torsdag 26. mai 2016

Det nye Israel, det nye Jerusalem

av f. John Whiteford


Er Kirken det nye Israel? Denne ideen avvises ofte som «Replacement Theology» (erstattelsesteologi). Og hvordan burde vi tolke uttrykket «det Nye Jerusalem»? Er det himmelen? Kirken? En bokstavelig by? Alle tre? Fader John Whiteford ser på hva Skriften og kirkefedrene har å si om det Nye Jerusalem.

Hl. Paulus’ lære i sitt brev til romerne (11) sier tydelige at de jødene som fornektet Kristus er som grener avbrutt fra oljetreet, som representerer Guds folk – og at konvertertitter fra hedningene er som en vill oljekvist som ble innpodet på det sammet treet. Kirken er Guds Israel (Gal. 6, 16), Israelittene utgjorde Det gamle testaments Kirke, men Det nye testaments Kirke er en fortsettelse av den gamle. Men Rom. 11 sier like tydelig at det fortsatt finnes en fremtid i Guds forsyn for dem som er fysiske etterkommere av det gamletestamentlige Israel, som fornektet Kristus og ble avbrutt fra Kirken, men som én dag vil finne frelse. Og slik snakker vi om Kirken som det nye Israel, men dette betyr ikke at vi ikke på en måte også fortsatt kan snakke om Israel ifølge kjødet.


Vi godtar ikke det noen protestanter lærer, at det fortsatt finnes en egen pakt for jødene, og at de kan frelses ved den gamle Pakt, mens kristne frelses av den Nye. Vi tror heller ikke at etterkommerne til dem som fornektet Kristus har en spesiell rett til Det hellige land som lar dem stjele land fra arabisk-talende kristne, da mange av disse uten tvil er etterkommere av de jødene som fulgte Kristus. Kristne er Abrahams barn i sann forstand, og er derfor sanne arvinger av Guds løfte til ham:

Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I deg skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham (Gal. 3, 7-9).
Fordi vi ikke tror at den moderne staten Israel og Israel i Gamletestamentet er én og samme ting, prøver enkelte protestanter å hevde at dette er antisemittisme, men dette er en falsk påstand. Videre, ville jeg ha sagt at slik misbruk av utrykket ‘antisemittisme’ i et forsøk på å forsvare selv de mest uforsvarlige handlinger begått av staten Israel fører til at utrykket mister sin betydning og til slutt gir større troverdighet til stemmer som virkelig er antisemittiske.

Når det gjelder utrkket «det nye Jerusalem», finner vi dette i Johannes’ Åpenbaring 21, 2:
Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom.
Her er noen eksempler på hva Kirkefedrene sier om dette:

«Det himmelske Jerusalem er de helliges skare som vil komme med Herren, som Sakarja sa: Se, Herren min Gud skal komme, og alle Hans hellige med Ham [Sakarja 14, 5].»[1]

«Ved Jerusalem symboliserte han de helliges velsignede skjebne og bolig, som han figurativt kaller Jerusalem både her og i de følgende versene.»[2]

«Byen bygges av de hellige om hvem det står skrevet, Hellige stener triller over landet, [Sakarja 9, 16] og har Kristus som sin hjørnestein. Det kalles en «by», siden det er boligen til den kongelige Treenighet – for [Treenigheten] bor og vandrer deri, slik Han har lovt – og det kalles «brud», siden den er bundet til Herren og forenes med Ham i den høyeste, uoppløselige bånd.»[3]

Vi finner noe liknende i Heb. 12, 22 (Men dere er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem), og i Gal. 4, 26 (Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor). Begge disse skiller mellom det himmelske Jerusalem og den gamle Pakt og de som nekter å motta den nye Pakt.

Fra disse versene, og fra det Kirkefedrene sier om dem, tror jeg vi kan si at det nye Jerusalem referer til Kirken, til de hellige i himmelen og til himmelen selv.





[1] Apringius of Beja, Tractate on the Apocalypse 21:2, quoted in Ancient Christian Commentary on Scripture: New Testament, Vol. XII, William C Weinrich, ed. (Downers Grove, IL: Intervasity Press, 2005) p. 355.
[2] Oecumenius, Commentary on the Apocalypse, 20:13-21:2, quoted in Ancient Christian Commentary on Scripture: New Testament, Vol. XII, William C Weinrich, ed. (Downers Grove, IL: Intervasity Press, 2005) p. 355.
[3] St. Andrew of Caesarea, Commentary on the Apocalypse, 21:2, quoted in Ancient Christian Commentary on Scripture: New Testament, Vol. XII, William C Weinrich, ed. (Downers Grove, IL: Intervasity Press, 2005) p. 356.

onsdag 25. mai 2016

Internett og det åndelige livet



Eldste Ephraim av Vatopedi
Utdrag fra en tale ved konferansen: «International Conference on Digital Media and Orthodox Pastoral Care» i Athen 2015.


Den raske utviklingen av informasjonsteknologi de siste to tiår har virkelig gitt noen overraskende resultater, ting vi ikke engang kunne drømme om på sytti - og åttitallet. Jeg tenker på Internett, e-post, web-baserte ressurser, sosiale nettverk; dette har blitt del av vårt daglige liv, arbeid, vitenskap, utdannelse, kunst og underholdning.

Internett har gjort det mulig for oss å redusere, ja til og med å eliminere det som før var en uoverstigelig distanse. For eksempel kan nyheter bli formidlet gjennom Internett fra en side av jorda til en annen i løpet av få sekunder. Dette erfarer vi alle. På samme måte kan samtaler, og til og med øyekontakt, nå foregå med letthet, uavhengig av avstand. Den eneste betingelsen er at brukerne har nettforbindelse. Ja, det å bruke Internett er nå så enkelt at selv et barn eller en eldre person med letthet mestrer det.

Slik kan også Guds ord nå formidles hvor som helst i verden. Det jeg sier nå fremfor dere her, kan bli tatt opp og spredd til tusen eller millioner av brukere. Eller det kan formidles online som det jo også gjøres med denne konferansen.

Vi må ta inn over oss at Guds ord ikke er simpel menneskelig tale, men at Guds ord bærer med seg Guddommelig kraft som kan åndelig sett fornye og trøste mennesker. Dette kan også skje gjennom bruken av Internett. Vi vet om mange tilfeller hvor mennesker – ateister og avgudsdyrkere fra India, Japan, Nepal – har funnet Ortodoks tro gjennom Internett. De har fått muligheten til å bli født på ny, fordi de fant det de søkte i dette livet: Jesus Kristus.

