Vi må ikke bryte teologiens enhet

av Metropolitt Hierotheos av Nafpaktos

I våre dager er det mye snakk om «post-patristisk teologi.» Uansett hvordan en definerer dette fenomenet, er én ting sikkert, at det er en «teologi» som endrer ortodoks kirkelig teologi og forbinder det med såkalt «vitenskapelig» teologi, som på mange måter dekonstruerer alle de grunnleggende prinsippene i Kirkens teologi.

Mange teologer, ved bruk av logikk, refleksjon og bibelske studiemetoder utviklet i protestantiske land, prøver å tolke de profetiske, apostoliske og patristiske tekstene ved metoder forskjellige fra den gitt dem av ortodoks teologi. Jeg vil her si noe om ett aspekt av denne tolkningen.

Professor Savvas Agourides, som er godt kjent av alle moderne teologer, og som jeg selv hadde som professor i Nytestamentlige studier ved Den teologiske skole i Thessaloniki, snakker om «forsøk» innen bibelske akademiske kretser på å bryte kontinuiteten og enheten mellom det bibelske budet og kirkelig Tradisjon.»

Hva betyr denne virkeligheten?

Protestantiske bibelske forskere, som noen ortodokse bibelske teologer ser opp til og setter like høyt som kirkefedrene, som de ikke anser som skolerte, er enige med ideen om at det er et lærebrudd mellom profetene, apostlene og kirkefedrene. Innenfor dette perspektivet sier de at de gammeltestamentlige profetene hørte om Gud, mens apostlene så Gud. De skiller mellom profeter før babylonisk eksil og etter babylonisk eksil. De skriver om Det gamle testaments protokanoniske og deuterokanoniske bøker samt en Første Jesaja, en Andre Esaja og en Tredje Esaja. De skiller mellom historiens Kristus og troens Kristus. De taler også om forskjeller mellom «skolene» til Evangelisten Matteus, Evangelisten Johannes og Apostelen Paulus. De skriver om hvordan ekklesiologien til den tidlige Kirken ble endret av kirkefedrene, og mange andre ting.

Studenter i våre teologiske skoler blir lært slike ting av moderne professorer og så overfører disse teologene dem uvitende til Kirkens fylde, enten ved religiøse studier i skolen, prekener eller organiserte møter.

Kirkens lære står i motsetning til denne holdningen, fordi det ifølge Kirkens teologi ikke er noe splittelse eller brudd mellom profetenes, apostlenes og kirkefedrenes teologi, siden alle hadde samme opplevelse av Gud. Forskjellen er at de gammeltestamentlige profetene og rettferdige opplevde Ordet før Han ble kjød mens apostlene i Det nye testament og kirkefedrene opplevde det menneskevordne Ord. Derved er opplevelsene identifiserte, som vi bekjenner i Ortodoksiens Synodikon: «Som profetene har sett, som apostlene har lært, som Kirken har mottatt, som Lærerne dogmatiserte…» Men de hellige gjennom tidene har uttrykt sine åpenbaringsopplevelser med datidens terminologi. Annen forskjell enn dette finnes ikke.

«Post-patristiske teologer», som narrer seg selv til å tro de driver med vitenskap, overfører til den ortodokse verden protestantenes problemer, som, fordi de tok avstand fra Kirkens Tradisjon og fedre, gransker og tolker de bibelske tekstene med sine egne logiske meninger, og undersøker bokstaven mens ånden i de bibelske og patristiske tekstene går dem forbi. Spørsmålet oppstår: Hvorfor bryter post-patristiske teologer, bevisst eller ubevisst, med den ortodokse lære slik den ble uttrykt av kirkefedrene? Hvorfor undergraver de ortodoksiens lære, slik vi finner den i Kirkens liturgiske tekster og tilbedelsestradisjon, for den vitenskapelige teologiens skyld? Hvorfor bryter de enheten mellom profetene, apostlene og fedrene?

Oversatt fra: Διάσπαση τής ενότητας στήν Θεολογία i Εκκλεσιαστική Παρέμβαση.