Kirkens enhet og dens forhold til andre kirkesamfunn

Utdrag fra Grunnleggende prinsipper i Den russiske-ortodokse
kirkes forhold til andre kristne kirkesamfunn
godkjent av Jubileumsbispemøtet i Den russiske-ortodokse kirke
14. august 2000

1.1 Den ortodokse kirke er Kristi sanne Kirke grunnlagt av vår Herre og Frelser selv, Kirken bekreftet og næret av Helligånden, Kirken Kristus selv omtalte da Han sa: «Jeg vil bygge Min Kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matt. 16:18). Den er den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke, de hellige sakramentenes bevarer og utgiver gjennom verden, «sannhetens søyle og grunnvoll» (1 Tim. 3:15). Hun bærer fullt ansvar for å forkynne sannheten om Kristi Evangelium, samt fullmakt til å vitne om «den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud. 3).

1.2 Kristi Kirke er én og egenartet (Hl. Cyprianus av Kartago, Om Kirkens Enhet). Kirken, Kristi Legme, er én fordi den har ett overhode, Herren Jesus Kristus (Ef. 5:23), og at én Hellig Ånd virker i den og gir liv til Kirkens Legeme og forener alle dens medlemmer med Kristus som dens overhode.

1.3 Kirken er enheten til en «ny menneskelighet i Kristus.» Ved Hans menneskevorden «begynte [Guds Sønn] på nytt menneskenes lange rekke» (Hl. Irenaeus of Lyons, Adversus Haereses, 3, 18), og skapte et nytt nådebærende folk, den Andre Adams åndelige etterkommere. Kirkens enhet står over hver menneskelig og jordisk enhet, fordi den har blitt gitt ovenfra som en fullkommen og guddommelig gave. Kirkens medlemmer forenes i Kristus lik grener, med sine røtter i Ham og samlet i ett evig og åndelig liv.

1.4 Kirkens enhet overkommer alle hinder og grenser, etniske, språklige og sosiale forskjeller. Frelsesbudet må forkynnes for alle nasjoner for å samle dem til én hjord, og forene dem ved troens kraft og Helligåndens nåde (Mt. 28:19-20; Mk. 16:15; Ap.g. 1:8).

1.5 I Kirken overkommes all fiendtlighet og fremmedgjøring, og menneskeligheten, delt av synd, forenes i kjærlighet i den vesenenige Treenighetens bilde.

1.6 Kirken er «Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ef. 4:3), fylden av det uforstyrrede nådefylte liv og åndelig opplevelse. «Der Kirken er, er Guds Ånd; og der Guds Ånd er, er Kirken, og hver form for nåde» (Hl. Irenaeus of Lyons, Adversus Haereses, 3, 24). Enheten i dette nådefylte liv er grunnlaget til Kirkens ene og uendrede tro. Alltid og uten endring «lærer Helligånden ved de hellige fedrene. Den katolske kirke kan ikke overtrede eller en gang ta feil eller ytre falskheter istedenfor sannheten: for Helligånden, som alltid handler ved Kirkens trofaste fedre, bevarer henne fra hver feil» (De østlige patriarkers brev).

1.7 Kirken er universal, men er til stede i verden i form av forskjellige lokalkirker. Dette svekker ikke Kirkens enhet på noen måte. «Kirken, opplyst av Herrens lys, skinner sine stråler over hele verden. Men det er ett lys spredt overalt, og legemets enhet deles heller ikke. Hennes fruktbare mangfold sprer sine grener over hele verden. Hun strekker ut sine elver, som strømmer rikelig, men hennes hode er ett, hennes kilde er én; og hun er én Moder, mangfoldig på grunn av fruktbarhet» (Hl. Cyprianus av Kartago, Om Kirkens Enhet).

1.8 Kirkens enhet er udelelig tilknyttet Nattverdens sakrament, der de troende, ved å delta i Kristi ene Legeme, virkelig og sannelig forenes med det ene og katolske Legeme i Kristi kjærlighetsmysterium, i Åndens transformerende kraft. «Ja, ‘Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme’ (1 Kor. 10:17), for Kristus kan ikke splittes. Det er derfor Kirken kalles Kristi Legeme, mens vi er ‘medlemmer i det bestemte’, ifølge apostelen Paulus (1 Kor. 12:27)» (Hl. Kyrillos av Alexandria).

