"Hvordan frelser jeg min sjel?"

av Hl. Theofan Eneboeren

Hvordan kan man svare en som spør: ”Hvordan frelser jeg min sjel?”

Slik: Omvend deg, og finn styrke ved de Hellige Mysteriers kraft, gå rett på Guds forskrifters sti, under veiledningen Kirken gir deg gjennom dens hellige presteskap. Alt dette må gjøres med en sann tro uten tvil.

Hva er tro?

Tro er sann bekjennelse at Gud, som tilbes i Treenigheten, som skapte alt og gir rikelig til alle, frelser de falne, ved makten av Guds Sønns legemlige død på korset, ved Helligåndens nåde i Hans Hellige Kirke. Denne fornyelsens begynnelse, som grunnfestes i dette liv, vil åpenbares i all sin herlighet i den fremtidige verden, på en måte tankene ikke kan forstå eller tungen uttrykke.

Hvor store Dine løfter er, vår Gud!

Hvordan går man på Guds forskrifters sti uten avvikelse?

Dette kan ikke svares med ett ord, for livet er en komplisert sak. Dette er nødvendig:

a)      Omvend deg, og vend deg mot Herren, innrøm dine synder, gråt over dem, med anger i hjertet, og bekjenn dem for din åndelige fader. Sverg i ord og i ditt hjerte foran Guds åsyn at du ikke lenger vil krenke Ham med din synd.

b)      Da, med Gud i tankene og i hjertet, strev for å oppfylle alle pliktene og affærene din plass i livet krever av deg.

c)      I dette arbeidet må du først og fremst beskytte ditt hjerte fra onde tanker og følelser – stolthet, selvros, harme, å dømme andre, hat, sjalusi, forakt, motløshet, avhengighet av gjenstander og mennesker, spredte tanker, engstelse, alle sensuelle lidelser og alt som skiller tankene og hjertet fra Gud.

d)     For å være standhaftig i dette arbeidet, bestem deg på forhånd for ikke å trekke deg tilbake fra det du anser som nødvendig, selv om det betyr død. For å oppnå dette, når du først bestemmer deg for å gjøre dette, ofre ditt liv til Gud så du ikke lenger lever for deg selv, men for Gud alene.

e)      En hjelp for et slikt liv er å ofre sin selvvilje til Gud i all ydmykhet, og ikke å sette sin lit til seg selv; den åndelige arena der dette livet fullføres er tålmodighet og å stå standhaftig i det frelsende liv, og å utholde med glede alt strev og ubehag som hører dette til.

f)       En støtte til tålmodighet er tro, eller sikkerhet om at, når du samarbeider slik med Gud, er du Hans tjener og Han din Hersker, som ser ditt strev, og gleder seg over det og verdsetter deg; håp om at Guds hjelp, som stadig beskytter deg, alltid er beredt og venter på deg, og vil komme over deg når du er i nød, at Gud aldri forlater deg til ditt livs ende, og at Han vil bevare deg som en trofast til Hans forskrifter, blant all fristelse, og vil føre deg gjennom døden til Hans evige Rike; kjærlighet, som tenker dag og natt på vår kjære Gud, som på alle måter strever kun for å gjøre det som gleder Ham, og som unngår alt som krenker Ham i tanke, ord eller gjerning.

g)      Dette livets våpen er: bønn i kirken og hjemme, spesielt innvendig bønn, faste etter ens egen styrke og Kirkenes regler, årvåkenhet, enslighet, fysisk arbeid, stadig syndsbekjennelse, den Hellige Nattverden, å lese Guds Ord og de hellige kirkefedrene, samtaler med gudfryktige mennesker, stadig samtale med ens åndelige far om alt som skjer i vårt innvendig og utvendige liv. Grunnlaget for disse, i mål, tid og sted er visdom, med veiledning fra dem som er erfarne.

h)      Våk over deg selv med frykt. For å gjøre dette, kom i hu enden – døden, dommen, helvete og det himmelske Rike.

Vær oppmerksom på deg selv: bevar et edruelig sinn og et rolig hjerte.

i)        Sett som et siste mål å tenne åndens ild, så den åndelige ilden vil brenne i ditt hjerte og, ved å samle all din styrke, vil begynne å bygge ditt indre menneske og til slutt fortære alle dine synder og lidelsers torner.

Lev ditt liv på denne måten, og med Guds nåde vil du bli frelst.

Oversatt fra: Orthodox Life, Vol. 27., No. 6 (Nov.-Des., 1977), s. 37-38.

Vær ikke hevngjerrig!

av Hl. Nikolai Velimirovitsj

Si ikke: ”Jeg vil gjengjelde det onde.” Vent på Herren, så hjelper Han deg (Salomos Ordspråk 20:22)

Vær ikke hevngjerrig; gjengjeld ikke ondt med ondt. Din nestes ondskap er nok. Hvis du gjengjelder hans ondskap med ondt, vil du fordoble ondskapen i verden. Hvis du ikke gjengjelder hans ondskap med ondt, kan han fortsatt fortære sin ondskap ved omvendelse. Derved vil du forminske verdens ondskap ved din tålmodighet og tilgivelse.

Vær ikke hevngjerrig; gjengjeld ikke ondt med ondt. ”Men vent på Gud,” Han ser og husker og, i din tid, vil selv du og den som gjør ondt mot deg vite at Gud ser og husker. Du spør deg selv: Hva har jeg oppnådd ved å ikke gjengjelde ondt med ondt? Du har gjort de viseste du kunne ha gjort i situasjonen, dvs. du har overlatt din strid til Den som er sterkere enn deg og Den som er sterkere vil seire for deg. Hvis du går i strid med ugjerningsmannen blir du kanskje beseiret. Men Gud kan ikke beseires. Overlat derfor din strid til den Seirende og Ubeseirede og vent tolmodig.

Lær fra et lite barn. Hvis noen angriper et barn når foreldrene er til stede, gjengjelder ikke barnet angrepet med et angrep, men ser heller til sine foreldre og roper. Barnet vet at foreldrene vil beskytte ham. Hvorfor vet ikke du det et lite barn vet? Din himmelske Forelder er alltid ved din side. Vær derfor ikke hevngjerrig; gjengjeld ikke ondt med ondt, men se heller til din Forelder og rop ut. Kun på denne måten kan du forsikre deg seier mot onde mennesker.

O Allmektige Herre som sa: ”Hevnen hører Meg til” (Rom. 12:19), beskytt oss fra de urettferdige ved Din allmektige hånd og hold oss tilbake fra hevn. Lær oss ved Din Hellige Ånd at det er modigere å holde ut enn å hevne seg. Deg tilhører ære og takkesang, alltid. Amen. 

Oversatt fra: On Revenge

Vane i bønnelivet er den største fare

av Elder Eusebius Giannakakis

Noe som er en risiko, en stor risiko, er vane; vane er en stor og forferdelig fare.

Vi kan ikke tillate oss selv å være sedvanlige, verken i Liturgien, eller mens vi synger, heller ikke med Livets Kalk – la oss ikke være sedvanlige med dem.

Vi må føle ærefrykt hver gang en Liturgi gjennomføres. La oss følge den med stor følsomhet, oppmerksomhet og takknemmelighet.

