Bien og fluen

av Hl. Paisios av Det hellige fjell Athos

Jeg kjenner fra erfaringen at i dette livet er mennesker delt inn i to kategorier. En tredje kategori eksisterer ikke; enten tilhører man den ene eller den andre kategorien. Den første kategorien mennesker er å ligne med fluen. En av hovedegenskapene til en flue er at den er tiltrukket av møkk. For eksempel, hvis man ser en flue som flyr inn i en hage som er full av vakre blomster med de herligste lukter, vil fluen ignorere dem, men heller oppsøke en eller annen haug med møkk den finner på bakken. Fluen vil rote rundt i møkka og føle seg komfortabel med den dårlige lukten. Hvis fluen kunne snakke, og du spurte den om å vise deg en rose i den vakre hagen, ville den si: «Jeg vet ikke engang hvordan en rose ser ut! Jeg vet bare hvor jeg skal finne avfall, søppel og møkk.» Mennesker som hører til denne kategorien er opplært i å tenke negativt, og ser derfor alltid de dårlige tingene i livet, mens de ignorerer og motstår nærværet av Det gode.

Den andre kategorien mennesker er å ligne med bien. Hovedegenskapen til en bie er at den alltid er på utkikk etter noe søtt og godt å sitte på. Hvis en bie kommer inn i et rom som er fullt av møkk, men det er en liten bit av noe søtt i et hjørne, så vil den fly dit og sette seg på det som er søtt. Hvis vi på samme vis spør bien om å vise oss hvor møkka er, så vil den svare: «Jeg vet ikke. Jeg kan bare si deg hvor det finnes blomster, søtsaker, honning og sukker.» Den kjenner bare de gode tingene i livet, og er uvitende om alt det onde. Dette er den andre kategorien mennesker, de som har en positiv måte å tenke på og som derved ser det gode i alle ting. De forsøker alltid å dekke over ondskap for å beskytte sine medmennesker. Helt motsatt vil de som tilhører den første kategorien alltid forsøke å lete opp ondskapen og bringe den til overflaten. 

Derfor, når noen kommer til meg, og begynner å komme med beskyldninger om andre mennesker slik at jeg kommer i en vanskelig situasjon, vil jeg alltid fortelle historien ovenfor som et eksempel. Så ber jeg dem ta et valg på hvilken kategori de ønsker å være en del av, så de kan finne mennesker av samme kategori å omgås med. 