For ikke lenge siden besøkte Hollywood – stjernen Jonathan Jackson vårt kloster. Jeg spurte han hvordan han ble Ortodoks. Han kunne fortelle meg at Internett hadde hjulpet han veldig mye i prosessen. Videre vet vi at mange kristne som hadde falt fra troen på Gud, har blitt hjulpet gjennom Internett og har kommet tilbake til Ham, funnet seg selv, og funnet sin plass i denne verden. Det finnes mennesker som har vært på mismotets rand, men som gjennom å høre på en eller annen tale på Internett har funnet det nødvendige åndelige styrke og håp til å vende om å begynne å gå på den åndelige veien.

Når jeg har sagt dette vil jeg også legge til at Guds ord, slik vi ortodokse forkynner, er mindre nærværende på Internett sammenlignet med andre «ord». Når jeg sier andre «ord», så sikter jeg til vitenskap, økonomi, politikk, og slike fenomener som mote, show-business, eller til og med slike fordervede sider som jo dessverre har veldig mange besøk.

Slik jeg ser det er det nødvendig idag at Guds ord må få en sterkt og kraftfullt nærvær Online. Majoriteten av menneskene idag er desorientert, de går stadig inn i blindgater. Også idag vil Guds ord kunne trøste og ta seg av mennesker, gi kunnskap, og forsikre mennesket om muligheten for det evige liv. Guds ord formidlet gjennom Internett kan ha en helbredende funksjon for mennesket. Eksempelvis har det blitt konstruert digitale bibliotek. Disse bør med tiden utvides og gjøres større. Arven og visdommen fra De hellige fedre, med sine vidunderlige tekster, bør gjøres tilgjengelig og brukes så mye som mulig på den mest moderne og optimale måte. Digitaliseringen og kategoriseringen av Fedrenes skrifter gjør at brukere av Internett kan finne tekster og informasjon om emner som interesserer dem. En digitalisering og fremvisning av Guds ord, De hellige fedre og de Eldste gjennom ulike web-sider, vil bringe mange åndelige fordeler til våre samtidige medmennesker.

Eldste Ephraim av Katounakia sa: «Å, det var leit at det ikke var mulig å ta opp ordene til Eldste Joseph». Vi forstår at dette virkelig er viktig når det kommer til ord som er ytret av mennesker som har erfart på det personlige plan den usynlige åndelige krigen. Hellige Paisios sa: «Skriv ned alt åndelig du hører, såvel som den erfaringen du hører andre har hatt. Det kommer en tid da du selv kan bli utslitt og lide av åndelig mangel».

I de siste årene har det vært en stor vekst av publikasjoner av bøker med teologisk innhold, spesielt her i Hellas, men også i andre Ortodokse land. Dessverre finnes det Ortodokse troende som på grunn av språkproblemer ikke har tilgang til disse verdifulle tekstene. Vi ser også at den ordinære boken som er printet på papir nå er kommet i en seriøs krise, mens de elektroniske bøkene er i vekst. Vi må benytte oss av denne trenden. Vi kan si at alt som er godt er til Guds ære, når det gjøres i sannhet.

Internett er også et moderne verktøy som baner veien for globalisering. De som ønsker å spre sine ideer for global historie, global økonomi, en global stat og en global leder, de vet også hvordan de skal bruke Internett for å spre sine ideer. De bruker dette verktøyet på et høyt nivå. Hvorfor skal da ikke vi Ortodokse også bruke dette for å vise ortodoksiens rolle i verden? Hvorfor skulle ikke vi bruke det for å skape større enhet blant Ortodokse kristne og dermed også som et verktøy for misjon?

Jeg vil derfor si at en passende bruk av Internett er avhengig av personen som gjør bruk av det. Det er en selvfølge at Internett ikke kan erstatte en levende kontakt. Ingen kan oppnå et høyt nivå av åndelighet gjennom Internett alene. Ortodoks kristendom er sentrert om personen. Vi prioriterer derfor å se verdien til hver eneste person, til den enkelte person. Internett er et verktøy, et instrument som både hjelper oss og gjør det lettere for oss på mange måter, men hvis de troende skal leve et autentisk åndelig liv, må de ha personlig kontakt med sin åndelige far. Det er derfor essensielt å ha kommunikasjon med andre trossøsken, for å erfare kjærlighet og for å ta del i Kirkens mysterier. Det finnes jo også tilfeller, der en utstrakt bruk av Internett – selv når det er gjort med gode åndelige hensikter – kan skape avhengighet som resulterer i asosial isolasjon og mangler i utviklingen av personligheten. Derfor kan også Internett ha negative sider ved seg: Istedenfor å lede oss nærmere Kristus kan det føre oss bort fra Gud. I lys av dette bærer vi et stort ansvar for å fremme og dele Guds ord, ved å bruke de mest kreative, nyttige og moderne metoder. Samtidig må vi veilede de troende om hvordan de kan bruke Internett på en god måte, idet vi også påpeker alle de negative konsekvenser som følger av misbruk av denne teknologien.



http://www.pravmir.com/elder-ephraim-of-vatopedi-the-internet-and-spiritual-experience/

tirsdag 24. mai 2016

Forklaring av Davids første Salme

av Munk Euthymios Zigavenos (+1118)


Den første Salmen mangler overskrift i den hebraiske teksten, og det gjør også den andre. Den inneholder en velsignelse og ros for de fromme og oppriktige, og en anklagelse mot de ugudelige og syndige.

Salig er den mann som ikke vandret i ugudeliges råd og ikke sto på synderes vei og ikke satt i spotteres sete (Salme 1, vers 1).
Ifølge Hl. Basilios den Store, når det tolkes på rett måte, referer ordet «salig» til Gud, «den Salige og alene Mektige» (1 Tim. 6, 15) som Apostelen sier, og Gud gir da oss dette navnet, ifølge den samme Hl. Basilios, slik at vi også kunne kalles salige. På samme måte ga Han oss ordet «gud», så vi kunne bli kalt guder, ifølge Salmeverset der det står, «Jeg har sagt: dere er guder» (Salme 81, 6), slik vi har blitt gitt mange andre navn som tilhører Gud. Navnet «salig», som Hl. Basilios sier, er derfor en frukt og følge av fullkommen dyd, og betegner den som er foruten fordervelse og død. For μακάριος (salig) betyr, «han som hverken ser fordervelse eller død,» fra - en negativ prefiks – og fra κηρός, som betegner vår dødelige andel, mens den første μ er overflødig.