Vi kan alltid følge den Guddommelige Liturgi som om det var første og siste gang.

Derfor er vane den største fare. Vane i ens regel, og i bønn, og i Liturgien, og, og, og…

Når noen prøver å føle Herrens nærvær, og leve fullkomment, blir de aldri sedvanelige. Selv om de ikke har tid til å be hele bønneregelen deres, så lenge de gjør det de kan vel, ryddig, tydelig og med oppmerksomhet, vil Gud motta det som om det var ti bønneregler. La våre tanker rettes mot Gud og føle Ham der med oss. Vel, da velsigner og guddommeliggjør Herren oss.

Våre liv burde gå langt unna svakheter, og splittelser og kompromiss. La oss søke et rent liv, et fullstendig rent og sakramentalt liv. Så det kan dufte av bønn, tilbedelse, og den åndelige og hellige strid. Slik at alle disse vil vitne om vår standhaftighet til vårt kall, og at vi holder fast til den hellige arven som tilhører vårt liv når vi setter vår lit til Herren.

Oversatt fra: "Η συνήθεια στην λατρεία είναι ο μεγαλύτερος κίνδυνος."

Om ærbødighet for de hellige

av Fader Georges Florovsky

Kristus har seiret over verden! Denne seieren vises og oppfylles i det faktum at Han bygde sin Kirke. I Kristus og ved Kristus ble menneskelighetens enhet virkelig opprettet for første gang, for dem som trodde på Hans navn og har blitt Kristi Legeme. Og ved deres forening med Kristus forenes de også med hverandre i kjærlighetens sanne enighet. I denne store enheten forsvinner alle utvendige forskjeller og hindringer: forskjeller i kjødelig fødsel viskes bort av den åndelige fødsels enhet. Kirken er et nytt folk, fylt av nåde, som ikke følger noen fysiske grenser eller jordiske nasjoner – verken grekere eller jøder – og en trosstrid, ved ”Vannets Mysterium,” ved en forening med Kristus i den ”Mystiske fonten,” ved ”nåden som gjør oss til barn”; dvs. ”Guds sønner” for hvem alt i himmel og jord ble til. I den hellige Dåpen forlater den som skal opplyses ”verden” og forsaker dens tomhet, han befrir seg selv og trår ut av den naturlige orden; fra ”kjødet og blodets” orden til nådens orden. Alle arvelige og kjødelige bånd brytes. Men mennesket forlates ikke ensom og alene. For som apostelen sa, ”ved én Ånd er vi alle døpt,” verken skyter eller barbar – og denne nasjonen springer ikke frem fra et forhold i blod, men ved frihet til ett Legeme. Hele meningen bak den hellige Dåpen består av det faktum at det er en mystisk mottakelse i Kirken, i Guds By, i Nådens rike. Gjennom Dåpen, blir den troende en medlem av Kirken, han føres inn ”i den ene Kirke av engler og mennesker,” blir en ”fellesborger med de hellige og alltid hos Gud,” etter Hl. Paulus’ mystiske og høytidelige ord – en kommer ”til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen, og til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen.” Og i denne folkemengden forenes han med Kristus. For, ”unus Christianus-nullus Christianus” [”én kristen-ingen kristen”].

Kirkens vesen er dens enhet, for Kirken er den ene Åndens Hus. Dette er ikke en utvendig og empirisk enhet eller katolskhet. Kirkens økumeniske natur er ikke noe utvendig, kvantitativ, spatial, eller geografisk, og er ikke avhengig av de troendes universale utbredelse. Kirkens synlige enhet er bare en følge, men ikke et grunnlag for Kirkens katolskhet. Geografisk ”universalitet” er en følge og ikke en vesentlig nødvendighet. Kirkens katolskhet var ikke svekket i kristendommens første tid når de troendes samfunn var, som små øyer, spredte og nesten forsvant i en enorm verden full av vantro og motstand. Den svekkes heller ikke nå når et flertall av menneskeligheten ikke følger Kristus. ”Selv om en by eller et område faller bort fra Den økumeniske kirke,” sier Metropolitt Filaret, ”vil Den økumeniske kirke forbli et helhetlig og ufordervet Legeme.” På samme måte vil Kirken forbli Økumenisk i de ”siste dager” når den vil reduseres til den ”lille flokk,” når ”tilbaketrekkelsens” mysterium skal åpenbares og når det knapt vil finnes tro på jorden. For Kirken er Katolsk i sitt vesen.

Hvis man leter etter en ekstern definisjon, uttrykkes kanskje Kirkens Økumeniske vesen best ved dens ”alltidlighet” (at den varer gjennom alle tider). For troende fra alle tider og alle generasjoner, som lever nå, som levde, og som vil bli født, tilhører den på samme måte. De utgjør alle ett Legeme, og gjennom den samme bønn forenes foran Herlighetens Herres ene trone. Opplevelsen av denne enheten gjennom tidene åpenbares og segles i hele den liturgiske syklus. I Kirken overvinnes tiden i et mysterium. Det virker som nådens utøsing stanser tiden, stanser minuttenes og årstidenes gang, og overkommer selv den generelle rekkefølgen og skillet mellom det som skjedde til forskjellige tider. I en enhet med Kristus gjennom nåde, i gaven av fellesskapet med den Ene blir forskjellige tider og generasjoner vår Ånd, mennesker som lever på samme tid. I Kirken hersker Kristus like mye blant de avdøde og blant de levende, for Gud er ikke de dødes Gud med de levendes Gud.

Kirken er ikke et rike av denne verden, men et evig rike, for den har en evig Konge – Kristus. Kirken er et mystisk bilde av evigheten og en forsmak på alles oppstandelse. For Kristus, Legemets Overhode, er sine tjenere og brødres ”liv og oppstandelse.” Nye fødsler har ikke enda tatt slutt og tidens gang fortsetter. Kirken forsetter på dens historiske vandringer, men selv nå har den ingen makt eller styrke i det. Det er som om den apokalyptiske stunden er forebygget – når det ikke lenger vil være tid, og all tid skal ta slutt. Jordisk død, sjelens skille fra kroppen, bryter ikke båndet mellom de troende, skiller ikke og splitter ikke fellesmedlemmer i Kristus, ekskluderer ikke de avdøde fra Kirkens grenser og sammensetning. I bønnen for de døde og i begravelsesgudstjenesten ber vi at Kristus ”vår udødelige Konge og Gud” sender de avdødes sjeler til de helliges bosted, ”til det rettferdiges bolig,” ”til Abrahams fang,” der alle de rettferdige hviler. Og med spesiell uttrykksfullhet i disse avskjeds bønnene kommer vi i hu og kaller på de rettferdiges skarer, og på Guds Moder, himmelens makter, de hellige martyrer og alle de hellige som våre himmelske fellesborgere i Kirken. Kirkens alltidlige og katolske samvittighet understrekes kraftig i begravelsesritene. De troende som oppnår sann enhet med Kristus i deres strid og i de frelsende ”Mysterier” kan ikke skilles fra Ham selv i døden. ”Salige er de som dør i Herren – deres sjeler skal bo med de salige.” Og bønnene for de hensovnede er et vitne og målestokk av Kirkens katolske samvittighet.