1.9 Den ene, hellige og katolske Kirke er Den apostoliske kirke. Ved det guddommeligetablerte presteskapet forvaltes Helligåndens gaver til de troende. Hierarkiets apostoliske suksesjon, som begynner med de hellige apostlene, er grunnlaget for det nådefylte livs felleskap og enhet. Hver avvikelse fra det lovlige kirkestyret er en avvikelse fra Helligånden, fra Kristus selv. «Se til at dere alle følger biskopen, slik Kristus følger Faderen, og presteskapet som dere følger apostlene; og ha ærbødighet for diakonene, som Guds institusjon. La ingen gjøre noe i Kirken uten biskopen. … Der biskopen er, der skal også Guds samlede folk være; akkurat som Den katolske kirke er der Kristus er» (Hl. Ignatius av Antiokia, Brev til Smyrnerne, 8).

1.10         Det er kun ved forhold til et visst samfunn at hver medlem av Kirken virkeliggjør sitt felleskap med hele Kirken. Ved å bryte sitt kanoniske forhold til sin lokalkirke bryter en kristen sin nådefylte enhet med hele Kirkelegemet, og rives vekk fra det. Hver synd skaper avstand mellom et menneske og Kirken til en større eller mindre grad, men kutter ham ikke fullstendig fra den. Etter den tidlige Kirkens forståelse, var ekskommunikasjon ekskludering fra den eukaristiske forsamlingen. Men de som ble ekskommuniserte ble aldri gjenopprettet til Kirkekommunion ved gjendåp. Tro til dåpens uutslettelighet bekjennes i den Nikenske Trosbekjennelse: «Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse.» Apostlenes 47. kanon sier: «La en biskop eller prest som gjendøper en som har mottatt riktig dåp…bli nedsatt.»

1.11         På denne måten vitnet Kirken om at de ekskommuniserte bevarer et visst «segl» som tilhører Guds folk. Ved å ta dem tilbake, vekker Kirken til live dem som allerede er døpt av Ånden til det ene Legemet. Selv når Kirken ekskommuniserer en av sine medlemmer, seglet av Kirken på dåpsdagen, håper Kirken på deres tilbakevendelse. Den anser ekskommunikasjonen å være et middel for åndelig gjenfødsel for et slikt menneske.

1.12         Gjennom århundrene har Kristi bud om enhet blitt brutt gjentatte ganger. I motsetning til den katolske enstemmigheten Gud har påbudt, har forskjeller og splittelser oppstått i kristendommen. Kirken har alltid vist en streng og prinsipiell holdning ovenfor dem som har motstått renheten til dens frelsende tro og dem som har brakt splittelser og forvirring til Kirken: «Hvorfor er det uenigheter, uroligheter, splittelser og kriger blant dere? Har vi ikke alle én Gud og én Kristus? Har ikke én nådens Ånd blitt utøst over oss? Har vi ikke ett kall i Kristus? Hvorfor deler vi og river i filler Kristi medlemmer, og skaper strid mot vårt eget legeme, og har nådd slik galskap at vi glemmer at vi er medlemmer av hverandre?» (Hl. Klemens av Roma, Første brev til korinterne, 46).

1.13         Gjennom kristendommens historie har ikke bare individuelle kristne men hele kristne samfunn tatt avstand fra enhet med Den ortodokse kirken. Noen av dem har dødd ut i løp av historien, mens andre har overlevd gjennom århundrene. De mest fundamentale splittelsene i det første årtusen, som har overlevd til i dag, hendte etter de tredje og fjerde økumeniske kirkemøter, da noen kristne samfunn nektet å godta deres bestemmelser. Som en følge av dette er den assyriske Østens Kirke og de ikke-khalkedoniske kirker (som inkluderer de koptiske, armenske, syriske, etiopiske og malbar kirker) avskilt til og med i dag. I det andre årtusen ble den romerske kirkes separasjon fulgt av interne splittelser innenfor vestlig kristendom, som et følge av Reformasjonen, som førte til en stadig formering av forskjellig kristne kirkesamfunn utenfor den romerske kirkes kommunion. Det har også oppstått brudd fra de ortodokse lokalkirkene, inkludert den russiske.

1.14         Villedelser og vranglære er en følge av et menneskes ønske om å hevde seg og skille seg ut. Hver splittelse og skisma innebærer et brudd fra Kirkens mangfold. En splittelse, selv når det skjer for ikke-dogmatiske grunner, bryter med den ortodokse lære om Kirken og fører til en vrangforestilling av troen.