Denne saligprisningen, dog David bruker hannkjønn, inkluderer også kvinner, og refererer til helheten ved en del. Det vil si, det dekker begge menneskekjønn fordi «mannen er kvinnens hode» (1 Kor. 11, 3), ifølge Apostelen Paulus. Slik andre kroppsdeler er tilknyttet hodet, er kvinnen forent med mannen, og er del av ham. Og siden menneskets natur er én og felles for både mann og kvinne, er belønningen for gode gjerninger felles for begge to, og i denne forstand er det ikke noe forskjell på mann og kvinne.

David ga disse ordene en viss, naturlig rekkefølge. For roten og årsaken til alle legemlige handlinger og gjerninger er det råd og den tanke som oppstår i menneskets hjerte, slik Herren selv sa at de onde tanker som gjør oss urene kommer fra hjertet (Matt. 15, 19). Av den grunn holder vi mennesker først råd, deretter tar vi et valg og en avslutning basert på vårt råd, og til slutt gjør vi det vi har bestemt oss for, slik den guddommelige Basilios sier. Den ugudelige er en ateist eller en avgudsdyrker, og synderen er den som tror på Gud, men lever et lovløst og syndig liv. Spotteren er den som ikke bare er syndig, men som forderver andre og sprer sin synd til dem, slik en som er syk smitter andre med sin sykdom. Det er derfor David velsigner den kristne som holder seg unna disse tre og hverken har del i de ugudeliges råd imot Gud, selv ikke tilfeldig, ifølge Hesychios (for jeg tror det er dette David mener med vandring), og heller ikke omgås syndernes vei i ondskap – selv om han, som menneske, av og til blir dratt inn i en uvane uten å ville det – og heller ikke har felleskap med perverse spottere i deres stahet og iherdighet i synd, med dem som også forderver andre, og om hvem Salomo sa, «Den som er overmodig og opblåst, kalles en spotter» (Ordsp 21, 24). For setet David nevner her representerer iherdighet.

Dette verset kan også tolkes på en annen måte. […] syndernes vei er djevelens vei, i følge Didymos, frodi den som ikke står på djevelens vei vil finne frem til Kristus, som er veien der mennesker går til godhet, siden kun Han sier, «Jeg er veien» (Joh. 14, 6). Spotternes sete er onde menneskers lære, ifølge Asterios, fordi det er ikke nok bare å flykte fra ondskap for å oppnå fullkommen dyd, men en må også gjøre godt: «Vik fra ondt og gjør godt» (Salme 33, 15) og «Hold opp å gjøre det som er ondt. Lær å gjøre det gode» (Jes 1, 16-17). Derfor fortsetter David med å si:

Men hans lyst er i Herrens lov og på Hans lov grunder han dag og natt (vers 2).
Salig er den kristne, sier han her, som ikke bare har ungått felleskap med slike ugudelige, syndere og spottere, men i tillegg har harmonisert sin vilje med Herrens lov og ønsker og elsker kun det som Loven gir bud om. Over disse budene grunder han til alle tider, og ved dem irettesetter sitt liv og styrer det vel. For Gud ga bud ved Moses og sa:

Og disse ord som Jeg byder deg idag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp. Og du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne (5 Mos 6, 6-8).
David fortsetter så med å beskrive hva slags frukt som bringes frem ved å grunne over den guddommelige loven.

Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hva han gjør, skal han ha lykke til (vers 3).
Dersom en alltid grunner over den guddommelige lov, sier han, vil en være den som, plantet ved de guddommelige ords bekker og vannet ved deres lære, blomstrer som et tre planetet ved rennende bekker og bringer frem dyder som frukt i sin tid. Bladene som ikke visner er ydmykheten, som dekker og beskytter dydene, som er det forstandige treets frukt. Vi kan også tolke dette på en annen måte, at frukten er den åndelige rikdommen av guddommelige gaver som høstes ved streben og askese, og at bladene er håpet om frelsen som, ifølge Theodoret, dekker slik askese til alle tider, slik at den oppriktige ikke føler deres tyngde, på grunn av belønningen de vil bringe i den kommende verden.

Det er passende at Profeten og Kongen sammenliknet guddommelige ord med vann, fordi de vanner og metter sjelen på noetisk vis, slik vann vanner og gir liv til plantene. For Herskeren Kristus beskrev også sin lære som vann, og sa, «Om noen tørster, han komme til Meg og drikke. Den som tror på Meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann» (Joh 7, 37-38). Igjen, «den som drikker av det vann Jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste» (Joh. 4, 14). Gud samarbeider med et slikt menneske i alle ting, som David sier et annet sted: «Herren gjør en manns gang fast, og Han har velbehag i hans vei» (Salme 36, 23). Og Apostelen sier at «alle ting tjener dem til gode som elsker Gud» (Rom 8, 28). Hl. Paulus sier «alle ting» for å vise at den som oppnår Guds kjærlighet aldri vil gjøre noe ondt. Derfor vil han i alle sine handlinger ledes rett av Gud. Etter å ha formant mennesker til dyd ved sine gode og gledelige ord, fortsetter David med å formane dydenes idrettsmenn med det motsatte – med sørgelige ord – og sier:

Ikke så de ugudelige, ikke så (vers 4a).

Det vil si, ugudelige mennesker vil hverken spire eller bære frukt, og de vil heller ikke nyte de goder som den kristne som grunner over Guds lov. Ifølge Theodoret, sier Profeten «ikke så» to ganger, for å legge vekt på sine ord og mer tydelig vise forskjellen mellom den fromme og ugudelige.

Men de er lik agner, som vinden blåser vekk fra jordens åsyn (vers 4b).
Akkurat som vinden blåser vekk agner, og sprer dem fra ett sted til et annet, vil den djevelen spre de ugudelige. Det David kaller jordens åsyn er jordens synelige overflate, som [på gresk] også kalles jordens rygg, fordi på denne bærer jorden planter, dyr og andre ting, mens jordens dyp kallers dens fang. David bruker ordet ugudelige om de tidligere nevnte ugudelige, syndere og spottere. Ifølge Hl. Athanasios og Hesychios, kan de ugudelige også tolkes som jødene som, fordi de var uten ærbødighet for Guds Sønn, ble spredt verden rundt lik agner etter de hellige Apostlenes lære blåste frem og romerrikets hær stormet mot jødene som en sterk vind og ødela Jerusalem, deres hjem.

Derfor skal ugudelige ikke reise seg i dommen (vers 5a).