Med ærbødighet er Kirken på utsikt etter nådestegn som vitner til og bekrefter de hensovnedes jordiske strid. Ved et indre syn anerkjenner Kirken både rettferdige levende og døde, og Kirkens følelse segles av presteskapets vitne. I denne anerkjennelsen av dens brødre og medlemmer som har ”oppnådd fullkommenhet” består det mystiske vesen av det som i den kristne Vesten kalles ”de helliges kanonisering,” og som forstås i den ortodokse Østen som deres forherligelse, opphøyelse og velsignelse. Og det er først og fremst en forherligelse av Gud ”Underfull er Herren i sine hellige.” ”Guds hellige,” sa Hl. Johannes Damaskinos, ”hersket over og mestret sine lidelser og bevarte usåret Guds bilde og likhet, i hvilket de ble skapt; av sin egen fri vilje forente de seg med Gud og mottok Ham i deres hjertes bolig, og ved å motta Ham i felleskap på denne måten, ble de lik Ham i deres egen natur.” I dem hviler Gud – de ble ”Guds skatter og rene boliger.” I dette var mysteriet fullført. For som fedrene sa i oldtiden – Guds Sønn ble menneske så mennesker kunne guddommeliggjøres, så menneskesønner kunne bli Guds barn. Og i de hellige som oppnår kjærlighet er denne utviklingen og ”likheten” til Kristus oppfylt. ”De hellige var fylt med Helligånden allerede i deres livstid,” fortsetter Hl. Johannes Damaskinos, ”og når de døde var Helligåndens nåde fortsatt tilstede med deres sjeler og med deres legemer i graven, og med deres bilder og hellige ikoner, ikke på grunn av deres natur, men nåden og dens verk…de hellige lever og med dristighet står de foran Herren; de er ikke døde … de helliges død er mer lik søvn enn død,” for de ”hviler i Guds hånd”; dvs. i liv og lys … og etter Han som er selve Livet og livets kilde ble talt blant de døde, regner vi ikke lenger blant de døde dem som sovner inn med håp om oppstandelsen og med tro til Ham.” Og det er ikke bare for å få hjelp og forbønn at Helligånden lærer hver troende å be til de forherligede hellige, men også fordi å kalle på dem, gjennom felleskap i bønn, fordyper for forståelse om Kirkens katolske enhet. I vår påkallelse av de hellige viser vi kristen kjærlighet, og en levende følelse av samstemmighet og kraften til Kirkens enhet; og, i motsetning til dette, er tvil eller det å ikke føle nådens forbønn og de helliges inngrep for oss foran Gud, vitner ikke bare til en svekket kjærlighet, broderskap og kirkelige forhold, men også til en svekket tro til Inkarnasjonen og Oppstandelsens økumeniske verd og kraft.

En av Den ortodokse kirkes mest mystiske forventninger er kontemplasjonen om ”Guds Moders beskyttende slør,” hennes stadige bønn for verden, omringet av de hellige, foran Guds trone. ”I dag står Jomfruen i Kirken og med de helliges skare ber hun til Gud for oss; engler og yppersteprester tilber; apostler og profeter omfavner hverandre – det er for oss at Guds Moder ber til den Evige Gud!” Derved kommer Kirken i hu det synet som en gang ble sett av Hl. Andreas, dåren for Kristi skyld. Og det som den gang åpenbartes synelig forblir nå og vil stå i all tid. ”Kontemplasjon om Guds Moders beskyttende slør” er et syn av den himmelske Kirke, et syn om den himmelske og jordiske Kirkes ubrutte og evige enhet. Den forutser også at all eksistens etter graven, av de rettferdige og hellige, er én ustanselig bønn, én uendelig forbønn. For kjærlighet er ”all fullkommenhets enhet.” Og de rettferdiges velsignelse er en varig kjærlighet. Den store østlige helgenen, Hl. Isak Syreren, med uliknelig dristighet, vitnet om den altomfattende kraften som kroner en kristens strider. Ifølge hans ord når denne striden for Gud helhet og fullstendighet og når dens mål i renhet – og renhet er ”et hjerte som er miskunnelig mot hver skapning.” Og hva er et hjerte som har sin miskunn? spør den hellige, og svarer: ”Et hjerte som brenner for hele skapelsen, for mennesker, for fugler, dyr, demoner og alle skapninger. Og ved ihukommelse og kontemplasjon av dem fylles et slikt menneskets øyne av tårer; på grunn av en stor og sterk medlidenhet som tar tak i hans hjerte og dens store standhaftighet, er han overveldet av sårbar miskunnhet og han orker ikke å høre om eller se noe vondt, ikke en gang en liten sorg skapningene lider. Derfor ber han hver time for stumme dyr, for Sannhetens fiender og for dem som gjør vondt mot ham, at det må beskyttes og at de må vises miskunn; han ber også for reptilene, fra denne store medlidenheten som stadig vekkes i hans hjerte etter Guds likhet.” Og hvis den helliges bønn brenner så sterkt selv her på jorden, brenner den enda sterkere ”der” i ”Faderens omfavn” i den guddommelige kjærlighetens fang, i nærhet av Gud, som heter Kjærlighet, og som har kjærlighet for verden. Og i den Seirende Kirken er bønn for hele den Katolske Kirke ustanselig. Som Hl. Kyprianos sa – Kristen bønn er for hele verden; alle ber ikke bare for seg selv men for alle folk, for alle er én, og derfor ber vi ikke med en individualistisk bønn, men med én som alle har tilfelles, med én sjel i alt. Hele bønnetjenesten må bestemmes av en økumenisk bevissthet og samstemmig kjærlighet, som også inkluderer de navnene som bare Gud kjenner. Det tilhører ikke en kristen å føle seg alene og skilt fra alle, for han frelses kun i Kirkens enhet. Og bønnens krone er den brennende kjærlighet som vi ser i Moses’ bønn: ”Tilgi nå syndene deres. Kan Du ikke det, så stryk meg ut av boken Du har skrevet…” Eukaristien er kjernen av Kirkens tilbedelse. Her forenes også hele Kirken. Her ofres et offer sammen med bønner ”for alle og for alt,” her ihukommes hele Kirken, den stridende og den seirende. I Liturgiens mysterie-handling ”feirer himmelens makter usynlig med oss,” de er tilstede og feirer med prestene. Og til de store helgenene ble det noen ganger gitt ved Guds nåde å se i synlig form det som gjemmes fra den syndige – engelens samarbeider. Derfor vet vi at Hl. Serafim av Sarov én gang ble gitt å se herlighetens Herrens triumferende inngang, omringet av englenes skare. Slik en inngang av herlighetens Herre avbildes ofte i ikoner på alterveggene, og ikke bare som et symbol men som et tegn på at alt dette virkelig skjer usynlig. Og all den ikoniske dekorasjonen i Kirken viser vanligvis til den mystiske enheten av de helliges virkelige tilstedeværelse med oss. ”Vi ser for oss Kristus, Kongen og Herren, uten å skille Ham fra sin hær, for Herrens hær er Hans hellige” – sa Hl. Johannes Damaskinos. Hellige ikoner er ikke bare minnebilder, ”bilder av fortidens rettferdige,” ikke bare bilder, men er virkelig hellige ting med hvilken, som kirkefedrene forklarer, Herren er ”tilstede” og ved nåde er ”i felleskap” med dem. Det finnes et mystisk mål mellom ”bildet” og ”Prototypen,” mellom likheten og den som avbildes, som markeres spesielt i mirakuløse ikoner som viser Guds makt. ”Ærbødighet” til de hellige ikonene viser klart Kirkens forståelse av fortiden: det er ikke bare en ihukommelse rettet mot noe som har gått bort, men et syn, ved nåde, av noe fastsatt i evigheten, et syn av noe mystisk, en nådig tilstedeværelse av dem som har dødd og gått bort fra oss, ”et gledelig syn av hele skapelsens enhet.”