1.15         Den ortodokse kirke, ved de hellige fedrenes munn, bekrefter at frelse kun kan oppnås i Kristi Kirke. Men samtidig har kirkesamfunn som har falt vekk fra ortodoksien aldri blitt ansett som fullstendig uten Guds nåde. Hvert brudd fra Kirkens samfunn fører nødvendigvis til en erosjon dens nådefylte liv, men ikke et fullstendig tap i disse fraskilte kirkesamfunnene. Det er derfor Den ortodokse kirke ikke mottar dem som kommer til den fra heterodokse samfunn kun ved dåpens sakrament. Til tross for et enhetsbrudd, forblir et visst ufullkomment felleskap som et løfte om en tilbakevendelse til enhet i Kirken, til katolsk fylde og enhet.

1.16         Den kirkelige statusen til dem som har skilt seg fra Kirken kan ikke beskrives med enkel definisjon. I en splittet kristendom, finnes det allikevel visse egenskaper som forener den: Guds Ord, tro til Kristus som Gud og Frelser kommet i kjødet (1 Joh. 1:1-2; 4, 2, 9), og oppriktig hengivenhet.

1.17          De forskjellige mottakelsesmetodene (dåp, krismering, bekjennelse) viser til at Den ortodokse kirke relaterer til forskjellige heterodokse kirkesamfunn på forskjellige måter. Dette kommer an på hvilken grad troen og kirkeordenen, samt det kristne åndelige liv, bevares i et visst kirkesamfunn. Men ved å etablere forskjellige mottakelsesriter vurderer ikke Den ortodokse kirke til hvilken grad det nådefylte liv har blitt bevart eller forvrengt i en heterodoks kirke, men ser på dette som et mysterium av Guds forsyn og dom.

1.18         Den ortodokse kirke er den sanne Kirke der Den hellige tradisjon og fylden av Guds frelsende nåde bevares uskadd. Den har bevart apostlenes og kirkefedrenes arv i sin helhet og renhet. Den er oppmerksom på at dens lære, liturgiske strukturer og åndelige praksis er den samme som den apostoliske forkynnelse og den tidlige Kirkes tradisjon.

1.19         Ortodoksien er ikke en nasjonal eller kulturell egenskap som tilhører Østkirken. Ortodoksien er en Kirkens indre egenskap. Den er bevarelsen av dogmatisk sannhet, den liturgiske og hierarkiske orden og det åndelige livets prinsipper som, uendret og ubrutt, har vært i Kirken side apostlenes tid. En burde ikke overgi seg til fristelsen om å idealisere fortiden eller overse de tragiske manglene og sviktene som preget Kirkens historie. Kirkefedrene selv gir oss et eksempel av åndelig selvkritikk. Kirkens historie i de 4. – 7. århundre så mange tilfeller der store andeler av troende falt inn i vranglære. Men historien viser også at Kirken strevde mot vranglære som smittet dens barn og vi ser tilfeller der de som hadde gått seg vill ble helbredet fra vranglæren, opplevde omvendelsen og vendte tilbake til Kirkens omfavn. Denne tragiske erfaringen, misforståelse som oppstod innenfor Kirken selv og striden mot det i perioden med de økumeniske kirkemøtene har lært Den ortodokse kirkes barn å være årvåkne. Den ortodokse kirke, mens den ydmykt vitner til dens bevarelse av sannheten, minnes samtidig alle fristelsene som oppstod gjennom hennes historie.

Jubileumsbispemøtet i 2000

1.20         Som en følge av bruddet av enhetsbudet som førte til skismaenes historiske tragedie, har splittede kristne, istedenfor å være et eksempel på enhet i kjærlighet i den allhellige Treenighetens bilde, blitt en grunn til forargelse. Kristen splittelse har blitt et åpent og blødende sår på Kristi Legeme. Splittelsens tragedie har blitt en alvorlig forvrenging av kristen universalitet, et hinder for vitne om Kristus for verden. For virkeligheten av Kristi Kirkes vitne er i stor grad avhengig av hvor vidt den kan leve opp til sannhetene den forkynner i de kristnes samfunns liv og praksis.

2.1       Det vesentlige målet bak forholdet mellom Den ortodokse kirke og andre kristne trossamfunn er gjenopprettelsen av den enhet blant kristne som Gud krever av oss (Joh. 17:21). Enhet er del av Guds plan og tilhører kristendommens selveste kjerne. Det er et mål som prioriteres høyt av Den ortodokse kirke i hver del av dens liv.

2.2       Likegyldighet eller avvising av dette målet er en synd mot Guds enhetsbud. Ifølge Hl. Basilios den Store, «burde alle som virkelig og sannelig tjener Herren ha dette ene målet – å føre tilbake til enhet de kirkene som har blitt splittet fra hverandre» (Brev 114).

2.3       Allikevel, mens den ser helbredelsen av vår brutte kristne enhet som en nødvendighet, fastslår Den ortodokse kirke at sann enhet er mulig kun i den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke. Alle andre «enhetsmodeller» virker uakseptable for oss.

