torsdag 30. oktober 2014

4 spørsmål om vitenskap og evolusjonsteorien

av Metropolitt Nikolas av Mesogaia og Lavreotiki
Metropolitt Nikolas av Mesogaia og Lavreotiki studerte fysikk ved Universitetet i Thessaloniki der han mottok sin Bachelors i 1976, og etter militærtjeneste fortsatte han sine studier ved Harvard og M.I.T. der han mottok sin Master of Arts og Masters in Science, og deretter mottok sin Ph.D i Biomedical Engineering som del av et kombinert program av Harvard og M.I.T. (HST = Health-Sciences-Technology). Etter å ha fullført sine studier arbeidet han samtidig for New England Deaconess Hospital, NASA og Arthur D. Little. Etter en tid som lærer ved Harvard og M.I.T. begynte han å lære ved Universitetet i Kretas medisinske skole samt Universitetet i Athen. Han dro så tilbake til Boston der han tok både en Masters i Teologiske Studier og en Masters i Teologi fra Holy Cross School of Theology, og en doktorgrad fra Universitetet i Thessaloniki i bioetikk. I 2008 mottok han en Æresdoktorgrad fra Universitetet i Athens teologiske skole i Vitenskap og Religion.

Spørsmål: Som en som tror på Gud, hva synes du om noen som ønsker å drive moderne forskning, særlig det som til slutt utfordrer Gud, som gensløyd, kosmologi og neurologi?

Svar: Forskning som drives for å utfordre Gud, har fordommens sykdom. Forskning drives for å oppdage vitenskapelige sannheter. Hva er galt med at noen ønsker å utvide sine tanker og kunnskap? En nærmer seg Gud bedre på denne måten. Gud er ikke en ideologi som vi burde forsvare på alle måter, men vi tror på Ham fordi Han er Sannheten. I den forstand åpenbarer hver vitenskapelig sannhet Ham. Hvis det fortsatt blir satt spørsmålstegn over Ham, er det på tide å finne ut om Ham. En troende som frykter vitenskapelig forskning frykter sannheten. Kanskje han er en troende som ikke tror.

Spørsmål: Hva har du å si om evolusjonsteorien? Motsier den ikke Kirkens lære?

Svar: Når det gjelder dette temaet, er Kirkens lære basert på den inspirerte 1. Mosebok. Dette er ikke en bok om fysikk eller biologi. Det viktige den omtaler er ikke om Gud skapte mennesket fra jord og hvor Han fant det, men at mennesket ble skapt i Guds «bilde og likhet.» Alt annet er detaljer. Hvordan kan vitenskapen motsi dette? Hvis vitenskapen på andre måter forbedrer vår forståelse om denne verden og vårt bilde av Ham, hvorfor burde vi stå imot det? Vi kan ikke si mer enn at vi forstår noen ting bedre.

Menneskets gudlikhet, dvs. at vi er skapt med guddommelig liv og med den guddommelige likhet inngravert i oss, kan ikke endres av vitenskapen, selv om dette hevdes av noen arrogante vitenskapsmenn.

Spørsmål: Så det gjør ikke noe om mennesket er en etterkommer av dyr?

Svar: Det som betyr noe er menneskets guddommelige opphav og hans forhold til Gud, nemmelig at Gud skapte oss, og ikke hvordan Han skapte oss. Faren er også ikke at mennesket er en etterkommer av dyr, men heller at vi ender opp som dem: «Med all sin prakt kan mennesket ikke bestå. Det ligner dyrene som må dø» (Salme 49:13). Mens vårt mål er å bli lik Gud, prøver vi å bevise at vi er dyr?

Problemet er derfor ikke den vitenskapelige bekreftelsen av evolusjon, men forpliktelse til den syke tolkningen av det. Denne beviser ikke at Gud ikke eksisterer, men bekrefter menneskets lidenskapelige nærsynthet. Tenk å bytte ut det guddommelige mål med en uvis nedsettelse til et dyr! Selv ikke dyr ville leve slik.

Spørsmål: Men vi likner dyr på viktige måter og må finne deres viktighet.

Svar: Interessen i hvor vidt vi likner dyr overrasker meg. Hvis det var lik interesse i hvor vidt vi liknet Gud, så annerledes alt ville ha vært. Vi burde oppdage hvor viktig denne affiniteten er. Når det gjelder dyra, er det visse likheter. Vårt legeme på en eller annen måte likner de høyere apene. Vi kan til og med lære dyrene instinktive verdier. Det er så mange eksempler i Den hellige skrift. Kristus sier selv i Bergprekenen å «se på himlenes fugler» og på hvilken måte vi kan likne dem.

Men det som er viktig er våre forskjeller fra dyra. Mennesket er psykosomatisk. Der ligger hans verd. Det er på tide å vende vår fokus vekk fra våre likheter med dyrene og mot muligheten for vår likhet til Gud. 

tirsdag 28. oktober 2014

Kirkens enhet og dens forhold til andre kirkesamfunn

Utdrag fra Grunnleggende prinsipper i Den russiske-ortodokse
kirkes forhold til andre kristne kirkesamfunn

godkjent av Jubileumsbispemøtet i Den russiske-ortodokse kirke
14. august 2000

1.1 Den ortodokse kirke er Kristi sanne Kirke grunnlagt av vår Herre og Frelser selv, Kirken bekreftet og næret av Helligånden, Kirken Kristus selv omtalte da Han sa: «Jeg vil bygge Min Kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matt. 16:18). Den er den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke, de hellige sakramentenes bevarer og utgiver gjennom verden, «sannhetens søyle og grunnvoll» (1 Tim. 3:15). Hun bærer fullt ansvar for å forkynne sannheten om Kristi Evangelium, samt fullmakt til å vitne om «den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud. 3).

1.2 Kristi Kirke er én og egenartet (Hl. Cyprianus av Kartago, Om Kirkens Enhet). Kirken, Kristi Legme, er én fordi den har ett overhode, Herren Jesus Kristus (Ef. 5:23), og at én Hellig Ånd virker i den og gir liv til Kirkens Legeme og forener alle dens medlemmer med Kristus som dens overhode.

1.3 Kirken er enheten til en «ny menneskelighet i Kristus.» Ved Hans menneskevorden «begynte [Guds Sønn] på nytt menneskenes lange rekke» (Hl. Irenaeus of Lyons, Adversus Haereses, 3, 18), og skapte et nytt nådebærende folk, den Andre Adams åndelige etterkommere. Kirkens enhet står over hver menneskelig og jordisk enhet, fordi den har blitt gitt ovenfra som en fullkommen og guddommelig gave. Kirkens medlemmer forenes i Kristus lik grener, med sine røtter i Ham og samlet i ett evig og åndelig liv.

1.4 Kirkens enhet overkommer alle hinder og grenser, etniske, språklige og sosiale forskjeller. Frelsesbudet må forkynnes for alle nasjoner for å samle dem til én hjord, og forene dem ved troens kraft og Helligåndens nåde (Mt. 28:19-20; Mk. 16:15; Ap.g. 1:8).

1.5 I Kirken overkommes all fiendtlighet og fremmedgjøring, og menneskeligheten, delt av synd, forenes i kjærlighet i den vesenenige Treenighetens bilde.