Oversettelse: Johannes H. Solberg

55 maksimer av f. Thomas Hopko

1. Ver alltid med Kristus og stol på Gud i alle ting.
2. Be slik du kan, ikkje slik du trur du må.
3. Ha ein gjennomførbar bøneregel som du disiplinerer deg til å gjennomføra.
4. Sei Fadervår fleire gonger for dagen.
5. Gjenta ei kort bøn når tankane dine ikkje er opptekne.
6. Bøy deg til marka nokre gonger når du ber.
7. Et sunn mat i moderasjon og fast på fastedagar.
8. Praktiser å vera stille, både innvendig og utvendig.
9. Sit i stille i mellom 20 til 30 minutt kvar dag.
10. Utfør nestekjærlege gjerningar i løyndom.
11. Gå regelmessig til gudstenester.
12. Gå regelmessig til skrifte og ta del i den heilage nattverden.
13. Ikkje gå i dialog med uvelkomne tankar og kjensler.  
14. Legg regelmessig alle dine tankar og kjensler fram for ein person du stolar på.
15. Les den heilage skrifta regelmessig.
16. Les gode bøker, litt om gongen.
17. Ha fellesskap med helgenane.
18. Ver ein vanleg person, ver ein av menneskeslekta.
19. Ver høfleg mot alle, i første rekkje mot familiemedlemmer.
20. Hald det reint og ha orden i heimen din.
21. Ha ein sunn og helsebringande hobby.
22. Tren regelmessig.
23. Ta ein dag om gongen, ta ein ting om gongen. 
24. Ver fullstendig ærleg, først og framst med deg sjølv.
25. Ver trufast i det små.
26. Gjer arbeidet ditt, og gløym det så.
27. Gjer det vanskelegaste og mest smertefulle først.
28. Sjå røyndomen i augo.
29. Ver takksam.
30. Ha godt humør.
31. Ver enkel, gøymt, stille og liten.
32. Ikkje søk merksemd.
33. Lytt når folk snakkar til deg.
34. Ver vaken og merksam, fullt ut nærverande der du er.
35. Ikkje tenk eller snakk om noko meir enn naudsynt.
36. Snakk enkelt, klart, fast og direkte.
37. Flykt frå fantasiar og overanalysering.
38. Flykt frå det kjødelege, seksuelle så snart det dukkar opp.
39. Ikkje klag, surmul, muml eller syt.
40. Ikkje søk etter at nokon skal rosa deg, eller synast synd på deg.
41. Samanlikn deg ikkje med nokon.
42. Døm ingen for noko.
43. Prøv ikkje å overtyda nokon om noko.
44. Ikkje forsvar eller rettferdiggjer deg sjølv.
45. Ver definert og bunden av Gud, ikkje av folk.
46. Ta imot kritikk med mild aksept og undersøk kritikken grundig.
47. Gje råd berre når du blir spurt eller når det er di plikt.
48. Gjer ingenting for andre som dei kan og bør gjera sjølve.
49. Ha eit dagleg tidsskjema over aktivitetar for å unngå det tilfeldige.
50. Vis miskunn både mot deg sjølv og andre.
51. Forvent ikkje anna enn å bli kraftig freista heilt til siste andedrag.
52. Fokuser utelukkaande på Gud og på lyset, og aldri på mørket, freistingar eller synd.
53. Hald ut den prøvinga du sjølv og dine eigne feil representerer, ved Guds nåde.
54. Når du ramlar, reis deg straks opp att og prøv på nytt.
55. Ver ikkje redd for å spørja om hjelp når du treng det - utan frykt eller skam.

Oversettelse: Øystein Lid

Dåpen og Kirken

av f. Peter Heers

f. Peter Heers

Helt fra begynnelsen av gjorde vår Herre Jesus Kristus dåpen til frelsens grunnlag for mennesket (Joh. 3:3, 3:7; Matt. 28:19) og sentral med hensyn til Evangeliets forkynnelse og Kirkens misjon. Dåpen var alltid og alle steder ansett som inngangen til både frelsen (1 Peter 3:21) og Kirken, for det var i og ved Kirken at frelsen ble gitt verden (Apg. 2:38-42). Det var alltid forstått at frelsens mysterium, Kirkens mysterium og Kirkens mysterier var sammenknyttet i et udelelig bånd. Alle forstod at de ble døpt av «én Ånd… til å være ett legeme» (1 Kor. 12:13), for det finnes kun «ett legeme og én Ånd… én Herre, én tro, én Dåp, én Gud og alles Fader» (Ef. 4:5-6).

Den nyopplyste ble ikke bare en troende kristen, men en bærer av Ånden (1 Kor. 3:16), en som hadde ikledd seg Kristus (Gal. 3:27). Enighet med forkynnelsen var bare en forutsetning for den frelsende dåpen, det var ikke frelsen selv (Apg. 2:41). Dåpen ble ikke bare sett på som en renselse fra synd, men innvielse til en ny væren som oppleves i Kirkens liv.

Herren ba Apostlene om å gjøre alle folkeslag til disipler (Matt. 28:19). De gjorde dem til disipler ved bruk av kerygma, forkynnelse av Evangeliet som kalte alle til omvendelse og inngang i Kirken, som kom via dåpen. Etter dåpen kom den andre forkynnelse, for at den gjenfødte kunne bevare den nåde gitt ham i dåpen ved å «holde alt det» Kristus hadde befalt dem (Matt. 28:19). Dåpen var det uoppløselige båndet mellom Evangeliets forkynnelse og Evangeliets levnet; etter dåpen ble en formant om å fortsette i Hans ord, i troen og i dogmene (Joh. 8:31, Kol. 1:23, 1 Tim. 4:16).