Se her, mine kjære, hvordan Helligånden taler gjennom David med nøyaktighet, fordi Han sier ikke bare at de ugudelige ikke skal reise seg, men tilføyer «i dommen.» For de vil reise seg, men ikke for å dømmes, siden de er selvdømte ifølge det som står skrevet – «den som ikke tror, er allerede dømt» (Joh. 3, 18) – men de vil reise seg for å bli irettesatt og straffet, ifølge Gullmunn og Theodoret. Vi må bemerke at Moses ikke talte (tydelig) om Oppstandelsen. David var den første som lærte dette tydelig.

Og syndere ikke i de rettferdiges råd (vers 5b).

Her kaller han syndere dem som ikke er utroende, men til troende som allikevel er fordervede og, i sin ondskap, vil dømmes og drives langt fra de rettferdige. I De hellige skrifter kalles rettferdige ikke bare de som har rettferdighetens dyd, men alle de hellige generelt som har blitt rettferdiggjort av Gud for deres dyders skyld.

For Herren kjenner de rettferdiges vei (vers 6a).

Med disse ordene viser David at intet menneske kan unslippe og skjule seg for Gud, fordi Gud kjenner hans gode veier og de rettferdiges handlinger, akkurat som David sier et annet sted, «Herren kjenner de ulasteliges veier» (Salme 36, 18), mens Moses sier, «Herren skal åpenbare hvem som tilhører Ham, og hvem som er hellig» (4 Mos 16, 5). Siden Herren også sa, «Jeg er veien» (Joh 14, 6), kjenner Han også dem som vandrer ved Ham; dvs. ved Hans bud. Men Gud taler som om Han ikke kjenner de ondes stier, fordi de er uverdige den kunskap verdig Gud. Derfor spør Gud Adam, etter han hadde brutt Guds bud, som om Han ikke visste, «Adam, hvor er du?» (1 Mos 3, 9). På samme måte spurte Han Kain, etter han hadde drept sin bror, «Hvor er Abel, din bror?» (1 Mos 4, 9). Og Gud stillte mange andre liknende spørsmål.

Men de ugudeliges vei går til grunne (vers 6b).

De rettferdige og helliges gode gjerninger vil vare i evighet som deres rikdom og seierskroner, men de ugudelige og ondes syndige gjerninger, som David her kaller deres vei, vil ødelegges og bli til intet. Ifølge Theodoret, likner disse ordene det Hl Paulus sier, «Om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen» (1 Kor 3, 15).

mandag 23. mai 2016

Hvordan unngå onde tanker?



Hvordan unngå onde tanker?


Fra en samtale med Eldste Ephraim, Abbed av Vatopaidi, Det hellige fjell.

Eldste Ephraim er kjent for sin dype åndelige veiledning og tydelige tale. Nedenfor svarer han på noen spørsmål som knytter seg til tankens strøm, og hvordan man som kristen skal forholde seg til dette.

Eldste, hva er syndige tanker og hva kjennetegner dem åndelig sett?

Slike tanker står i opposisjon til Guds vilje og de virker i det menneskelige intellekt, enten det skjer med viljens tilslutning eller uten. Vårt sinn hviler aldri. Enten produserer sinnet tanker selv, eller så vil virkeligheten utenfor oss vises i vårt sinn.

Hvor kommer slike tanker fra?
Deres kilde er enten menneskets lastefulle og begjærlige hjerte, eller så kan kilden være demonene. Kristus åpenbarer for oss: «For fra hjerte kommer onde tanker, mord, hor. (Matt. 15,19). Lidenskapene skapes og næres av syndige tanker. Demonene er spesielle vesener som næres av et uutgrunnelig hat for menneskene og søker å forhindre menneskets frelse på alle måter. Deres hovedoppgave er å plante ondskap, okkultisme, sjofelhet , syndfulle og blasfemiske tanker i menneskets sinn.

Det finnes selvfølgelig også gudommelige tanker, som har sin kilde i Gud selv og i helgenene. Dette er tanker som oppmuntrer til omvendelse og bringer trøst og forsoning til de som er plaget og opplyser de som gjør godt slik at de «kan kjenne de dype ting i Gud» (1. Kor. 2,10).

Menneskets åndelige fremskritt kan først å fremst kjennes på hvordan tankene er. Vi må fremdyrke de rene, hellige og guddommelige tanker. Vi må gjøre sinnet om til en fabrikk av gode tanker, som den velsignede Eldste Paisios ville ha sagt det.

Hvordan kan vi identifisere disse gode tankene, og hvordan skiller vi dem fra andre syndige tanker?

Vi kan observere sinnet vårt gjennom årvåkenhet (nipsis), og dermed bli sensitive ovenfor tankene. Årvåkenhet er måtehold, det vil si at det er den oppmerksomhet og bevissthet jeg har imot mitt eget sinn.

Dette oppnår vi gjennom å påkalle det navn som æres over alle andre navn, Kristi gode og majestetiske navn. Bønnen «Herre Jesus Kristus, miskunne deg over meg en synder!» er det beste våpenet mot de onde ånder og de begjærlige lidenskapene. Og ikke minst har Jesu navn evnen til å ivareta sinnet, som er kontrollert av og våker over tankene.

Tanker er derfor som flymaskiner som flyr i luften. Det at de flyr over oss, trenger ikke vi bry oss noe om. Vi må tenke slik om onde tanker også. Vi må ikke tillate dem å lande hos oss, eller akseptere dem, eller gi dem vår tilslutning.

Hva er forskjellen mellom begjær og tanke?
Begjæret er den sinnstilstand vi er i når vi vil ha noe. Når vi ønsker noe er det en bevegelse i hjertet, mens tankene forflytter seg i intellektets område.

Først begjærer vi, og etterpå blir begjæret uttrykt i vårt indre gjennom tankene. Begjæret er begynnelsen, roten. Ved å kunne det syndige begjæret, fri vi også oss selv fra syndige tanker. Dette er grunnen til at Herren selv la vekt på følgende: «Men jeg sier dere, at den som ser på en kvinne med begjær har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte (Matt 5, 28). Herren ønsket at vi skulle kutte lidenskapenes rot.

Hellige Gregor Palamas sier at når den troende kjemper i bønn, blir tankevirksomheten renset, akkurat som hjertet (som fremvirker tankene) ikke kan renses uten at sjelens drifter renses.

Må vi skrifte alle våre tanker?
Tankene som kommer i tusentall i sinnet vårt i løpet av en dag er utallige. Mange av tankene er unyttige, vonde og syndige. Demonene vet godt hvordan de skal kultivere disse tankene. Vi er imidlertid kun ansvarlige når vi gir vår tilslutning til dem, når vi gjør tanker om til praksis.