1.6 Kirken er «Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ef. 4:3), fylden av det uforstyrrede nådefylte liv og åndelig opplevelse. «Der Kirken er, er Guds Ånd; og der Guds Ånd er, er Kirken, og hver form for nåde» (Hl. Irenaeus of Lyons, Adversus Haereses, 3, 24). Enheten i dette nådefylte liv er grunnlaget til Kirkens ene og uendrede tro. Alltid og uten endring «lærer Helligånden ved de hellige fedrene. Den katolske kirke kan ikke overtrede eller en gang ta feil eller ytre falskheter istedenfor sannheten: for Helligånden, som alltid handler ved Kirkens trofaste fedre, bevarer henne fra hver feil» (De østlige patriarkers brev).

1.7 Kirken er universal, men er til stede i verden i form av forskjellige lokalkirker. Dette svekker ikke Kirkens enhet på noen måte. «Kirken, opplyst av Herrens lys, skinner sine stråler over hele verden. Men det er ett lys spredt overalt, og legemets enhet deles heller ikke. Hennes fruktbare mangfold sprer sine grener over hele verden. Hun strekker ut sine elver, som strømmer rikelig, men hennes hode er ett, hennes kilde er én; og hun er én Moder, mangfoldig på grunn av fruktbarhet» (Hl. Cyprianus av Kartago, Om Kirkens Enhet).

1.8 Kirkens enhet er udelelig tilknyttet Nattverdens sakrament, der de troende, ved å delta i Kristi ene Legeme, virkelig og sannelig forenes med det ene og katolske Legeme i Kristi kjærlighetsmysterium, i Åndens transformerende kraft. «Ja, ‘Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme’ (1 Kor. 10:17), for Kristus kan ikke splittes. Det er derfor Kirken kalles Kristi Legeme, mens vi er ‘medlemmer i det bestemte’, ifølge apostelen Paulus (1 Kor. 12:27)» (Hl. Kyrillos av Alexandria).

1.9 Den ene, hellige og katolske Kirke er Den apostoliske kirke. Ved det guddommeligetablerte presteskapet forvaltes Helligåndens gaver til de troende. Hierarkiets apostoliske suksesjon, som begynner med de hellige apostlene, er grunnlaget for det nådefylte livs felleskap og enhet. Hver avvikelse fra det lovlige kirkestyret er en avvikelse fra Helligånden, fra Kristus selv. «Se til at dere alle følger biskopen, slik Kristus følger Faderen, og presteskapet som dere følger apostlene; og ha ærbødighet for diakonene, som Guds institusjon. La ingen gjøre noe i Kirken uten biskopen. … Der biskopen er, der skal også Guds samlede folk være; akkurat som Den katolske kirke er der Kristus er» (Hl. Ignatius av Antiokia, Brev til Smyrnerne, 8).

1.10         Det er kun ved forhold til et visst samfunn at hver medlem av Kirken virkeliggjør sitt felleskap med hele Kirken. Ved å bryte sitt kanoniske forhold til sin lokalkirke bryter en kristen sin nådefylte enhet med hele Kirkelegemet, og rives vekk fra det. Hver synd skaper avstand mellom et menneske og Kirken til en større eller mindre grad, men kutter ham ikke fullstendig fra den. Etter den tidlige Kirkens forståelse, var ekskommunikasjon ekskludering fra den eukaristiske forsamlingen. Men de som ble ekskommuniserte ble aldri gjenopprettet til Kirkekommunion ved gjendåp. Tro til dåpens uutslettelighet bekjennes i den Nikenske Trosbekjennelse: «Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse.» Apostlenes 47. kanon sier: «La en biskop eller prest som gjendøper en som har mottatt riktig dåp…bli nedsatt

1.11         På denne måten vitnet Kirken om at de ekskommuniserte bevarer et visst «segl» som tilhører Guds folk. Ved å ta dem tilbake, vekker Kirken til live dem som allerede er døpt av Ånden til det ene Legemet. Selv når Kirken ekskommuniserer en av sine medlemmer, seglet av Kirken på dåpsdagen, håper Kirken på deres tilbakevendelse. Den anser ekskommunikasjonen å være et middel for åndelig gjenfødsel for et slikt menneske.

1.12         Gjennom århundrene har Kristi bud om enhet blitt brutt gjentatte ganger. I motsetning til den katolske enstemmigheten Gud har påbudt, har forskjeller og splittelser oppstått i kristendommen. Kirken har alltid vist en streng og prinsipiell holdning ovenfor dem som har motstått renheten til dens frelsende tro og dem som har brakt splittelser og forvirring til Kirken: «Hvorfor er det uenigheter, uroligheter, splittelser og kriger blant dere? Har vi ikke alle én Gud og én Kristus? Har ikke én nådens Ånd blitt utøst over oss? Har vi ikke ett kall i Kristus? Hvorfor deler vi og river i filler Kristi medlemmer, og skaper strid mot vårt eget legeme, og har nådd slik galskap at vi glemmer at vi er medlemmer av hverandre?» (Hl. Klemens av Roma, Første brev til korinterne, 46).

1.13         Gjennom kristendommens historie har ikke bare individuelle kristne men hele kristne samfunn tatt avstand fra enhet med Den ortodokse kirken. Noen av dem har dødd ut i løp av historien, mens andre har overlevd gjennom århundrene. De mest fundamentale splittelsene i det første årtusen, som har overlevd til i dag, hendte etter de tredje og fjerde økumeniske kirkemøter, da noen kristne samfunn nektet å godta deres bestemmelser. Som en følge av dette er den assyriske Østens Kirke og de ikke-khalkedoniske kirker (som inkluderer de koptiske, armenske, syriske, etiopiske og malbar kirker) avskilt til og med i dag. I det andre årtusen ble den romerske kirkes separasjon fulgt av interne splittelser innenfor vestlig kristendom, som et følge av Reformasjonen, som førte til en stadig formering av forskjellig kristne kirkesamfunn utenfor den romerske kirkes kommunion. Det har også oppstått brudd fra de ortodokse lokalkirkene, inkludert den russiske.

1.14         Villedelser og vranglære er en følge av et menneskes ønske om å hevde seg og skille seg ut. Hver splittelse og skisma innebærer et brudd fra Kirkens mangfold. En splittelse, selv når det skjer for ikke-dogmatiske grunner, bryter med den ortodokse lære om Kirken og fører til en vrangforestilling av troen.

1.15         Den ortodokse kirke, ved de hellige fedrenes munn, bekrefter at frelse kun kan oppnås i Kristi Kirke. Men samtidig har kirkesamfunn som har falt vekk fra ortodoksien aldri blitt ansett som fullstendig uten Guds nåde. Hvert brudd fra Kirkens samfunn fører nødvendigvis til en erosjon dens nådefylte liv, men ikke et fullstendig tap i disse fraskilte kirkesamfunnene. Det er derfor Den ortodokse kirke ikke mottar dem som kommer til den fra heterodokse samfunn kun ved dåpens sakrament. Til tross for et enhetsbrudd, forblir et visst ufullkomment felleskap som et løfte om en tilbakevendelse til enhet i Kirken, til katolsk fylde og enhet.

1.16         Den kirkelige statusen til dem som har skilt seg fra Kirken kan ikke beskrives med enkel definisjon. I en splittet kristendom, finnes det allikevel visse egenskaper som forener den: Guds Ord, tro til Kristus som Gud og Frelser kommet i kjødet (1 Joh. 1:1-2; 4, 2, 9), og oppriktig hengivenhet.