Hele skapelsen har Kristus som Overhode. Og ved Hans Inkarnasjon har Guds Sønn, ifølge et vidunderlig uttrykk av Hl. Irenæus av Lyons, ”igjen begynt en lang rekke med mennesker.” Kirken er den Andre Adams åndelige etterkommere og i dens historie oppfylles og fullføres Hans frelsende verk, mens Hans kjærlighet blomster og flammer i den. Kirken er Kristi og Hans Legemes fullkommenhet. Ifølge Hl. Johannes Krysostomos, ”bare da er Fullføreren Overhodet når et fullkomment legeme skal formes.” Det er en mystisk bevegelse – som begynte på den forferdelige Pinsedagen, når foran de få første utvalgte var det som om hele verden mottok en flammende dåp i Ånden til det siste målet, når det Nye Jerusalem skal åpenbares i all sin herlighet og Lammets Bryllupsfest skal begynne. Gjennom tidene samles gjestene og de utvalgte. Det evige rikets folk samles. Riket blir utvalgt og satt til side utenfor tidens grenser. Fullkommenheten skal oppnås i den siste oppstandelsen – da skal hele fullkommenheten og herligheten og hele betydningen av Kirkens katolskhet åpenbares.

Oversatt fra: 'Creation and Redemption', Vol. III of the Collected Works of Georges Florovsky, Belmont, MA: Nordland Publishing Co., 1976, pp.201-208.

Ikonenes funksjon

Ikonenes funksjon

av Dr. Konstantinos Kavarnos

Hellige ikoner har flere funksjoner. (1) De gjør en kirke vakrere. (2) De lærer oss om den kristne tro. (3) De minner oss om denne troen. (4) De løfter oss opp til prototypene de symboliserer, til et høyere tanke og følelsesnivå. (5) De oppfordrer oss til å imitere dydene til de hellige som avbildes på dem. (6) De hjelper med å omvende og guddommeliggjøre oss. (7) De er et redskap til tilbedelse og ærbødighet. Jeg skal si litt om hver av disse funksjonene.

(1) Ikonenes mest opplagte funksjon er at de gjør kirkene vakrere. Den følgende hymnen fra Triodion, som synges kveld til Ortodoksiens søndag, når vi feirer vår seier over ikonoklasmen, legger merke til dette faktum:

Kristi Kirke utsmykkes nå som en brud, og har blitt pyntet med ikoner av hellig form; og den kaller alle åndelig tilsammen; la oss komme og sammen feire med glede i samstemmighet og tro, mens vi opphøyer Herren.[1]

At ikonene er en måte å gjøre kirker vakrere på finner vi i mange patristiske tekster. Et eksempel er Niketas Stethatos, den mest berømte av Hl. Symeon den Nye Teologens (949-1022) disipler, som sier at, når han ble abbed av Hl. Mammas kloster, ”utsmykket Symeon kirken der med et vakkert marmor gulv, hellige ikoner, og andre vidunderlige gaver.”[2]

Det at Ortodokse vanligvis snakker om å dekorere (diakosmesis) kirker med ikoner viser tydelig at de er oppmerksomme på denne funksjonen.

Som et ’Guds hus’ og et ’bønnens hus’, burde kirken gjøres så vakker som mulig, spesielt på innsiden, der de troende samles til bønn. Men kirkens skjønnhet må vise til dens hellighet; og følelsene den vekker må være høyere enn estetisk opplevelse: den må være åndelig.

(2) At ikoner underviser de troende er noe de greske kirkefedrene understreker tydelig. Hl. Johannes Damaskinos sier derfor at, siden ikke alle kan lese, eller har tid til å lese, ble Fedrene enige om at ting som vår Herres inkarnasjon, Hans omgåelse med mennesker, Hans undre, Hans korsfestelse, oppstandelse, osv. burde avbildes på ikoner.[3] Og Hl. Fotios, patriarken av Konstantinopel, sier: ”Akkurat som tale forvaltes ved hørsel, lager bilder, ved synet, et inntrykk på sjelens tavler, og gir fromhetens kunnskap til dem som ikke er besudlet av vranglære.”[4]

Fotios sier også at ikoner ikke bare lærer, som bøker gjør, men på mange måter er mer levende enn skriftlige historier, og er derfor en overlegen læreform. Han bruker som eksempler de hellige martyrenes gjerninger.

Vi kan også forstå hvor effektive ikoner er som et læremiddel når vi tenker på at i en komposisjon, som Jesu fødsel, Lazarus oppstandelse, eller Korsfestelsen, avbilder ikonet flere ting tydelig og samtidig – et sted, personer og gjenstander – noe som hadde tatt betydelig tid å beskrive med ord.

(3) Vi pleier å glemme ting, selv ting som er viktige for oss, og sovne når det gjelder det åndelige liv. Så selv om vi vet mye om vår kristne tro, som budene om å elske, læren om den åndelige verden, de helliges eksemplariske egenskaper og gode gjerninger, pleier vi å glemme dem, mens vi bryr oss med hverdagens verdslige bekymringer og aktiviteter. Ikoner hjelper til å minne oss om disse tingene, og å våkne opp. At ikonene virker så levende, som Hl. Fotios bemerker, gjør dem meget effektive. Johannes Damaskinos oppsummerer denne funksjonen når han kaller dem konsise minner (hypomneseis).[5] Han gir det følgende eksempel: ”Mange ganger, når vi ikke har Herrens Lidelse i tankene, husker vi Hans frelsende lidelser så snart vi ser på ikonet av Kristi Korsfestelse.”[6]

4) Ikoner løfter oss også opp til prototypene, til en høyere tanke og følelsesnivå. Detter er deres anagogiske funksjon. Ikonenes prototyper, dvs. Kristus, Gudfødersken, profetene, apostlene, martyrene og de hellige har en høyere eksistens enn de vi opplever i vårt vanlige, distraherte liv. Når vi ser deres ikoner, kommer vi i hu deres overlegne personligheter og gjerninger; og når vi tenker på dem, tenker vi rene, storartete tanker, og opplever opphøyde følelser. Slik kan vi i en stund leve i en høyere virkelighet. Som Hl. Johannes Damaskinos bemerker, ”vi ledes av synelige ikoner til kontemplasjon om det guddommelige og åndelige.”[7]

Gjennom denne funksjonene ser vi tydelig ikonenes vesentlige symbolske natur. Et ikon er ikke et mål i seg selv; det er ikke bare en estetisk gjenstand som nytes for dens kunstneriske punkter, men er et symbol, som fører oss videre til noe annet. Den leder oss fra det fysiske og psykofysiske til det åndelige. Det er derfor, som Hl. Johannes Damaskinos sier, en type (typos) av noe himmelsk.[8]

