdrag fra Didache)

Didache (Διδαχή), som betyr 'Læren', stammer fra det 1. århundre og ble skrevet på cirka samme tid som Johannesevangeliet.

7. Dåp - Når det gjelder dåp, skal dere døpe slik: Etter å først ha sagt dette, døp i Faderens og Sønnens og Helligåndens navn i levende vann. Dersom dere ikke har levende vann, døp i annet vann; og hvis dere ikke kan døpe i kalt vann, døp i varmt. Men hvis dere hverken har dette, hell vann tre ganger over hodet i Faderens og Sønnens og Helligåndens navn. Men la døperen faste før dåpen, sammen med den døpte, og alle andre som kan: men du skal be den døpte å faste én eller to dager før.

8. Faste hver onsdag og fredag -  La ikke deres faste være med hyklerne, for de faster på ukens andre og femte dag (mandag og torsdag). Fast heller på den fjerde dagen og Forberedelsen (onsdag og fredag). Be ikke som hyklerne, men i stedet som Herren beordret i sitt Evangelium, slik:

Fader vår, Du som er i himmelen, helliget vorde Ditt navn. Komme Ditt rike. Skje Din vilje, som i himmelen så òg på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød, og forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra den onde. For Din er makten og æren i evighet.

Be slik tre ganger om dagen.

9. Nattverden - Når det gjelder Eukaristien, gi takk på denne måten. Først, til kalken:

Vi takker Deg, vår Fader, for Din tjener Davids druefrukt, som Du åpenbarte for oss ved Din tjener Jesus[1]: Deg være ære i all evighet.

Og om brødet:

Vi takker Deg, vår Fader, for livet og kunnskapen Du åpenbarte for oss ved Din tjener Jesus: Deg være ære i all evighet. Slik dette brutte brødet var utspredt over dalene, og ble samlet og ble ett, so la Din Kirke samles fra jordens ender til Ditt rike: for Din er æren og makten ved Jesus Kristus i evighet.

Men la ingen ete eller drikke av Eukaristien deres hvis de ikke har blitt døpt i Herrens navn; for også om dette har Herren sagt, «Gi ikke det hellige til hundene.»

 

10. Etter Nattverden - Etter dere har spist, gi takk slik:

Vi takker Deg, hellige Fader, for Ditt hellige navn som Du har opprettet i våre hjerter, og for kunnskapen og troen og udødeligheten som Du åpenbarte for oss ved Jesus Din tjener: Deg være ære i evighet. Du, allmektige Hersker, skapte alt for Ditt navns skyld; Du gav mat og drikke til mennesket til nytelse, så de måtte kunne takke Deg; men til oss gav Du åndelig mat og drikke og evig liv ved Din tjener. For alle ting takker vi Deg for Din allmektighet; Deg være ære i evighet. Kom i hu, o Herre, Din Kirke, og frels den fra all ondskap og gjør den fullkommen i Din kjærlighet, og samle den fra de fire vinder, helliggjort til Ditt rike som Du har forberedt for den; for Din er makten og æren i evighet. La nåde komme, og la denne verden gå forbi. Hosianna til Davids Gud (Sønn)! Hvis en er hellig, la ham komme; hvis en ikke er hellig, la ham omvende seg. Maranatha. Amen.

Men la profeten be Takkebønn så lenge de ønsker.

 

14. Søndagsgudstjeneste og syndsbekjennelse - Men hver Herrens dag (søndag) skal dere samle dere, og bryte brødet, og gi takk etter å ha bekjent deres synder, så deres offer må være rent. Men la ingen som er uenig med sin neste komme sammen med dere, før de er forsonet, så deres offer ikke vanhelliges. For det er dette Herren talte: «I hvert sted og til hver tid dere ofre et rent offer; for Jeg er en stor Konge, sier Herren, og Mitt navn er forherliget blant hedningene.»

Hele Didache kan leses på engelsk her.

---

[1] Jesus kalles Guds tjener fordi «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil. 2:7-8).

