Livets liturgi

av f. Thaddaeus Hardenbrook

Foreldre puster ut og sukker med en blanding av lettelse og sorg når de sender barna sine av gåre på første skoledag. Ungdomsskoleelever skiller lag med sine yngre venner etter en gøy sommer. Studenter vender tilbake til sine studier. De som er ansatt utenfor hjemmet kommer hjem fra arbeidet og hjelper ungene med lekser istedenfor å se dem leke ute til det blir mørkt. Nettene er kjøligere, og mange begynner å komme seg inn i en rutine som varer til våren.

Mennesker er skapninger som følger rutine og vane. Gode eller vonde, åndelige og materielle, er det vaner som enten bygger oss opp eller river oss ned. Uansett om vi snakker om en bønneregel eller en avhengighet, morgenkaffen eller onsdagsvesperen, forblir den underliggende sannheten: mennesker er liturgiske vesen.

På en måte ble menneskene skapt for å gjøre det samme om og igjen i evighet: å kjenne og tilbe Gud, å leve i samfunn med andre og skapelsen, og for å forme familier så nye mennesker kan bli til og oppleve det samme oppfyllende livet. Sann eksistens, tilfredshet, kjærlighet, glede og fred strømmer alle fra et liv som består av tilbedelse og felleskap.

Derfor er etablering og utøvelse av regelmessig tilbedelse – daglig, ukentlig, månedlig, årlig, både privat og felles – absolutt nødvendig for autentisk menneskelig eksistens og opplevelse. «Når vi som ortodokse snakker om et liturgisk liv, mener vi ikke den korte liturgiske ofringen i kirken, men hele vårt liv, som begynner med våre liturgiske handlinger i kirken og blir en endeløs liturgi og tilbedelse» (Abbed Georgios Kapsanis, Gregoriouklosteret, Athos; + 8. juni 2014).

Bønn hjemme, i kirken, på årets store høytidsdager, og i vår døgnrytme må prioriteres over alt annet: penger, lekser, arbeid, sport, hobbyer, mosjon, sosialisering og resten av våre konkurrerende vaner. «Ortodokse kristne kan ikke være ortodokse hvis de ikke lever liturgisk. Hvis ikke Den guddommelige liturgi og tilbedelse ikke bare er «muligheter» eller del av en timeplan, men i stedet er den livgivende kvisten podet inn blant deres liv til deres forvandling, kjernen, grunnlaget, begynnelsen og slutten» (Abbed Georgios).

For å gå inn i privat- eller fellesbønn, må man gå inn i både opplevelse og forståelse. Vi ber og går i kirken for å oppleve et autentisk liturgisk væremodus. Men vi må også gå hjem og studere det samme. Det er denne vekslingen mellom opplevelse og forståelse som driver oss inn i det liturgiske liv, eller bedre sagt, liturgi som liv. Hvis vi ikke opplever noe attraktivt i bønn og gudstjenester, er det vanligvis vår egen feil.

Som Fader Stanley Harakas sier det i sin nyttige bok Living the Liturgy, «Hvis du virkelig forventer å «få noe ut av» kirkegang og bønn, må du gi. Det er ikke nok å bare sitte der. Du må være en aktiv deltaker i bønn. Du må lære å delta personlig.»

Når det gjelder barn, oppfordrer Fader Alexander Schmemann oss og sier, «Barn liker som regel å gå i kirken, og denne instinktive attraksjonen til, og interesse for Kirkens gudstjenester er grunnlaget vi må bygge vår religiøse utdannelse på. Når foreldre er redde for at barna vil bli trøtte fordi gudstjenestene er for lange og synes synd på dem, uttrykker de ubevisst ikke bekymring for sine barn, men for seg selv» (Liturgy and Life).

Så denne høsten, ta deg tid til å møte, diskutere, tenke på, studere, få råd om og beslutt deg til et autentisk menneskeliv ved privat bønn og felles tilbedelse. Be hjemme hver dag. Når, hvor og hvor lenge er detaljer du får taket på etter hvert. Men la oss begynne å spørre oss selv, «Ba jeg i dag?» Og å svare, «Ja!» Beslutt deg til å være i kirken hver lørdag kveld og søndag morgen. Og så beslutt deg til en hverdagsgudstjeneste og alle de store høytidene også. La oss ofre de konkurrerende prioritetene som hindrer oss i å be og underordne oss til virkeligheten om at et liv uten Gud er meningsløst. Og uten bønn, kjenner vi ikke Gud.

Oversatt fra: The Liturgy of Life