(5) Ved å undervise oss i den kristne religion, å minne oss om dens sannheter, mål og verdier, og å løfte oss opp til prototypene, til hellige personer, har ikoner en annen viktig funksjon: de oppfordrer oss til å etterlikne slike personers gjerninger. Derfor ble det erklært ved det sjuende økumeniske kirkemøtet – som ble sammenkalt for å gjøre slutt på uenigheten mellom ikonoklastene og de som forsvarte ærbødighet for de hellige ikonene – at: ”Jo mer hellige personer blir sett i ikoner, jo mer løftes seeren til minne om prototypene og etterlikning av dem.”[9]

(6) En annen funksjon er at ikoner hjelper oss å omvende vår levemåte, vårt vesen, og hjelper å helliggjøre oss. De gjør dette ved å undervise oss, å minne oss på det åndelige, å oppløfte oss, og å oppvekke oss moralsk og åndelig. Denne funksjonen er basert på det prinsippet at vi blir lik det vi regelmessig tenker på. Sanne ikoner fokuserer menneskets distraherte sjel på åndelig fullkommenhet, på det guddommelige. Ved å stadig tenkte på slik fullkommenhet med kjærlighet, kan vi delta i det mer og mer.

(7) Til sist, har ikonene også en liturgisk funksjon, og den brukes som et middel til tilbedelse og ærbødighet. Dette er en av ikonets primære funksjon, viktigere enn den første. Som hellige hymner og musikk, brukes ikonet til å tilbe Gud og ære Hans hellige. På denne måten er den vesentlig symbolsk, og fører sjelen fra det synlige til det usynlige, fra det materielle til det åndelige, fra symbolet til prototypen eller originalen den representerer. Som hver ortodokse kristen vet, er det første man gjør etter å gå inn i en kirke å ta et lys, tenne det og sette det foran proskynetarion eller ikonstativet der ikonet som avbilder den hellige personen, personene eller hendelsen som feires i den kirken eller som den er oppkalt etter. Han bøyer seg så foran ikonet, gjør korsets tegn, og kysser ikonet mens han ber en kort bønn. Dette kalles å ære ikonet. Det er ikke en form for tilbedelse av ikonet. De greske kirkefedrene skiller veldig tydelig mellom ære (timitike proskynesis), som man gjør foran ikoner, og ’tilbedelse’ (latreia). Tilbedelse tilhører Gud alene. De understreker også at den ære vi viser ikonene går til prototypen de avbilder, for eksempel, til Kristus, til Gudfødersken, til en martyr eller annen helgen. Som Hl. Basilios den Store sier, ord som gjentas av Johannes Damaskinos og andre ikonforsvarere, ”æren som vises til ikonet passerer videre til prototypen” (he time tes eikonos eis to prototypon diabainei).[10] Prototypen som æres er til sist Gud, siden Gud skapte mennesket i sitt egen bilde.[11]

Så klart trenger verken Gud eller Hans hellige den æren vi gir dem, enten ved ikonene eller ved hymner og musikk. Men det er passende for oss å ære dem, siden å tilbede Gud og beundre de hellige er utrykket til den sjelen som ser og elsker hellighetens og den åndelige fullkommenhetens skjønnhet, og er takknemmelig til Guddommen og til de hellige for deres godhet til menneskeligheten. Et slikt svar er ikke bare passende, men fører også til vår frelse. Den følgende bemerkelsen av Johannes Damaskinos understreker dette, og sier også mye om ikonets mange funksjoner: ”Jeg stiger inn i kirken, sjelenes felles legested, kvalt av livets torner. Malerienes blomstring lokker meg, og gir glede til mitt syn som en eng, og i hemmelighet vekker i min sjel ønsket om å love Gud. Jeg ser martyrenes heltemot, kronene gitt dem, og min iver tennes som en ild; jeg faller ned og tilber Gud gjennom martyren, og mottar min frelse.”[12]

Når ikonenes forskjellige og viktige funksjoner overses og den viktige forskjellen mellom ærbødighet og tilbedelse ikke tas inn i betraktning, resulterer dette med ikonoklasme. Det var dette som skjedde i 726, når den bysantinske keiseren Leo Isaurian kom med erklæringen som fordømte laging av og ærbødighet for ikoner som avgudsdyrkelse, og i strid med det andre bud. Men ikonet, som vi har sett, er et bilde og et symbol, og skal lede oss til det det er et bilde og symbol av, mens et idol mangler denne kraften til et virkelig symbol; og å ære et ikon er ikke en form for ’tilbedelse’ av det. Derfor viser anklagen om avgudsdyrkelse til en stor uvitenhet om ikoners mening og funksjon.

I sammenheng med det å ære de hellige ikonene, burde det bemerkes at denne skikken har dype røtter i kristendommens hellige tradisjon. Hl. Johannes Damaskinos sporte tradisjonen om å ære hellige gjenstander tilbake til det mosaiske folket, som ”æret tabernakelet som var et bilde og type av det himmelske, eller av hele skapelsen.”[13] Korset har alltid blitt æret blant kristne. Å male et kors i Kirkens kuppel eller apside var tillat i Bysants selv under ikonenes fanatiske fiender, ikonoklastene. Krusifikset er selv et ikon, et bilde av Kristi korsfestelse, et symbol av Kristus selv, som vanlig avbildes på det i den Ortodokse Kirke. 

Oversatt fra: Orthodox Iconography, Belmont, MA:Institute for Modern Greek and Byzantine Studies, 1992, s.30-35.

---

[1] Triodion, Venezia, 1876, s.123.

[2] The Extant Works of Saint Symeon the New Theologian, oversettelse av Dionysios Zagoraios, Syros, 1886, s.6.

[3] Se utdraget fra Hl. Johannes Damaskinos i bilag A nedenfor.

[4] Cyril Mango, The Homilies of Photius, s.294. Cf. Hl. Basilios: “Det det muntlige viser gjennom hørselen, viser maleriet ved bilder i all stillhet” (P.G., Vol. 94, col. 1401a).

[5] Bilag A, nedenfor.

[6] Ibid.

[7] P.G., Vol. 94, col. 1261a.

[8] Se bilag A.

[9] Ibid.

[10] Ibid.

[11] Hl. Basilios, Om Helligånden, kapittel 18.

[12] P.G., Vol. 94, col. 1268 a-b.

[13] Se bilag A.

Trosbekjennelsen

Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synelig og usynlig. 

Og på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider. Lys av lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. 

Og på Den Hellige Ånd, Herren, Livgiveren, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

Apostlenes Kanoner

Kanon 1

La en biskop ordineres av to eller tre biskoper.

Kanon 2

La en prest, diakon, og resten av presteskapet, ordineres av én biskop.

Kanon 3

Hvis en biskop eller prest ofrer noe som helst ved alteret, bortsett fra det vår Herre bestemte til offeret, som honning, melk, eller noen sterk drikke annet enn vin, eller fugler, eller noe levende, eller grønnsaker, bortsett fra det som er tillat, la ham avsettes. Unntatt er bare kornets førstegrøde, og druer ved passende årstid. Det er heller ikke tillat å ta med noe annet til alteret når det hellige offeret feires, bortsett fra olje til lampene, og røkelse.

