torsdag 30. mai 2019

Met. Kleopa av Skandinavia - Vi er forpliktet til å bruke et språk folk forstår


I et intervju på det greske fjernsynsprogrammet Prosopo Pros Prosopo (Ansikt til Ansikt) hadde Skandinavias Metropolitt, Hans Eminense Kleopas, det følgende å si om bruk av skandinaviske språk i liturgien:


Fortell oss litt om svenskene, nordmennene, danskene. Er det noe som skiller seg ut, er det noen spesielle særpreg? Vi la merke til at de er veldig stille og rolige. Jeg ville ha sagt at de snakker med lave toner. Jeg vet ikke om dette stemmer. Generelt ser vi en rolighet. Det har ikke vårt temperament, for å si det sånn.

Nei, det har de ikke. For oss som kommer fra Middelhavet og som har et annet temperament — vi snakker høylydt med mye håndbevegelser — blir førsteinntrykket du får når du møter og skal snakke med en skandinaver at dette ikke er noe du finner i Skandinavia. Men, når du begynner en dialog med dem ville jeg ha sagt at de er fantastiske mennesker, med utrolig innhold og et ønske om å lære. De respekterer kleresiet. Et stort antall er ikke religiøse, og er likegyldige ovenfor religion.

Beskriver de seg selv som ateister?

Ateister, agnostikere, likegyldige. Dette gjelder et stort antall skandinavere. Men disse menneskene — ateister, agnostikere, likegyldige, eller hva du vil kalle dem —er allikevel dypt søkende. De lytter, de ønsker å lære. De viser interesse. De ønsker å lære om ortodoksien, de respekterer ortodoksien. De kjenner kanskje ikke til den, men når de først blir kjent med den, viser de stor ærbødighet. Og de lytter med veldig stor oppmerksomhet, ikke med likegyldighet bare fordi de befinner seg på et arrangement der en er nødt til å si noen ord for å få tiden til å gå. Du ser autentiske mennesker med virkelig og ærlig interesse, og jeg inviterer dem alltid til å besøke kirken vår. Som dere vet, ga vi ut en akademisk svensk oversettelse av Liturgien som også er veldig nær moderne svensk tale.

Lett å forstå, altså?

Nettopp. Og dette er for å kunne nærme oss de menneskene som viser interesse for, eller bare er nysjerrige på vår tro. Jeg lovpriser Gud for at ca. 100 mennesker i løpet av disse fem årene har omfavnet ortodoksien.

-------

Jeg ville ha sagt at dette er et sterkt svar til dem (ære være Gud, de er et bittelite mindretall), som av og til sier og bemerker, «Hvorfor skal vi bruke svensk og engelsk i kirken vår? Her er vi grekere.» Vi kan ikke hindre Kirkens misjon, heller ikke måten Gud, på sin egen måte, har ført disse menneskene til oss. Vi må motta dem på det språket de forstår. Dette gjelder også ungdommen. Mange greskættede ungdommer som er født og oppvokst her forstår veldig enkel gresk, men når du deretter begynner en samtale med dem, sier de med en gang, «Svensk eller engelsk, Deres Eminense. Jeg forstår ikke hva De prøver å si.» Og umiddelbart fortsetter samtalen på engelsk.

I tillegg utføres minst 95% av sakramentene gjennom hele Metropolittdømmet på vegne av blandede ekteskap. Enten paret som kommer for å gifte seg, eller foreldrene som kommer for å døpe barnet sitt. I minst 95% av tilfellene er én av dem ikke greker. Vi vil ikke se disse menneskene kun den ene dagen de kommer for å døpe barnet sitt. Vi vil se dem ofte, vi vil ha dem hos oss. Derfor er vi forpliktet til å kommunisere med dem på deres eget språk, eller et språk de kan godt, nemlig engelsk. Det er ikke valgfritt, men en forpliktelse å føre disse menneske til oss.

mandag 11. mars 2019

Første Mandag i Fasten


av Hegumen Nikon Vorobjev

Sann faste betyr å legge vekk onde gjerninger
Hl. Basilios den Store

Fastens betydning består ikke bare av avhold fra kjøtt eller meieriprodukter, men først of fremst i selvforståelse, omvendelse, og kampen mot lidenskapene. Kirkens hymner påkaller oss i disse dagene: «La oss rive ned hver uoppriktige forening». «Dersom vi tar avhold fra kjøtt, men sluker vår neste, håner vi fasten», sier kirkefedrenes visdom. Fastens sanne betydning vises tydelig i en av sticherene: «La oss forsake legemlige lidenskaper, og øke sjelens gaver..» Folk i Kirken kaller Den store faste for «omvendelsens vår».

Fastens første uke er den strengeste. Ifølge reglene, spiser man ikke noe før etter Liturgien på ondsdag kveld. Så klart er ikke kravene like strenge for de syke, svake, eldre, og gravide, eller mødre som ammer, med velsignelse fra deres åndelige fedre. Uansett, selv den strengeste form for avhold, dersom den er uten bønn, vil være som en ploget men usådd åker, og vil ikke produsere annet enn ugress.