Vi må bedømmer hvordan vi skal behandle tankene, ut fra hvilken åndelig tilstand man som person er i. Det vil si at for en som mer fullkommen åndelig sett, en person som har stor åndelig kunnskap og evner å lede sine tanker rett, vil kun det å gi sin tilslutning til en syndig tanke være en synd. For noen som nettopp har begynt på den åndelige veien i livet sitt, vil kanskje ikke en slik ting tilregnes ham som synd.

Det menneske som kjemper på riktig vis bekjenner i skriftemål de tanker som ikke slipper taket i dem, de som ikke bønnekamp alene kan utslette. Det er ikke mulig å bekjenne alle sine tanker. Det å prøve på noe slikt ville innebære en psykologisk lidelse. Noen kommer til skriftemålet med en notatblokk, hvis de har skrevet ned alle sine tanker, hundrevis av tanker som daglig strømmer gjennom intellektet. Dette er ikke riktig. Ikke bare trøtter de ut sin åndelige far eller presten de bekjenner til, de vil heller ikke ha noen åndelig nytte av slike skriftemål. Det er ikke dette vi mener med å være observant på sine tanker, dette er ikke en frukt av årvåkenhet eller åndelig vekst. Det er en sykdom.

Kan vi nærme oss Den hellige kalken hvis det kommer en syndig tanke rett før vi skal ta imot Kristi legeme og blods mysterium?

Selvfølgelig skal man komme frem å motta. Hva er det vi hører lest fra Hellige Johannes Damaskus rett før vi skal motta? «Jeg står fremfor dørene i ditt tempel, og jeg forsaker fortsatt ikke mine onde tanker». Kampen mot tankenes strøm beskrives av Fedrene som vanskelig. Tanken om at man ikke skal nærme seg Den hellige kalken er selv en tanke som vi skal forakte, den er bragt frem i oss av fienden for å ta fra oss Nattverdens velsignelser. Det eneste unntaket måtte være hvis det er en tanke som er forbundet med en dødelig synd som ikke er bekjent i skriftemål. Men jeg tror ikke at noen ville komme til å kjempe med en slik tanke akkurat rett før Nattverden, da tanken allerede har blitt irettesatt av vår samvittighet tidligere.

Finnes det tanker som er spesielt ødeleggende og som fører til åndelig død?

Ja, det er tanker som fortvilelse og håpløshet. Disse tankene, sier fedrene, er som å kutte hode av en som kjemper. Den troende må aldri glemme vår Gud og Fars kjærlighet og nåde, uansett hvor dyp synd de har falt ned i. Menneskene må aldri glemme at det finnes håp, og at omvendelse alltid er en mulighet.

Kristus kom ikke for å dømme verden, men for å frelse verden. Kristus godtok røverens omvendelse, skurken på korset som sto på terskelen til den evige død. Kristus frelste ham, og satt han i Paradis.

Bør ektepar bekjenne for hverandre de tanker de har om hverandre?

Jeg mener de ikke bør det. Det er bedre å bekjenne deres tanker til en felles åndelig far. Vær på vakt mot djevelen, for fra det øyeblikket Gud har gjort to mennesker ett i det hellige ekteskapet, har de blitt ett mål for djevelen, som vil forsøke å skille dem fra hverandre. Denne krigen er de fleste ektepar i dag ikke klar over. I begynnelsen av ekteskapet er alt bare melk og honning og kjærligheten forener dem. Senere begynner uenighet og krangel. De kan komme til å si «jeg liker deg ikke lenger» og «Jeg elsker deg ikke» og slike ting. Alt dette er en krig.

Hvorfor skjer dette? Hvordan kan man etter ti års ekteskap eller mer ende opp med å si at man ikke elsker den andre? Det er bedre at ekteparet fra begynnelsen kommer frem med alle sine vanskeligheter for sin felles åndelige far. Den åndelige far blir opplyst av Den hellige ånd, og vil derfor lede dem riktig fremover, og hans bønn vil bortvise den demoniske kraft som har kommet imellom dem for å adskille dem. Jeg sier ikke at ektepar ikke skal diskutere eller samtale om ting med hverandre for det er helt avgjørende for enhet og kjærlighet. Men jeg sier at de to ikke skal fortelle hverandre syndige tanker som er sådd av djevelen.

Hvordan kan vi kjempe mot tankene?

Med årvåkenhet og bønnen «Herre Jesus Kristus miskunn deg over meg». Hellige Johannes av Sinai sier i sin bok Stigen : «Navnet Jesus er en pest for våre fiender». Våre fiender er våre lidenskaper, syndige tanker og demonene. Det finnes ikke en mer effektiv måte å bekjempe tankene på, enn å si denne bønnen med innlevelse og smerte i hjerte.

Hvis du oppdager en tanke som forblir værende, og til tross for alle dine bønner ikke vil forsvinne, da er det en god ting å bære tanken frem i skriftemålet. Skriftemålet er ydmykhet i praksis, og «Gud gir nåde til den ydmyke» (Jak. 4,6). Skammen vi føler på fremfor vår åndelige far gjennom bekjennelsen av syndige tanker, vil gjøre oss rettferdig fremfor Gud, og Gud vil fri oss fra den kraften fra denne lidenskapen, det vil si den syndige tanken.

Det er også veldig bra og dyrke de gode tankene, og bortvise de dårlige og onde tanker. Dette krever veldig mye flittighet. Forakten vi viser mot de onde tankene som djevelen har sådd hos oss, vil gjøre at den samme djevelen mister kraften, blir avslørt og vil fly fra oss. Djevelen er arrogant, og han ønsker at vi skal stelle med ham og være opptatt med ham. Han kan ikke tolerere å bli bortvist på denne måten.

Så om du klarer å dyrke de gode tanker på denne måten, og avvise de onde, vil det ikke kreve «blod», som Hellige Porphyrios av Kavsokalyva ville uttrykt det. La oss be om Kristi fred, glede og kjærlighet, og ikke bry oss så mye om vårt onde «selv», våre lidenskaper, våre syndige tanker. La oss snu vårt ansikt – hele vår væren – mot Kristus og søke Hans ansikt, Hans nåde. Så skjer det sakte og sikkert, uten at vi merkert det, at vi blir helligegjort, og det gamle mennesket med dets begjær og laster vil flykte fra oss. Det som plaget oss vil forsvinne, og vi vil bli kledd i det nye menneske, det som er «skapt av Gud» (Ef. 4, 24).




tirsdag 17. mai 2016

Kan en historisk kristen være nasjonalist?

f. Andrew Stephen Damick


I det siste har jeg sett nasjonalistisk / rasistisk retorikk fra enkelte som kaller seg kristne. Noen sier at dette bare handler om politikk og ikke har noe å gjøre med religion.