Kanon 4

La all annen frukt bli sendt hjem til biskopene og prestene som førstegrøden, men ikke ofret ved alteret. Men biskopene og prestene må så klart gi diakonene og resten av presteskapet sin andel.

Kanon 5

La ikke en biskop, prest eller diakon skille seg fra sin kone for religiøse grunner; men hvis han skiller seg fra henne, la ham ekskommuniseres; og hvis han holder fast ved det, la ham avsettes.

Kanon 6

La ikke en biskop, prest, eller diakon, drive med jordisk handel; ellers burde han avsettes.

Kanon 7

Hvis noen biskop, prest eller diakon skal feire den hellige Påskedagen før vårjevndøgnet, sammen med jødene, la ham avsettes.

Kanon 8

Hvis noen biskop, prest eller diakon, eller noen i presteskapet, når offeret ofres, ikke deltar av det, la ham bekjenne årsaken; og hvis den er gyldig, la ham være; men hvis han ikke bekjenner den, la ham ekskommuniseres som en som fornærmer folket, og en grunn til mistanke om den som bar frem offeret, som om han ikke hadde ofret riktig.

Kanon 9

Alle de troende som kommer inn og lytter til Skriften, men som ikke blir for bønn og Nattverden, burde ekskommuniseres, for de har skapt uro i Kirken.

Kanon 10

Hvis noen ber, selv i et privat hus, men en som er ekskommunisert, la ham også ekskommuniseres.

Kanon 11

Hvis noen i presteskapet skal be sammen med en avsatt fra presteskapet, som om han fortsatt var i presteskapet, la ham også ekskommuniseres.

Kanon 12

Hvis noen blant presteskapet eller lekfolket som er ekskommunisert, eller ikke blir mottatt, skulle gå til en annen by og bli mottatt der uten en attest, la både den som mottok og den som ble mottatt ekskommuniseres.

Kanon 13

Men hvis han allerede er ekskommunisert, la ekskommuniseringen vare lenger.

Kanon 14

Det er ikke tillat for en biskop å forlate sin egen menighet, og bli overført til en annen, selv om han oppfordres av mange til å gjøre det, hvis det ikke er en god grunn, som hvis han kan være til større nytte for folket der i det gudelige ord. Og dette må ikke bestemmes av ham alene, men av mange biskoper, og med deres ærlige oppfordring.

Kanon 15

Hvis noen prest, diakon eller noen i presteskapet, skall forlate sin egen menighet, og dra til en annen, og, etter å ha forlatt sin egen menighet, skal slå seg ned der uten tillatelse fra sin biskop, da avgjør vi at han ikke lenger skal kunne fortsette i guddommelig tjeneste; spesielt hvis hans biskop har bedt ham vende tilbake og han har nektet dette, og holdt fast ved sin urolige oppførsel. Men la ham kommunisere der som en lekmann.

Kanon 16

Men hvis biskopen der slike befinner seg skal se bort fra befalingen om at de ikke lenger skulle kunne fortsette i guddommelig tjeneste, og mottar dem som del av presteskapet, la ham ekskommuniseres, som en lærer av uorden.

Kanon 17

Den som har vært gift to ganger etter dåpen, eller har hatt en elskerinne, kan ikke bli biskop, prest, diakon eller ha noen annen rolle i presteskapet.

Kanon 18

Den som har giftet seg med en enke, eller en skilt kvinne, eller en skjøge, eller en tjenerinne, eller en skuespillerinne, kan ikke bli biskop, prest, diakon eller ha noen annen rolle i presteskapet.

Kanon 19

Den som har giftet seg med to søstre, eller en niese, kan ikke ha noen rolle i presteskapet.

Kanon 20

Hvis noen i presteskapet har blitt en kausjon for en annen, la ham avsettes.

Kanon 21

En evnukk, hvis han har blitt slik på grunn av vold eller forfølgelse, eller hvis han ble født slik, kan bli biskop hvis han er verdig.

Kanon 22

Den som har mutilert seg selv, kan ikke ha noen rolle i presteskapet, for han er en selvmorder, og en fiende mot Guds skapelse.

Kanon 23

Hvis noen i presteskapet mutilerer seg selv, la ham avsettes, for han er en selvmorder.

Kanon 24

Hvis en lekmann mutilerer seg selv, la ham ekskommuniseres i tre år, for han handler mot sitt eget liv.

Kanon 25

Hvis en biskop, prest eller diakon blir funnet skyldig i hor, mened, eller tyveri, la ham avsettes, men la ham ikke ekskommuniseres; for Skriften sier, ”du skal ikke straffe noen to ganger for samme lovbrudd.” Derfor skal presteskapet følge samme prosedyre.

Kanon 26

Blant dem som ble ordinert mens de var ugifte, fastslår vi at kun leserne og kantorene kan gifte seg, hvis de så ønsker.

Kanon 27

Hvis en biskop, prest eller diakon skal slå til en troende som har syndet, eller en vantro som har gjort noe galt, for å skremme dem, fastslår vi at han skal avsettes. For vår Herre har på ingen måte lært oss å gjøre dette, men, tvert i mot, når Han ble slått slo Han ikke tilbake, når Han ble hånet, hånte Han ikke tilbake, når Han led truet Han ikke.

Kanon 28

Hvis en biskop, prest eller diakon har blitt avsatt på rettferdig måte etter en åpen anklage, og han våger å blande seg i de guddommelige tjenestene tidligere betrodd til ham, skal han bannlyses fra Kirken.

Kanon 29

Hvis en biskop, prest eller diakon skulle ha kjøpt den stillingen med penger, skal både han og den som ordinerte ham avsettes, og fullstendig kuttet av fra kommunionen som jeg, Peter, gjorde med Simon Magus.

Kanon 30

Hvis en biskop tar til seg en kirke med hjelp av jordiske makter, la ham avsettes og ekskommuniseres, sammen med alle som er i kommunion med ham.

Kanon 31

Hvis noen prest, fordi han hater sin biskop, skal samle sammen en separat forsamling, og sette opp ett nytt alter, uten å ha noen grunn til å fordømme sin biskop på grunn av religion eller rettferdighet, la ham avsettes for sin ambisjon; for han er en tyrann; og det samme gjelder resten av presteskapet, og alle andre som følger ham; og la lekfolk ekskommuniseres. Men la dette skje etter biskopen har prøvd å irettesette dem én, to og tre ganger.

Kanon 32

Hvis en prest eller diakon har blitt ekskommunisert av en biskop, skal han ikke bli tatt opp igjen av en annen enn den som ekskommuniserte ham, bortsett fra hvis denne biskopen har dødd.

Kanon 33

Ingen fremmed biskop, prest eller diakon kan mottas uten en attest; og når de viser denne la personene granskes; og hvis de forkynner guddommelighet, ta dem imot. Ellers, selv om du gir dem det de trenger, må du ikke motta dem i kommunion, for mangt blir gjort i smug.