Under gudstjenestene i fastetiden kommer vi ihu historien om menneskets fall og frelse. Ved å feste i våre tanker de bedrøvelige bildene av menneskets vandring «i et fremmed land», langs «ødeleggelsens veier», lar Kirken oss føle syndens bitre frukter. De første fire kveldene i Den store fasten, leses Hl. Andreas av Kretas Store Botskanon i ortodokse kirker. Dette er et inspirert verk, tømt ut av dypet til et hellig menneskets knuste hjerte. Fra sjelens dyp, fra fallets dyp, stiger den angrende, tårefyllte røst: «Miskunne Deg over meg, o Gud, miskunne Deg over meg!» Ortodokse kristne prøver alltid å være til stedet under disse gudstjenestene som påvirker sjelen på en så kraftig måte.

Hymner i Fastens første uke
«La oss holde en faste som er Herren til behag. Sann faste betyr å legge vekk all ondskap, å beherske tungen og harme, og ta avhold fra lyst, klander, falskhet og løgn. Dersom vi forsaker disse, vil vår faste være sann og behagelig for Gud.»

«Kom, alle troende, la oss ta opp fasten som vårt skjold og rustning, og la oss støte vekk fiendens vrangforestillinger. La oss ikke villedes av lidenskapenes lyster, la oss stå urørt foran fristelsens ild; da vil Kristus i sin kjærlighet gi oss en seierskrans for vårt tålmod. La oss be med mot, falle ned og rope ut, og be Ham om fred og stor miskunn for våre sjeler.»
Stichera til første mandag i Fasten

«Hvor skal jeg begynne å gråte for mine usselige gjerninger? Hva har jeg å ofre, o Kristus, i min klagesang? Men i Din barmhjertighet, gi meg syndenes forlatelse».

«Kom, fordervede sjel, med ditt kjød til alles Skaper. Bekjenn dine synder for Ham, og ta herved avstand fra din dyriske fortid, og la omvendelsestårer være ditt offer for Gud.»

Om faste
«Når dere faster, da skal dere ikke gå med mørkt åsyn som hyklerne; for de gjør sitt ansikt ukjennelig, forat menneskene skal se at de faster; sannelig sier jeg dere: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt, forat ikke menneskene skal se at du faster, men din Fader, som er i lønndom; og din Fader, som ser i lønndom, skal lønne deg.»
Matt. 6, 16–18.

Sann faste består av å legge vekk onde gjerninger. Tilgi din nestes overtredelser, forlat hans skyld. «Ikke fast i fordom og krangel.» Du spiser kanskje ikke kjøtt, men du sluker din bror. Du drikker ikke vin, men uten edruelig atferd. Du venter til kvelden med å spise, men tilbringer dagen i fordom.
Hl. Basilios den Store

Faster du? Gi de sultne å spise, gi de tørste å drikke, besøk de syke, glem ikke fangene. Trøst de som sørger og gråter; vær nådig, ydmyk, mild, tålmodig, kom ikke ihu urett, vær ærbødig, erlig, from, så Gud mottar din faste og gi deg omvendelsens rike grøde.
Hl. Johannes Gullmunn

I fastens hellige dager, forson deg med folk og med Gud. Gråt og sørg over din uverdighet, så vil du oppnå forlatelse og finne frelsens håp. Et hjerte som er brutt og knust ringeakter ikke Gud, og uten dette, vil intet offer være til hjelp.

Om omvendelse
Hvis vi ser dypere inn i oss selv, vil enhver si bønnens ord: «Gud, rens meg en synder, for jeg har aldri gjort noe godt for Ditt åsyn.» Disse ordene tilhører Hl. Makarios av Egypt, en av de største helgener. Hvordan kan vi, ussle syndere, dømme andre og derved sette seg høyere enn andre, som deres dommere? Hvordan kan de være på rett sti som ikke anser seg selv (virkelig, ikke bare med ord) som de største syndere?

Hele sjelens verk handler om å være oppmerksom på sine egne synder, vår egen uverdighet til å oppnå Guds rike, og som en følge av dette, behovet for å be: «Gud, miskunne Deg over meg, en synder.» Slik lærte Herren oss å be i ligningen om tolleren. Vi er alle tollere med hensyn til våre synder, men vi har ikke tollerens omvendelse.

Vi må glemme våre gode gjerninger, og burde, som tolleren, rope helhjertet: «Gud, miskunne Deg over oss, syndere!» Og hvis tolleren var rettferdiggjort kun ved sin bønn, vil Herren klart miskunne seg over oss også, dersom vi ber helhjertet og håper i Guds miskunn.

Be Herren inderlig om den største og mest nødvendige av alle nådegaver — å se dine synder og gråte over dem. Den som har denne gaven, har alt.

Prøv å si bønnens ord med oppmerksomhet. Hvis du blir distrahert, tukt deg selv, åpne deg selv for Gud, og tving deg selv til å gjenta bønnen med oppmerksomhet. Da vil hjertet gradvis mykne, og da vil det i hvertfall noen ganger svare med anger, kanskje også tårer.