I følge den ortodokse oppfatningen, gis hele frelsens fylde i dåpen. Hele mennesket dykkes under vannet, kropp og sjel, og kommer ut igjen som en ny skapning (2 Kor. 5:17, Gal. 6:15), ikledd Kristus (Gal. 3:27, 1 Tess. 5:23). Kan det sies at en som har blitt «begravet med Ham ved dåpen til døden» (Rom. 6:4), som har ikledd seg Kristus, mangler noe med hensyn til frelse? «For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde,» sier Apostelen og Teologen Johannes (Joh. 1:16). Som Klemens av Alexandria skrev, «Ved vår gjenfødsel oppnådde vi umiddelbart det vi søkte etter.»

Allikevel er det innenfor den eukaristiske forsamlingen at denne fylden mottas, der den døpte blir en medlem i Kirken ved å delta i Kristi Legeme og Blod. Gud, i stadig større grad, kaller mennesket til å gjøre Kristus «alt i alt» i sin egen person (1 Kor. 15:28, Ef. 1:23). Akkurat som Kristus er vår frelse og Guds rike (Åp. 12:10), og dette riket er uten ende, så er vår frelse ikke en stillestående virkelighet, oppnådd og deretter kun bevart en gang for alle, nedgravd i jorden helt til dommedagen (Matt. 25:25). Mennesket gjenfødes i og ved Kirkens mysterier i Kristi tidløse liv, innviet ved dåpen, myrrasalvingen og Nattverden til det ene Kristi mysterium, og mottar nåde over nåde, som Gud øker og gir vekst (1 Kor. 3:7; 2 Kor. 9:10).

Sånn er det fordi alle Kirkens mysterier er kun ett mysterium, frelsens mysterium, som strømmer frem fra Kirkens mysterium, der den samme Helligånden alltid er til stedet og virker (Fil. 2:12-13). Det finnes kun «én Herre, én tro, én dåp» (Ef. 4:5), ett liv i Kristus. Mysterienes enhet strømmer frem fra enheten mellom Hodet og Hans Legeme. Utenfor denne enheten er deltakelse i Kirkens Mysterium umulig. Dette er fordi Kirken er kilden til hele det kristne liv og kan oppleves kun innenfor, ved erfaring, ved å leve ut et liv av nåde, i fylden av troens dogmer. En kan ikke stige inn i stykker av dette livet, delvis og begrenset. En kan kun bli oversvømt av det, overveldet av det, og motta det i sin helhet, uten betingelser.  

Oversatt fra: The Ecclesiological Renovation of Vatican II, Uncut Mountain Press, 2015, s.17-19.

50 år med gresk-ortodoks menighet i Oslo

I år er det 50 år siden Jomfru Maria Bebudelse gresk-ortodokse menighet i Oslo ble grunnlagt. Til stedet ved feiringen var bla. Metropolitt Kleopas av Stockholm, Arkimandritt Johannes fra Hl. Nikolai menighet, Arkimandritt Kliment fra Hl. Olga kirke, f. Olav fra Hl. Hallvard menighet, f. Goran fra Hl. Basilios menighet, og f. Angel fra Hl. Kyrillos og Methodios menighet.

Bilder er hentet fra amen.gr 

Konstantinopels patriark besøker London og Oxford

Bilder fra Hans Allhellighet Bartholomeos,
Erkebiskop av Konstantinopel, det Nye Roma,
og Økumeniske Patriarks Englandsbesøk.

Mandag 2. november: 

Hans Allhellighet besøker den anglikanske erkebiskopen Justin Welby på Lambeth Palace i London.