Kanon 34

Biskopene i hver nasjon må anerkjenne den som er først blant dem og regne ham som deres hode, og ikke gjøre noe viktig uten hans samtykke; men hver enkelt kan kun gjøre det som gjelder hans egen menighet og landestedene som tilhører den. Men la heller ikke han (som er først) gjøre noe uten alle andres samtykke; for slik blir det samstemmighet, og Gud vil forherliges gjennom Herren i Helligånden.

Kanon 35

La ikke en biskop ordinere noen utenfor sine egne grenser, i byer og steder som ikke tilhører ham. Men hvis han blir tatt for å gjøre dette, uten samtykke fra personene som har ansvar for slike byer og steder, la ham avsettes, sammen med dem han har ordinert.

Kanon 36

Hvis noen, etter å ha blitt ordinert til biskop, ikke oppfyller sin tjeneste, og ikke tar vare på folket betrodd til ham, la han ekskommuniseres helt til han tar ansvaret. Det samme gjelder en prest eller diakon. Men hvis han har kommet dit og ikke blitt mottatt, ikke av sin egen vilje men på grunn av folket, la ham fortsette som biskop; og la presteskapet i den byen ekskommuniseres, fordi de ikke har irettesatt et ulydig folk.

Kanon 37

La biskopene møtes to ganger om året, og la dem sammen granske religiøse forordner og løse alle kirkelige uenigheter som kan ha oppstått. Ett møte burde holdes i den fjerde pinseuken, og den andre på den tolvte dagen i oktober.

Kanon 38

La biskopen ta var på alle Kirkens eiendommer, og la ham administrere dem som én under Guds oversyn. Men han må ta bort noe av det eller gi det som tilhører Gud til sine egne slektninger. Hvis de er fattige, la ham hjelpe dem som fattige; men la ham ikke bruke det som en unnskyldning for å selle Kirkens eiendom.

Kanon 39

La ikke prestene eller diakonene gjøre noe uten biskopens samtykke; for Herrens folk er betrodde til ham, og det er han som må svare for deres sjeler.

Kanon 40

La biskopens private eiendom, hvis han har noe slikt, tydelig skilles fra det som tilhører Herren, så biskopen har fullmakt til å etterlate sin egen eiendom til hvem han vil når han dør, og på den måten han ønsker, og at biskopens egen eiendom ikke går tapt fordi den regnes som Kirkens eiendom: for det kan hende at han har en kone, eller barn, eller slektninger, eller tjenere;[1] og det er rettferdig for både Gud og mennesker at verken Kirken lider tap på grunn av biskopens eiendom, eller at biskopen eller hans slektninger blir skadet på grunn av Kirken: heller ikke at de som tilhører ham skal involveres i krangler, og vanære ham i døden.

Kanon 41

Vi fastholder at biskopen skal ha autoritet over all Kirkens eiendom: for hvis han skal ta ansvar for menneskers dyrebare sjeler, burde han da også ta ansvar for jordiske eiendeler. Han skal derfor administrere dem med sin egen fullmakt, og gi til dem som lider nød, gjennom prestene og diakonene, med gudsfrykt og ærefrykt. Om nødvendig, kan han også ta det lille han selv trenger, og brødrene han må vise gjestfrihet, så han ikke selv lider nød. For loven Gud har fastsatt, at de som tjener ved alteret skal næres ved alteret. En soldat bærer heller ikke våpen mot fienden av egen bekostning.

Kanon 42

Hvis en biskop, prest eller diakon er avhengig terningspill eller drikke, la ham enten gjøre slutt på det, eller avsettes.

Kanon 43

Hvis en subdiakon, leser eller kantor gjør de samme tingene, la ham enten gjøre slutt på det, eller ekskommuniseres. Det samme gjelder lekfolk.

Kanon 44

La en biskop, prest eller diakon som tar renter fra dem som låner av ham, enten slutte med det, eller avsettes.

Kanon 45

La en biskop, prest eller diakon som bare har bedt med heretikere ekskommuniseres; men hvis han har tillat dem å tjene utføre en liturgisk rolle, la ham avsettes.

Kanon 46

Vi fastsetter at en biskop eller prest som har godkjent heretisk dåp eller offer, skal avsettes. For hvordan kan Kristus og Beliar bli samstemt? Hva har en troende felles med en vantro?

Kanon 47

La en biskop eller prest som gjendøper en som allerede har mottatt riktig dåp, eller som ikke døper en som har mottatt de ugudeliges dåp, avsettes, som en som hater Herrens kors og død, og som ikke skiller mellom sanne og falske prester.

Kanon 48

Hvis en lekmann skiller seg fra sin kone og gifter seg med en annen, eller en som har skilt seg fra en annen mann, la ham ekskommuniseres.

Kanon 49

Hvis noen biskop eller prest, i strid med Herrens befaling, ikke døper i Faderens og Sønnens og Helligåndens Navn, men i tre uskapte vesen, eller tre sønner, eller tre hjelpere, la ham avsettes.

Kanon 50

Hvis noen biskop eller prest ikke utfører den éne innvielsen med tre neddyppinger, men kun med én neddypping, til Herrens død, la ham avsettes. For Herren sa ikke, ’Døp i min død,’ men, ”Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Helligåndens navn.”

Kanon 51

Hvis en biskop, prest, diakon eller noen i presteskapet, tar avhold fra ekteskap, kjøtt eller vin, ikke på grunn av askese, men fordi han hater dem, og glemmer at Gud skapte alt overmåtelig godt, og at Han skapte mann og kvinne, og vanhellige skapelsesverket, la ham irettesettes, ellers må han avsettes, og kastes ut av Kirken. Det samme gjelder en lekmann.

Kanon 52

Hvis en biskop eller prest ikke mottar en som vender bort fra synd, men avviser ham, la ham avsettes; for han sårer Kristus som sa, ”Det blir glede blant Guds engler over én synder som vender om.”

Kanon 53

Hvis en biskop, prest eller diakon ikke deltar i kjøtt eller vin på en høytidsdag, ikke på grunn av askese, men fordi han tror det er synd, la ham avsettes, som krenkende.

Kanon 54

Hvis en blant presteskapet spiser i en kro, la ham ekskommuniseres, hvis det ikke var nødvendig å ta inn på et herberge mens han var på reis.

Kanon 55

Hvis noen blant presteskapet krenker biskopen, la ham avsettes: for ”du skal ikke forbanne en leder i ditt folk.”

Kanon 56

Hvis noen blant presteskapet krenker en prest eller diakon, la ham ekskommuniseres.

Kanon 57

Hvis noen blant presteskapet håner de lamme, eller døve, eller blinde, eller den som ikke kan gå, la ham ekskommuniseres. Det samme gjelder lekfolk.

Kanon 58

Hvis en biskop eller prest forsømmer presteskapet eller folket, og ikke lærer dem i gudelighetens vei, skal han ekskommuniseres, og hvis han fortsetter i forsømmelse og latskap, la ham avsettes.

Kanon 59

Hvis en biskop, prest eller diakon, mens en i presteskapet lider nød, ikke gir ham de han trenger, la ham ekskommuniseres; men hvis han fortsetter, la ham avsettes, som en som har drept sin bror.

Kanon 60

Hvis noen leser i kirken en falsk bok av ugudelige menn, som om de var del av Den hellige skrift, til folkets og presteskapets fordervelse, la ham avsettes.