2.4       Den ortodokse kirke kan ikke godta at, til tross for historiske splittelser, har ikke de kristnes fundamentale og dype enhet blitt brutt, og at Kirken derfor består av hele «den kristne verden», og at kristen enhet finnes til tross for kirkesamfunnsgrenser og at kirkenes uenigheter tilhører kun det ufullkomne menneskelige nivå. Ifølge denne ideen, forblir Kirken én, men denne enheten er ikke klart nok manifestert i synlig form. Innenfor denne enhetsmodellen, er ikke de kristnes arbeid forstått som en gjenopprettelse av en tapt enhet, men som en synliggjøring av en eksisterende enhet. Denne modellen gjentar læren om «den usynlige kirke» som dukket opp under Reformasjonen.

2.5       Den såkalte «branch theory», som er knyttet til ideen nevnt i det forrige punktet og som fastslår at kristendommens normale natur eksisterer i form av forskjellige «grener», er også helt uakseptabel.

2.6       Den ortodokse kirke kan ikke godta at kristne splittelser årsakes av uunngåelige ufullkommenheter i kristen historie og at de finnes kun på den historiske overflaten og kan helbredes eller overkommes ved kompromiss mellom kirkesamfunn.

2.7       Den ortodokse kirke kan ikke anerkjenne «kirkesamfunnenes likestilling.» De som har falt vekk fra Kirken kan ikke gjenforenes med den i sin nåværende tilstand. De nåværende dogmatiske forskjellene må overkommes, ikke bare oversees, og dette betyr at veien til enhet ligger i omvendelse, konversjon og fornyelse.

2.8       Den ortodokse kirke godtar heller ikke ideen om at splittelsene egentlig bare er tragiske misforståelser, at uenigheter bare virker uoverkommelige på grunn av mangel på felleskjærlighet og en motvilje til å forstå at, til tross for forskjeller og ulikheter, er det tilstrekkelig enhet og harmoni i «det viktigste.» Våre splittelser kan ikke reduseres til menneskelige lidenskaper, til egoisme, og heller ikke til kulturelle, sosiale og politiske omstendigheter som etter Kirkens synspunkt er sekundære. Kirken godtar heller ikke argumentet om at Den ortodokse kirke skiller seg ut fra andre kristne samfunn den ikke er i kommunion med kun i sekundære ting. Alle splittelser og forskjeller kan ikke reduseres til forskjellige ikke-teologiske faktorer.

2.9       Den ortodokse kirke avviser også antakelsen om at kristendommens enhet kun kan gjenopprettes ved felles kristen tjeneste til verden. Kristen enhet kan ikke gjenopprettes ved enighet om jordiske affærer, i hvilket tilfelle kristne ville vært enige i det sekundære men fortsatt uenige om det fundamentale.

2.10    Det er ikke tillat å innføre relativisme inn i troen, for å begrense trosenhet til en trang liste med nødvendige sannheter slik at «frihet i det ukjente» kan tillates i alt som ligger utenfor. Selv toleranse for trosforskjeller er uakseptabelt. Men samtidig må en ikke blande sammen trosenhet og uttrykksenhet.

2.11    Kristendommens splittelser er en splittelse i vår opplevelse av troen, ikke bare i dogmatiske formuleringer. Formell dogmatisk enhet omfatter ikke alt som omtales når vi referer til Kirkens enhet, selv om det er en nødvendig forutsetning.

2.12    Kirkens enhet er først og fremst en enhet og kommunion i Sakramentene. Men sann kommmunion i Sakramentene har ingenting å gjøre med såkalt «interkommunion.» Enhet kan kun virkeliggjøres i en identisk nådefylt opplevelse og liv, i Kirkens tro, i det sakramentale livets fylde i Helligånden.

2.13    Gjenopprettelsen av kristen enhet i tro og kjærlighet kan kun komme ovenfra som en gave fra den allmektige Gud. Enhetens kilde er Gud, og derfor vil menneskelige forsøk på å gjenopprette den være forgjeves, for «Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves» (Salme 127.1). Kun vår Herre Jesus Kristus, som har bedt oss være én, kan gi oss styrke til å oppfylle dette budet, for Han er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14:6). Hver ortodoks kristen må være en samarbeider med Gud i frelsesarbeidet i Kristus. Som de hellige fedrene har sagt: Gud frelser oss, men ikke uten oss.

Oversatt fra: Basic Principles of the Attitude of the Russian Orthodox Church Toward the Other Christian Confessions