1.17          De forskjellige mottakelsesmetodene (dåp, krismering, bekjennelse) viser til at Den ortodokse kirke relaterer til forskjellige heterodokse kirkesamfunn på forskjellige måter. Dette kommer an på hvilken grad troen og kirkeordenen, samt det kristne åndelige liv, bevares i et visst kirkesamfunn. Men ved å etablere forskjellige mottakelsesriter vurderer ikke Den ortodokse kirke til hvilken grad det nådefylte liv har blitt bevart eller forvrengt i en heterodoks kirke, men ser på dette som et mysterium av Guds forsyn og dom.

1.18         Den ortodokse kirke er den sanne Kirke der Den hellige tradisjon og fylden av Guds frelsende nåde bevares uskadd. Den har bevart apostlenes og kirkefedrenes arv i sin helhet og renhet. Den er oppmerksom på at dens lære, liturgiske strukturer og åndelige praksis er den samme som den apostoliske forkynnelse og den tidlige Kirkes tradisjon.

1.19         Ortodoksien er ikke en nasjonal eller kulturell egenskap som tilhører Østkirken. Ortodoksien er en Kirkens indre egenskap. Den er bevarelsen av dogmatisk sannhet, den liturgiske og hierarkiske orden og det åndelige livets prinsipper som, uendret og ubrutt, har vært i Kirken side apostlenes tid. En burde ikke overgi seg til fristelsen om å idealisere fortiden eller overse de tragiske manglene og sviktene som preget Kirkens historie. Kirkefedrene selv gir oss et eksempel av åndelig selvkritikk. Kirkens historie i de 4. – 7. århundre så mange tilfeller der store andeler av troende falt inn i vranglære. Men historien viser også at Kirken strevde mot vranglære som smittet dens barn og vi ser tilfeller der de som hadde gått seg vill ble helbredet fra vranglæren, opplevde omvendelsen og vendte tilbake til Kirkens omfavn. Denne tragiske erfaringen, misforståelse som oppstod innenfor Kirken selv og striden mot det i perioden med de økumeniske kirkemøtene har lært Den ortodokse kirkes barn å være årvåkne. Den ortodokse kirke, mens den ydmykt vitner til dens bevarelse av sannheten, minnes samtidig alle fristelsene som oppstod gjennom hennes historie.

Jubileumsbispemøtet i 2000
1.20         Som en følge av bruddet av enhetsbudet som førte til skismaenes historiske tragedie, har splittede kristne, istedenfor å være et eksempel på enhet i kjærlighet i den allhellige Treenighetens bilde, blitt en grunn til forargelse. Kristen splittelse har blitt et åpent og blødende sår på Kristi Legeme. Splittelsens tragedie har blitt en alvorlig forvrenging av kristen universalitet, et hinder for vitne om Kristus for verden. For virkeligheten av Kristi Kirkes vitne er i stor grad avhengig av hvor vidt den kan leve opp til sannhetene den forkynner i de kristnes samfunns liv og praksis.

2.1       Det vesentlige målet bak forholdet mellom Den ortodokse kirke og andre kristne trossamfunn er gjenopprettelsen av den enhet blant kristne som Gud krever av oss (Joh. 17:21). Enhet er del av Guds plan og tilhører kristendommens selveste kjerne. Det er et mål som prioriteres høyt av Den ortodokse kirke i hver del av dens liv.

2.2       Likegyldighet eller avvising av dette målet er en synd mot Guds enhetsbud. Ifølge Hl. Basilios den Store, «burde alle som virkelig og sannelig tjener Herren ha dette ene målet – å føre tilbake til enhet de kirkene som har blitt splittet fra hverandre» (Brev 114).

2.3       Allikevel, mens den ser helbredelsen av vår brutte kristne enhet som en nødvendighet, fastslår Den ortodokse kirke at sann enhet er mulig kun i den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke. Alle andre «enhetsmodeller» virker uakseptable for oss.

2.4       Den ortodokse kirke kan ikke godta at, til tross for historiske splittelser, har ikke de kristnes fundamentale og dype enhet blitt brutt, og at Kirken derfor består av hele «den kristne verden», og at kristen enhet finnes til tross for kirkesamfunnsgrenser og at kirkenes uenigheter tilhører kun det ufullkomne menneskelige nivå. Ifølge denne ideen, forblir Kirken én, men denne enheten er ikke klart nok manifestert i synlig form. Innenfor denne enhetsmodellen, er ikke de kristnes arbeid forstått som en gjenopprettelse av en tapt enhet, men som en synliggjøring av en eksisterende enhet. Denne modellen gjentar læren om «den usynlige kirke» som dukket opp under Reformasjonen.

2.5       Den såkalte «branch theory», som er knyttet til ideen nevnt i det forrige punktet og som fastslår at kristendommens normale natur eksisterer i form av forskjellige «grener», er også helt uakseptabel.

2.6       Den ortodokse kirke kan ikke godta at kristne splittelser årsakes av uunngåelige ufullkommenheter i kristen historie og at de finnes kun på den historiske overflaten og kan helbredes eller overkommes ved kompromiss mellom kirkesamfunn.

2.7       Den ortodokse kirke kan ikke anerkjenne «kirkesamfunnenes likestilling.» De som har falt vekk fra Kirken kan ikke gjenforenes med den i sin nåværende tilstand. De nåværende dogmatiske forskjellene må overkommes, ikke bare oversees, og dette betyr at veien til enhet ligger i omvendelse, konversjon og fornyelse.

2.8       Den ortodokse kirke godtar heller ikke ideen om at splittelsene egentlig bare er tragiske misforståelser, at uenigheter bare virker uoverkommelige på grunn av mangel på felleskjærlighet og en motvilje til å forstå at, til tross for forskjeller og ulikheter, er det tilstrekkelig enhet og harmoni i «det viktigste.» Våre splittelser kan ikke reduseres til menneskelige lidenskaper, til egoisme, og heller ikke til kulturelle, sosiale og politiske omstendigheter som etter Kirkens synspunkt er sekundære. Kirken godtar heller ikke argumentet om at Den ortodokse kirke skiller seg ut fra andre kristne samfunn den ikke er i kommunion med kun i sekundære ting. Alle splittelser og forskjeller kan ikke reduseres til forskjellige ikke-teologiske faktorer.

2.9       Den ortodokse kirke avviser også antakelsen om at kristendommens enhet kun kan gjenopprettes ved felles kristen tjeneste til verden. Kristen enhet kan ikke gjenopprettes ved enighet om jordiske affærer, i hvilket tilfelle kristne ville vært enige i det sekundære men fortsatt uenige om det fundamentale.

2.10    Det er ikke tillat å innføre relativisme inn i troen, for å begrense trosenhet til en trang liste med nødvendige sannheter slik at «frihet i det ukjente» kan tillates i alt som ligger utenfor. Selv toleranse for trosforskjeller er uakseptabelt. Men samtidig må en ikke blande sammen trosenhet og uttrykksenhet.

2.11    Kristendommens splittelser er en splittelse i vår opplevelse av troen, ikke bare i dogmatiske formuleringer. Formell dogmatisk enhet omfatter ikke alt som omtales når vi referer til Kirkens enhet, selv om det er en nødvendig forutsetning.