Det er, så klart, en helt sekulær idé å si at én viss del av livet ikke har noe med vår religion å gjøre. Selv om vi ikke trenger å søke teokrati, osv. for å være sanne kristne, kan vi heller ikke slå av vår kristendom når vi driver med politikk. Det er ikke kristent å si at en kan handle på en måte i kirken og på motsatt måte i politikken.

Vær snill å bemerk dere at dette innslaget ikke fremmer en bestemt holdning til grenser, innvandring, globalisering, osv. Det jeg snakker om her er den underliggende ekskluderende filosofien bak nasjonalismen. En kan, for eksempel, bestemme seg for å stenge grensen på grunn av sikkerhet, ikke nasjonalisme, eller for å fremme lokalistiske økonomiske vedtak for å stimulere lokalbedrifter, ikke fordi en frykter kulturforurensing. Jeg kritiserer heller ikke tanken om en «kristen nasjon» (som er en veldig komplisert idé i seg selv) eller bare en nasjon.

[…]

Noen sier deres kristne religion er neutral når det gjelder spørsmål om nasjonalisme, eller at den til og med støtter det. Det er så mange former for religion der ute som kalles kristendom at en ikke kan generalisere alt for mye. Med det sagt, burde de kristne tradisjonene som hevder å ha en historisk suksesjon fra oldkirken gi akt på det som blir sagt i Trosbekjennelsen:

«Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke»

Det er vanskelig å være katolsk i noe annet enn navnet når en er nasjonalist eller rasist:

«Ja, Kirken er for alle, og alle er mine brødre, men dere er ikke som meg, så gå og stå der borte. Jeg kan godt delta i Nattverden med deg, men ikke med deg, skjønner du.»

Det er en grunn til at vi, i ortodokse kristne liturgiske tekster, så ofte ser uttrykket: «den kristne rase.» Kristne er en ny nasjon, et nytt folk der alle forenes i Kristus. En virkelig katolsk kristendom vil ikke inspirere sine medlemmer til å separere folk på grunn av «type» (uansett hvordan det defineres). Kun en sektærisk religion gjør dette.

Å være katolsk (fra det greske ordet katholikos, «helhetlig») er ikke bare å være universal men å romme hele menneskeligheten. Det er ikke et retthetssystem men en kjærlighetsånd. I katolskhet finner vi sannelig riktig lære, riktig tro og riktig tilbedelse. Og i katolskhet finner vi en ånd som inviterer alle til kommunionens intime nærvær. Katolskhet fremmer ikke vranglære, fordi de fleste slike feil er synder imot katolskheten. Og katolskhet fjerner ikke forskjeller, fordi den hadde ikke vært katolsk dersom den påtvang fullstendig ensartedhet.

Det er ikke noe galt med å være av hvilken «type» en nå måtte være – kulturelt, etnisk, nasjonal, osv. og heller ikke med å ønske å bevare og fremme disse tingene. Det blir et problem først når vi prøver å separere og utelukke på grunn av slike ting. Da er det ikke katolsk. Da er det sektærisk.

Historiske kristne har motstått fristelsen fra sektære synder, der en føler at en må skilles fra den andre på grunn av den andres urenheter eller forskjeller. Nei, selv om det finnes virkelige splittelser over ting som troslære, burde våre hjerter sørge over disse splittelsene og søke en løsning. Mindre betydlige forskjeller som nasjonalitet og rase burde i hvertfall ikke splitte oss, fordi slike identiteter er midlertidige uansett, og motsier ikke den ene Kirkens katolskhet.

søndag 15. mai 2016

Akathist til Døperen Johannes

AKATHIST
TIL FRELSERENS STORE
DØPER OG FORLØPER
HELLIGE JOHANNES
Komponert av munken Gerasimos Mikragiannanites
Sjefshymnograf for Kristi Store Kirke


Kontakion i plagal av 4. tone
Til deg, Hærførerske
Som Frelserens Døper og guddommelige Forløper,
større enn alle helgener og den første iblant dem,
opphøyer vi deg, salige Johannes.
Som en omvendelsens høyrøstede forkynner,
opplys du med omvendelsens lys
dem som roper til deg: Fryd deg, store Forløper.

Α
Du ble vist til å være en engel i verden, større enn alle dødelige mennesker, o Døper Johannes (Tre ganger med refrenget: Kristi Døper, be for oss), og i alt gir du oss alle din rikelige betryggelse. Derfor undrer vi oss over din storhet, og roper:
Fryd deg, ved hvilken Treenigheten ble åpenbart;
fryd deg, ved hvilken Satan drives bort.
Fryd deg, Sakarias overjordiske glede;
fryd deg, Elisabeths barn og Guds gave.
Fryd deg, uskuelige høyde av overnaturlig dyd;
fryd deg, de guddommelige gavers stortomtalte dyp.
Fryd deg, for du er høyest blant de hellige;
fryd deg, for du er profetenes skjønnhet.
Fryd deg, Kristi Profet og Forløper;
fryd deg, du som stiger over alle lidenskaper.
Fryd deg, ved hvilken Kristus ble døpt;
fryd deg, ved hvilken fienden ble foraktet.
Fryd deg, store Forløper.

Β
Da Sakarias så Engelen Gabriel, mens han tilrøkte Herrens Tempel, ble han fortalt om din fødsel, o Profet Johannes. Først trodde han ikke, men deretter talte han og ropte:
Halleluja.

Γ
Født av en ufruktbar kvinne, løste den store Johannes sin fars stumhet og fyllte fjellbygdene med glede som en forkynner av større ting. Derfor, med Sakarias, ropte alle:
Fryd deg, stumhetens forløser;
fryd deg, likegyldighetens ende.
Fryd deg, forkynner av de kommende goder;
fryd deg, du som er full av guddommelige nådegaver.
Fryd deg, fruktbare tre som gir guddommelig inspirasjon;
fryd deg, høye palme av profetisk nåde.
Fryd deg, som i et paradoks sprang frem fra en ufruktbar kvinne;
fryd deg, som stråler frem det hellige livets lys.
Fryd deg, barn av guddommelig omsorg;
fryd deg, Guds godhets kar.
Fryd deg, som bringer bud om Kristi fødsel;
fryd deg, som letter lidenskapenes tåke.
Fryd deg, store Forløper.