Doksologi-gudstjeneste i den ortodokse Visdomskatedralen i London

Middag på Marriott Hotel, London

Tirsdag 3. november:

Miljøvernsforedrag på Lambeth Palace, London

HØR FOREDRAGET HER

Evensong i Westminster Abbey, London

Onsdag 4. november: 

Foredrag ("Religion in Dialogue) på St. Mary's University, Twickenham, London

Doksologi-gudstjeneste i den ortodokse Treenighetskirken i Oxford

 

Foredrag på The Oxford Union

Klosterlivet og Ekteskapet

av Hans Allhellighet Bartholomeos I,
Erkebiskop av Konstantinopel, det Nye Roma,
og Økumenisk Patriark

Den ortodokse kirke knytter [klosterlivet] til ekteskapets sakrament. Sølibat og ekteskap står ikke i motsetning til hverandre; i stedet sammenliknes de med og rettes til Guds kjærlighet. I den forstand, anses klosterlivet som samsvarig med ekteskapet. Kjærlighetens kraft kan trossalt ikke slukkes. Derved fullendes klosterlivets kyskhet i kjærlighet, akkurat som ekteskapets sakrament konsumeres i kjærlighet. Det er derfor uheldig at århundre med negative holdninger tilskrevet klosterlivet har bidratt til en undervurdering av ekteskapet, som om det ugifte liv var Gud til større behag, eller åndelig mer oppfyllende, enn ekteskapet.

For Kirkefedrene, kan en ikke oppnå kjærlighet uten avhold; kyskhet er umulig uten barmhjertighet. Menneskets «lidenskaper må løftes opp til himmelen» ved åndelig disiplin og askese. Selv den mest lidenskapelige kjærlighet blir «guddommelig og velsignet.» Det er ingen del av menneskets liv og ingen egenskap innen menneskets natur som ikke kan omvandles og reorientert til et guddommelig og åndelig mål ved bønn og askese.

I denne forstand, er klosterlivets en kjærlighetens vei, som er det kristne Evangeliets vei, hverken mer eller mindre, og det er ikke annerledes eller bedre enn ekteskapets vei. Mennesker er skapt til å elske; de er skapt i bildet og likheten til en Gud som er kommunion. Ja, mennesker blir sanne mennesker kun i forhold til andre. Dette gjelder munken like mye som det gjelder den som bor i verden. Klosterlivets tilbaketrekking burde aldri bli en forsakelse av sosialt ansvar. Lett sagt, er klosterlivet, som med ekteskapet, et kjærlighetssakrament; allikevel er det den mystiske kjærlighets sakrament, rettet mot oppfyllelsen av det bibelske bud om å elske Gud og vår neste. Det er en kjærlighet større en noe menneskelig prestasjon og åndelig dyd. En levende erfaring av kjærlighet fremmer oss til åndelig modenhet, til mye større grad enn den strengeste asketiske disiplin. Det er kjærlighetens flamme som holder liv i verden. Én enkelt person som brenner med kjærlighet er i stand til å forsone hele verden med Gud (se 1 Mos. 18). Det er derfor den øst-kristne mystikeren taler om guddommelig Eros, som oppsluker og retter hele ens vesen til guddommelig kjærlighet. Møtet med kjærlighetens mysterium er det åndelige livets mål, både for munken og den som er gift.

For Den ortodokse kirke, om man er gift eller sølibat, er kallet å streve for å omvandle ens omgivelser og miljø ved kjærlighet. Ekteskapet idealiseres ikke, og klosterlivet idoliseres ikke. Begge kan bli idoler dersom en ser på dem som mål i seg selv. Både ekteskapet og klosterlivet er sterke symbolske måter å streve på for å oppnå kjærlighetens endelige mål, enten ved forhold i familie og samfunn eller ved bønn i ens celle eller kloster. Kirken ser Guds kjærlighet i øynene til hvert menneske og i naturens hellighet. Om en taler om ekteskap eller klosterlivet, foretrekker Den ortodokse kirke å beskrive det som en måte å lære hvordan å leve og hvordan å elske. Ekteskapet og klosterlivet er viktige fordi folk er viktige, fordi kjærligheten er viktig, og fordi menneskets velferd står langt høyere enn noe lovverk eller åndelig ambisjon. Det er det som gir begge disse en sakramental egenskap.

Oversatt fra: Encountering the Mystery, New York: Doubleday 2008, s.69-70.