Det åndelige hjerte

Arkimandritt Zacharia Zacharou

Hjertet er det indre mennesket, vår personlighets kjerne. Der vi kan møte Gud, der vi kan ta vårt frie valg om Ham, det er vår personlighets kjerne. Vi kan ikke finne vårt hjerte ved vår egen innsats. Vi finner vårt hjerte, fordi vå må si at målet ved det kristne liv er for vårt intellekt å forenes med vårt hjerte. For da helbredes vi, vi blir hele og vi kan vende oss mot Gud med hele vårt vesen, og oppfylle på en guddommelig måte budet der Han ber oss om å elske Ham med hele vårt hjerte, hele vår sjel og hele vårt vesen. Vi kan ikke motta Helligånden og kjenne Gud hvis vårt intellekt ikke forenes med hjertet, med vårt eget hjerte. Og dette kan vi ikke oppnå på egenhånd. Intellektet forenes med hjertet kun ved Guds nåde og denne nåden kommer når vi korsfester vårt intellekt med Evangeliets bud, når vi lærer å leve, tenke og reagere i samstemmighet med Evangeliets forskrifter. Intellektet stiger så ned til hjertets dyp og der vender seg til Gud i sin helhet. Det er da mennesker helbredes. Vi kan ikke gjøre dette underet alene, fordi, som Elderen pleide å si, dette er det største underet i universet, i hele verden: foreningen av et menneskets hjerte med Guds Ånd. Det er Guds nåde som hjelper vårt intellekt å forene seg med vårt hjerte, men Gud har gitt oss forskjellige midler ved hvilke å oppnå den, å få denne helbredelsesprosessen til å virke. Ett av disse er Hans hellige navn. Hans hellige navn er bærer av Hans persons energi. Hans nav er tilknyttet Herren Jesu person. Og når vi kaller på Hans navn, kommer Hans tilstedeværelse i oss til live, og ved Herren Jesu navn påkallelse, samler vi sporene av Hans komme i oss. Og ved disse sporene av Hans komme bygges Guds hellige tempel i oss. Det er én vei. Dette er ett middel. Han har også gitt oss sitt hellige Ord. Hans Ord er skapende. Ved skapelsens begynnelse, sa Herren: «La det bli» og det ble til, ved Hans Ord. «Ved Herrens Ord ble himmelen til og ved Hans munns Ånd alle dens makter,» står det i Salmen. Det følger da at Hans Ord er skapende. Så når vi studerer Guds Ord, og, mer enn dette, når vi ber med Guds Ord, blir dette språket vi bruker til å tale med Gud. Gud talte til oss ved sitt Ord og vi ber og taler til Gud ved Hans Ord. Vi lærer Guds språk, og dette språket har en skapende handling, og etterlater spor av Guds komme i våre hjerter. «La Guds Ord leve rikelig i dere,» sier Apostelen Paulus. «Må Guds Ord leve rikelig i dere,» sier han og etterlate disse skapende sporene av Hans komme i våre hjerter. Og det er disse som bygger opp Guds hellige tempel i oss. «Vet dere ikke,» sier Apostelen Paulus, «at dere er Guds tempel og at Guds Ånd lever i dere?» som om det var noe helt alminnelig. Noe helt vanlig. «Vet dere ikke at dere er Guds tempel?» Så Gud gir oss disse midlene samt et enda større et: Den guddommelige eukaristiens Mysterium, Liturgien. Herren talte et hardt ord, som jødene sa, når Han sa at dersom vi ikke eter Hans Kjød og drikker Hans Blod, har vi ikke liv i oss. Så når vi deltar i Eukaristiens Mysterium med ren samvittighet og næres av Hans Legeme og Blod bli dette da vår deltakelse i Guds liv. Vi bytter ut dette korte, dødelige liv mot Guds evige og himmelske liv, og vi bygger Guds hellige tempel i oss. Han har gitt oss flere midler, men jeg har kun nevnt de tre viktigste: Hans Navn, Hans Ord og Hans hellige Legeme som vi deltar i for å ha evig liv.

Oversatt fra en video du kan se her.