Δ
Styrke ble gitt deg ovenfra da du i ødemarken bodde fra barndommen av, da du med din mor flyktet fra Herodes’ fryktelige barnedrap. Som en engel ropte du derfor kjærlig til Gud, o Profet, og sa:
Halleluja

Ε
O Profet, du bodde i ødemarken fra barndommen av og viste deg i alt å være englenes likemann, du som er Lovens og Profetenes segl, og førstegrøden av Kristi nye nåde. Derfor besynger i deg inderlig som en engel, og roper:
Fryd deg, ødemarkens diebarn;
fryd deg, Herrens venn.
Fryd deg, Profetenes og Lovens segl;
fryd deg, Guds gavers skattekammer.
Fryd deg, engel ikledd kjød, som en englenes etterlikner;
fryd deg, ukjødelige i kamp som en gudsindig asketiker.
Fryd deg, for du forkynner Herrens nåde før andre;
fryd deg, for du stilner farenes storm.
Fryd deg, nådens store stjerne;
fryd deg, Åndens strålende lys.
Fryd deg, skuer av Guds mysterier;
fryd deg, berømte Døper og Gudseer.
Fryd deg, store Forløper.

Ζ
Med et hellig liv i ødemarken, o Profet, steg du over naturens grenser. For din føde var gresshopper, og villhonning til sinnets styrke, for du gledet deg i den guddommelige sødme, og ropte til Gud:
Halleluja.

Η
Med klædebon av kamelhår og et lærbelte om din lend, forkynte du for alle, o Profet, og ropte: Omvend dere, for Messias er kommet nær og gir alle liv. Derfor roper vi til deg:
Fryd deg, omvendelsens forkynner;
fryd deg, som frir oss ut av galskap.
Fryd deg, som etterliknet englenes liv;
fryd deg, som viste kunskap om de kommende ting.
Fryd deg, Himmelrikets høyrøstede retor;
fryd deg, usigelige goders gudstyrte tunge.
Fryd deg, som tilba Kristus fra livmoren;
fryd deg, som viste Ham for mennesker.
Fryd deg, Kristi gudåndede instrument;
fryd deg, som vasker vekk sjelenes sværte.
Fryd deg, som mottok guddommelige syn;
fryd deg, som våker over oss i det høye.
Fryd deg, store Forløper.

Θ
I ødemarken mottok du det gudommelige ord fra Gud og gikk ut for å forkynne omvendelsens dåp rundt Jordan, o vise. Alle løp til deg og lot seg døpe mens de ropte:
Halleluja.

Ι
Frelseren Jesus viste du for folket i ødemarken, o Profet, og ropte: Se, Guds Lam som tar bort verdens synd. Derfor opphøyer vi din ærverdighet og roper:
Fryd deg, som i legemet er ulegemlig;
fryd deg, som er uten kjød i din askese.
Fryd deg, de guddommelige mysteriers tjener;
fryd deg, den hellige omvendelsens lærer.
Fryd deg, krystallklare bekk med guddommelige nåder;
fryd deg, gullkar som bærer askesens dyder.
Fryd deg, for du forkynner frelse for folkeslagene;
fryd deg, for du sjenker livgivende rikdom.
Fryd deg, som forkynner Kristi menneskevorden;
fryd deg, som forklarer tilgivelse for folket.
Fryd deg, det himmelse lysets mottaker;
fryd deg, som bærer mangfoldige nådegaver.
Fryd deg, store Forløper.

Κ
Du ble sendt på forhånd, slik Profeten sier, for å forkynne Frelserens komme for oss. Da du døpte Ham legemlig i Jordans guddomelige strømmer, o Johannes, ble du sjenket stor nåde og ropte:
Halleluja.

Λ
Med din lyse levemåte ble du verdiget å døpe Kristus i Jordan, o Profet, og du hørte Faderens røst og så Helligånden stige ned over Ham i en dues skikkelse. Derfor roper vi alle til deg:
Fryd deg, som skuer det uskuelige;
fryd deg, som ser fremmede ting.
Fryd deg, du som døpte Kristus i vannet;
fryd deg, du som opplyste oss ved guddommelige bekker.
Fryd deg, for du hørte Faderens røst fra himmelen;
fryd deg, for du ble gitt å se et guddommelig syn.
Fryd deg, du som så den Allhellige Ånd;
fryd deg, du som vasket vekk ødeleggelsens flom.
Fryd deg, som ser det ingen annen kan se;
fryd deg, som fatter ting ufattelige for dødelige mennesker.
Fryd deg, du som er større enn alle profeter;
fryd deg, du som lindrer menneskenes smerter.
Fryd deg, store Forløper.

Μ
Du ble fremvist som en kjempe blant de hellige og større enn alle dødlige menn født av kvinner – se dine nådegaver! Hvem har vist seg til å være saligere enn deg, du underfulle? For du døpte Kristus og ropte:
Halleluja.

Ν
For Lovens skyld trosset du farer, o Johannes, og formante Herodus for sin lovløse handling. Etter du ble halshugd av ham gjorde du hast for å møte dem i dødsriket som Kristi forkynner og forløper, da du gav bud om Hans komme til dem som roper:
Fryd deg, motets munn;
fryd deg, medlidenhetens øye.
Fryd deg, som formante Herodes dårskap;
fryd deg, som plukket ut lidenskapenes torner.
Fryd deg, Kristi forkynner og forløper til dem i dødsriket;
fryd deg, Guds forskrifters velduftende blomst.
Fryd deg, for du tørker inn syndens myr;
fryd deg, som åpenbarer lidenskapsløshetens styrke.
Fryd deg, kilde som strømmer frem legedom;
fryd deg, lykt som lyser over oss.
Fryd deg, som så og døpte Kristus;
fryd deg, som ødela fiendens bedrag.
Fryd deg, store Forløper.

Ξ
Du viste deg å være fremmed for verdslige ting, o Profet, sannelig over denne verden. Ja, hvem undres ikke over deg? For du rørte ved hodet til alles Konge. Derfor beundrer vi din stråleglans og roper:
Halleluja.

Ο
I alt strålende og helt forherliget som Frelserens store Døper var du, o underfulle Johannes. Alle undret seg over dine mektige gjerninger, og du gir rikelig nåde til dem som roper til deg med fromhet:
Fryd deg, lysende morgenstjerne;
fryd deg, lysbærer fra det høyeste.
Fryd deg, avholdenhetens guddommelig malte bilde;
fryd deg, lidenskapsløshetens guddommelig plantede eng.
Fryd deg, strålende sol som skinner med asketiske dyder;
fryd deg, dyrkede jorde som bærer frem sjelsmettende goder.
Fryd deg, for du ble halsugd ved Herodes’ ordre;
fryd deg, for du gir rolighetens seierspris.
Fryd deg, de troendes urokkelige grunnlag;
fryd deg, vår glede og støtte.
Fryd deg, du som begrenser lidenskapenes iver;
fryd deg, som leger sjelenes fordervelse.
Fryd deg, store Forløper.