Kanon 61

Hvis noen anklager en troende om å drive hor eller bryte ekteskapet, og han er skyldig, la ham ikke bli ordinert til presteskapet.

Kanon 62

Hvis noen av presteskapet, på grunn av frykt for mennesker – enten jøder, hedninger eller kjettere – skal fornekte Kristi navn, la ham kastes ut. Hvis han nekter for å være i presteskapet, la ham avsettes. Hvis han omvender seg, motta ham som en lekmann.

Kanon 63

Hvis en biskop, prest, diakon eller noen i presteskapet spiser kjøtt med livsblodet i, eller noe drept av dyr, eller noe som har dødd av seg selv, la ham avsettes. For loven har forbydd dette. Hvis han er en lekmann, la ham ekskommuniseres.

Kanon 64

Hvis en i presteskapet eller en lekmann går inn i jødenes eller heretikernes forsamlinger for å be, la den første avsettes og den andre ekskommuniseres.

Kanon 65

Hvis en i presteskapet skal slå noen i en strid, og dreper ham med ett slag, la ham avsettes for sin vold. Hvis en lekmann gjør det, la ham ekskommuniseres.

Kanon 66

Hvis en i presteskapet faster på Herrens dag, eller på Sabbaten, bortsett fra den ene, la ham avsettes. Hvis han er en lekmann, la ham ekskommuniseres.

Kanon 67

Hvis en tvinger og beholder en ugift jomfru, la ham ekskommuniseres. Og han kan ikke ta til seg en annen, men må beholde den han har valgt, selv om hun er fattig.

Kanon 68

Hvis en biskop, prest eller diakon gjenordineres av noen, la både den ordinerte og den som ordinerer avsettes; hvis det ikke kan bevises at den første ordinasjonen var av heretikere; for de som er døpt eller ordinert av slike personer kan ikke være verken blant de troende eller presteskapet.

Kanon 69

Hvis en biskop, prest, diakon, leser eller kantor ikke faster i førti dager før Påske, eller på onsdager, eller fredager, la ham avsettes, hvis han ikke er svak i kroppen. Hvis han er en lekmann, la ham ekskommuniseres.

Kanon 70

Hvis en biskop, prest, diakon eller noen blant presteskapet følger jødenes faster og høytider, eller mottar gaver fra dem på deres høytider, som usyret brød, alle slike ting, la ham avsettes. Hvis han er en lekmann, la ham ekskommuniseres.

Kanon 71

Hvis en kristen tar med olje til et hedningetempel eller en jødisk synagoge på deres høydager, eller tenner lys, la ham ekskommuniseres.

Kanon 72

Hvis en blant presteskapet eller en lekmann tar voks eller olje fra den hellige Kirken, la ham ekskommuniseres, og la ham gi tilbake en femtedel mer enn han tok.

Kanon 73

La ingen bruke til eget bruk gullkar, sølvkar, eller forheng som har blitt helliggjort, for det står i strid med loven; og hvis noen gjør slik, la dem ekskommuniseres.

Kanon 74

Hvis en biskop anklages for noe av trofaste menn, må han innkalles av biskopene; og hvis han viser seg, og bekjenner, eller blir funnet skyldig, burde han få en passende straff. Men hvis han ikke viser seg, la ham innkalles for andre gang, av to biskoper sendt til ham av den grunn. Men hvis han avviser kallet og nekter å komme, la synoden felle over ham en passende dom, så det ikke virker som om han gjør fortjeneste ved å unngå dom.

Kanon 75

En heretiker skal ikke mottas som et vitne mot en biskop, eller ikke én troende; for ”etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort.”

Kanon 76

En biskop må ikke ordinere en bror, sønn, eller slektning til biskop som en fortjeneste; for det er ikke riktig å arve bispedømmet, å gi Guds saker til menneskelig hengivenhet. Det er heller ikke riktig å underordne Guds Kirke til arvinger. Men hvis noen gjør dette, la ordinasjonen være ugyldig, og la den som ordinerte straffes med ekskommunisering.

Kanon 77

Hvis noen mangler et øye, eller er lam i et bein, men er ellers verdig bispedømmet, kan han ordineres, for det er sjelens urenhet, ikke legemlige defekter, som besudler et menneske.

Kanon 78

Men hvis noen er døv eller blind kan han ikke bli biskop, ikke fordi han er uren, men for at Kirkens arbeid ikke skal hindres.

Kanon 79

Hvis noen har en djevel, la han ikke bli ordinert til presteskapet, og la ham ikke be med de troende; men hvis han fries, la ham mottas i kommunion, og om verdig la ham ordineres.

Kanon 80

Det er ikke tillat for en som nettopp har kommet fra et hedensk liv, og blitt døpt eller har omvendt fra en ond livsstil, å bli umiddelbart ordinert som biskop, for det er ikke riktig at den som ikke selv har blitt prøvet skulle lære andre. Ja, hvis ikke guddommelig nåde viser at dette er passende.

Kanon 81

Vi har sagt at en biskop eller prest ikke må overgi seg selv til administrasjon av offentlige affære, men å vie seg til det kirkelige. La ham enten overtales til å gjøre dette, eller bli avsatt, for ingen kan tjene to herrer, som Herren har sagt.

Kanon 82

Vi tillater ikke en trell å ordineres til presteskapet uten hans herres samtykke. Men hvis en trell skulle vise seg verdig, som vår Onesimus gjorde, og hvis herren hans frigjør ham, og sender ham ut fra sitt hus, kan han ordineres.

Kanon 83

Hvis en biskop, prest eller diakon gjør militærtjeneste, og ønsker å beholde både sin romerske og prestelige rolle, la ham avsettes; for ”keiserens ting tilhører keiseren, og Guds tilhører Gud.”

Kanon 84

Den som spotter Kongen, eller en hersker, i strid med det som er rettferdig, la ham straffes. Hvis han tilhører presteskapet, la ham avsettes; hvis en lekmann, ekskommunisert.

Kanon 85

La de følgende bøkene regnes som ærverdige og hellige av både presteskapet og lekfolket. Fra det Gamle Testament, Moses’ fem bøker; av Josva Nuns Sønn, én; av Dommerne, én; av Rut, én; av Kongedømmene, fire; av Krønikebøkene, to; av Esra, to; av Ester, én; av Judit, én; av Makkabeerne, tre; av Job, én; av Salmene, én; av Salomo, tre, dvs. Ordspråkene, Forkynneren, og Høysangen; av Profetene, tolv; av Jesaja, én; av Jeremia, én; av Esekiel, én; av Daniel, én. Men ved siden av disse anbefales det å lære deres ungdom av den lærde Siraks Visdom. Våre egne bøker, dvs. av Det nye testament, er: de fire Evangelier av Matteus, Markus, Lukas og Johannes; Paulus fjorten brev; Peters to brev; tre av Johannes; én av Jakob, og én av Judas. To brev av Klemens, og mine, Klemens’, grunnlover, adresserte til dere biskoper, i åtte bøker, som ikke burde publiseres på grunn av alt det mystiske i dem. Og våre, Apostlenes Gjerninger.

---

[1] Det er derfor senere kanoner kun tillater ugifte biskoper.