2.12    Kirkens enhet er først og fremst en enhet og kommunion i Sakramentene. Men sann kommmunion i Sakramentene har ingenting å gjøre med såkalt «interkommunion.» Enhet kan kun virkeliggjøres i en identisk nådefylt opplevelse og liv, i Kirkens tro, i det sakramentale livets fylde i Helligånden.

2.13    Gjenopprettelsen av kristen enhet i tro og kjærlighet kan kun komme ovenfra som en gave fra den allmektige Gud. Enhetens kilde er Gud, og derfor vil menneskelige forsøk på å gjenopprette den være forgjeves, for «Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves» (Salme 127.1). Kun vår Herre Jesus Kristus, som har bedt oss være én, kan gi oss styrke til å oppfylle dette budet, for Han er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14:6). Hver ortodoks kristen må være en samarbeider med Gud i frelsesarbeidet i Kristus. Som de hellige fedrene har sagt: Gud frelser oss, men ikke uten oss.

fredag 24. oktober 2014

Nominalisme

av f. Andrew Phillips

Til tross for eksterne problemer som sekularisme og smålig nasjonalisme, er Kirkens virkelige fiende intern. Den heter nominalisme. Dette er ånden som bestemmer at medlemskap i Kirken består av tre kirkebesøk i livet: dåp, bryllup og begravelse. Dette er ånden som bestemmer at medlemskap av Kirken består av et kvarter i kirken på Påskeaften. Dette er ånden som bestemmer at medlemskap av Kirken består av et 30minutters besøk en gang i måneden for å «høre på koret.»

Dette er ånden som bestemmer at medlemskap av Kirken består av å tilhøre de 80% som noen ganger er til stede men aldri bidrar, og ikke til de 20% som er aktive deltakere i Kirkens liv og som Kirken ikke kunne klare seg uten. Dette er også ånden som bestemmer at medlemskap av Kirken består av å leve denne verdens forbrukerlivsstil; Kirken er et supermarked, der forbrukeren har fritt valg av det de liker, dvs. bare de «hyggelige og behagelige» delene.

En slik forbrukerforvrenging av kirkelivet har følger spesielt for demografien i hvert land som har falt inn i nominalisme, også i tidligere ortodokse land. Der anses en stor familie som en byrde, eller til og med en forbannelse, av forbrukeren. De sier: Hvordan kan du «nyte» livet når du har en stor familie? Derved har verden falt inn i menneskehistoriens største holocaust: dette er abortens holocaust, historiens største folkemord og selvmord. 

Fader, gi meg din velsignelse til å henge meg

Av Viktor Kasjanenko

For over ti år siden skjedde det følgende i vår menighet, Guds Moder av «Don» i byen Mytischi (rett nord for Moskva). Jeg var da en altertjener, og hjalp kirkens rektor, f. Anatoli (Proskurin).

En mann kom til ham og sa, «Fader, livet er hardt. Gi meg din velsignelse til å henge meg.»

f. Anatoli (Proskurin)
Du kan tenke deg hvor overrasket fader var. Men f. Anatoli lyttet til ham, hørte ham ut, og forklarte til ham at å ende ens liv ved selvmord er en forferdelig synd, og at menneskelivet er en uvurderlig gave fra Gud. Men mannen ville ikke høre noe av det, og fortsatte å få presten til å endre holdning og gi ham en velsignelse til å ta sitt eget liv.

Så sa f. Anatoli, «Greit. Men når du henger deg, si dette: ‘Herre, til Deg gir jeg min ånd, og min kropp gir jeg til dere djevler’.»

Hvorfor f. Anatoli gav ham det rådet og hva han visste i det øyeblikket er fortsatt et mysterium for meg. Men mannen var tilfreds med svaret, og dro sin veg med en nøyaktig plan. Nå skjønner jeg så klart at f. Anatoli begynte å be for den stakkars mannen. Så klart kunne ikke fader tillate noen å begå slik en forferdelig synd, som ville ødelegge både mannens sjel og hans egen, fordi han hadde tatt ansvar for den uheldige karen foran Gud.

Men nå kommer den interessante delen. Ikke lenge etter kom mannen springende (ja, han sprang), skalv som et høstløv, og begynte forvirret å fortelle hva som skjedde etter han hadde gått fra kirken etter han snakket med f. Anatoli:

«Jeg kom hjem. Tok løkken. Stilte meg på stolen. Tredde løkken over hodet og sa det du ba meg å si, ord for ord: ‘Herre, til Deg gir jeg min ånd, og min kropp gir jeg til dere djevler.’ Etter jeg hadde sagt dette følte jeg en skarp kulde av noen vesen ved siden av meg. De var djevler, og sa til meg, ‘Hva trenger vi med den stinkende kroppen din? Vi trenger din sjel’.»

Som du kan tenke deg, hoppet stakkaren ut av løkken etter denne åpenbaringen, og sprang tilbake til kirken, til f. Anatoli. Jeg vet ikke hvor han er nå, men jeg håper alt er bra med ham. Gud reddet ham da.

Dette skjedde i begynnelsen av dette århundre. F. Anatoli sovnet inn til Herren i 2014 og ber nå for oss ved Den høyestes tronstol.


Ortodokse kristne i Donbass ber Liturgien i kirkeruiner

Kirovskoye (en by i Donetsk, Ukraina), 21. oktober 2014

Til tross for at mange kirker i det krigsherjede Dobnassdistriktet er ødelagt, fortsetter de troende å be og det liturgiske liv går videre på kirkenes ruiner.


På Jomfru Marias Fødselsdag samlet Hl. Johannes Kronstadtski menighet seg for å feire den første Gudommelige Liturgi etter bombingen i august. Gudstjenesten ble feiret under åpen himmel nær kirkeruinene som ikke kan restaureres, heter de i følge nettsiden til Horlivka og Slaviansk Bispedømme.

Den 23. august, under bombing av byen, falt en bombe gjennom kirketaket som falt ned på byens innbyggere som ba kveldsbønn. Tre mennesker ble drept og flere andre hardt skadet. Blant de skadde var kirkens andreprest, Erkeprest Sergi Piven. Under samme bombingen, traff én bombe et sykehus der to mennesker døde og flere led skader.


Bombing av byen fortsetter i dag. Ifølge kirkens rektor, Erkeprest Georg Tsyganov, fortsetter krigen selv i disse dager til tross for en nylig erklæring av våpenhvile. Nesten hver dag er det nye offer blant sivilbefolkningen og deres hus blir skadet. Nå når det kalde vinterværet begynner å komme, vender mange familier tilbake til byen til tross for bombingen.

Det ble bestemt å fortsette å holde gudstjenester i nærheten av kirkeruinene fordi Hl. Johannes Kronstadtski menighet er den eneste kirken i byen, og mange troende i Kirovskoje kan ikke tenke seg et liv uten Liturgi. I dag, feires Den guddommelige liturgi hver søndag: i varmt vær – i kirkeplassen foran tempelet; i dårlig vær – i sommerkjøkkenet bygd i nærheten.



Til tross for økonomisk mangel, har ikke menighetsmedlemmene mistet håpet og hjelper stadig menneskene som har blitt i byen. På kirkeeiendommen har de et humanitærhjelpsenter – varme klær og andre til for hjemløse brannoffer og familier i nød samles inn fra hele byen.

Menigheten har på frivillig basis hjulpet med å redde familier fra bombingen og ta dem til andre ukrainske byer eller til den russiske grensen. En sjåfør for menigheten, assistentkirkevakt Vjatsjeslav Gusakovski, ble drept under en slik reise mens han kjørte tilbake fra grensen med Russland. Senere beskylte ukrainsk media den drepte sjåføren for å frakte våpen og sprengstoff.