Π
Sammen med sine stormenn feiret Herodes sin fødselsdag med et ufyselig drikkelag, og kappet av ditt hode, o Forløper, uten å akte din helligdom. Men vi opphøyer deg og roper med tro til Treenigheten:
Halleluja.

Ρ
Kristi Kirke farger sin kledning purpur i ditt blod og forherliger Brudgommen Kristus, mens den forkynner deg som Brudgommens guddommelig-ærede venn, o guddommelige Forløper, og som rett er, roper til deg:
Fryd deg, Hjelperens bolig;
fryd deg, Herrens Forløper.
Fryd deg, kyskhetens velduftende kar;
fryd deg, fromhetens eviglysende lykt.
Fryd deg, Kristi, alles Konge, nærmeste venn;
fryd deg, urokkelige grunnvoll for de gudsindige.
Fryd deg, som helliget landet rundt Jordan;
fryd deg, som gjør den Menneskevordnes herlighet stor.
Fryd deg, du som æres av engler;
fryd deg, du som er en fiende for demoner.
Fryd deg, du som åpenbarer Kristi godhet;
fryd deg, du som bringer oss uendelig glede.
Fryd deg, store Forløper.

Σ
Dine hellige disipler svøpte og gravla ditt guddommelige og allhellige legeme, mens de besang dine guddommelige dyder, o Forløper, og til Frelseren ropte:
Halleluja.

Τ
Vi stiller oss trofast rundt din hellige hodeskalle, som ble åpenbart fra jordens dyp som en guddommelig helligdom og et Åndens skrin, kysser det og mottar helligdom derfra, mens vi roper:
Fryd deg, Herrens tjener;
fryd deg, vår mektige beskytter.
Fryd deg, som er større enn alle de hellige;
fryd deg, fremst blant asketiske fedre.
Fryd deg, møydommens sanneste mål;
fryd deg, guddommelige-spilte lyre som gleder de troende.
Fryd deg, for du leder oss på omvendelsens vei;
fryd deg, for du tørker inn hver onde bekk.
Fryd deg, de troendes hellige opphøyelse;
fryd deg, vår guddommelige fryd.
Fryd deg, hærfører for ærverdige asketikere;
fryd deg, veileder for dine disipler.
Fryd deg, store Forløper.

Υ
Ved et opphøyd liv, som en helliget fra ditt mors liv, o Johannes, og ved ditt åndelige forrang undret de seg som så deg leve som en legemlig engel, og de roper alle til Gud:
Halleluja.

Φ
Djevlenes skare skjelver foran din rikelige nåde, o berømte Profet, mens de troende fryder seg i deg, og daglig høster din underfulle betryggelses gaver. Til deg roper vi med ærefrykt:
Fryd deg, vår store beskytter;
fryd deg, som berger dem i fare.
Fryd deg, sammensetning av rikelige nådegaver;
fryd deg, utgytelse av guddommelig medlidenhet.
Fryd deg, Guds kjærlige miksunns høylytte horn;
fryd deg, vindstille havn for sjeler i nød.
Fryd deg, for fra deg strømmer frelsens sødme frem;
fryd deg, for du letter ulydighetens tåke.
Fryd deg, som er full av nådes sødme;
fryd deg, vår vokter som aldri slumrer.
Fryd deg, Satans klagesang;
fryd deg, ved hvilken Frelseren frelser oss.
Fryd deg, store Forløper.

Χ
Forløper Johannes, den nye Nådes forkynner, fyll våre hjerter med Nåde. For deg har vi som en beskytter og hjelper, og som en inderlig forbeder foran Kristus, o allhellige, og mens vi nærmer oss deg, roper vi:
Halleluja.

Ψ
Ved å synge for deg, o Johannes Forløper, opphøyer vi deg. For du er stor i Herrens øyne, slik engelen sa. Sjenk oss derfor din veldige nåde, når vi roper:
Fryd deg, du som er større enn alle de hellige;
fryd deg, som på ingen måte er lavere enn englene.
Fryd deg, Apostlenes ærede førstegrøde;
fryd deg, betryggelse for sjeler i nød.
Fryd deg, Kristi Kirkes uovervinnelige festning;
fryd deg, sverd som hugger ned all fiendtlig galskap.
Fryd deg, Johannes, Forløper, Profet og Martyr;
fryd deg, Kristi forkynner ved Helligåndens kraft.
Fryd deg, lykt og sødme for min sjel;
fryd deg, glede og støtte for mitt sinn.
Fryd deg, for ved deg finner jeg håp om frelse;
fryd deg, for ved deg rettledes mitt liv.
Fryd deg, store Forløper.

Ω
O Herrens Profet og berømte forkynner, høyest og størst blant de hellige (Tre ganger med refrenget: Kristi Døper, be for oss), ta imot fra mine besudlede lepper denne min lovsang som et velduftende røkofer, og hjelp meg så jeg kan rope:
Halleluja.

Første ikos gjentas
Du ble vist til å være en engel i verden, større enn alle dødelige mennesker, o Døper Johannes, og i alt gir du oss alle din rikelige betryggelse. Derfor undrer vi oss over din storhet, og roper:
Fryd deg, ved hvilken Treenigheten ble åpenbart;
fryd deg, ved hvilken Satan drives bort.
Fryd deg, Sakarias overjordiske glede;
fryd deg, Elisabeths barn og Guds gave.
Fryd deg, uskuelige høyde av overnaturlig dyd;
fryd deg, de guddommelige gavers stortomtalte dyp.
Fryd deg, for du er høyest blant de hellige;
fryd deg, for du er profetenes skjønnhet.
Fryd deg, Kristi Profet og Forløper;
fryd deg, du som stiger over alle lidenskaper.
Fryd deg, ved hvilken Kristus ble døpt;
fryd deg, ved hvilken fienden ble foraktet.

Kontakion gjentas:
Som Frelserens Døper og guddommelige Forløper,
større enn alle helgener og den første iblant dem,
opphøyer vi deg, salige Johannes.
Som en omvendelsens høyrøstede forkynner,
opplys du med omvendelsens lys
dem som roper til deg: Fryd deg, store Forløper.

Omvendelse, o guddommelige Forløper,
gi du meg, Gerasimos, som vever disse vers til din ære


Oversettelse: Prest Kristian Akselberg
London, Mai 2016