Bønneregler

av Metropolitt Hilarion Alfejev

 

Hva er en bønneregel? Det er de daglige regelmessige bønnene en ber. Bønneregelen er forskjellig fra person til person. For én, kan morgen og aftenbønnene ta flere timer, men for en annen kan de ta bare noen få minutter. Alt er avhengig av ens åndelig gemytt, hvor dypt rotet en er i bønn, og hvor mye tid en har.

Det er veldig viktig at en opprettholder en bønneregel. Selv om den er kort, så man kan være regelmessig og konsekvent i bønn. Men regelen må ikke bli en formalitet. Mange troende opplever at ordene blir fargeløse ved stadig å lese de samme bønnene. De mister sin ferskhet og den som har blitt vant til dem kan ikke lenger fokusere på dem. Denne faren må unngås på all mulig måte.

 

Da jeg mottok munketonsur (jeg var da tjue år gammel) husker jeg at jeg henvendte meg til en åndelig erfaren far for råd. Jeg spurte ham om hva slags regel jeg burde ha. Han sa: «Du bør be morgen og aftenbønnene, tre kanoner og én akathist hver dag. Uansett hva som skjer, selv om du er veldig trøtt, må du lese disse. Og selv om du leser raskt og uten oppmerksomhet, er ikke det viktig. Det viktige er at regelen leses.» Jeg prøvde, men det varte ikke. Å lese de samme bønnene førte til at tekstene raskt ble kjedelige. Jeg tilbrakte uansett mange timer i kirken under gudstjenester som mettet og inspirerte meg åndelig, men å lese gjennom disse tre kanonene og én akathist ble til slutt et unødvendig «vedheng». Jeg begynte å søke etter et annet råd som passet med bedre. Jeg fant Hl. Teofan Eneboerens verk, den merkverdige asketikeren fra 1800tallet. Hans råd var å bestemme regelen, ikke etter antall bønner, men etter hvor mye tid vi er villige å dedikere til Gud. For eksempel, kan vi ha som regel å be en halv time hver morgen og kveld. Disse halvtimene må imidlertid være helt dedikert til Gud. Det er ikke så viktig om vi leser alle bønnene eller bare én i løpet av disse minuttene, eller om vi bruker tiden til å kun lese Salmenes Bok, Evangeliet, eller å be med våre egne ord. Det viktige er å fokusere på Gud, at vi ikke mister oppmerksomheten og at hvert ord når vårt hjerte. Dette rådet funket for meg. Men jeg utelukker ikke at det rådet jeg fikk av min åndelige far kan passe bedre for andre. Mye er avhengig av ens personlighet.

Det er min mening at for en som lever i verden kan (ikke en gang et kvarter, men) kun fem minutter hver morgen og kveld være nok for å være en sann kristen – men, så klart, så lenge disse er sagt med oppmerksomhet og innlevelse. Det er viktig at våre tanker alltid samstemmer med ordene, at hjertets ord svarer til bønnenes ord, og at hele ens liv samstemmer med bønnen.

Etter Hl. Teofan Eneboerens råd, prøv å gi litt tid til bønn i løpet av dagen for å oppfylle en daglig bønneregel. Du vil se at det raskt bærer frukt.

Oversatt av f. Theodor Svane: Prayer Rules

Bønnen som et møte

av Met. Hilarion Alfejev

Bønn er et møte med den levende Gud. Kristendommen gir mennesket direkte tilgang til Gud, som lytter til menneskene, hjelper dem, og elsker dem. Dette er den vesentlige forskjellen mellom Kristendommen og, for eksempel, Buddhismen, der den beende under meditasjon henvender seg til et upersonlig supervesen, i hvilket han er oppløst, uten å føle Gud som en levende Person. I kristen bønn, føler mennesket den Levende Guds tilstedeværelse.

Gud blitt Menneske åpenbares for oss i Kristendommen. Når vi står foran Jesu Kristi ikon, kontemplerer vi den menneskevordne Gud. Vi vet det er umulig å fremstille eller avbilde Gud i et ikon eller bilde. Men det er mulig å avbilde Gud blitt Menneske, slik Han åpenbarte seg for menneskene. Ved Jesus Kristus som Menneske oppdager vi Gud for oss selv. Denne oppdagelsen skjer under bønn, i samtale med Gud.

Ved bønn vet vi at Gud deltar i alt som skjer i våre liv. Derfor burde ikke samtale med Gud skje i bakgrunnen av våre liv, men burde være dets hovedinnhold. Det er mange hinder mellom mennesket og Gud som kan overkommes kun ved hjelp av bønn.

Det blir ofte spurt: hvorfor trenger vi å be, å spørre Gud etter noe, hvis Gud allerede vet hva vi trenger? Jeg ville svare slik: Vi ber ikke får å spørre Gud etter noe. Ja, i noen tilfeller ber vi Ham om hjelp i visse hverdagslige omstendigheter. Men dette burde ikke være bønnens hovedinnhold.

Gud kan ikke kun være en «mellommann» i våre jordiske affærer. Bønnens hovedinnhold burde alltid være det å stå foran Gud, i møte med Ham. Vi må be for å være med Gud, å komme Gud i møte, å føle Guds nærvær. Men et møte med Gud skjer ikke alltid når vi ber. Selv når vi treffer andre mennesker er vi jo ikke alltid i stand til å overkomme hindrene som skiller oss og stige ned i dypet; våre handlinger med mennesker er ofte overfladiske. Slik er bønn også. Noen ganger føler vi at mellom Gud og oss står det en bar vegg, at Gud ikke hører oss. Men vi burde forstå at Gud ikke opprettet denne sperren: det har vi selv gjort ved synd. Som en vestlig teolog har sagt, er Gud alltid ved vår side, men vi er ofte langt fra Ham; Gud hører oss alltid, men vi hører ikke Ham; Gud er alltid i oss, men vi står utenfor; Gud har sin bolig i oss, men vi er fremmede for Ham.

La oss huske dette når vi forbereder oss til bønn. La oss huske at vi under hver bønn kommer i kontakt med den Levende Gud. 

Oversatt fra: On Prayer I: Prayer as Encounter