Med sin minibuss hjalp Vjatsjeslav Gusakovsky titalls barn fra byen og nabolandsbyer under bombingen. Han hadde en kone og fire små barn, den yngste var bare to år gammel. Etter hans tragiske død, er det nesten ingen igjen i byen til å evakuere dem som ikke har egen transport.



Det er allerede umulig å reparere Hl. Johannes Kronstadtski kirke. Det har allerede blitt bestemt å ommøblere og bruke søndagsskolen som kirke. Bygging av søndagsskolen begynte i fjor, men Kirovskojes inbyggere har ikke nok penger til å fullføre bygget.

Alle som ønsker å hjelpe Kirovskoje kirkemenigheten bygge sitt kirkerom kan overføre penger til deres menighetskonto:

Приход во имя святого праведного Иоанна Кронштадтского г. Кировское
Шахтёрского района Донецкой области
филиал Донецкого управления АО Ощадбанк
счёт № 26005300164168
код ИНН 21955401

МФО 335106.

torsdag 23. oktober 2014

Offerbønn fra Hl. Jakobs Guddommelige Liturgi

23. oktober, i noen ortodokse menigheter, spesielt de som tilhører Jerusalem-patriarkatet, feires Den guddommelige liturgi etter Hl. Jakob, Guds Broder, som er den eldste ortodokse liturgien.

Offerets Bønn
Hersker og Herre, som i miskunn og barmhjertighet kommer til oss og har gitt oss, ydmyke syndere og Dine uverdige tjenere, nåde til å stå ved Ditt hellige alter og ofre Deg dette forferdelige og blodløse offer for våre egne synder og de begått av folket i uvitenhet, se Du ned til meg, Din ubrukelige tjener og vask vekk mine overtredelser ved Din medlidenhet og rens mine lepper og mitt hjerte fra hver besudling på kjød og ånd, og driv fra meg hver dyrisk og uren tanke, og gjør meg i stand til å fremføre denne tjeneste ved Din allhellige Ånds kraft, og ta meg imot ved Din godhet når jeg nå nærmer meg Ditt hellige alter, og la disse gaver, ofret ved våre hender, være Deg til behag, og vær nådig med mine svakheter, og driv meg ikke bort fra Ditt åsyn. Forakt ikke min uverdighet, men vær meg nådig, Gud, i Din store miskunn og i Din mangfoldige barmhjertighet, stryk ut mitt lovbrudd, slik at jeg, når jeg stiger inn i Din herlighet med fordømmelse, kan bli verdiget Din enbårne Sønn beskyttelse og Din allhellige Ånds opplysning, og som Din tjener la meg finne nåde, miskunnhet og syndenes tilgivelse både nå og i den kommende verden. Ja, allmektige Hersker, lytt til min bønn og gi meg benådning fra mine onde gjerninger, for det er Du som virker alt i alle, og i alt søker vi Din hjelp, sammen med Din enbårne Sønn og Din gode, livgivende og vesenenige Ånd, nå og alltid, og til evighetenes evigheter. Amen.

Hl. Denys Areopagittens Bønn
O Gud, som ved Din store og uutsigelige menneskekjærlighet sendte Din enbårne Sønn til verden så Han kunne omvende de bortkomne får, forakt ikke oss syndere når vi for Deg fremfører dette forferdelige og blodløse offer, for vi setter ikke vår lit til vår egen rettferdighet men til Din kjærlig miskunn, ved hvilken du vinner vårt ætt. Og nå ber og bønnfaller vi Din godhet om at dette mysterium, som fremføres ved oss til frelse, ikke blir til Ditt folks fordømmelse, men til syndenes renselse, fornyelse av sjel og legeme, og til Ditt behag, vår Gud og Fader, for Du er en menneskekjær Gud og Deg tilkommer ære, Fader, Sønn og Hellig Ånd, nå og alltid, og til evighetenes evigheter. Amen.

Forhengets Bønn
Vi takker Deg, Herre vår Gud, for at du har gitt oss frihet til å stige inn i det hellige sted ved Jesu blod, og har innviet for oss en ny og levende vei gjennom Hans kjøds forheng. Siden vi derved har blitt verdiget å stige inn der Din herlighet bor, og gå bak forhenget der vi skuer Det allerhelligste, faller vi ned for Din godhet, o Hersker. Miskunne Deg over oss, som gripes av frykt og beven når vi nærmer oss Ditt hellige alter for å ofre Deg dette forferdelige og blodløse offeret for våre synder og de begått av folket i uvitenhet. Send ned Din gode nåde på oss, o Gud, og hellige våre sjeler, legemer og ånder, og vend våre indre tanker til sann religion, så vi med ren samvittighet kan ofre Deg nåde, fred, et lovprisningsoffer. Og etter å ha trukket vekk forhenget fra mysteriene som symbolsk omringer dette hellige ritualet, vis oss tydelig og fyll vårt åndelige syn med Ditt ubegrensede lys; og etter å ha renset vår fattigdom fra all besudling på legeme og ånd, verdige det denne forferdelige og fryktinngytende tilstedeværelse.

Utrop: Ved Din enbårne Sønns miskunn, barmhjertighet og menneskekjærlighet, med hvilken Du velsignes, sammen med Din allhellige, gode og livgivende Ånd, nå og alltid, og til evighetenes evigheter. Amen

Konferanse om Det økumeniske patriarkat

av H.A.H. Patriark Bartholomeos
av Konstantinopel, Det Nye Roma

 
Deres Eminense og kjære bror Metropolitt Sotirios,
Ærverdige organiserer og deltakere,
Kjære venner og troende,

Det er med inderlig faderlig glede at vi hilser dere fra Den ortodokse kirkes hellige sentrum. Det gleder oss å formidle vår faderlige velsignelse mens dere begynner presentasjoner og diskusjoner i deres konferanse om Det økumeniske patriarkat, organisert av vårt Metropol i Toronto og Canada: «Reflecting on the Past; Looking towards the Future.» Vi forsikrer dere om at vi er med dere i ånd og bønn.

I dag vil dere utforske aspekter av en antikk og apostolisk institusjon, Kirken i Konstantinopel. Gjennom århundrene, har Det økumeniske patriarkat opprettholdt en egenartet tjeneste som omfatter verden og i kjærlighet presiderer over de forskjellige lokalkirkene, ved å lede og støtte dem både i vanskeligheter og vekst. I dag fortsetter den i sin pastorale og moderlige kapasitet, og støtter forskjellige kirker i krise (som tidligere i Balkan, for eksempel, men også nylig i Midtøsten) og koordinerer enheten vi alle deler som den ene, katolske og apostoliske Kirke.

Som dere derfor kan se er ikke ortodoksien kun en fortidskirke. Selv om den er trofast til Den hellige tradisjon, kalles den også til å tale med profetisk røst og svare dagens kritiske temaer: som religionsfrihet og menneskerettigheter (i Tyrkia, men også i Midtøsten og gjennom verden), samt vår Herres bud om å «gjøre alle folkeslag til disipler» (ved vår Kirkes hellig misjonsarbeid) og «å tjene og bevare jorden» som Guds skapning (ved miljøvern).

Det er derfor vi kaller Kirken en «levende tradisjon.» For vårt kall er å svare Guds bud og oppfylle Hans vilje «som i himmelen, så og på jorden.» Og vi kalles til å gjøre dette på det stedet og i den tiden Guds forsyn har plasser oss.

Det er dette vår Eparkier, inkludert Det hellige gresk-ortodokse metropol i Toronto og Canada, har forkynt for verden. Og det er dette, Det økumeniske patriarkats globale tjeneste, Hl. Andreas’ Orden har vært spesielt aktiv i å promotere.

Vi håper at dere, under deres diskusjoner, vil ha forståelse for de forskjellige aspektene i denne levende «tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud. 1:3).

Må Helligånden veilede og inspirere konferansen, og må Gud velsigne dere og deres familier.

tirsdag 21. oktober 2014

Vårt jordiske liv burde være streben etter Gud

Preken over Lukas 7:11-16
19/10/14


av Metropolitt Hilarion Alfejev


I dagens Evangelielening hørte vi Hl. Lukas Evangelistens historie om oppstandelsen til enkens sønn i Nain. Etter å ha sett begravelsesfølget og kvinnens sorg etter først å ha mistet mannen sin og nå måtte ta farvel med sin eneste sønn, hadde Herren medlidenhet for henne og brakte den unge mannen, som hadde forlatt denne verden i slik utid, tilbake til live (Lukas 7:11-16).

Hva betyr dette underet og hvorfor syntes evangelistene det var nødvendig å fortelle oss om det? Før og fremst gjorde de det for å minne oss om at vår Herre Jesus Kristus er livet og dødens Hersker og har makt til å reise folk fra de døde.

Vi ortodokse kristne tror at et nytt liv venter oss etter vi har gått over dødens terskel. Vi vet fra Herren selv at Han har stått opp fra de døde. Vi har lært fra evangelistene og apostlene at hver og én vil stå opp fra de døde. Men hva slags liv vi står opp til er avhengig til stor grad av hvordan vi levde vårt jordiske liv.

Vårt jordiske liv burde være streben etter Gud. Det burde være en tid der vi må oppfylle Guds vilje for oss. Hvis folk ikke går foran Herren, ikke føler Hans tilstedeværelse og ikke strever for å oppfylle Hans bud og bygge deres liv i samstemmighet med Guds vilje, da vil de se døden som slutten på alt, fordi den syndige erfaring de har påtatt seg i sine liv vil hindre dem i å overgi seg fullstendig til Gud.

Men hvis folk i sine jordiske liv ihukommer døden og Dommedagen, hvis de ihukommer at alle vil stå opp fra de døde og svare for hvert ord og tanke, da vil Guds sanne liv åpne seg for dem.

La oss lære fra Herrens lov hver dag i livet, lese Evangeliet, og trekke livets ord derfra. La oss be Gud hjelpe oss forberede oss til overgangen fra dette midlertidige liv til det evige liv, der Han gir oss sin frelse og sitt himmelske rike. Amen.


Forskjellen på tradisjonalisme og fundamentalisme

Raffinement og observans
av Erkebiskop Krysostomos av Etna

Nettopp hva er den ortodokse tradisjonalistens observante liv? Vi kan kanskje takle dette spørsmålet ved å spørre to andre spørsmål: først, «Hva utgjør ‘observans’ for en ortodoks kristen?»; og, «Hva er ortodoks tradisjonalisme?»

Observans kan faktisk ikke skilles fra tradisjonalisme. Ifølge det vi lærer fra Hl. Gregorios Palamas, er en observant ortodoks kristen en som følger Den hellige tradisjon: Guds lover, som begynner med De ti bud, kjærlighetsbudene vi mottar fra Kristus selv (dvs. å elske Gud over alt annet og å elske sin neste som en elsker seg selv), og Kirkens hellige kanoner. Hl. Gregorios, i forskjellige tekster, forteller oss også, i samstemmighet med kirkefedrenes konsensus, at tradisjonene og skikkene som utgjør Kirkens hellige tradisjon må observeres in toto – ikke selektivt, som så ofte er tilfellet i dag, med en selvtjenende bruk av skillet mellom Den hellige tradisjon og «tradisjoner» med liten «t,» som visstnok er valgfrie mens Den hellige tradisjon er bindende. Mens forskjellen mellom Den hellige tradisjon og visse tilfeldige kirkelige skikker kan være nyttig, er et slikt skille ukjent for Kirkefedrene i sine definitive og nøyaktige bemerkninger om Den hellige tradisjon per se. Og det har heller ikke noe applikasjon når det gjelder inspirerte kanoner som har med tro og åpenbart dogme å gjøre. Ja, på et universalt eller omfattende nivå, sier Hl. Johannes Krysostomos det følgende om det som har blitt gitt oss i Kirken: «Det er tradisjon, spør ikke videre.» Observans går også forbi loven og rører ved våre åndelige forpliktelser, vår lojalitet til dem som er våre åndelige veiledere, vår trofasthet til Krist levende Legeme (til dem som er våre trosfeller), og, så klart, til alle menn og kvinner, uansett deres religion. Ja, hvis vi er kalt til å være en separat og sui generis kristen «rase,» det «Nye Israel,» er dette for også å kunne kalle andre til å delta i det som vi er kalt til. Disse er også del av Den hellige tradisjon vi formanes om å følge.

Når det gjelder tradisjonalisme i seg selv, har vi dem som tror, helt feil, at det er nok å være ortodoks: at en bekjennelse av ortodoksien er tradisjonens (παράδοσις) – eller mottakelse av det som har blitt overlevert fra Kristus, apostlene, og kirkefedrene selv - sine qua non, og at ortodoks tradisjonalisme er et konseptuelt overtall. Dette er falsk resonnement som dessverre brukes, i de fleste tilfelle, til å unnskylde en fra alt som følger bekjennelse av rett tro (ορθοδοξία); dvs. fra alt som kreves av praksis og observans av troen, eller ortopraksis (ορθοπραξία). Tradisjon er faktisk en aktiv prosess der en engasjerer livet på en direkte måte. Det er en dynamisk overlevering av Kirkens empiriske erfaring. Ja, ordet «tradisjonalisme» beskriver det ubrutte båndet mellom bekjennelse og praksis, som riktig uttrykker «troens fylde» (πληρότης της πίστεως). Hvert skille mellom tro og gjerninger, bekjennelse og innsats, og mellom tro og liv er det som faktisk har skilt dem som er ortodokse i navn og bekjennelse fra dem som har tradisjonalismens ånd som et grunnlag for deres vitne… Som Fader George Florovsky bemerker, er det ikke nok, om en hevder å være ortodoks, å resitere en riktig trosbekjennelse eller holde til riktig teologi; men en må heller oppnå «fedrenes tankegang» (φρόνημα τῶν Πατέρων) ved dianoetisk, noetisk og praktisk utøvelse av ortodoks sannhet som et teologisk faktum; kort sagt, må en gjøre troen empirisk ved å oppleve og leve den. En må virkelig være ortodoks.

Det er basert på alt jeg har sagt om observans og tradisjonalisme at Kirkefedrene, i enstemmighet (som med ett sinn – unus animus) og med uknuselig bestemmelse, forteller oss at ortodoksi ikke bare handler om hva vi tror, men også hvordan vi går, snakker, kler og oppfører oss; og ikke bare i Kirken og privat, men også i våre verdslige liv, i vårt arbeid og selv i underholdningene og distraksjonene vi tillater oss. En riktig trosbekjennelse uten disse – og, sannelig, uten streng og oppriktig faste, uten bønn (og ustanselig indre bønn attpåtil), uten å holde ved Kirkens hellige kanoner og guddommelige tradisjoner (om ikke i deres eksakthet, så i hvert fall i et ønske om en slik fullkommen observans og ikke med en ånd som leter etter hver grunn til å unngå fullkommen observans for å kunne tjene personlig nytelse og ubegrenset verdslighet) – gagner oss ikke. Vi vil dømmes «der vi blir funnet,» som det åndelige aksiom har det, og ikke ved våre ord eller uttaler; med andre ord, vi dømmes etter vår åndelige tilstand, ved vår kjærlighet for Den hellige tradisjon og observans, ved vår nestekjærlighet og ved hvor rakt vi finner feil i oss selv og ikke i andre (et annet aspekt av observans og en av de høyeste former for selvfornektelse). Hvis vi lyver, beskylder andre, rettferdiggjør oss selv så vi nedsetter våre søsken, og søker det som tjener vårt ego, vil vi naturlig ha avviket fra observansens ånd og vil i vårt indre være fraseparerte fra «våre fedres Tro» (troen som overleveres i åndelig suksesjon), uansett hvor «riktig» vår bekjennelse var og uansett hvor mye vi utvendig latet som vi hadde en forpliktelse til tradisjonell observans i det offentlige. Vi vil, som ørkenfedrene forteller oss, som fruktløse trær med vakre blader.

Etter å ha sagt hva ortodoks observans er, og etter noen bemerkelser om ortodoksiens observante tradisjonalisme, skulle jeg ha villet si noe mer om den raffinerte livsstilen en virkelig observant ortodokse kristen kan leve, og deri, i denne ufullkomne verden, søke fullkommen omvandling og enhet med Gud ved Hans nåde (som utgjør frelsen, slik den forstås av Den ortodokse kirke). Ved å gjøre dette, mener jeg ikke å irettesette noen (for om jeg gjorde det, måtte jeg først ha irettesatt meg selv); og jeg skriver heller ikke mine kritiske bemerkninger med fordømmelsens frekke ånd, som dessverre er så vanlig blant dem som i dag hevder å være ortodokse tradisjonalister. Mitt mål er å understreke at, ved å søke åndelige ting med en forferdelig umoden iver, må vi stadig prøve å raffinere oss selv, både åndelig og i våre daglige handlinger med verden og andre. Vi burde aldri glemme hvor sentralt gode manerer er i vår observans av troen; respekt for våre åndelige (jo, også våre sosiale og politiske) overhoder; en sans for dekorum; og evne til å stige over, først vår egen smålighet, og deretter våre kritikeres smålighet, om de (eller vi, for den sakens skyld) så er drevet av sjalusi, fiendtlighet, djevelske energier av et eller annet slag…eller de menneskelige svakhetene og manglene som ofte skitner til kirketjenestens ære. Hvis vi søker raffinering som et første steg i våre høyere åndelige sysler, vil vi ikke bare unngå de råe og ufine svakhetene jeg har referert til, men vi vil faktisk se at, på samme måte som kroppens og sjelens sykdommer ofte henger sammen (noen ganger, ved Guds forsyn, på en positiv måte, og andre ganger, på grunn av våre synder, på en negativ måte), så hindrer eller hjelper ofte en kristens utvendige oppførsler ham i leten etter dydene. Raffinement kan være en vei til opplysning: et første steg, i den jordiske verden, som kan føre til og oppfordre åndelig vekst.

Ortodokse tradisjonalister har, av en eller annen merkelig grunn, utviklet en villedende ide om at sann forpliktelse til troen på en eller annen måte gjør dem denne troens «voktere,» om ikke Sannhetens opprettholdere og bekjennere. Ofte med uekte fromhet, uttaler de seg med formanelsene og irettesettelsene til ortodoksiens store kirkefedre og bekjennere, men uten nåden og visdommen kirkefedrene sa disse tingene med. De skaper derved et ufint og vulgært bilde som er helt fremmed til raffinementet som karakteriserer hele den ortodokse patristiske tradisjonen. Med mangel på veldedighet, gjestfrihet, og utvendige sosiale høfligheter, besudler de de samme tradisjonene de tror de opprettholder. Og som verre er, utnevner de seg ofte som troens offentlige prokuratorer, og innbiller seg, før de har irettesatt seg selv og bekjent sine egne synder, at de har rett – og til og med en plikt – til å undersøke og dømme presteskapet, deres trosfeller, samt de forskjellige «heretikerne» og «trosbesudlerne» som de tror de har rett til å «regne ned ild» fra det høye, som én helgen har sagt det. De går ofte forbi kritikk, forbi de skarpe ordene som noen ganger er nødvendige for å irettesette de bortkomne, og blir ydmykende kritikere av alle, og bruker vulgært, krenkende og uhøflig gatespråk i Troens navn. Denne mangelen på raffinement er et kjennetegn på åndelig umodenhet, mangel på dømmekraft og diskresjon, og på åndelig villfarelse. Slik ufin oppførsel har ikke noe med ortodoks observans å gjøre. Det må unngås om en ønsker å følge et observant ortodokst liv.

En annen avvikelse fra observans som har blitt en del av såkalt tradisjonalisme er å has som vane å grave i andres privatliv. Raffinerte, siviliserte mennesker lærer fra barndommen å ikke stirre på andre i gaten, å passe på sine egne affærer, og ikke være overnysgjerrige om andres privatliv. Selv kirkekanonene råder oss om å ikke være alt for nysgjerrige om kirkeledernes «personlige» svakheter. Men i vår tid, der uraffinerte og dårlige vaner springer opp, er ikke slike oppførselsstandarder bare oversett, men støy godtas over alt. Nesten overalt, «Googler» folk hverandre i dag, i et forsøk på å samle informasjon om andre, i en pervers voyeurisme. Og dette skjer også i Kirken, som om en hyklete «behov for å vite» eller «Guds folks rett» på en eller annen måte har satt til side Herrens budskap om at slike ting ikke har noe å gjøre med dem Han kaller til å «følge Meg.» Psykologer og psykiatere, i sine profesjonelle ansvar og innenfor sine kontor, kan ha rett til å titte inn i andres privatliv. Men dette, bortsett fra det strenge konfidensialitetsregelverket som, hvis brutt, kan føre til fratakelse av tillatelse til å drive medisin, gjøres for å hjelpe andre mennesker og kurere deres sykdommer, og har ikke noe å gjøre med å interessere seg i ens medmenneskers svakheter og synder. En kristen kalles til en annen form for terapi: den som dekker en annens synder og ser først og fremst til sine egne affærer, og unngår, som kirkefedrene råder oss, den dødelige synden å være for nysgjerrig på «vår broders synder.» Et tegn på raffinerte mennesker er at de holder sine privataffærer til seg selv og at de respekterer andres personvern som hellig. Dette er også et kjennetegn på en observant tradisjonalist, selv om motsatt oppførsel rår blant såkalte tradisjonalister.

På et mer hverdagslig nivå, hører det til slik raffinert oppførsel trekk som observante ortodokse kristne burde følge og kultiverer, siden de både støtter og speiler riktig oppførsel. En observant ortodoks kristen burde stadig streve for å leve et berikende og opphøyd liv, lese god litratur, lytte til oppløftende musikk, nyte god kunst og oppsøke intelligent samtale. Dette gjelder ikke bare åndelig lesing, kirkemusikk, ikonografi og åndelig tale, men også det sekulære. Selv om en grov form for antiintellektualisme har dukket opp – helt upassende – i Kirken, utkledd som ortodoks observans og tradisjonalisme, er det nødvendig for oss å raffinere tankene og intellektet (det dianoetiske fakultet) med den samme varsomheten vi ønsker å utvikle våre noetiske og åndelige fakulteter. Det er så klart ikke noe demonisk eller «verdslig» i god litratur, klassisk musikk, tradisjonell folkemusikk, oppløftende og inspirerende kunst (til og med noe av bedre moderne kunst), eller i å kle seg i en stil som unngår stadig endrende mote, overdrevede frisyrer, og glorete jåleri, men som er attraktiv, ærverdig, klassisk, tradisjonell og beskjeden (ved å unngå å vise kroppen på en billig og vulgær måte). Tvert imot, disse kan hjelpe med å utvikle ens åndelige følsomheter. Hvis det er noe demonisk å si om dem, så er det at djevelsk blindhet kan føre en til å innbille seg at de på en eller annet måte er vonde eller upassende, siden deres bidrag til sjelens raffinering er så direkte og udiskutabel, både fra et psykisk og åndelig synspunkt. En kan være sikker på at å gå på konserter og ærverdige, edru underholdning ikke er vondt; disse kan være til sjelens gagn. Dette gjelder også andre sosialaktiviteter, som å tilberede og nyte gode måltid, dekke et passende bord der de kan nytes, og delta i samtaler i oppløftende og formelle omgivelser. Disse er ikke en invitasjon til fråtseri og verdslighet, men er faktisk midler ved hvilke disse syndene kan kontrolleres. Et observant liv innenfor den ortodokse tradisjonen kaller oss til å oppreise oss og bli edle, ikke bare i ånd, men i vår daglige oppførsel og aktiviteter.

Bortsett fra disse generelle egenskapene en observant ortodoks kristen burde kultivere, er det en spesiell aktivitet alle ortodokse – om ikke også den heterodokse befolkningen – burde unngå som ødeleggende til en raffinert levemåte. Det er nødvendig for hver sivilisert person å unngå «det offentlige liv» på internett, et vidunderlig moderne middel for intellektuelle resurser, hvis det brukes på riktig måte, men en stadig mer uanstendig og fordervet offentlig plattform for diskusjon som ødelegger tanker og sjeler. På internett ser en fordømmende brev, åpne angrep, og snakk om ting som for bare tjue år siden aldri hadde blitt nevnt – for ikke å si diskutert – i høflige kretser eller i offentligheten, men som nå blir ansett som passende ting å bry seg om. En kommer over meninger fra mennesker som, hvis de var under fagfellevurdering, aldri hadde blitt hørt, noe som hadde vært til samfunnets gode. Individer uten noen intellektuelle gaver, uten åndelig lærdom eller god utdannelse, men allikevel oppblåste i sine fantasier, fremstiller ideer og villeder sine lesere og dessverre innfører til fagområdet tull, meningsløs spekulasjon og idiosynkratiske personlige synspunkt som sjeldent er verdt en tanke, ofte mens de motsier edru åndelige stemmer eller lærde og dyktige akademikere. Også andre bidragsytere til nettets sladderkloakk er besatte av interesse for andres liv og affærer (internettvoyeurer og sladderhanker); de sinnssyke, sosiopater, borderline personaliteter som søker en identitet i nettlivets relative anonymitet, og «misfits» som kjeder seg og kan nådeløst angripe andre i fantasiverden cyberspace, holde rett på forskjellige diskusjonsgrupper og lister, bryte med sivilisert oppførsel og vende om alle som lytter til dem eller deler deres mentale og sosiale mangel til primitivismen til det darwinere ville kalle førsosial apelikhet. Det er ikke mulig å være en observant ortodoks tradisjonalist og delta i slike ting. De som gjør det, enten på grunn av patologiske interesser eller tendenser, eller fordi de er tiltrukket nettets religiøse pornografi, ødelegger sakte men sikkert sin ortodokse samvittighet og bekrefter argumenter om menneskets sosiale devolusjon.

På bekjennelsens nivå, må den obligatoriske dimensjonen i å leve ut en observant tradisjonalisme innenfor ortodoksien – både med tanke på det en «burde» og «ikke burde» gjøre – fokusere på religiøs toleranse innenfor en sammenheng som bevarer vår tro og, som de hellige kanonene fastslår, ser til at vi ikke på noen måte kompromisser den på noen måte ved å blande den med vranglære. Vi må utvikle evnet til å stå standhaftig for troen…uten å være redd for å se vranglære for det det er, men samtidig klare til å kalle dem som holder slik vranglære til den riktige tro, uten å kalle dem kjettere og fornærme dem. Vi burde behandle de vantro med respekt, og opplyse dem ved vår kjærlighet og vår riktige oppførsel. Over alt annet, må vi til alle tider unngå inflammatorisk fundamentalistisk språk, å dømme andre til helvete, og nedverdige dem som tror på noe annet enn oss. Slike ting er fremmede for vår trosetos…Til slutt burde vi aldri uttrykke våre meninger om sann ortodoksi og praksis på en omstridt måte; vi må heller, ifølge Apostlen Paulus’ råd til Hl. Timoteus, «ikke stride, men være milde mot alle» med usvekket tålmodighet.

Det raffinerte liv av ortodoks observans er ikke for dem som er sinte og aggressive, fordi vi tradisjonalister må innrømme våre svakheter; det er ikke for dem som under tradisjonalismen søker en viktighet eller «spesiell status»; og det er i hvert fall ikke for dem som føler at de, ved å innrømme at de i sin åndelige strid er besudlet av urenhet og ufullkommenhet, full av synd og nedbøyd av en tung samvittighet, har derved tapt og ikke gagnet (som de jo har). Det er et liv for dem som ønsker å begynne den guddommelige oppstigning uten prerogativer, innbilskhet og forutsettelser; for dem som ønsker å lykkes i åndelige ting ved å raffinere, først deres tanker, kropper og personlige ønsker; og for dem som, ved å bli gode og snille mennesker, har klatret opp på himmelstigens første trinn, mot omvendelse eller θέωσις, holdt over syndens og egoets bakke ved ydmyk underordning til Kirkens lov, Den hellige tradisjon, og til veiledelse fra dem som, uansett hvor ufullkomne de måtte selv være, kaller andre til oppriktige, moralske, opphøyde og observante eksterne liv, så de, ved Guds nåde, måtte kunne klatre hjertets stige til eksistensens vesen, som ligger i åndens indre liv. Til dem som forakter, avfeier, latterliggjør eller til og med hater det observante liv, la oss svare med det raffinementet vi kalles til av den sanne ortodoksi: med stillhet når vi utsettes for sladder og personlig angrep, forpliktelse som svar til fordømmelse, og fast men mild forkynnelse som svar til tullprat og løgn fra dem som forsvarer innovasjon og oppgivelse av alt som i to tusen år har produsert hellighet og transformasjon i Gud.

Oversatt fra: ‘The Refined Life of Observant Orthodox Traditionalism’ i The Shepherd (October 2014), s.2-11.